It
irritates me time and again that Europeans appear unable to grasp how
substantial the difference is between their attitudes and those of the
Americans. European commentators keep shaking their heads in disbelief of
American rejections of what Europeans regard as self-evident truths.
Of course, this reflects the leftist bias of European media – they have been ridiculing Republican US presidents for the past 50 years: Ford was an idiot, Reagan was a moron, Bush Sr. & Jun. were war mongers and Trump all of the above – presented as facts. No wonder that there is a widespread feeling among Europeans that Americans are not very smart.
Let
me try to explain:
Europe
is the product of two and half millennia of hierarchic societies – from the
Romans through to the Sun King. Patricians and plebeians, nobility and
peasants, lords and serfs, educated upper class and ignorant proletarians have
been the rule all the time. Change to this has happened only during the last
two centuries.
However,
those relatively recent changes have been only partial. After substantial
revolutions, the proletarian societies that grew up in their wake failed one by
one, to be replaced by basically authoritarian social structures: central governments and regulated societies requiring
permits and licenses for everything. To Europeans, respect for
authorities is in the blood.
Canada
and Australia are products of the British empire, their actual independence is
less than 50 years old, and their ways of thought are inherited. Middle- and
South America are products of Spain and Portugal: populated and governed by
them for 300 years until they themselves failed, leaving a bunch of states
unusually prone to dictatorships and one-party rule.
North
America was populated by European immigrants through 200 years, displacing a
sparse indigenous population, before they threw off British rule and created the Unites States.
The next 100 years of unchecked immigration from Europe expanded the US through
a bloody civil war and subsequent rigid federal regulations, creating a strong
society with very non-authoritarian attitudes.
The United States is the product of people leaving Europe for a new start – the one single society in the Western World with unbroken development of non-authoritarian, classless independence and democratic rule and the same basic constitution through the last 230 years.
This
process developed, in a majority of the US population, basic attitudes and
thinking profoundly different from those of European populations. The resulting
differences in ideals and standards are not well known among Europeans.
The
major difference between thinking in the US and in Europe is best illustrated
by their different economic systems:
The National Budgets of each European
state is roughly two thirds of its Gross National Product (GNP) – meaning that two
thirds of Europe’s economy is routed through and controlled by Governments.
Laws are nationwide.
In the USA, the combined Federal and
State budgets total about one third of the US GNP, leaving two thirds
outside Government control, generated and run by private enterprise. Only
Federal laws are nationwide, and there is no nationwide census registry.
Europeans talk a lot about individual freedom – in reality they see social democratic principles as safer. A good example is their attitude to health services: Europeans generally believe that health care should the public, available to everyone, run and financed by the State.
Therefore,
it appears to Europeans as lunacy when large numbers of Americans oppose
“Obamacare” (of 2010) over Medicare (limited to people 62 or over) and
preferring general health care to be a private choice, run by private
enterprise and financed through insurance policies.
As opposed to all European states, in the USA, citizens can move freely around without registering anywhere (except for voting rights) and no permission or registration in needed to change work, domicile own property.
12 juli 2019 skrev Edvard Lysne i Aftenposten om samfunnets «tillitskriser». Det han skrev genererte en tankerekke som jeg vil dele med mine venner i et par meninger som jeg kaller for «Tillitskriser».
Essensen av det han
skrev var:
Konfliktlinjen «sentrum/periferi» har vært en understrøm i norsk politikk og samfunnsliv i over to hundre år (ref. vår grunnlovfestede valgordning som i 208 år har sikret landdistriktenes velgere overrepresentasjon over byene). Vår tids aktuelle politiske og sosiologiske utvikling har gjort den mer aktuell enn noensinne.
De seneste 25 år har det oppstått stor labilitet i politiske holdninger i mange vestlige demokratiske land – overalt framstår de som tegn på en direkte og dyp tillitskrise mellom deler av befolkningen og statens styrende sjikt (i Norge: Storting og regjering).
Lysne mener at det parallelt med «sentrum/periferi» finnes et begrepspar som belyser krisenes underliggende årsak : Forskyvning av balansen mellom de to fundamentale formene for kommunikasjon for demokratisk maktutøvelse og politiske prosesser:
1) Den «numerisk-territorielle»: Den retten befolkningen i et område har til å påvirke den politiske styringen av sitt område gjennom sine stemmer ved regelmessige valg av politikere (altså «folkevalgte»).
2) Den «korporativ-funksjonelle» : Kommunikasjonen mellom befolkningen og staten – embetsverket og byråkratiet som skal sikre borgernes tjenester fra det offentlige.
Samtidig har velgerne opplevd at det har utviklet seg en flora av interesseorganisasjoner og institusjoner mellom dem og de styrende organer som gjør det stadig vanskeligere for enkeltpersoner å bli hørt – en viltvoksende skog av organisasjoner, institusjoner, prosesser, eksperter, NGO-er, avtaler, nettverk, fora, tenketanker, lobbyister, arendalsuker, sommerfester, kjennskap og vennskap.
Denne floraen klumper seg inn mot hovedstedene (statsmaktens base) fordi de har skapt et sjikt av formell og uformell makt rundt statsapparatet krever nærkontakt for å fremme interesser gjennom disse delvis formaliserte – og oftest lite transparente – politiske kanalene. I
Ideen bak er at de er bedre til å få gjennomslag for ønsker og behov. Det er i hvert fall det de påber0per seg som eksistensberettigelse.
Resultatet er imidlertid
at kompleksiteten og den manglende transparensen gjør denne kanalen fjern og ubegripelig
for mange velgere, som opplever det som om det egentlig ikke er deres meninger
som blir fremmet– den gir dem følelsen av ikke å nå frem til de styrende, som
blir til «de inne i Oslo».
Det viktigste, men ofte oversette, er at det er nettopp i dette mellomsjiktet store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt, lever, får makt, og lærer seg å navigere og formerer seg.
De protesttog og gateprotester,
politiske ad hoc-lister (av typen bompenger) og uforutsette, brå og radikale endringer
i stemmetall ved valg som vi ser rundt oss i dag, er resultatet av at forholdet
mellom valgkanalen og organisasjonskanalen har havnet
i alvorlig ubalanse – det er den grunnleggende årsaken.
Det er lite som tyder på at denne ubalansen vil bedre seg. Det er gode grunner til det, som jeg vil si min mening om i neste snutt, «Tillitskrise 2»
I foregående snutt nevnte jeg at det er ubalansen mellom
velgernes innflytelse gjennom 1) stemmeseddelen og 2) deres øvrige kommunikasjon
med de styrende, som gjør at mange velgere opplever det som en innskrenkning av
sine muligheter til å uttrykke seg og bringe frem meninger: «Vi blir ikke
hørt!».
Men det passer Statens styrende organer svært godt å ha et slikt
mellomsjikt – det gir dem følelsen av kontakt med folket. Ubalansen det skaper
har ikke plaget dem hittil. Det blir stadig flere av disse påvirkerne – særlig
organisasjoner – og de glir lett inn i rollen som «høringsinstanser» (gjerne uformelt)
– som de som formidler «grasrotas» syn til de styrende.
De aller fleste påvirkerne holder seg med lønnet personell – generalsekretær
eller «leder» – som gjerne opptrer i media og i debatter. Mange har hele staber
av heltidspersonell som forer de styrende med informasjon om sine respektive
interesseområder.
Alle påberoper de seg eksistensberettigelse som meningsbærere –
de bringer frem sine medlemmers syn og meninger med vekt og gjennomarbeidet
argumentasjon. Det krever profesjonell innsats, som igjen berettiger til
lønninger og kostnadsdekning – omfanget avgjøres av betalingsevne og -villighet
hos de som blir representert
Hos befolkningen flest vekker dette lite bekymring – de fleste
tror seg bra representert av disse påvirkerne. Men som nevnt det er jo i dette stadig
voksende mellomsjiktet at store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt. Her
skapes ut utall av jobber for unge, nyutdannete som vil opp og frem.
Jobber om er svært forskjellige fra jobber i næringslivet. Her
er det ikke strikte produksjons- eller leveringskrav, og lite av de
kvalitetskrav som stilles i jobber der du får fyken hvis du ikke presterer.
Helt på linje med jobber i partiorganisasjoner – og ofte godt egnete
trappetrinn opp til nettopp partijobber.
For – egentlig – er jo alle de som fyller disse jobbene seg selv
nærmest. Selvsagt jobber de alle for å fremme sine arbeidsgiveres interesser –
men det kal ikke så mye til før saker som ikke ville være i den ansattes
interesse skyves bakover i køen til fordel for de som er mer interessante. Det
er selvsagt også tilfelle der ordninger eller tiltak vil ha effekt på hele
grupper av påvirkere – da vil de naturlig nok samarbeide.
Ved å akseptere at dette mellomsjiktet får vokse og florere
skaper vi en hel verden av profesjonalitet mellom oss velgere og de som styrer.
Dermed vil Storting og Regjering stadig oftere erfare at forstoppelsene i
kommunikasjonskanalen resulterer i flere, hyppigere og stadig mindre
forutsigbare protester, demonstrasjonstog, streiker og spontane
valglistedannelser.
Det er vi selv som har skapt dette. Som man
reder, så ligger man.
Nick Davies had Random House publish his book “Flat Earth News” in 2008 – 408 pages. It was extensively commented on the Internet. The book itself is long-winded and very detailed with numerous examples.
To comment on it, I downloaded the part of it that carries the above title. Here, I publish this condensed version of the key part of his book.
My comments are the (numbered footnotes) .
Objectivity is the great myth of modern journalism – that good newspapers or broadcasters produce the objective truth. This is devoid of reality, because recording reality objectively always involves selection. Media managers pretend to have a special claim on the truth, but what they generally promote is not neutrality, not objectivity. Neutrality requires the journalist to be invisible and not to express judgements which are essential for journalism.[1]
[1] EN: It follows that, by Davies’ definition, there cannot be journalism without the reporter expressing judgement – that is: mere reporting of facts and events does not constitute journalism.
Judgements are transferred
into the hands of outsiders[2].
Before, news editors and reporters selected stories and angles. Today, journalists
are passive processors of material. The news factory rejects material that does
not meet the informal rules they themselves have evolved. This generates an
account of the world which suffers from three weaknesses:
[2] EN: “Outsiders” being, apparently, anyone outside the “newsrooms”, as if the “newsrooms” have a monopoly on news judgements and informing the public.
Arbitrary selection of subjects,
Routine use of unreliable – sometimes false – claims,
Political/moral consensus based
on the values of powerful groups in society.
Rule One: Run cheap stories
Select stories which are quick to cover, and safe to publish – those are the cheapest.
This discourages difficult investigations and favours news stories which are
simple and easy to obtain. The reason the story of the trial of O.J. Simpson became
front page news all over the globe for months was that the US media pumped out
masses of text and pictures every day – it was cheap and easy.
Rule Two: Select safe facts
Reporters rely on official
sources because they are reporters know that they are far less likely to be
attacked if they go with the official line – it is safe. The 1952 Defamation
Act (UK) protects journalists from being sued for libel if their story is based
on an official statement by any government department or by an officer of any authority.
if an official statement falsely accuses someone of a criminal
act, the press cannot be sued for using it – if a private individual does the
same, the press can be sued for repeating it.
Rule Three: Avoid the
electric fence
In the UK, the oldest
electric fence is media law – the Official Secrets Act deters journalists and inhibits
potential sources by threatening imprisonment for those caught publishing
whatever the government deems secret. Libel law is even more powerful, – it covers
any story deemed to damage the reputation of its target.
Multiple electric fences
are erected by professional PR lobbyists. In the US in 2003, the Parents
Television Council (PTC) was responsible for 99.8% of all indecency complaints
to the Federal Communications Commission. In the UK, the Countryside Alliance was
highly effective in disciplining coverage of the debate about hunting.
The world’s most potent electric
fence is Israel’s. Journalists offending the Israel lobby are subjected to formal
complaints and pressure on their editors. A network of pro‑Israeli pressure
groups specialise in complaints against the media: Honest Reporting. They have
offices in London, New York and Toronto and claims 140,000 members.
Rule Four: Select safe ideas
This rule requires moral
and political values to be safe.
First, moral and political ideas are not expressed openly in
the story but are undeclared assumptions. Being undeclared, they are safe from
scrutiny.
Second, they reflect the surrounding general attitudes – the consensus.
[3].
(3) EN: This is a characteristic trait in journalism in most types of media: an anti-conservative, liberal-leaning bias that invariably skews political reporting to go in favour of liberal politics and against non-liberal politics – Margaret Thatcher and Ronald Reagan being the most typical post-war examples (a shining exception being Winston Churchill).
Rule Five: Always give both sides of the story
If you have to publish
something not “safe”, put in some quotes from the other side to “balance” the
story – to show that you are telling the truth from all sides. This rule is the
embodiment of neutrality. However, it may be used to deliberately making safe against
most complaints an entirely false story by adding to the final paragraph a 100%
denial from the story’s victim.
Rule Six: Give them what they want
Rule Six was precisely expressed
by Sunday Express’ editor in 2003 as:
“We aim at having six sex stories a week. We need to be
constantly stirring things up. We must make the readers angry: the appalling
state of the railways, the neglect of the Health Service, the problem of
teenage pregnancies, the inability of bureaucrats, etc.”
The same rule applies also in
quality media[4],
because in today’s commercialised form they need stories which sell. It also
encourages wire agencies to cover subjects which will sell in multiple markets,
like lifestyle stories.
As an example: in May 2005, three days after Tony Blair won his third general election, the political editor of the Independent found that some of the Prime Minister’s own Cabinet colleagues were already saying he would have to stand down within eighteen months. He later recalled: “It was the most significant story I’ve had for ages, and I pleaded for it to be the splash, but the paper wanted a change of pace after the election so instead, we splashed a story about Britain’s vanishing flowers”.
[4] EN: “Quality Media” in this context meaning non-tabloid newspapers (Times, Guardian, Independent, Observer, as opposed to Sun, Express and Mirror).
Most typical case on record
is the tale of Prince Charles and Princess Diana:
The fairy tale of the joyous marriage sold around the world for years. When it fell apart, it was replaced by
The tale of the evil prince and the beautiful princess. When that fell apart, it was replaced by
The tale of the scheming tart. Finally, after her death
She became the people’s princess.
Rule Seven: The bias against truth
This extends Rule Six into the
way the stories are told. Television’s million tiny tales are
constructed in order to sell. The preference is for human interest over issue;
for the concrete over the abstract; for the current over the historic. This
applies in both print and broadcast.
A mass of stories are not “events”. A train crash which kills a hundred people is News, the hundred car crashes which separately kill a hundred people in a few weeks is not. 387 children vanished in the UK in 2002 – most of them never made a headline. The disappearance of Holly Wells and Jessica Chapman in 2002 was an immediate huge story soley because a picture of the two little girls i Manchester United T-shirts.
Rule Eight: Give them what they want to believe in
Ideas and attitudes
promoted must not conflict with the readership’s general attitudes. The editor
of the Daily Mirror in 2003 apologised
for continuing to oppose the invasion of Iraq even after British troops had
started fighting. “ – one thing I won’t be doing is telling myself I’m right
and they are wrong. The readers are never wrong”[5].
