I det alt vesentlige er nåtidens demokratibegrep utviklet etter 1945, i kjølvannet av to ufattelig ødeleggende verdenskriger. Vi i Vesten fremstiller det som en verdensomspennende utvikling.
For å gjøre begrepet mer «universelt» utviklet ledende krefter i Europa og Amerika en Menneskerettserklæring og fikk dem vedtatt i FN. Den omtales og beskrives gjerne som én universelt akseptert lov
Virkeligheten er mer komplisert; FN’s erklæring av 10. desember 1948 med sine 30 Artikler på 8 sider inneholdt en rekke artikler som falt en del europeiske nasjoner tungt for brystet (blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering – Norge har derfor aldri ratifisert FN- erklæringen)
Resultatet var at FNs erklæring to år senere ble etterfulgt av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den er ratifisert av alle EU- og EØS-land (som en av betingelsene for medlemskap).Senere har FN etablert flere konvensjoner son dekker spesielle deler av retighetene.
De viktigste menneskerettighetene er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihett og retten til å binde seg ved løfte eller avtale. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. De fleste land har ratifisert avtalene – nesten alle med klare, protokollerte forbehold.
Det sies gjerne at Menneskerettighetene bygger på «naturretten» som universell rett. Det som Vestens land og organisasjoner unngår å snakke om er at «naturretten» er sprunget ut av antikkens (europeiske) filosofi siden antikken og utviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. Både FNs og Europas konvensjoner bygger derfor egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet vektlegges. I tillegg vises det klart at det forutsettes et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat..
Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet – er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.
Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)
Menneskerettighetene som presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden: Europa til Ural og Middelhavet, Nord og Syd-Amerika og Australia Oseania, – som representerer en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!
Vår tids Menneskeretts-begrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.
Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.