(5) EN: Davies presents this as if it is the editor’s duty to push his or his journalist’s particular view forward as that of the newspaper, disregarding what the readerhip might mean. The consequence of such a belief would be that editor(s) have an obligation to use the power of their newspaper to push their view(s) on their readers, rather that reflect what the opinion of the readership is …
Rule Nine: Go with the moral panic
This rule applies in times
of perceived crisis. Unlike the other rules, it is compulsory – always invoked
by big deaths: the nation mourns; everybody must mourn. Princess Diana’s death 1997
saw Rule Nine at its most powerful. War invokes moral panic. In 1982 the Sunday Times refused to run a story critical
to the Falklands war, while fighting was going on.[6]
[6] EN: This type of “conflict” has arisen over the past three decades (since Watergate) – a gradual development process of the media. Today, media define their mission as being “to question” and “investigate”. This has developed into media pushing their own lines of argument and opinions – qualified or not. Respect for the role of their own county’s armed forces and desire for the successful completion of their mission is no longer part of their “mission”.
Rule Ten: The Ninja Turtle Syndrome
Stories widely published elsewhere must be published even if they clearly lack merit – reinforced by the journalist habit of covering their backs by colluding on stories – to come up with an agreed version. In 2005 it was disclosed that for ten years the New York Times and the Washington Post had been faxing each other their front pages, before the presses rolled.
These ten rules fit the new structure of corporate news organisations. Journalists denied the time to work effectively survive by taking the stories that everybody else is running; reduce them to simplified events; and churn them out fast.
[7] EN: It is Davies’ basic assumption that the deterioration of journalism is due to the newspaper/TV network owners no longer providing a number of journalists sufficcient to allow each of them enough time to do his job. The question arises: What is that job? Is it to gather stories overlooked today? Is it to investigate leads to potential new stories? Is it to spend more time checking and corrobborating the stories he finds? And finally: how much more time does the journalist need than what is at his disposal today?
The undererlying assumption is that by being provided with more time to do the job, journalists would produce better stories (obviously, they would also produce more stories). Davies offers no suggestions as to what kind of incentives would be neeeded in order to make the journalists allocate their extra time in ways that would suit their employer.
Another Davies assumption is that the extra stories they would find and produce would fill a void that is at present unfilled. What void? Stories found and told in bygone times, when the jounalists were many and had lots of time? What stories were that? Are they really missed today? Was the World a better place whern there were 300,000 journalists where there now are only 100,000?
Vi lærer på skolen at demokratiet oppsto i antikkens Hellas for rundt 2500 år siden, utviklet av antikkens store filosofer, først og fremt Aristoteles.
Selv om det er lite av Aristoteles igjen i vår tids demokrati, er det fortsatt mye interessant å hente i hans betraktninger rundt mulige styreformer.
Vi lærer imidlertid lite om datidens forhold, og om forutsetningene datidens demokrati hvilte på. Videre vet vi at riker oppsto og forsvant i de neste 2000 år uten særlig demokrati noe sted.
Romerriket varte i rundt 1000 år, og er noe av det ypperste menneskelig sivilisasjon har skapt, men demokrati var det ikke – selv i republikktiden var ikke senatet folkevalgt – det var en elite Men effektivt var det, og den eneste perioden av tidligere tiders historie hvor det ble brukt mer ressurser på praktisk infrastruktur (veier og akvedukter) enn på det åndelige og det hinsidige (pyramider, templer og katedraler).
Man kan sikkert si at britenes Magna Carta av 1215 begynte en slags demokrati – det sikret en del adelsmenns rettigheter mot kongelig misbruk og utviklet seg etter hvert til mer allmenn gyldighet. Avgjørende betydning fikk ikke Magna Carta før på 1700-tallet da den ble inspirasjonen til USAs konstitusjon.
Det var på 1700-tallet at det oppsto noe som lignet på demokrati – først ved løsrivelsen av de britiske koloniene i Amerika, så ved den franske revolusjon. Mens USA klarte å opprettholde sitt demokrati, gikk det svært dårlig i Europa. Der dukket eneveldet snart opp igjen, og Europas statsformer utviklet seg i bølger med tidvis totalitære styreformer.
Først i vår egen tid (etter 1990) har demokratiske styreformer vunnet frem i det meste av Europa og i en del andre land. Etter 1945 utviklet Vesten, ledet av USA, «Menneskerettighetserklæringen», som gjerne presenteres som «universell» – den er i navnet akseptert av de fleste av verdens stater, selv om praktisering og etterlevelse varierer sterkt.
Tilbake til start:
Athens demokrati omfattet ”borgerne”, men Athensk borgerskap var begrenset til voksne menn som ikke var slaver og som hadde minst én Athensk forelder: Kvinner, slaver og de som drev manuelt arbeid var innbyggere, men ikke borgere. Bare 15 prosent av byens befolkning som hadde borgerskapsstatus og kunne delta i politiske prosesser.
Aristoteles spesifiserte ikke noen krav til de som skulle
delta i politiske prosesser, men forutsatte at de var tenkende mennesker med
livserfaring. Han mente blant annet at det var nødvendig med en nedre aldersbegrensning for
politisk virksomhet:
«En ung mann er ikke utstyrt til å bedrive politikk – han har ingen erfaring fra de handlinger som livet krever av en mann – de handlinger som utgjør grunnlaget for og substansen i diskusjonene. Unge men handler fortrinnsvis på grunnlag av følelser fremfor fornuft, og ettersom handling på basis av praktisk erfaring krever bruk av fornuft, er unge menn uegnet til å drive politikk».
I det hele tatt inneholdt ikke det hellenske «demokrati» mye av de prinsippene Vestens moderne demokrati bygger på. Det er allikevel mye interessant å hente i Aristoteles’ betraktninger rundt mulige styreformer også i dag. De er samlet i hans verk “Politikk” fra 350-tallet fvt (Bok III kapittel 7).
Aristoteles’ seks styreformer
Aristoteles brukte innsamlet informasjon til å lage
en liste over styreformer så klar og logisk at den ble brukt av statsmenn gjennom
de neste 2000 år – helt opp til Renessansen. Han startet med å sortere
styreformene i seks kategorier, først etter to hovedkriterier.
Kriterium 1 er antallet personer som
styrer: En mann, noen få menn, eller mange.
Kriterium 2: er hvordan de som styrer
handler, uansett hvor mange de er: handler de i egeninteresse, eller
handler til beste for alle borgere?
«De styreformer som setter borgernes
felles interesse først, er de riktige styreformene etter lov og rett, mens
de som setter styrernes fordeler først
er avvik fra det riktige, for de anvender overherredømme – mens staten er et
partnerskap av frie mennesker»
Deretter lister han opp seks styreformer rangert fra
best til dårligst:
Monarki (av “mono” – én mann styrer til fellesskapets beste.),
Aristokrati (av “aristo” (de beste) – noen få styrer til felles beste),
Stat (Polity, av «poly» – mange styrer til fellesskapets beste)
Demokrati (mange styrer i egen interesse)
Oligarki (noen få styrer i egen interesse).
Tyranni (én mann styrer i egen interesse).
Han mener at monarki er best, aristokrati
nest best, deretter stat, med demokrati, oligarki og tyranni
som mindre brukbare systemer. I den vestlige verden er vi vant med å rangere
demokrati som den beste – kanskje eneste brukbare – styreform. Det gjør ikke Aristoteles
(selv om han mener den er minst ille av de tre siste).
Med fellesskapets beste mener Aristoteles det beste for borgerne – det betyr ikke nødvendigvis for alle innbyggerne. Som beskrevet foran, regnet ikke hellenerne kvinner, slaver og manuelle arbeidere som borgere Dermed utgjorde hans «fellesskap» bare 15 prosent av inbyggertallet.
Når Aristoteles rangerer monarki som den beste
styreform, er det under forutsetning av at monarken er en født leder som fra naturens
side er forsynt med den klokskap, visdom og moral som kreves for å styre en
stat – vi ville kalle det «opplyst enevelde». Slike ledere er født av god
familie og undervist av kloke lærere. (Han berører ikke den viktigste ulempen
ved enevelde – at menneskers karakter tenderer til å endre seg ved lang tid med
stor makt.)
Aristoteles’ foretrukne styreform var nummer to – aristokrati. På samme måte som for monarki mener han at det er de fødte ledere som skal styre, men flere sammen i en begrenset gruppe har den fordelen at de kan komplettere hverandres egenskaper. Hans uttrykk «the chosen few» betyr ikke valgt av andre, men utvalgt av naturen.
Stat (Polity)er der hvor mange i
samarbeid forestår styringen. Det sprer oppgavene på flere, men det krever mer
koordinasjon og fremmer ikke raske og klare avgjørelser og disposisjoner.
Fortsatt er forutsetningen at alle har fellesskapets beste som primært formål.
De neste tre styreformene betrakter han som uegnete, fordi alt dreier seg om hva som er det beste for den enkelte, ikke for fellesskapet.
I et demokrati blir hver enkelt av de styrende valgt av en gruppe borgere som har særkrav. Dermed må som den valgte fremme sine velgeres særkrav. Slik blir det kamp mellom egeninteresser – også om de som ikke er til fellesskapets beste.
I et oligarki er det de rikeste
som styrer, og de vil alltid styre til eget beste. Alle stater har mange
fattige og få rike – ettersom de rike alltid er få og de fattige alltid er
mange flere blir det antallet styrende heller enn deres rikdom som er den
synlige forskjellen mellom de to styreformene. Men det egentlige skillet mellom
oligarki og demokrati går mellom hvorvidt de rike
eller de fattige skal styre – ikke mellom de mange og de få.
Det var ulikhetene mellom de fattige og de
rike som førte til konflikt mellom dem og forårsaket politisk ustabilitet i Hellas’
bystater, til og med borgerkriger. Aristoteles brukte mye tid på å diskutere
disse to styreformene og hvorfor de alltid skaper politisk ustabilitet.
Aristoteles grunnprinsipp for liberalt demokrati:
Loven avgjør:
«Den som krever at loven skal avgjøre, anses for å be om at intellektet
og det som er rett skal avgjøre, mens den som krever at menn skal avgjøre
slipper dyret løs. Herav følger at lover er intellekt uten appetitt».
Det betyr ikke at loven er objektiv – den vil være påvirket av
styreformen fordi loven reflekterer styresettets prinsipper, og er ment å lære
opp borgerne til å støtte det bestående regimet. Men fordi loven er etablert på
forhånd, er den upartisk, mens et menneske vil finne det vanskelig å motstå
fristelsen til å dømme til egen fordel, hvilket fort leder til urettferdighet.
Oligarkene hevder at deres rikdom gir dem rett til makt og at dermed
rett til å styre alene, mens demokratene hevder at det faktum at alle like frie
gir hver enkelt borger rett til lik andel politisk makt. Fordi de fleste er
fattige betyr dette at de fattige skal styre. Hver av disse to sidene har
delvis feil og delvis rett.
Viktigst er at når styrende makt legges i hendene på menn i stedet for å tillegges lov og rett, vil det alltid oppstå desperate kamper om de enkelte embeter og deres fordeler. Uansett hvilken styreform som velges må lov og rett settes foran menns avgjørelser. Den som tar avgjørelser etter egne ønsker er en tyrann – det er også typisk for den type demokrati som hersker gjennom dekreter i stedet for i henhold til lov og rett.
Det er lite av disse prinsippene igjen idag:
Vår tids Demokratibegrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Enhver er sikret “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.
Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.
Det Vestens land og
organisasjoner ikke vil snakke om:
Det er at grunnlaget for vår tids Demokrati er antikkens (europeiske) filosofi, videreutviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. FNs konvensjoner bygger egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet er viktigst. Det forutsettes også et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat.
Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst
og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt
annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet
og meningsfrihet er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av
verden.
Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om
det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med
en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for
alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)
Demokratiet slik det presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden – a) Europa til Ural og Middelhavet, b) Nord og Syd-Amerika og c) Australia Oseania,. Tilsammen utgjør de en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!
Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten
– egentlig er den endelige sannheten?
Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati
er det beste for alle i Verden?
Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å
styre egentlig er de beste til å styre?
I det alt vesentlige er nåtidens demokratibegrep utviklet etter 1945, i kjølvannet av to ufattelig ødeleggende verdenskriger. Vi i Vesten fremstiller det som en verdensomspennende utvikling.
For å gjøre begrepet mer «universelt» utviklet ledende krefter i Europa og Amerika en Menneskerettserklæring og fikk dem vedtatt i FN. Den omtales og beskrives gjerne som én universelt akseptert lov
Virkeligheten er mer komplisert; FN’s erklæring av 10. desember 1948 med sine 30 Artikler på 8 sider inneholdt en rekke artikler som falt en del europeiske nasjoner tungt for brystet (blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering – Norge har derfor aldri ratifisert FN- erklæringen)
Resultatet var at FNs erklæring to år senere ble etterfulgt av den EuropeiskeMenneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den er ratifisert av alle EU- og EØS-land (som en av betingelsene for medlemskap).Senere har FN etablert flere konvensjoner son dekker spesielle deler av retighetene.
De viktigste menneskerettighetene er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihett og retten til å binde seg ved løfte eller avtale. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. De fleste land har ratifisert avtalene – nesten alle med klare, protokollerte forbehold.
Det sies gjerne at Menneskerettighetene bygger på «naturretten» som universell rett. Det som Vestens land og organisasjoner unngår å snakke om er at «naturretten» er sprunget ut av antikkens (europeiske) filosofi siden antikken og utviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. Både FNs og Europas konvensjoner bygger derfor egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet vektlegges. I tillegg vises det klart at det forutsettes et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat..
Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet – er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.
Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)
Menneskerettighetene som presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden: Europa til Ural og Middelhavet, Nord og Syd-Amerika og Australia Oseania, – som representerer en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!
Vår tids Menneskeretts-begrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.
Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.
Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?
Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?
Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?
I en lang periode av min barndom og ungdom – i over seks år – var min klassekamerat Odd Bakkemin aller beste venn – –
Etter at min familie måtte flykte til Norge fra den blodige spanske borgerkrigen i 1936 – min far og mor, min søster Aina (13), min bror Dag (12) og jeg (5) – bodde vi bodde først i Oslo-området til 1940. Men da 9. april 1940 satte en stopper for vår retur til Spania – havnet vi i stedet i Fredrikstad.
FREDRIKSTAD
Aina begynte på handelsskole og Dag fullførte middelskolen. Jeg skulle egentlig gått på St. Croix skole 200 meter hjemmefra. men der var det ikke plass, så jeg måtte gå tredje klasse – 1940-41 – på Østsiden skole – på are sia ælva – med ferge frem og tilbake over elven hver dag.
ODD
Først i fjerde klasse- fra høsten 1941 – havnet jeg der jeg geografisk hørte hjemme: på St. Croix skole – der havnet jeg i fellesklasse. I fjerde felles gikk også Odd Bakke – vi ble ikke bare klassekamerater, men også bestevenner gjennom de neste seks årene. Vi var helt jevngamle på noen uker nær.
Odd bodde på Dampskipsbryggen nede ved Vesterelva. Faren var tanntekniker og hadde kontor og bolig i ett. Odds vesen og fremferd gjorde at de aller fleste likte ham, hans venners foreldre syntes om ham – han var populær.
I femteklasse fikk vi Borg Moum til klasseforstander – vi forgudet ham – han hadde en utrolig sans for å få det beste ut av hver av oss, og forsto guttungers sterke behov for rettferdighet og lik behandling. Han beholdt vi hele resten av folkeskolen – ut syvvedndeklasse.
Sammen var sikkert Odd og jeg bøllete av og til – men skoledisiplinen den gang var svært mye strammere enn i dag.
Den Gule Anstalt – to-skifts
skole
På St. Croix ble det bare to skoleår. Sommeren 1943 tok tyskerne over skolen med gymsaler og alt til innkvartering for Organisation Todt – arbeidsbataljonene med de kanelbrune uniformene – de besto mest av eldre menn over militær tjenestealder, og drev hovedsakelig med å bygge forsvarsanlegg. Seiersten skole på den andre siden av byen ble også rekvirert av tyskerne, og både Seiersten og St. Croix ble overført til Den Gule Anstalt som inntil da hadde det vært byens middelskole og gymnas.
Realskole- og gymnasklassene ble flyttet til provisoriske lokaler andre steder (den gang fortsatte bare en knapp tredjedel etter folkeskolen). Min søster Aina og min bror Dag var begge ferdig med realskolen og ble ikke berørt – Dag hadde fått jobb som læregutt på Bjarne Aas’ Båtbyggeri på Isegran.
For meg gjorde ikke flyttingen mye forskjell på skoleveien, men skoledagen ble dramatisk endret: Fra høsten 1943 gikk St. Croix og Seiersten vekselvis formiddagsskole 0830-1330 og ettermiddagsskole 1400-1900 (de byttet på hvert halve skoleår) de neste to skoleårene – helt til og med våren 1945.
Erteris
Odd og jeg hang sammen som erteris fra 1941 og gjennom hele krigen så og si hver dag. Han hadde halvvoksen sykkel med bagasjebrett, og vi tandemtråkket mens jeg satt bakpå – jeg tror aldri Mor skjønte hvordan det hadde seg at jeg raserte overlæret på skoene mine fortere enn sålene.
Og så hadde Odd rattkjelke med wirestyring – gjevt! Vintrene var jo
kaldere da enn nå, de fleste gater var uasfalterte, salt på gater og veier
hadde ingen funnet på ennå, og strøing (med aske – ikke sand) var bare på
fortau. Det ble mye hålke og aking av det.
Familien Bakke hadde hytte på toppen av Slevikfjellet rett opp for bryggene – mens vi bodde alle somrene på «Bråten» som lå på motsatt side av Slevikkilen, bortenfor Nesteng og Uteng.
«Bråten»
Vi hadde leid «Bråten» av familie helt fra juni 1937. Det var tante Blancas hus. Det ble til at vi leide stedet år etter år, og dermed ble det vårt egentlige faste holdepunkt i tilværelsen – de neste ni årene var vi der hver sommer.
Det var Hartvig Andersen (Mors og Fars «onkel Hartvig») som hadde vunnet en utlodningshytte rundt 1925 – den ble satt opp på en av det som opprinnelig var en av onkel Karls mange tomter, et bortgjemt tun like ved Uteng (Karl eide jo alt fra Uteng rundt Mærrapanna, Sandbukta og Hankøsundets østside forbi Miramar, inkludert alt som i dag er friområder).
Da onkel Karl døde i 1922 tilfalt tomtene døtrene Karla og Blanca, og det be en av Blancas tomter som «Bråten» ble oppført på og til sist tilfalt henne (Blanca (de Murrieta). Huset var på halvannen etasje, av maskinlaftet tre-toms plank uten ytterpanel – datidens ferdighus – gissent, så det trakk og pep gjennom veggene over alt. I loftsetasjen var det to soverom til oss ungene.
Steinbrygga
Det var kort vei over knausene til en gammel steinbrygge i vestre Slevikkilen. Den stakk ut i sjøen mot Jettøya på utsiden av veien fra Uteng til Breidablikk. Breidablikveien – drøyt to kilometer lang – fikk onkel Karl bygget like etter første verdenskrig – etter sigende av to mann på tre år for 5.000 kroner.
Fra Rørvik-veien ved Nesteng snor denne gamle veien seg innenfor jordet til Uteng, langs sjøen rundt hele neset (forbi steinbrygga), over gjørmestranda innerst i Ramseklobukta, gjennom Ramseklo gård (nå borte – det er parkeringsplass der i dag), langs kornåkeren og inn i skogen til Breidablik. Veien finnes fortsatt, men trafikken til Mærrapanna går i dag på den nye bilveien som går opp kloven og tvers over tunet til det som en gang var Bråten.
Akkurat som veien, var steinbrygga bygget av digre steinblokker hugget ut av fjellet like innenfor veien; det var et slags steinbrudd. Fiskeren Thorvald Ramseklo hadde snekken sin der, og da far kjøpte en pram, ble det vår båtplass også.
Like utenfor steinbrygga lå det et sunket vrak – en tidligere «lørje» – som var pill råttent. Hele bukten over til Jettøya og vestover var full av ålegress, og grunnet sterkt helt inn i Ramseklo-bukta der det var bare gjørme. I dag er det mudret og anlagt en privat marina i bukten, og Ramseklo gård med åkre er i dag parkerings- og opplagsplass.
Sjekta til Bakke
Bakke hadde også en sjekte – tung og treig, men solid, med mastetofte
med hull i, mast og luggerseil som de opprinnelige Oslojollene. Seilet var
altfor lite til den tunge båten, så det måtte stiv kuling til for å få noe fart
på beistet. Men det var jo en innebygget safety i det som nok var tilsiktet.
Før vi lærte å svømme, hadde vi alltid svømmebelte (redningsvest for barnebruk hadde ingen funnet på enda). Så snart vi hadde lært å svømme, var det slutt på mas om redningsvester eller andre flytemidler, og ingen seilbåt var utstyrt med gjerde rundt hele båten slik som i dag. Til tross for at datidens utstyr var mye dårligere enn i dag, var det ikke noen høyere drukningsfrekvens.
Odd og jeg rodde og seilte og utforsket hvert eneste skjær og sund og
hver en krok og fjellsprekk mellom Oksrød og Vikane. Spesielt spennende var
surfing med den tunge sjekta på brenningene på utsiden av Stensholmen når det
blåste som verst – det var en trang passasje mellom holmen og et stort skjær,
det var bare et spørsmål om timing. Vi lærte i hvert fall å seile, og vi lærte
respekt for vind og sjø.
Gutteliv under krigen
Det er skapt mange myter om hvor vondt vi hadde det i Norge i
krigsårene. Sett fra en guttunges synspunkt hadde vi det imidlertid ganske
fint. Det var fordi det som var savn for voksne savnet ikke vi. Alle de
spesielle forholdene med forbud og restriksjoner som ble opplevd av våre
foreldre som vanskeligheter ble ikke opplevd slik av oss – det var slik det
var: En del av hverdagen.
Det var streng rasjonering og lite mat, men vi hadde jo ikke luksusvaner
fra tidligere liv, og det at vi ikke hadde hverken sjokolade, kaker eller godis
av noe slag var ingen lidelse. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Brød var svart. Loff krevde diagnose for mavesår. Den viktigste maten
vi spiste var havregrøt – på vann, ikke melk. Den spiste vi med svart sirup
oppå (lagt i intrikate mønstre). Det ble etter hvert til en livrett, som vi
ville valgt foran bløtkake om vi hadde hatt valget. Egg var en ukjent luksus.
Vi fikk mangelsykdommer etter hvert, og det var selvsagt ubehagelig, Særlig brennkopper var plagsomt – tett i tett med små kviser med gule topper bredte seg fort ut på huden rundt sår og skrammer. Til gjengjeld hadde vi utmerket tannhelse – tannleger og oppdragere har mast i alle år siden om hvor gode tenner vi hadde da det ikke fantes søtsaker og lite sukker i husholdningene
Krig
Tyske soldater marsjerte daglig taktfast gjennom gatene mens de sang «Hailí
Hailå», «Lili Marlene» og «Wir Fahren Gegen Engeland». Det gjorde oss lite –
det ble en naturlig del av bybildet. Alle tanksperringene – tometers
granittmurer tvers over gaten med en meter passasje ved husveggen – var
utfordringer på sykkel: Full fart inn i passasjen, med flekte knoker som straff
for å bomme.
Utendørs var det bekmørkt hele natten på grunn av den tette blendingen
– det var høye bøter for å slurve med den – det var vanskelig å navigere
unntatt i måneskinn. Det gjorde at all nattlig utendørsaktivitet ble mye mer
spennende enn i dag, og det var mye lettere å stikke av hvis man hadde gjort
noe galt. Tyske vaktposter ved forlegninger og luftvernstillinger kunne være
lette på avtrekkeren, men de visste vi jo om.
Milorg var ikke særlig aktive i våre trakter før 1944. Det var først
høsten 44 og vinteren og våren 45 at det virkelig smalt – som natten til 15.
mars 1945, da alle broer og tunneler mellom Oslo og Halden ble sprengt. Det
førte til portforbud om natten og skuddvillige tyske vakter overalt.
Rasjonering
Rasjoneringen var basert på klippekort med merker, forskjellige kort
for forskjellige matvarer. «Forsyningsnemda» var midtpunktet for alt.
Uten kort fikk man ikke kjøpe noe. Rasjonene ble mindre etter hvert, helmelk og hvitt mel var det bare spedbarn og folk med magesår som fikk. Fra 1943 var min bror Dag tungarbeider, og fikk kjøttrasjon – hans ukentlige kjøttdeig blandet Mor opp så det rakk til kjøttkaker til hele familien en gang i uken. Annet kjøtt så vi ikke – det var det fisk i alle fasonger.
Det var min betrodde oppgave å hente fisk hos Thorvald Ramseklo om
vinteren. Slevikbussen, en gammel 20-seter Reo Speed Wagon med
tregass-generator (fyrt med knott av oretre), gikk bare til Slevik om vinteren,
så jeg måtte traske med ryggsekken de to kilometerne til Ramseklo og hente det
han hadde. Derfra kom Thorvalds udødelige uttalelse: ”Likær’em ente lyr, er’em
ente sultne …” Jeg har hatet all fisk i alle år etterpå – det har bare delvis
gått over.
Det var som sagt havregrøten som reddet alt – håbrann som lyste i
spiskammeret om natten eller kålrabi a la rype spilte ingen rolle så lenge vi
hadde havregrøt. Brød ble vi delvis vennet av med – det som gikk under den
betegnelsen var så svart og surt at det aldri mugnet.
Ellers var vitsemakeri populært under hele krigen, og mange finurlige
ordstillinger ble utviklet for å lage skjulte meninger. En av de mindre tilslørte var navnet på de minste sedlene (enkronen ble
ikke degradert til mynt før ut på 50-tallet), så enkroneseddelen ble døpt til
”Usling” og tokroneseddelen til ”Quisling”: To uslinger på en Quisling.
Stalingradvinteren
Vinteren 1942-43 var en av Europas kaldeste noen sinne, med en eviglang kuldeperiode – fra november til mars. Elvebyen Fredrikstad har normalt moderate vintertemperaturer, men den vinteren sank gradestokken til minus 28 i januar. Alle nyheter var dominert av det enorme slaget om Stalingrad, og den vinteren ble hetende «Stalingrad-vinteren» blant alle som opplevde den.
En tysk funksjonær bodde i samme bygget som oss i Dronningensgate – han abonnerte på «Deutsche Zeitung in Norwegen», en tyskspråklig avis som ble utgitt av Wehrmacht. Den lå foran inngangsdøren til bygget hver morgen, så jeg så den når jeg gikk til skolen.
Jeg husker helt tydelig min reaksjon den morgenen den 3. februar 1943,
da jeg så Deutsche Zeitung på trappen med overskriften i fete typer: «Stalingrad
ist gefallen!». Virkningen på oss alle, store som små, var enorm. Selv
om britene hadde hatt fremgang i Nord-Afrika i oktober, og USA hadde invadert
Nord-Afrika i november, hadde følelsen av tysk overmakt dominert helt frem til
da.
Da Far kom fra jobben på SMV på Greaker den dagen, sa jeg til ham: «Nå
har det snudd – nå vinner vi!». Han smilte og sa: «Det ser slik ut – vi får se
…» Jeg var 11 år.
Stalingradvinteren førte til at Fredrikstad ble fullstendig innefrosset
– det var tykk is både på Vesterelven og Østerelven. Arbeiderne på FMV gikk til
og fra jobben over isen mellom Seiersten og Kråkerøy, og bilfergen mellom Øst-
og Vestsiden måtte ha isbryter kontinuerlig – ut i februar var det lastebiltrafikk
over isen …
I Dronningensgate måtte vi stenge av stuen – hele familien holdt til i spisestuen. Der hadde vi en skikkelig støpejernsovn som gikk best med koks, men det var det mangel på, så det ble vedfyring, med tilhørende hyppige turer ned i vedkjelleren for å klyve kubber. Det var ved som var hovedbrenslet i hele byen. Hele den store tomten ved St. Croix skole – der brannstasjonen ligger i dag – var fylt av enorme stabler med trestammer, og kappsagene gikk så å si dag og natt.
Matauk
Krisetider krevde matauk, og i fjellsprekkene rundt Bråten utviklet Mor
etter hvert omfattende kjøkkenhaver. Alt mulig ble dyrket der – til og med
nypoteter. Hoved sensasjonen hvert år var gresskaret: Hvor stort ville det bli?
Det ble noen gigantiske eksemplarer som Mor syltet og vi brukte vinteren
gjennom. Vi hadde ikke kjøleskap og frysing var ukjent den gangen, så det var
hermetisering på Norgesglass i lange baner – agurker, sukkererter, bønner.
Dag var den oppfinnsomme og netthendte, så han lagde snarer som vi satte ut i skogen ut mot Mærrapanna – senhøstes ble det mange fete troster som havnet på familiens middagsbord. Om høsten var det sopp for alle pengene. Vi hadde en diger plansje på veggen som vi brukte til å identifisere sopptypene og styre unna de farlige. Mor hermetiserte sopp av alle typer.
Blåskjell
Vi drev minimalt med fisking, annet enn den helt uproduktive abborfiskingen
ved steinbrygga. Det å sitte der med snøret i handa og vente på napp (som
aldri kom) var ikke noe for oss. Sjømat var blåskjell og atter blåskjell,
unntatt etter isvinteren 1942-43 som renskurte alle svabergene for skjell.
Blåskjellfråtsingen fikk imidlertid en brå slutt sensommeren 1944. Det
var velkjent at bare blåskjell som vokste på stein var spiselige. Men en dag
fant Odd og jeg en diger klase velvoksne blåskjell på en bryggepåle i
Utengbukta. Fristelsen ble for stor, og vi dro klasen opp til Mor på Bråten
uten å si hvor vi hadde funnet den. Mor renset alt omhyggelig og stelte til
blåskjellgryte med løk – et herremåltid. Odd overnattet hos oss på Bråten den
kvelden.
Ut på natten våknet vi begge av forferdelig magevondt, og spydde og
brakk oss hele natten Mor var heldigvis OK, for hun hadde ikke spist noe – vi
hadde vært for grådige – men vi var døden nær, syntes vi (og helt uskyldig var
den toxinforgiftningen slett ikke – vi var heldige). Det ble slutten på
blåskjellspisingen for Odd og meg i flere år fremover.
Svenskesuppen
Kostholdet for skoleelever ble bedre da svenskesuppen kom. Litt
krigshistorie er nødvendig i den sammenhengen. Det «nøytrale» Sverige var svært
tyskvennlig frem til og med 1942 – de lot tyske troppetransporter rulle
uhindret gjennom Sverige, og leverte jernmalm, stål og kulelagre til Hitler så
lenge de trodde at han ville vinne.
Den troen fikk en støkk i desember 1941 da USA kom med i krigen, og all tro forsvant da tyskerne tapte Stalingrad. Da fikk Sverige det travelt med å endre profil, og startet et stort suppeprogram, med kjøkken som leverte suppe til norske skolebarn tre dager i uken fra høsten 1943.
Svenskesuppen kom i to varianter: Havresuppe (laget med melk), og
ertesuppe, det vekslet annen hver gang. Hver elev måtte ha med egen bolle eller
stort krus, og hvert store-frikvarter kom det store spann med varm suppe som
læreren øste opp med slev. Begge variantene var ganske gode så lenge suppen var
varm, og det var lov å få to ganger.
På min egenhendige tegning ovenfor ser det ut som tvangsforing, men det
var det ikke – det var høyst frivillig. Det var ikke bare snakk om foring av
sultne barn – svenskesuppen var et kosttilskudd som førte til sterk reduksjon
av mangelsykdommene hos barn.
Uten radio eller annen underholdning tilført utenfra ble det et
trivelig innendørs familieliv. Det hendte rett som det var at flyalarmen gikk,
særlig sent på kvelden. Parolen var at man skulle gå ned i tilfluktsrommet i
kjelleren så fort alarmen gikk, men det gjorde vi aldri.
Det falt aldri bomber i Fredrikstad annet enn bombene på Guldbergsiden
9. april 1940, men så snart luftvernskytset satte i gang var det risikabelt å
ferdes utendørs på grunn av splintregnet fra granatene som eksploderte i
høyden.
Sprengstoff
Den delen av året vi ikke bodde ute på Bråten, hadde vi guttene to tilholdssteder: Gutteværelset i Dronningensgate, som Dag og jeg delte og brukte som verksted, og uthuset til Bakke på Dampskipsbryggen. Det ble til at disse to stedene var tenketanken vår. Broder Dag var jo syv år eldre enn oss, men ble ofte involvert i prosjektene våre fordi han kunne så mye mer og var så mye flinkere og hendigere.
Derfor ble det ofte slik at Odd og jeg fant på de gale tingene, mens Dag perfeksjonerte og effektiviserte dem slik at de ble mye farligere. Et eksempel var kanonen vi laget. Vi var levende opptatt av krutt og sprengstoff (vi levde jo med krig rundt oss på alle kanter), men ettersom krutt var utilgjengelig, måtte vi lage det selv. Alle visste at ugressalt (natriumklorat – et hvitt krystallisk pulver som gikk ut av bruk på 50-tallet) hadde potens.
Ugressalt var ekstremt brannfarlig, og blandet med organisk materiale ble det eksplosjonsfarlig Det verserte mange gale og ville råd om hvordan man kunne lage smell med ugressalt: Blandet med kullstøv ble det ganske likt svartkrutt, men vanskeligere å antenne og vanskelig å bruke som kanonladning. Dag lærte oss om forladninger og å bruke lite krutt – det gikk adskillig bedre. Vi laget en kanon på en meter av halvannentoms vannrør med biter av kosteskaft som kuler – vi klarte 30-40 meter.
Raketter
Men så begynte vi med raketter – vi fant at hvis vi løste ugressalt i
vann og dyppet papir i det og tørket det, så brant det aldeles jævlig, og hvis
vi puttet det i papprør så var det et kraftig drivstoff. Egentlig var det nitrocellulose
– skytebomull – vi laget. Men slik kjemisk informasjon hadde vi ikke peiling
på. Vi produserte dette i store mengder på gutterommet, og klarte å sende
raketter ganske høyt med det drivstoffet.
En dag vi prøveskjøt raketter på en tomt like ved, ble vi oppdaget av
en politibetjent, som dro oss og rakettene båre inn til vakthavende politi, som
kryssforhørte oss grundig om hvordan vi hadde laget dem – han ville til og med
vite hva sags lim vi hadde brukt for å lage rakettrørene. Det endte med at han
tilkalte Far, som klarte å berolige vakthavende. Betjenten beslagla imidlertid
rakettene våre. Da vi gikk, så vi at han puttet dem i støpejernsovnen på
kontoret sitt. I alle år var Fars favoritthistorie – han var overbevist om at
det må har blitt skikkelig fart i ovnen da de tente den opp senere.
Vi prøvde dette stoffet tettpakket som kanonladning, med tennhull a la Hornblower og gravde ned kanonrøret i blomsterbedet til Bakke – det gikk som det måtte gå – kanonen ble sprengt i fillebeter, og det ble et stort hull der Bakkes blomsterbed hadde vært. Vi lå klokelig i dekning under eksperimentet, så ingen ble skadet. Men etter hvert ble det vanskeligere å finne øvelsesfelter – smellene ble svært kraftige – dessuten var det et problem at Værnemakta – Wehrmacht – ble urolige av høye smell. Det begrenset virksomheten vår.
Lesing
Både Odd og jeg likte å lese, og lånte bøker på Fredrikstad
Folkebibliotek, der vi satt i lange perioder på den voksne lesesalen. Der fant
jeg blant annet Universitetets 1920-utgave av Homers Iliaden, oversatt til
norsk fra det originale gresk av professor P. Østbye, helt i samme stil og
metriske versefot som originalen. Der leste jeg historien om beleiringen av
Troja og tvekampene mellom Hector og Akilles og begges endelikt. Det førte til
at jeg gikk og deklamerte lange avsnitt i klassisk versefot – det minner litt
om norrønt kvad. Det er mer blod og gørr i Iliaden enn man finner selv i de
blodigste av dagens actionfilmer.
Forlokkende Sverige
Da krigen nærmet seg slutten, ble det mer og mer populært i
grensefylkene å rømme til Sverige. Ikke bare blant voksne – utover
ettervinteren 1945 forsvant flere og flere av elevene på skolen. I Sverige ble
de godt mottatt og fikk alt de trengte og mere til. Det ble til slutt en slags
motesak. Det ble to forsøk på meg.
Første forsøk var i oktober 1944. Planen var å gå til fots til Svinesund,
lage en flåte og padle over til Sverige om natten. Vi var seks stykker som kom
oss til Skjeberg og videre til Berg, og startet marsjen mot Svinesund. Men så
begynte det å regne, og ble vi litt etter litt færre og færre. Til slutt bare
var vi to igjen – vi kunne ikke lage flåte alene, så vi måtte snu vi også, mens
vi bannet feigingene opp og ned. Vi var tilbake før Mor hadde oppdaget noe.
Den andre gangen – i april 1945 – var det bedre planlagt og vi var bare tre. Av hensyn til Mor hadde jeg etterlatt meg et brev der jeg sa hva vi hadde lagt ut på. Da hun fant brevet (litt tidligere enn jeg hadde beregnet) ringte hun prompte til politiet. De sendte ut en patrulje fra Skjeberg, som fant oss fort, og vi ble kjørt med eskorte til politistasjonen i Fredrikstad (som da lå i Dronningensgate 1, bare 100 meter fra vårt hus). Etter avhør og strenge formaninger ble vi sluppet ut. Det var det jeg fikk igjen for å vise hensyn …
Andre kamerater
Odd og jeg hadde andre kamerater også:
Kjell Gundrosen kom fra svært trange kår (bodde i Bryggeriveien), veloppdragen og høflig, alle mødre syntes han var aldeles prektig. Han ble helikopterflyger i Forsvaret da han ble stor (de små Bell-boblene), men ble senere lærer.
Min tremenning Jan Bérard-Andersen, som bodde i Bydalen – på Somrene var han på Miramar, onkel Hartvigs sommersted ved Hankøsundet.
Sofus, som i grunnen var litt tafatt, og ikke gjorde mye av seg.
Hansemann var foreldreløs og bodde hos forskrekkelig religiøse onkel og tante nede i Storgaten. Han fikk aldri lov til noen ting, og hadde konstant dårlig samvittighet (det var han som vervet meg til barnelosjen «Vårblomst» – en gren av IOGT – for å få en premie).
Jan Karlsen bodde i St. Olavsgate. Mor fattet fort at det var noe galt med ham (før vi andre fant ut). Alt han ble med på utartet straks til kaos og ugreie. Senere kom det frem at han var bortsatt til pleieforeldre fordi hans far var en kjent skapsprenger som sonet en fengselsstraff. Eplet og treet etc.
Per Liland var vår klassekamerat en stund, han var en pøbel fra han var liten, og dårlig likt av alle – selv om drapsdommen han fikk i 1970 var et justismord, var og ble han et utskudd.
Freden
8. mai 1945 brøt freden løs. Det første jeg opplevde den dagen var
scenen utenfor politikammeret – som nevnt var det bare 100 meter unna – jeg
stakk rett dit så fort jeg kunne.
Hva er det jeg får se på trappen? Jo, det var sekretæren til nazipolitimester Wergeland, han som bare uker tidligere hadde sittet bak politimesteren og hakket ned vår forklaring på maskin mens politimesteren formante oss etter rømmingen – han sto nå på trappen med RP armbind og Stengun: Han var den nye politimesteren!
Det var en fantastisk dag. Alle var helt ville og hoiet og skrek av glede – men heldigvis var det ingen utskeielser. Milorg var tidlig ute og besatte Folkets Hus og politistasjonene, og startet arrestasjoner av nasister og tyskertøser med en gang. Det var det folk ville se, og dermed ble de roet ned. De mer enn seks tusen tyske soldatene i forlegningene i og rundt Fredrikstad holdt seg heldigvis i ro, Tre tusen russiske krigsfanger bak piggtråd på Brakkesletta i Gamlebyen ble ikke sluppet ut, og fikk fortsatt mat av tyskerne.
Plakater fløt rundt over alt: ”Vår Kamp er Kronet med Seier! – Ro, Verdighet, Disiplin!” med fete typer – det var meldingen, og alle de nye lensmenn og ordførere i Østfold var listet opp. Den plakaten har jeg i glass og ramme på veggen en dag i dag.
Arrestasjoner som underholdning
Milorgs arrestasjoner var storartet underholdning – alt som kunne krype
og gå var ute for å se på. Heldigvis var alt godt organisert, slik at ting foregikk
på sivilisert vis, men noe snauklipping av kjente tyskertøser forekom det der
Milorg var sent ute, og rundt stornasistenes boliger var det en del hoing og
tilrop. Folk hadde fortsatt stor respekt for Wehrmacht og Gestapo, og det var
ingen som provoserte dem. Til gjengjeld løftet ikke tyskerne en finger, og lot
Milorg i fred.
Jeg var i grunnen litt skuffet da jeg fant at min bror Dag ikke bar
armbindet til Milorg, han var jo 21 år, og jeg hadde vel et lønnlig håp om at
han var med, men nei. Heller ikke Far var involvert. Jeg slo meg til ro med at
begge jobbet på SMV, som drev med skipsreparasjoner, så var det vel lite de
kunne gjort. Ellers var ble jo gud og hvermann med i Milorg de siste par
månedene, da tyske tropper forlot Norge (bl.a. via Fredrikstad) i en tett
strøm, og alle så at det var safe – men altså ikke Far og Dag.
Far var en mann som ikke lot seg feie med av begeistringens rus – i
Spania hadde han nok sett for mye av hvordan totalitære makter opererer til å
risikere liv og familie.
Aina hadde heller ikke vært involvert i Milorg, men fra morgenen av 8. mai kastet hun seg med stor entusiasme inn i tjeneste som lotte for Milorgs stab i Folkets Hus. Det varte en god stund, i hvert fall ut juni. Mor var veldig bekymret over at hun jobbet lange dager og kom sent hjem – ikke på grunn av arbeidet, men at hun var midt oppe i en haug med unge menn hele tiden. Mor sukket lettet da det var over.
17. mai 1945
Stemningen hele den våren var helt utrolig – 17, mai 1945 sitter
spikret hos de fleste som var med – det lille brennevin og desslike som fantes
gikk med 8. og 9. mai, så da 17de kom var det tørt. Ikke noe fyll, bare glade
mennesker over alt – alle jublet og sang. «Norge i Rødt Hvitt og Blått», «Seier
’n er vår», «Anne Malene» og slikt. Rasjoneringen var akkurat like streng og
varemangelen like følbar, men det gjorde liksom ikke så mye lenger.
Men krigen var jo ikke slutt. Selv om vi hadde britiske og amerikanske soldater rundt oss, raste Stillehavskrigen fortsatt, og varte ennå tre måneder til. Det var ikke før i august at atombombene fikk stillheten til å senke seg – på mer enn en måte. Jeg husker dagen helt spesielt. Jeg var ofte på Miramar hos onkel Hartvig den sommeren, og onkel Hartvig hadde en super sjekte som min tremenning Jan og jeg rodde tomanns, på hver vår tofte, i rasende fart til og fra landhandleren i Rørvik.
V-J Day
Akkurat den onsdagen var Jan og jeg hos kjøpmannen og hentet dagens
forsyninger og gårsdagens aviser fra Oslo. Kjempebokstaver forkynte at USA
hadde tatt i bruk et nytt, fullstendig knusende våpen og utslettet den japanske
byen Hiroshima i én smell. Ingen forsto vel akkurat da hva det virkelig var,
annet enn at det var uhyggelig, og at det var slutten.
Onkel Hartvigs Miramar ved Hankøsundet var bare en halvtimes rask
løpetur fra vår nye hytte – Tibidabo – der vi hadde flyttet inn akkurat den
våren, 1945. Onkel Hartvig, egentlig min grandonkel, min bestefars bror, men vi
kalte ham bare onkel. Hans franske kone Marguerite, født Bérard, – deres
barnebarn Liv og Eva og Jan og René og Pierre het alle Bérard-Andersen.
Jeg hadde en litt spesiell stjerne hos onkel Hartvig etter mine-affæren
i 1944. En høstdag fant jeg en stor jernbøye på stranden ved Miramar. Onkel
Hartvig og jeg ble enige om å dra den litt opp på stranden, så vi stakk onkel
Hartvigs spaserstokk gjennom et øye i toppen og halte og dro. Da onkel Hartvig
ringte til politiet og meldte fra om funnet, kom det i en fart tre tyske
marinefolk i en minejolle fra Kriegsmarine Hafenkommandatur i Fredrikstad. De
dro ”bøyen” ut på Orholmen og sprengte den så det ristet i hele Hankøsundet.
Speideren
I mai 1945 ble Odd og jeg valgt ut av de gamle speiderlederne til å bli med i det første kull patruljeførere som skulle gjenoppbygge Speideren i Fredrikstad etter krigen. Odd havnet i 1. Fredrikstad speidertropp mens jeg havnet i 6. Fredrikstad speidertropp – det var den første av flere atskillelser Men det var spennende, morsomt og disiplinerende. Jeg ble patruljefører i 6. Fredrikstad i 1945-46.
Jeg vet ikke hva Speideren driver med i dag, men den gangen var det i hvert fall lærerikt, og mye av det kom meg til nytte kort tid etter. Alt om knoper, tau og spleising, kart og kompass, navigasjon, livredning, førstehjelp etc. 3-grad, 2-grad, 6-merkersnor og 12-merkersnor – vi ble kjørt gjennom med ekspressfart, og endte opp med 1ste-graden.
Det negative var det stadige religionsmaset – det var normalt ikke noe
problem i Speideren (i motsetning til i KFUM-speiderne). Som patruljefører
måtte jeg be speiderbønnen ved hvert patruljemøte, men de fleste patruljer
blåste i det. Imidlertid var troppssjefen for 6. tropp en svært troende person
som insisterte på salmer og bønner i tide og utide – det tok mye av gleden ut
av det hele.
Etter alt fredskaoset våren 1945 tilbrakte Odd og jeg en normal sommer i full aktivitet, og seilte regatta med en Oslojolle. Vår familie hadde akkurat flyttet inn på vår nye hytte på Lensmannsfjellet ved Rørvik, Tibidabo, og vi semaforerte til hverandre fra hyttetakene hver dag.
Adskillelsen fortsetter
Odds og mitt nære vennskap var tett helt til høsten 45, da vi begynte på realskolen. Der fant man ut, i et utslag av uendelig visdom, at vi skulle fordeles til hver vår klasse – Odd ble plassert i 1a og jeg i 1b. Det gikk ikke lenge før vi fikk nye venner på hver vår kant – Odd med klassekameratene Arntzen-brødrene i Bydalen – og vi drev vel gradvis fra hverandre.
Sommeren i 1946 var jeg mere sammen med min tremenning Jan og seilte regatta med hans nye Grimstadjolle GJ 110 ”Mickey”
Realskolen
Fra og med første real vantrivdes jeg på skolen. Klassene vi hadde gått
i de siste årene på folkeskolen ble brutt opp, og elevene ble spredt rundt uten
mål og mening. Samtidig gjorde andre undervisningsmetoder og lærebøker livet
vanskelig (de gamle ble gjeninnført for å få vekk de nasistiske).
En del av lærerne – de som hadde vært om ikke nasister, så i hvert fall medløpere under krigen, ble fjernet og de som erstattet dem var ikke alltid av beste kvalitet– mange gamle metoder ble børstet støvet av og gjenopplivet. En av årsakene til elendigheten var at den nye realskolen begynte etter den første skoleferien i fredstid – krigen hadde sluttet akkurat da mitt siste folkeskoleår var fullført. Det var nasjonalpsykologisk nødvendig å feie ut alt som var innført av nasistiske skolesystem i de foregående fem årene.
Det skjedde med hele det undervisningssystemet for tysk (vi hadde hatt
tysk fra og med femteklasse). Under krigen hadde vi samme system som i Tyskland
– et betydelig bedre system enn det gamle norske fra 1920-årene – men det måtte
ut fordi det var nasistisk. Det var forståelig, men ikke særlig effektivt. Til og med regel-ramsene
i grammatikken var forskjellige fra det vi hadde lært før. Dermed gikk alt på
tverke.
I tillegg utviklet jeg på den tiden en ganske sterk opposisjonstrang og
opprørsånd, og hadde lett for å hisse meg opp og utfordre lærerne. Det første
året på realskolen, 1945-46, gikk allikevel noenlunde bra, kanskje takket være
Speideren. Det andre året begynte skjevt, men enda en ny lærer. frøken Bertel – «Bertela». Hun var en
gammeldags tyrann uten fnugg av pedagogisk innsikt; tysklærer av puggeskolen
med utenatlekser som hovedmetode.
Mønstringskontoret
Jeg hadde ennå ikke fylt 15 år. Jeg hadde ingen dåpsattest – den var
tapt i den spanske borgerkrigen – så Far skrev en erklæring når det var
nødvendig. Nå skrev jeg selv en erklæring om hvem jeg var og en tillatelse til
å mønstre ut, på Fars brevpapir og undertegnet med hans navn, dro ned på
Fredrikstad mønstringskontor og registrerte meg som hyresøkende førstereisgutt.
Jeg gikk i spenning i to måneder og stakk
nesen innom Mønstringskontoret annenhver dag. Endelig fikk jeg et tilbud,
messegutt på M/T Kollbjørg, og slo til tvert. Jeg ordnet a1le mine papirer –
pass og kontrakt og diverse, og brukte alle tenkelige utveier for å få dem, og
klarte det virkelig. Ombord skulle jeg om én uke.
Til Sjøs
Men fire dager før avreise glemte jeg å ta papirene ut av jakken min om
kvelden og gjemme dem, og mor oppdaget det hele. Helvete brøt løs og Mor gråt.
Men, stikk imot alle mine antagelser, fikk jeg reise. Det var egentlig Far som
skar i gjennom og sa «det er like godt å la gutten reise – han kommer uansett
til å rømme fra oss før eller senere.»
Mens jeg var til sjøs korresponderte Odd og jeg litt – blant annet skrev han i et brev til meg 2. april 1947 : «Og så har jeg en gledelig nyhet, hold deg fast: DET INNTØRKA HURPETREET BERTLA HAR LUNGEBETENNELSE! – men det ser dessverre ut til at hun står det over. Men B-klassen har hatt vikar i hele vinter …»)
Jeg var ute i 20 måneder, først som messegutt (med gruelige arbeisforhold), Alt dette er beskrevet i andre innlegg på denne websiden – med beskrivelser av mne oplevelser som førstereis – i Australia og India – før min overgang til Jungmann i ’47.
Hjemkomst
Jeg kom hjem igjen fra sjøen i juni 1948 – jeg var 7 cm høyere og 10
kilo tyngre enn da jeg dro – mor kjente meg nesten ikke igjen da jeg ringte på.
Det ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd på Slevikfjellet – der var
det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommerferie i Slevik. Onkelen til
en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro av
det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var in-båten
på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.
Men i skoleåret som fulgte gikk jeg på Øksendal privatskole og tok realskoleeksamen på kveldstid – da så jeg lite til Odd. Han hadde jo da utviklet en annen bekjentskapskrets – Bydalengjengen – det var litt fiff – og i den alderen blir det sterke bindinger.
Ut igjen
Det ble ikke bedre av at jeg sommeren 1949 reiste ut igjen og var borte i to år – jeg var i Australia en tid, og et år i Italia, slik at jeg kom hjem til militærtjeneste ett år forsinket.
Militærtjeneste
Odd hadde da allerede fullført sin militærtjeneste – han tjenestegjorde 1950-51, ved AR 1 i Fredrikstad og iTysklandsbrigade 511, i artilleribataljonen i Flensburg. Jeg tjenestegjorde i 1951-52 ved Ingeniørregimentet på Hvalsmoen og i Tysklandsbrigade 521, i ingeniørkompaniet i Rendsburg.
Derfra dro jeg rett i Koreakrigen, et halvt år ved NORMASH, det norske feltsykehuset (det var den siste krigsvinteren i Korea).
Gøteborg
Da jeg kom tilbake i 1953 – begynte jeg på Gøteborgs Tekniska Institut. Da hadde Odd allerede et år bak seg på Chalmers Tekniska Högskola, som også lå i Gøteborg – jeg traff ham så vidt et par ganger, men vi hadde lite kontakt. Etter GTI fikk jeg jobb i Fredrikstad, og giftet meg i 1956 – resten er familiehistorie.
Møte med fortiden
Det skulle gå over 20 år til jeg møtte Odd igjen, i 1975. Det var på slutten av min tid med AS Notekk; vi hadde en stor taktekkingsjobb på Sørenga i Oslo for entreprenøren Kaare Backer AS. Vi hadde somlet med jobben og brukt mer tid enn avtalt, så hovedentreprenøren leide inn et annet firma i tillegg for å få fart på sakene.
Det ble et møte om dette, og til min overraskelse var det Odd som representerte entreprenøren. Det var et kaldt møte – bare et ”hei, er det deg” fra hver av oss og en formell samtale – en skikkelig kalddusj som ikke fristet til ny kontakt. Jeg brakte senere på det rene at han hadde rykte som en uvanlig hard negl.
«Fyk»
Seiling var min hovedinteresse både før og etter fallskjermperioden, og
i 1985 skiftet jeg båt – jeg kjøpte Willingen N-902 (31 fot) av Steinar
Mathisen. Stor var min forundring da jeg oppdaget at den første eieren av N-902
var nettopp Odd Bakke. Han kjøpte den fabrikkny i 1976, men hadde den bare i
ett år, uten at jeg vet omstendighetene rundt det.
Vi døpte henne «Fyk» – et navn min far hadde brukt i 1920-årene . Da jeg
flyttet til Kypros – i1999 overtok min sønn Peter Christian henne – hun fikk ny
motor i 2007, 30 år gammel, og er i fortsatt fin form.
Epilog:
I februar 2010 skrev jeg et brev til Odd (jeg sporet ham opp gjennom ligningsvesenet) for å ta opp kontakten. Det resulterte i at jeg den sommeren, under et besøk i Norge, besøkte ham i hans hjem på Bekkestua – vi satt og pratet og mimret i over tre timer – alt meget hyggelig – han fortalte meg om sin familie og konens død – og at han var frisk og rask og ihuga langrennsløper på vinteren.
Jeg selv flyttet tilbake fra Kypros til Norge i 2015, etter at forholdene ikke tilsa videre opphold.. Men jeg tok ikke kontakt med Odd.
I januar 2019 leste jeg i avisen at Odd døde 28 desember 2018. Berit og jeg gikk i begravelsen – men jeg kjente jo ingen av etterkommerne – så jeg tok kontakt med sønnen Espen Gjardar dagen etter og sendte ham en epistel med innhold stort et som det i denne beretningen … jeg tror de satte pris på det …
I min
tidlige ungdom var jeg noen år i handelsflåten
Blant mine mange opplevelser er det en som sitter godt fast
– en begravelse til sjøs – den eneste jeg har vært med på:
I 1949 seilte jeg med M/T Trondheim, Hjalmar Bjørges rederi. Oslo. En 11,900 tonn dw tankbåt bygget på Eriksbergs Mek Verkstad i Gøteborg i 1939, maskineriet var en Götaverken to-takt, dobbeltvirkende diesel på 3600 ihk.
Etter 9. april 1940 gikk hun inn i Nortraship, Norges statsrederi i London, og opparbeidet seg en sterk krigshistorie: Mellom 1940 og 1945 gjorde MT Trondheim mer enn 30 toveis turer i konvoier over Nord-atlanteren – helskinnet. I januar 1946 ble hun ble overtatt av rederiet igjen, og seilte for Hjalmar Bjørge frem til hun ble solgt til Italia i 1952.
I min tid ombord på MT Trondheim gikk vi for det meste mellom Abadan (i Persiabunkten) og Nord-Europa, men i august ’49 hadde vi en tur fra Abadan til Aden (som fortsatt var britisk den gangen). Det var en kort tur – bare 9 dager hver vei. En uke ut av Abadan startet et drama i tre akter:
Første Akt:
Dekksmessen, 18 år, ble plutselig syk. Han fikk feber og lå i villelse. Det ene låret hans hovnet opp. På radioen kontaktet gnisten et pakistansk passasjerskip som var i nærheten, Muhammadi Lines’ S/S «Al Ahmadi», som var på vei fra Karachi til London, og hadde lege ombord. De gjorde en kort vendereis, møtte oss i åpen sjø og satte legen sin over til oss med en av barkassene.
Annen Akt:
Den britiske legen undersøkte messen, som var bevisstløs.
Men det var for sent – en halv time etter var gutten død. Det vi ble fortalt
(riktigheten garanterer jeg ikke for) var at han hadde skjult at han hadde
diabetes (da hadde han ikke fått mønstre ut), og hadde tatt med seg en solid
forsyning av insulin og sprøyte, og så brukket sprøyten ved et uhell.
Tredje Akt:
Skipperen melder på radio til Aden at vi har et lik ombord
som skal i land. Blankt avslag fra britenes havnekontor i Aden – ingen lik i
land her! Dermed ble
det begravelse til sjøs.
Messen ble sydd inn i et norsk flagg med lodd inni, og lagt på en lukelem oppå rekka. Vi stoppet, og ”Trondheim” lå og drev i den slake dønningen – det var så vidt et pust av en bris. Vi var ved 18 grader Nord, 59 grader Øst, det Indiske hav intenst blått og krystallklart – det er 3700 meter dypt der.
Vi stod
rundt med bare hoder, skipperen sa Fadervår, lukelemmen ble tippet og messen
forsvant ned i det klare, klare blå dypet med flagg og alt. Det var høytidelig
– et av de øyeblikkene som blir sittende fast i hukommelsen for alltid …
PS: Egentlig, etter boka, så skulle gutten vært sydd i seildukpose med lodd i, og flagget festet i lukelemmen slik at det hadde blitt igjen om bord.. Med tømmermannen syntes det ble for kjipt og mente at gutten var et flagg verd, skipperen var enig …
Som nevnt i min tidligere beretning «Førstereis», tilbragte jeg noen av mine tidlige ungdomsår i handelsflåten.
Etter 8 måneder som messegutt var jeg rede for nye oppgaver – og det fikk jeg.
I august 1947 kom vi med «Kollbjørg» til Amsterdam med en parafinlast fra Abadan i Persiabukten. Toogtyve av besetningen hadde sagt opp for avmønstring. Det var fortsatt stor mangel på sjøfolk med fartstid, så det lå an til at vi ville bli kort for mannskap. På en måte var det godt nytt, fordi vi ville få hyrene for de som manglet fordelt på oss («kortmannshyre»)
Skipperen
spurte meg om jeg ville gå over fra messa og mønstre på dekk – det hoppet jeg
på med en gang, særlig fordi han ga meg full uttelling for alle rortørnene jeg
hadde tatt: Han mønstret meg på som jungmann direkte – det krevde ellers 12
måneder fartstid på dekk.
Som
Jungmann hørte jeg til i dekksmessa, og – viktig! – jeg var ikke lenger førstereis,
og ikke på bunnen av stigen! Hyren var oppe i gamle høyder – med tilleggene var
jungmannshyre 387 kroner i måneden – gode penger i 1947. Det var ikke bare jeg
som avanserte: Esau ble annenkokk og Kyrre ble smører.
Gnisten
vår (radiotelegrafisten – med rang som offiser) var blant de som mønstret av,
og det gikk so mild I tørt gress at vi skulle få en kvinnelig Gnist! Det gir
perspektiv til dette at det dreide seg om den første kvinnelige telegrafist
noen sinne i den norske handelsflåten – blant 35.000 mann og minst 800 mannlige
telegrafister. Det var sensasjon.
Da
bussen kom til kaia med de nye, hang 25 mann over rekka for å se henne komme
opp gangveien. en snerten en på 19 år med langt lyst hår. Hvordan i all verden
skulle dette gå? Alle var spent – men vismennene akterut – Båsen, Tømmern og
Reppen – sa klart fra til de yngre som siklet mest: ”Bare glem det, gutter –
der må du ha anker på armen og kjøttkake i lua for å komme noen vei”. De hadde
helt rett.
Blant de nye fra Norge var det en ny dekksgutt,
Sverre Syversen (han ble bare hetende Syver) fra Oslo, 17 år, og en lettmatros
fra Tenvik på Nøtterøy som het Svendsen (han ble aldri kalt noe annet), 20 år.
Syver var lang og tynn, Svendsen liten og rund, begge var norsk lyshårete. Nye
kamerater å seile med og dra på land med. Vi fem fikk til mye gøy etter hvert.
Vestindia
Neste
tur gikk til St. Nicholas på Aruba i Hollandsk Vestindia til nye beitemarker.
Jeg ble tildelt 4-8 vakta (0800-1200 og 1600-2000) under styrmann Barane fra
Haugesund sammen med Svendsen. Etter messejobbens gruelige 80-timersuker var
dette som i paradis. En time til rors, en time utkik på bakken (om natten), ny
rortørn, ny utkik, etter fire timer fulgte 8 timer fri. På dagtid ble
utkiksøktene erstattet av dekksarbeid. At lengste sammenhengende søvn var maks.
7 timer plaget ikke ungdommer.
Med
mesteparten av besetningen ombord (3 mann kort) gikk vi fra Amsterdam til Aruba
(hollandsk Vestindia den gang) . Da vi lå på reia i St. Nicholas og ventet på
lasteplass, hang vi alle over rekka og beundret verdens (den gang) største tankskip,
amerikanske 28,000-tonns turbintankeren ”Ulysses” – med våre 12,000 tonn ble vi
små i forhold (den nyeste “Ulysses” – – 2005 er på 300,000 tonn dw).
Det
var på Aruba at vi ble introdusert til Cuba Libre – rom og cola – den
Vestindiske nasjonaldrikken. Den ble årsaken til at størstedelen av mannskapet
havnet i arresten kvelden før avgang fra St. Nicholas. Avskjeden med Aruba
forgikk oppover fra havneporten, bar etter bar, med Cuba Libre og sigarer. Det
gikk som det måtte gå – det hollandske politiet ble nødt til å ta vare på de
fleste – de ble transportert til politistasjonen og satt i et stort rom med
innstøpte jernstenger fra gulv til tak i sirlige båser, nærmest som i zoologisk
have.
Styrmann
Barane ante uråd utover kvelden og sendte i land en patrulje med bl.a. meg (jeg
gikk dekksvakt), Vi måtte kjøpe fri hele gjengen og busse dem ombord – de
fleste var jo nærmest bevisstløse. Vi var bare fem mann på dekk for å kaste
loss – to mann forut og to akterut til å få inn vaiere og trosser, og en til
rors (meg). Skipperen var ikke blid.
Etter
å ha losset Aruba-lasten i Liverpool gikk vi til Antwerpen for et tre ukers
verkstedbesøk. Gjensynet med tidligere stamsteder (og bursdagen min, jeg fylte
16 år) ble feiret. Den fine, nye, men alfor trange Port Said-dressen min solgte jeg til en pantelåner
for 200 kroner.
I
stedet kjøpte jeg en FN kaliber 22 salongrifle og ammunisjon – jeg tenkte å
skyte måker som tidsfordriv. Det ble aldri noe av, for en sen aften fant vi på at
vi skulle øvelsesskyte på kaia. Det likte ikke havnepolitiet, som konfiskerte
riflen og ga meg 2.000 Bfr i bot, mens skipperen brummet noe om at vi egentlig
hadde erklært Belgia krig. Det ble en svinedyr 16-års bursdag.
Ny
tur til Abadan. Jeg ble satt på 2. styrmannens vakt – 08-12, 20-24, og den som
har den siste dekksvakta om natten – vil det si utkikken – purrer påtroppende
vakt (hundevakta 00-04) både akterut og midtskips en halvtime før. Det var da
jeg fant ut at den ettertraktede unge, blonde Gnisten avla nattlig besøk hos 3.
styrmannen – de hadde sovnet fra hyrdestunden begge to, og sov så hardt at jeg
måtte bort til 3. styrmannen og ruske i ham – og der var Gnisten i nettoen.
Da
han kom opp på brua for å avløse trakk han meg til side og ba meg holde tett om
det som hadde hendt. ”Greit,” sa jeg – ”jeg har ikke tenkt å si et kvekk.” Og
tett holdt jeg. Men så skjedde det at da 3. styrmannen mønstret av i England i
mars, gikk hun over til å besøke 2. styrmannen i stedet, og dermed hendte det
samme igjen – og ble oppdaget av andre enn meg. Så vismennene akterut – Båsen,
Tømmern, Koken og Reppen – fikk helt rett – kjøttkake i lua og anker på armen
må til …
På
turen opp fra Abadan ble passeringen av Suezkanalen 2-3 november 1947
minneverdig – et av de store øyeblikkene i mitt liv. Det var bare de dyktigste
rormennene som ble satt til rors gjennom Suezkanalen – vi var alltid under
kommando av en Suez-los, og de var kjent som verdens mest kritiske, og M/T
Kollbjørg var fullastet. Jeg var mektig stolt da skipperen satte meg til rors
inn i kanalen fra Suez.
Da
losen kom opp på brua så han på meg – han syntes nok at jeg var i yngste laget,
men sa ikke noe. Han ga meg styrekommandoer med engelske kompasskurser i
halvstreker i stedet for grader: ”North half west, North by west,” etc. – det
gikk greit, for de kunne jeg. Rortørn var en time.
Toppen
kom da avløseren min kom opp på brua, og losen sa til skipperen: ”Keep the
helmsman”. Det var en rett losene hadde men sjelden brukte, men jeg ble altså
stående til rors uten avløsning i fem timer, helt til vi fortøyde ved
kanalbredden i Bitter Lake for møtende konvoi. Det var stort for en som så vidt
hadde fylt 16 år – jeg hadde ikke en gang hår på brøstet.
Etterpå
mente skipperen (som også var svært fornøyd) at losen beholdt meg ikke bare
fordi jeg viste at jeg kjente den tungt lastete båten godt, men også fordi jeg
hadde kvittert riktig da han ga meg kursene i streker og halvstreker i stedet
for grader– jeg var antagelig den eneste ombord som kunne kompassets 32 streker
og 64 halvstreker – takket være speideren og Horatio Hornblower …
Neste
tur ble spennende, og nesten historisk – vi gikk til Haifa i det som den gangen
var det britiske mandatområdet Palestina. Israel eksisterte ikke ennå, men det
var like før, og den jødiske motstandsbevegelsen forberedte seg på
selvstendighet for den nye staten Israel (som skjedde 14. mai 1948. De ytet
sterk motstand mot britene med bomber og sabotasje. Haifa var endepunktet for
oljeledningen fra Irak, og viktig for britene.
Vi
kom til Haifa 29 november 1947, akkurat den dagen FN vedtok Resolution 181 om
delingen av Palestina. På grunn av kampene fikk vi ikke lov til å forlate
skipet, og mens vi lå på reden og ventet på kaiplass slapp britiske krigsskip
dypvannsbomber hvert kvarter hele natten for å hindre aksjoner fra froskemenn
med limpets. Kollbjørg var helt tom, uten ballast, og med åpne tankluker var
båten som en gigantisk stortromme hver gang en dypvannsbombe smalt.
Lasten
fra Haifa gikk til Southampton – og så en ny tur til Abadan – det ble julaften
dagen før vi passerte Suezkanalen – en mye hyggeligere jul enn året før i
Antwerpen – uten hjemlengsel. Vi gikk nordover igjen med ordre ”Nord-Europa”
og ved Gibraltar fikk vi ordre om Dublin.
Det
ble en morsom landgang. Jeg hadde en visebok og hadde lært meg en del engelske
viser utenat, blant annet ”Molly Malone”. Irske puber har aldri vært kjent for
hverken reservasjon eller lavt støynivå, og det varte ikke lenge før lokalbefolkningen
fant ut at jeg kunne Molly Malone utenat – alle tre versene.
Dermed
fikk hverken jeg eller mine kumpaner Sverre og Kyrre betale for en eneste øl
resten av kvelden – alt var gratis i begeistringens (og annen) rus. Neste kveld
gjentok det samme seg i en ny pub lenger opp i gaten. Jeg må ha sunget Molly
Malone minst hundre ganger i Dublin. Det er eneste gang sangstemmen min har brakt
meg inntekter
Etter
Dublin gikk turen til Aruba igjen for å hente en parafinlast til England. Etter
det – resten vinteren og våren – gikk Kollbjørg i trikkefart mellom Abadan og
Europa til vi endte opp i Hull og tok ombord en masse stålrør som dekkslast –
de skulle bli til steamcoiler i tankene slik at Kollbjørg for fremtiden skulle
frakte tungolje i stedet for bensin og parafin som vi hadde fraktet til da.
Så bar det til Antwerpen..
Det
var blitt juni, jeg hadde vært ombord i 19 måneder og hadde 1500 kroner på bok
i Oslo Sparebank. Den 25. juni mønstret Sverre, Kyrre, Svendsen og jeg av i
Antwerpen. Skipperen ga meg en ekstra påskjønnelse – en attest på at jeg hadde
tjenestegjort alle mine 19 måneder på dekk, signert Guttorm Jacobsen – det var
nok til å seile lettmatros neste tur. Jeg var glad som en lerke. Det skulle
bare ikke gå slik – igjen ville skjebnen det annerledes.
Vi
dro alle fire hjem med Fred Olsens Brabant, (samme båt vi reiste med 12 år
tidligere da vi ble evakuert fra Spania). Fire dager senere gikk vi i land i
Oslo og jeg tok toget hjem – jeg hadde sendt telegram to uker tidligere, så de
var forberedt.. Det Mor ikke var helt forberedt på var at jeg var 8 centimeter
høyere og veide 15 kilo mer enn nussebassen som reiste ut i november 1946 – hun
kjente meg ikke helt igjen da jeg ringte på døren i Dronningensgate 6.
I
hjemmet vårt i Dronningensgate hadde det skjedd store endringer.. Mor hadde
vært i Spania i flere måneder i 1947, og ordnet med alt innbo og løsøre som vi
hadde måttet etterlate i Barcelona i 1936 – det hadde vært lagret der nede. Hun
fikk det skipet til Norge, så hele leiligheten (som var nokså spartansk møblert
under krigen) var nå adskillig mer elegant.
Det
ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd Bakke på Slevikfjellet – der
var det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommerferie i Slevik. Onkelen
til en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro
av det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var
in-båten på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.
Far
lånte en 32 spissgatter av Egil Paulsen – den lød det supre navnet ”Sprøyt” –
Dag og Far og jeg seilte flere turer med den, bl. a. til Skjærhallen og
Gravningsund, hvor Far besøkte kjente fra tiden i Madrid under borgerkrigen.
Det var fine turer.
Mor
ordnet hun det slik at jeg ble invitert til Drammens-delen av familien, som
hadde hytte på Rødtangen ytterst i Drammensfjorden (det har de fortsatt). Mine
fettere/kusiner av Ness-familien i Drammen er fem stykker – Berit, et halvt år
yngre enn meg, Reidar Morten, to år yngre, Bente, fire år yngre og Terje, åtte
år yngre (den femte, Petter, var ikke født enda). Det ble en kjempetur – en uke
med knallvær, med minimal tilstedeværelse av fedre og mødre. Men det var Bente
med stjerneøynene jeg egentlig ble betatt av, men hun var dessverre bare
tretten år … Life is hard.
Det
var på tide å dra ut igjen – jeg skulle samle fartstid for å kvalifisere til
styrmannsskolen – det var mitt faste forsett å bli skipsoffiser – ikke det Mor
ønsket seg mest, men motstand opplevde jeg ikke. 22. august stilte jeg på
mønstringskontoret. Etter å ha vraket
åtte båter, valgte jeg lettmatrosjobb på
Fred. Olsens Banaderos som skulle gå på Syd-Amerika.
Jeg
ble sendt til dr. Johnsen for å sjekke synet; det hadde jeg ikke gjort da jeg
mønstret ut første gangen, fordi jeg dro ut som messegutt og da var det ingen
synskrav. Jeg durte rundt hjørnet til Dr. Johnsen for å ta prøven.
Han
dro frem den lille plansjeboken med alle de lure runde bildene som var satt
sammen av små rundinger i forskjellige farger. Den er jo så bestialsk laget at
de som er rød-grønn-blinde ser tall der de med normalsyn ikke ser noen ting.
Nei, sa dr. Johnsen, det blir nok ikke noe dekkstjeneste på deg …
Det
var som om taket raste ned. Nok en gang tok skjebnen og dro til meg – også
denne gangen på en måte jeg ikke kunne gjøre noe som helst med. Enhver tanke på
en karriere som dekksoffiser kunne jeg glemme. Jeg kunne gjort som Dag og valgt
å seile i maskinen, men det var ikke et liv i maskinrommet jeg hadde sett for
meg, det var dagslys og blått hav, sjøsprøyt og palmesus – så det var bom for
det jeg hadde drømt om i årevis.
(Ca.
15 % av alle menn har denne feilen, som er arvelig gjennom morssiden i
annethvert slektsledd. En som er rød-grønn blind trenger ca. dobbelt så mye
gult lys innblandet i blått lys for å se grønt. I praksis ser man farger som
alle andre, men det slår ut ved sammenstilling med andre farger, typisk finner
man mye mindre røde bær blant grønne blader enn de som har normalt fargesyn).
Jeg tilbrakte mine første ungdomsår i handelsfåten på 40-tallet
I 1946 fikk 15-åringer dra i utenriksfart. Etter en hard kamp med Mor og Far som jeg vant til slutt, droppet jeg ut av 2. real og mønstret ut.
Jeg fikk hyre som messegutt på MT «Kollbjørg», Odd Bergs rederi, og ble med en gruppe som 22. november 1946 dro fra Oslo med toget til Stockholm for å mønstre på der. Vi var i alt 20 mann som skulle erstatte de 20 (av en besetning på 41) som mønstret av i Stockholm.
Det var godt betalt, for på havet var det fortsatt krig – halvannet år etter krigsslutt fløt det drivminer i hundrevis – så vi hadde 100 % krigstillegg og 50 % tankrisikotillegg – alt i alt 384 kroner måneden – en solid lønn den gangen.
MT Kollbjørg var bygget i Belfast i 1942 ved Harland & Wolff som et av 19 skip den britiske regjering leverte til Nortraship som kompensasjon for tapt tonnasje. Hun var på 11 870 tonn dw, med en Gøtaverken dobbeltvirkende totakt dieselmotor på 3600 hk. Under krigen hadde hun gått over 30 ganer tur-retur over Nordalanteren med flybensin – helskinnet.
Vi kom ut til ”Kollbjørg” med en taubåt på morgenen, og vi to nye messeguttene ble vist lugaren vår med en gang, dro på arbeidsklær og var i full jobb 20 minutter etter at vi hadde satt foten ombord.
Jobben
omfattet tre messer akterut: Dekksmessa, 11 mann, maskinmessa, 9 mann og
underoffisersmessa, 5 mann. Jeg ble dekksmess. I dekksmessa hadde 11 mann
nettopp spist frokost, og to fat med 11 kalde speilegg sto igjen. Hva med dem?
Klar beskjed: Dump det! Jeg var 15 år, kom rett fra okkupasjon og matmangel
(hadde ikke sett egg på seks år). Det var bare en ting å gjøre: Jeg spiste alle
eggene – kalde. De gikk rett ned.
Uteseilere
De 21 som var igjen av den gamle besetningen hadde seilt ute under hele krigen – ”uteseilere”. Enkelte hadde ikke vært i Norge på 10-15 år, alle hadde seilt i konvoier under krigen og 10 av dem hadde en eller flere torpederinger eller minesprengninger bak seg (av de 30 000 norske sjøfolk som seilte 1939-1945 gikk 3.640 mann – 12 % – ned med de 706 skipene som ble senket. (Jeg har skrevet om krigsseilerne og Nortraship i en annen posting på denne portalen). Gode sjøfolk var de, og grundige læremestre for en grønn guttunge. Det var rett fra barn til voksen – hard overgang.
Skipperen het Guttorm Jacobsen og var fra Tromsø. Bare 29
år gammel ble han den yngste kaptein i Nortraship. I november ’41 fikk han
ødelagt det ene benet – han hadde etter sigende et hælbein av sølv – da D/S
Victo ble senket i Nordsjøen. Han tok over Norsol
som ny i januar 1942. Da vi kom om bord i november ’46 hadde han vært kaptein
ombord i fem år. Han ble senere ble han landskjent som kaptein på polarskipet Nordsel under Norsk Polarinstitutts
Antarktisekspedisjoner mellom 1949 og 1952.
Over Nordsjøen
Fra Stockholm bar det til Antwerpen. Som nevnt vart det fortsatt krig på havet – drivminene som fløt rundt gjorde at vi gikk over Nordsjøen i en bøyemerket led som minesveipere holdt fri. Turen til Antwerpen tol fire dager med vinterstorm og stampesjø.
I handelsflåten er (var) det to sykdommer som ikke teller: Sjøsyke og Fyllesyke. Kuren for begge er hardt arbeid og mat. Da jeg var på det verste satte de en lettmatros til å passe på meg – jeg fikk ikke lure unna et minutt. De truet i meg mat så jeg alltid hadde noe å kaste opp. Jeg fikk lov til å køye ni om kvelden, og svimte av til seks morgen. Opp, spise, spy, bære mat fra byssa, spy mer. Helst ville jeg hoppet over bord. Men etter tre dager kviknet jeg til, og var aldri mer sjøsyk i den båten.
I Antwerpen skulle
vi på verksted. Kollbjørg hadde – som alle handelsfartøy under krigen – hatt
solid bestykning: 105 mm antiubåtkanon akterut og en tilsvarende 75 mm forut,
og fire 20 mm antiluftskyts midtskips og ekstra lugarer til 12 gunnere.
Kanonene var fjernet, men alle plattingene sto igjen – de skulle nå bort.
Skipet skulle også i tørrdokk for periodisk sjekk – ”klassing” – og tredekk
skulle legges oppå ståldekkene rundt akterskip og midtskip. Vi var i Antwerpen
32 dager – 24 av dem i tørrdokk. Det ble slitsomt for oss i messene –
verkstedfolk, utstyr og sveising og brenning over hele båten – et helvete for
renholdet.
Men vi fikk god
kompensasjon: Antwerpen er en skikkelig havneby, ikke noe Stockholm. Rundt alle
havnens kilometervis med kaier var det underholdning av absolutt alle
kategorier, inkludert syndens gate Schipperstraat – en horegate slik som Reperbahn i Hamburg var
før. Blant utallet av barer var ”Fattige Augusta” den som var mest kjent blant
norske sjøfolk – den lå like ved tørrdokken og ble da også vårt faste
tilholdssted på kveldene.
Vi
førstereisguttene hadde velinformerte guider – alle de eldre gutta lærte oss
mye, ikke minst å ta vare på oss selv. Det var tidlig i livet å lære at du
aldri skal stole på noen du ikke kjenner, men det var viktig. Bruk ikke
lommebok, del pengene dine på i flere lommer – aldri alt i én lomme – drikk deg
aldri full alene, bland aldri damer og fyll, styr unna slagsmål, og mange andre
ting som alle kom godt med, selv om reglene varierte en del mellom
læremestrene.
Tømmermannen var
uteseiler, opprinnelig hvalfanger fra Sandefjord, rødhåret og like bred som høy
– sønnen Kyrre som kom ombord i Stockholm hadde han ikke sett på syv år. Han
hadde klart å seile ute i 10 år uten å lære seg annet engelsk enn det som
følger med daglig sjømannstale, men hans personlighet var slik at ingen sa nei
når han ba om noe. Båtsmannen var fra Fredrikstad, en høy, tynn mann rundt 40
år med sørgmodig ansikt – jeg så ham aldri smile – han var av den mer lavmælte
typen, og derfor safe å gå i land sammen med.
Jeg hadde aldri
vært beruset i mitt liv før jeg kom til Antwerpen. Der lærte jeg fort – under
kyndig ledelse – å gjenkjenne og forstå symptomene på beruselse, og skjønne når
du var på vei over grensen til ingenmannsland. Den lærdommen har jeg hatt mye
nytte av. Hold deg til en type drink hver kveld, gutt, ikke bland! Etter noen
forsøk fant vi guttene ut at den drinken vi likte best var Triple Sec – det er
nærmest en slags Cointreau. Det var nok mange års sukkerhunger som slo ut – i
dag grøsser jeg bare ved tanken!
Det ble mange,
lange og opplevelsesrike kvelder på oss i Antwerpen. Gjengen vår var Roy, Karl,
Kyrre og jeg samt vår guide og mentor: matrosen Torstein Torgersen fra
Skjærhallen på Hvaler. Den egyptiske salonggutten – Aly Hassan al Megily – var
muslim, så han hadde andre beitemarker.
Da julen nærmet
seg kom Sjømannskirken om bord med folk fra NRK som skulle lage ”hilse hjem”
program fra norske båter. Jeg var både minst og yngst, så jeg ble plukket ut
som en av de som skulle prate inn hilsninger på bånd. Det gikk ikke bra. De andre
gutta pratet villig vekk inn i mikrofonen, men da turen kom til meg ble jeg helt
stum – mikrofonskrekk av beste merke. Nytt opptak måtte til – nå med min hilsen
hjem pent skrevet opp foran meg – det gikk bedre. Jeg har i grunnen ikke vært
plaget av det problemet senere …
Omtrent på samme
tid – ved juletider – fikk jeg et anfall av hjemlengsel. Anfall er det rette
ordet – for det var helt irrasjonelt. Jeg ble så aldeles ute av meg at jeg ikke
visste hva jeg skulle gjøre – og ikke hadde jeg muligheter til å gjøre noe med
det. Jeg har hatt tilløp et par ganger senere, man heldigvis aldri så intenst
som den gangen. Jeg tror at bare den som har opplevd det selv kan forstå
hvordan det er. Det varte bare en dags tid, men det var rystende.
Tiden på verksted
hadde gitt oss messene tid til å lære jobben mens vi lå ved land og hadde bedre
tid enn vi ville få i sjøen. Vasking av lugarer og ganger to ganger i uka var
en stri jobb med den store besetningen, selv om standardlugaren var tomanns –
bare underoffiserer og offiserer hadde enmannslugar. All vask foregikk med
skurekost og vaskeklut.
En pøs såpevann,
en pøs ferskvann: En runde såpevann, en runde skurekost, en runde ferskvann og
en runde tørke opp – fire ganger over alle flater, masse bæring og skifte av
ferskvann. Messeguttuken var over 80 timer.
Steil hadde vi
også lært oss. Steil («style») er de uskrevne lover som gjelder for all adferd
ombord. De varierer noe fra båt til båt, men grunnreglene er faste. Steil
styrer alt: Når det er kaffepauser for dagmennene, om dekksfolk hadde lugarene
på babord side og maskinfolk på styrbord eller omvendt, kveiling av liner og
tauverk, alt var det steil for. En type steil gjelder underveis, dvs. «i sjøen»
(uttales «sjønn»), en annen type steil gjelder i havn («under land»).
I sjønn: Lås aldri
lugardøren. Det var to grunner til det – én psykologisk: Den som låser stoler
ikke på de andre ombord. Én praktisk: En kollisjon eller eksplosjon kan kile fast
døren, og låste dører er vanskeligere å åpne (det var fortsatt reell minerisiko
– krigen sluttet året før). Ikke bar overkropp eller singlet (dvs. uten ermer)
i messa. Renslighet var steil: Det var ikke god steil å lukte vondt, så dusjen
var hyppig i bruk – hygienen på norske båter var god.
Det var
grunnleggende steil at det ingen drikker alkohol i sjøen (”ingen drekking i
sjønn”). Du kan bli så full du vil under land, men ikke i sjønn. Det gjelder
alle båter og alle om bord. Ingen sopere (homser) ombord – det gjaldt alle
båter med null toleranse. Ved det minste tegn på homseri havnet synderen på
land i neste havn. Alt
dette var regler som hver og en måtte lære seg, noen ganger på nytt for hver
båt. Det som var erklært steil om bord måtte alle overholde.
Under land: Lås alltid lugaren. Hold alle fremmede ute av messer, lugarer
og ganger – inviter aldri noen som ikke hører til ombord inn i lugarer eller
messer. Messa er også fredet for alt annet enn spising, kaffedrikking og
kortspill: Ingen drekking i messa, heller ikke fyllefest på lugaren: ”Drekk på
land!”. Dra aldri med damer om bord – det er ikke bare du som utsetter deg for
tyveririsiko og det som verre er – du utsetter også alle de andre ombord. Slike
behov får du ordne med i land.
Den 2. januar var verkstedarbeidet ferdig. Kollbjørg fremsto ren og fin og stort sett nymalt, og med alle kanonplattformer borte var hun blitt helt sivil. Både akterut og midtskips var dekkene nylagt med furuplank med sorte nater fylt med bek. Vi så frem til 6500 sjømil via Suezkanalen til Abadan i Iran …
3. januar 1947 bar det ned Kanalen og rundt
Ouessant – nordvest-hjørnet på Frankrike (norske sjøfolk kaller det bare for
Høysand) – og rett inn i Biscaya med sydvest liten storm rett i nesa. Det ble
samme stampesjø som sist, men denne gangen ble jeg ikke sjøsyk – terrorregimet
i Skagerak og Nordsjøen hadde kurert meg. Det er 380 sjømil fra Ouessant til
Finisterre, og det fortsatte å blåse hele tiden, men vi kom oss omsider rundt
sydvestre hjørnet av Portugal – Kapp St. Vincent – det ble maksvær og alt var
OK igjen. Vel forbi Gibraltar var det 2000 sjømil grei seilas til Port Said.
Alt om vakter og organisering ombord på 1940-tallet
har jeg samlet i et eget Tillegg, så detaljene utelater jeg her, og beskriver
bare det som trengs for å forstå sammenhengen. Vaktsystemet styrer alt ombord,
og er nøyaktig likt for alle skip i utenriksfart.
Døgnet er delt i åtte firetimers vakter, og hver
dekksvakt er en styrmann og to lettmatroser, tre vakter til sammen ni mann. I
maskinen gjaldt de samme vaktene: Hver maskinvakt var en maskinist og en smører
– tre vakter, til sammen seks mann.
Hver vakt – dekk og maskin til sammen – besto
derfor av tre mann som bodde akterut og brukte messene der, og to offiserer som
bodde på midtskipet og brukte offisersmessa. Påtroppende vakt spiste før
vaktskiftet, avtroppende etter. Det betød at messene var i bruk til og fra hele
natten med kaffedrikking og brødmat og at messeguttene måtte rydde og vaske opp
etter nattevaktene før de dekket på til frokost.
Vi kom til Port Said tolv dager ut av Antwerpen, og
jeg fikk mitt første møte med det virvaret som omga en passering gjennom
Suezkanalen (dette er historie fra gamle dager – i dag, to kriger senere – er
kanalen ombygget og alt er annerledes). Først ankret vi på havna i Port Said
for å vente på konvoi – det var bare plass til en konvoi av gangen hver vei, og
nordgående og sydgående konvoier måtte møtes i Bittersjøen på midten for å
passere.
Vi ble omgående omringet av
bombåter og bordet av hundrevis av arabere med all verdens varer som de brettet
ut over dekk – inkludert store mengder brennevin av tvilsom kvalitet. Det ble
alltid fyll ombord gjennom Suezkanalen
Siden vi var en norsk båt, var
det ”Gamla Moses” som var sjef for bombåtene. Han var en egypter som nøt stor
tillit blant norske båter, og han sørget for at de verste kjeltringene ble
holdt borte.
En skredder huket tak i meg, jeg ble målt opp og
ned, og fikk beskjed om at en fin dress (brun med hvite pinstripes) ville ligge
klar når båten kom opp gjennom Suez igjen – 12 egyptiske pund nå og 12 ved
levering (500 kroner) – det var halvannen månedshyre, men skipperen sa det var
OK og trakk meg i hyren. Ingen visste da at vi ikke skulle til Europa igjen før
seks måneder senere – resultatet av det kommer lenger ute i historien.
Gjennom kanalen var det som en merkelig karavane –
skip i ørkenen – etter 18 timer satte vi av losen i Suezbukten og dro videre.
Det var januar og ikke for varmt, men som bestandig i Rødehavet blåser det fra
nord de første to døgnene – medvind og luften står stille. Vinden snur
midtveis, og du får vinden i nesa og god luftende bris til du er ute av Bab el
Mandeb, søndre innløpet til Rødehavet.
Rødehavet
De fleste skip på den tiden hadde overbygning både midtskips og akterut. Offiserene holdt til på midtskipet; alle andre bodde akterut (poopen). Byssa og de store messene lå på poopen. På Kollbjørg var vi 30 menige under dekk akterut, fordelt på tomannslugarer med køyer over/under – dekksfolket på babord side og maskinfolket på styrbord, og 10 offiserer midtskips.
Aircondition fantes ikke i handelsflåten.
Ventilasjonen i lugarene var luftkanaler med to blåsetuter i hver lugar – med
alle i bruk var luftingen null. Vindfangere kunne stikkes ut av ventilen for å
fange vinden når været tillot, men fullastete tankbåter har lavt fribord; med
full last slo sjøen inn over dekk selv i maksvær – i tung sjø måtte ventilene
være stengt.
Jeg fant tidlig ut at hvis jeg i en fristund tok meg en tur opp på brua
og det var pent vær, så fikk jeg lov til å stå til rors. Rormannen tok gjerne
avløsning, og styrmennene likte at jeg var interessert. Autopilot fantes ikke –
rattet hadde hydraulisk overføring til styremaskinen akter, så styringen var ganske
direkte.
Fullastet var Kollbjørgs deplasement (vekt)
rundt tyve tusen tonn — tom, rundt åtte tusen. En fullastet tankbåt og en tom
en var to helt forskjellige ting å styre. Fullastet var responsen treg og det
krevet erfaring å forutse hvordan skipet ville reagere på roret. Det var mange
triks å lære for å få til et rett kjølvann – kriteriet for en god rormann.
Etter hvert tok jeg slike
rortørner ganske ofte, helst på lørdager og søndager for ikke å få kjeft for å
lure unna fra messejobben. Etter hvert fikk jeg lov til å ta roret i mer
krevende vær, og ettersom månedene gikk ble jeg en habil rormann. Skipperen var
fornøyd, og til slutt lot han meg ta rortørn i hardt vær mens han lærte meg om
å gi ror og motror og forutse hvor mye og hvilken vei hvilken vei baugen ville
gire i neste sjø – det ble til en slags intuisjon.
Vi hadde land innen synsvidde hele veien langs
sydkysten av Arabia – gulbrune, knusktørre fjellkjeder uten tegn til liv. Langs
Yemen og Oman, opp gjennom Hormuzstredet og inn i Shatt el Arab, elven som
dannes av Eufrat og Tigris de siste milene til Persiagulfen, og som er grensen
mellom Iran og Irak. Tette skoger av daddelpalmer på begge sider – vi hang over
rekka og følte oss i Sindbads kjølvann.
Langt opp i elven ble vi buksert
inn til en av de mange lastepirene og koblet til rørledningene fra land. Dette
var et primitivt sted – bare lave hus og hytter så langt øyet rakk. Etter hvert
ble vi godt kjent i Abadan – vi var der åtte ganger på et drøyt år.
På den britiske Seamens Club var
det friluftkino og øl – McEwans Sparkling Bitter – for tropebruk tilsatt kinin
– det gikk an med kaldt øl, men varmt smakte det pyton. Etter hvert fant vi
frem til små sjapper i bakgatene som serverte både mat og drikke – inkludert
iransk vodka på små, klare brusflasker med lakksegl, i tre varianter: 30 %, 40
% og 50 %.
Det var tydeligvis ikke noe Koranproblem som hindret omsetningen. Det
var veldig billig og smakte deretter, men blandet med limonade ble det
drikkbart. Maten i de små sjappene var store flate, tynne brødleiver, ris og
himmelsk gode hotte kjøttretter.
Fart i tropiske farvann – blant sjøfolk heter det
«på varmen» – er alt sønnafor Suez. For min del varte den første runden på
varmen seks måneder før vi kom opp gjennom Suez igjen.
Så fort båten passerte Suez på sydgående, dro vi
madrassene opp på båtdekket og la oss ved siden av livbåtene. Vi levde stort
sett der – livet på båtdekket ble bare avbrutt av havneanløp, da bar det ned i lugarene
igjen.
På den tiden fraktet Kollbjørg bensin. Det kunne
hun fordi hun ennå var i sin ungdom – mindre enn seks år gammel. Bensinlast
førte til store rustdannelser i tankene, slik at de siste 10-12 dagene før vi
kom til lasteplass ble det rigget vindmenn (vindfangere av seilduk som ledet
vinden ned gjennom tanklukene for å drive ut gassen), deretter ble det gjort
tanksjau.
28 separate tanker ble manuelt renset med
barkespader for tykke rustlag – store mengder rust og slam ble heist opp i pøser
og tømt overbord. Det gikk stygt utover stålet i tankskottene (og den
innvendige skutesiden også – dette var før dobbeltskrog så dagens lys) – stålet
ble gradvis tæret opp i løpet av 5-6 år.
Under tropesol kommer dekk og tanktopper fort opp i
svært høye temperaturer, og høyoktan bilbensin krevde spesielle tiltak. For å
kjøle ned tanktoppene pumpet vi sjøvann utover tankdekket om dagen – det hjalp
betydelig, selv om sjøtemperaturen i tropene alltid ligger godt over 30 grader.
Fra og med 1948 gikk vi over til parafinlaster, som
var betydelig snillere, men etter 8 år måtte Kollbjørg installere steamcoiler i
tankene og gå over til å frakte crude.
Fra Abadan gikk vi med 12.000 tonn bilbensin til
Fremantle i Australia – en tur på 5.500 sjømil over det Indiske hav. 28. januar
la vi i vei sydover, ut gjennom Hormuz, ned langs Oman og forbi Maldivene. Der
krysset vi ekvator og Neptun kom ombord – det var ikke helt lett å kjenne igjen
tømmermannen inntullet i et lastenett, men den rungende stemmen røpet ham.
Seremoni ble avholdt og vi førstereisguttene fikk
en stilig dåpsattest. Vi slapp heldigvis den tradisjonelle skamklippingen og
ble i stedet gnidd inn med grønnsåpe både her og der og spylt med sjøvann …
På den andre siden av ekvator var det høysommer.
Turen ble lengre enn planlagt fordi vi fikk motorbrann et par ganger i uka –
brann i spyleluftkanalen, sa maskinfolket. Etter hver brann ble liggende og
drive i sjøen mens motorens spyleluftkanaler ble rengjort – en grisejobb som
tok 4-5 timer hver gang.
De timene vi lå og drev i den slake dønningen ga
oss litt ekstra opplevelser. Så og si alt avfall den gangen var matavfall –
plast var ikke oppfunnet og tom emballasje var mest trekasser og returflasker,
så søpla var spiselig for fisk og gikk rett over rekka.
Sikkert som banken kom det en hai
eller to svinsende bort og jafset til seg – enda vi var godt over tusen
kilometer fra nærmeste land det meste av tiden.
Det måtte bli haifiske av det. Kokken kom med en kjøtthuk og tømmermannen
med en vaierstump til fortom og en kasteline til snøre. Et fleskestykke til
agn og over bord med det! Det ble fisk med en gang!
Men første forsøk mislyktes: Hele frivakta halte og
dro, men da vi hadde dradd haien halvveis oppe gjorde den et sprell og falt av
– kjøtthuken var rettet ut. En tur ned i tømmermannens kiste frembrakte
imidlertid en ekte haikrok fra Mustad. Nytt forsøk!
Suksess! Opp på akterdekket med beistet – 2 meter
og 65 cm lang – vi holdt respektfull avstand, for den sprellet og slo med halen.
Med haien fulgte to losfisker – de ville ikke gi opp verten sin, og hang fast
på haien med sugeskålene de hadde oppå hodet. Vi fikk dem løs og opp i en pøs
sjøvann.
Da var det Roy fikk den glupe ideen å klaske den
største losfisken på den nakne ryggen min. Jeg hoppet og skrek og rev og slet i
fisken til ingen nytte. Til slutt tok båtsmannen en pøs med sjøvann og slo over
meg – og fisken slapp taket. Men en del hud fulgte med i kampens hete, og jeg
fikk et ovalt seks centimeter langt arr på høyre skulder – det gikk jeg rundt
med i mange år etterpå – det forårsaket mange kommentarer gjennom tidene.
Vannet var uhyggelig klart og blått – vi kastet ut
blikklokk mens vi lå og ventet, og tok tiden på hvor lenge vi kunne se dem
blinke der det flikket nedover – vi klokket over to minutter – godt over 100
meter må det ha vært
27 dager ut av Abadan – 24. februar og seks døgn forsinket av motortrøbbel – kom vi til Fremantle, havnebyen til Perth i Western Australia. Havnebassenget krydde av hammerhai (den som har hode som en ambolt med øynene ytterst i hver ende), og hvert kvartal i byen hadde åtte puber – en i hvert hjørne pluss en på hver langside. Og folk var det på alle sammen.
JFeg kjøpte to ting som jeg hadde i mange år etterpå: En sort, kort skinnjakke (Peter har den enda) og et Kodak Brownie E 6×9 kasseapparat, som gjorde at jeg i dag har de bildene fra de neste ti årene som jeg har brukt her.
Fra Fremantle gikk vi til Geraldton, en bitte liten
by 400 kilometer lenger nord – en utskipningshavn for hvete – resten av
bensinlasten vår skulle til farmene inne i landet. 1. mars dro vi nordover til
Abadan igjen. Maskinfolkene hadde redusert frekvensen på motorbrannene til ca.
en i uken, og vi klarte Abadan på 20 døgn. Den 30. mars gikk vi fra Abadan med
bensinlast til Port Tewfik ved Suez, der to nye sylindertopper fra Gøtaverken
ventet på oss. Tre motorbranner senere var vi der.
I mars 1947 ble krigsrisikotillegget fjernet – det
var blitt færre drivminer – mens tankrisikotillegget ble beholdt. I stedet ble
grunnhyrene hevet, men ikke tilsvarende mye – samlet gikk hyrene rundt 20 %
ned., og det ble innført sjømannsskatt som økte skattetrekkene til enslige (de
fleste) en god del. Vi guttene brydde oss lite om det, men oppover i rekkene
var det en del murring. I Buenos Aires lå ca. 30 norske skip, og ble det
storstreik – uten resultat.
Vi lå i Suez ti dager for å skifte sylindertoppene,
og det ledet til nok en stor opplevelse. Aly Hassan, offisersmessen, var fra
Cairo, og hadde gode forbindelser der. I 1947 regjerte fortsatt kong Farouk
under britisk kontroll, men forholdene var spente (revolusjonen kom i 1952).
Det var strenge reiserestriksjoner i hele Egypt, og mange kontrollposter på
veiene.
Men Aly fikset plass i en
lastebil som skulle til Cairo – det var 120 kilometer – og etter å ha ordnet
avløsere i messa og varslet skipperen, dro Aly og jeg av gårde en fredag kveld.
Det ble en spennende tur – ved hver kontrollpost måtte jeg legge meg på gulvet
i førerhuset, og det var nærmere midnatt før vi kom Cairo og tok inn på et lite
hotell.
Det var glovarmt i hele Egypt, og særlig i Cairo, så lørdag morgen
startet vi tidlig. Aly Hassan tok meg med til hovedmarkedet, der
kjøletransport var et ukjent begrep.
Millionbyen skulle ha sine daglige forsyninger og
det forgikk ved at dyra gikk på egne ben til byen. På morgenen var det greit
nok, bortsett fra selve slaktingen, som var hallal – blodtapping. Verre var det
senere på dagen – fluene hang over markedet i skyer og lukten var ulidelig.
Grønnsaksmarkedet var adskillig bedre, men selv der
sluttet handelen tidlig. Aly tok meg med gate opp og gate ned i markedene – den
tradisjonelle souk – en gate for
skomakere, en for pottemakere, en for skreddere, en for en type krydder, en for
en annen type. I varmen var luften stinn av lukter – de traff deg som et slag
når du beveget deg fra en butikkinngang til en annen. Noen eksotiske, fristende
lukter, noen sterke, noen frastøtende – det var som å gå i et hav av lukt.
Dette var jo lenge før masseturismen, det fantes
nesten ikke turister i det hele tatt – ingen suvenirer, bare masse originale
gjenstander til husbruk. Aldri har jeg fått servert kaffe maken til den jeg
fikk den gangen i Kairo: En kopp så liten som et drammeglass, beksvart kaffe
50/50 med sukker – tatt på styrten som en dram. En kopp var nok for en lang
stund.
Søndag bar det til Gizeh, til pyramidene og Sfinxen
– ned i gravkamre med vegger av glitrende sandsten, figurer og hieroglyfer,
og opp på toppen av en kamel som travet meg rundt Keopspyramiden. I dag har gud
og hvermann gjort dette – det er vanskelig å formidle hvilken opplevelse det
var for meg den gangen. Det skulle gå nøyaktig 40 år til neste gang jeg kom til
Kairo.
Det var april, vi hadde vært fire måneder sønnafor
Suez og heten begynte å gi langtidsvirkninger. Uavlatelig svetting gjorde at
messe- og byssemannskapene fikk «prickly heat»: Tett i tett med bitte små
kviser i store felter under armene, i armhulene, og innsiden av lårene. Ikke så
det særlig innbydende ut, og det var ganske smertefullt. Vi bekjempet det med
store mengder talkum og hyppig dusjing, men ble i grunnen aldri ordentlig kvitt
det før vi kom opp i Middelhavet igjen.
Kakerlakkene var et annet voksende problem.
Langvarig varme driver frem kakerlakker i store mengder – de svermet over alt..
Full gassing av skipet med alle mann på land kan bare gjøres effektivt nordpå –
i mellomtiden tok vi livet av milliarder med DDT (dette var lenge før DDT ble
bannlyst). Kakerlakken er et av verdens mest seiglivede insekter – det var en
tung kamp.
Med motoren i orden dro vi til Abadan igjen – det
var som en hjemmehavn nå – og selv om oppholdet var bare to dager, visste vi
hvor vi kunne finne alt vi trengte. Finansieringen var sigarettsmugling. Vi
hadde fem kartonger sigaretter i månedsrasjon, til fem kroner kartongen – og
jeg for min del røkte ikke. Vi gikk på land om kvelden med en kartong
sigaretter i hvert bukseben – i Abadan tilsvarte det to hundre kroner – det holdt
til flere helaftener med god margin. Det systemet brukte vi overalt – dermed
brukte vi ikke opp hyren, og la oss opp penger til vi kom nordover.
Neste last var igjen bensin, denne gangen til til
Madras og til Chittagong i Bengal. Det var en kort, varm og fuktig tur fra
Abadan rundt spissen av India og Ceylon til Madras – det tok 12 dager, og vi
kom dit 14.mai. Mens vi ventet på kaiplass ble vi omringet av kanoer med unge
gutter som stupte og dykket etter de myntene vi kastet – vi så ikke en som
ikke klarte å få tak i mynten.
På land var det mennesketyper vi aldri hadde sett
maken til – de som dro digre tohjulete kjerrer var uvanlig kraftig bygget, med
tett hårvekst over hele kroppen. Det var som å komme til en annen verden –
nesten ubegripelig fattige mennesker og rigide kastesystemer som holdt folk
fast i båser av yrker og inntekter.
Vi losset den halve lasten som skulle til Madras, og gikk de fire døgnene opp til Fantomets hjemland Bengal (nå Bangladesh).
Bare to år tidligere var Chittagong
forsyningshavnen til de britiske og indiske armeene som kjempet mot japanerne i
Burma. Byen lå et godt stykke opp i elven Karnaphuli, som med 6 meters
tidevannsforskjell som fikk strømmen i elven opp i 6-7 knop både på inngående
og utgående. Kaien var bare peler og oljerør – vi måtte bruke taustiger for å
komme ombord og i land.
Å kalle Chittagong for by var en overdrivelse – den
gangen var den en kjempestor ansamling av hytter og pelehus rundt en kjerne av
britiske kolonibygninger. Besetningens bybesøk tok skikkelig av utover natten,
og for en del oppsto det til dels dramatiske scener ved den nattlige
ombordstigningen i taustigene over en sterk utgående strøm.
Tilbake i Abadan var det blitt juni, og heten kom,
48 – 50 grader om dagen, om natten holdt ørkenvinden 38-40 grader. Abadan var
det eneste stedet vi fortsatte å sove på båtdekket mens vi lå under land.
Vedlikehold utenbords – på skutesiden – kunne bare gjøres under land, så
stillingene ble hengt ut så fort vi kom i havn, men etter at fire mann fikk
heteslag måtte de melde pass. Med innsunkne øyne i blåsvarte huler, slunken
mage og dårlig balanse er det bare skygge, vann og salttabletter i mengder
som hjelper.
Nok en bensinlast førte oss igjen til India, denne
gangen til Bombay, der britene fortsatt regjerte, og det var fri flyt av
alkohol (to måneder senere ble India selvstendig, og Gandhi innførte
spritforbud i hele India). Bombay var allerede da en millionby, og selve
syndens hule i India – det var et svært livlig sted.
Vi lå i Bombay fra 13. til 18. juli 1947. Det var
mye uro i hele India. fordi Independendence Day nærmet seg raskt – 15de august
1947 ble India uavhengig fra Storbritannia. Fortsatt med i The British
Commonwealth, men fritt. Vi lå nesten 20 kilometer fra sentrale Bombay, og
merket ikke så mye til bråket. Men vi dro inn til selve Syndens Hule – det var
det full fart. Alle visste om det kommende spritforbudet, og det virket som om
alle fortet seg for a få med seg mest mulig synd før teppet falt.
Tilbake i Abadan fikk vi til vår store glede
beskjed om at vi skulle til Nord-Europa. Den 10. juli passerte vi Suezkanalen
etter å ha vært seks måneder sønnafor Suez. I Port Said. strømmet bombåtene
til med Gamla Moses i spissen, og jeg fikk overrakt en elegant snusbrun
pinstripe dress med krav om de siste 12 pundene.
Det var bare det at i løpet av det halve året hadde
jeg vokst fem centimeter og lagt på meg ti kilo – armer og bein stakk milevis
ut av ermer og bukseben. Skipperen gjorde det klart for meg at det ikke var
skredderens feil at jeg a) hadde vokst som en bønnestengel, og b) at Kollbjørg
hadde kommet tilbake til Suez fem måneder for sent – så skredderen fikk de sine
siste 12 pund. Jeg fikk aldri brukt den fine dressen – noen måneder etter
solgte jeg den i Antwerpen – mer om det senere. Jeg var imidlertid en unyttig
lærdom rikere.
Ved Gibraltar fikk vi beskjed om at vi skulle til
Amsterdam, og mange benyttet anledningen til å mønstre av. Kontraktene den gang
var enten ”7 dager i Nord-Europa” eller ”7 dager i Norge” – det vil si at man
kunne mønstre av med syv dagers oppsigelse bare hvis båten var i henholdsvis
nordeuropeisk eller norsk havn. Etter 18 måneder om bord ble man fristilt, og
kunne mønstre av hvor som helst i verden. 22 mann som sa opp for avmønstring i
Amsterdam, blant dem Roy. Jeg valgte å bli ombord – følg med …