12 juli 2019 skrev Edvard Lysne i Aftenposten om samfunnets «tillitskriser». Det han skrev genererte en tankerekke som jeg vil dele med mine venner i et par meninger som jeg kaller for «Tillitskriser».
Essensen av det han skrev var:
Konfliktlinjen «sentrum/periferi» har vært en understrøm i norsk politikk og samfunnsliv i over to hundre år (ref. vår grunnlovfestede valgordning som i 208 år har sikret landdistriktenes velgere overrepresentasjon over byene). Vår tids aktuelle politiske og sosiologiske utvikling har gjort den mer aktuell enn noensinne.
De seneste 25 år har det oppstått stor labilitet i politiske holdninger i mange vestlige demokratiske land – overalt framstår de som tegn på en direkte og dyp tillitskrise mellom deler av befolkningen og statens styrende sjikt (i Norge: Storting og regjering).
Lysne mener at det parallelt med «sentrum/periferi» finnes et begrepspar som belyser krisenes underliggende årsak : Forskyvning av balansen mellom de to fundamentale formene for kommunikasjon for demokratisk maktutøvelse og politiske prosesser:
1) Den «numerisk-territorielle»: Den retten befolkningen i et område har til å påvirke den politiske styringen av sitt område gjennom sine stemmer ved regelmessige valg av politikere (altså «folkevalgte»).
2) Den «korporativ-funksjonelle» : Kommunikasjonen mellom befolkningen og staten – embetsverket og byråkratiet som skal sikre borgernes tjenester fra det offentlige.
Samtidig har velgerne opplevd at det har utviklet seg en flora av interesseorganisasjoner og institusjoner mellom dem og de styrende organer som gjør det stadig vanskeligere for enkeltpersoner å bli hørt – en viltvoksende skog av organisasjoner, institusjoner, prosesser, eksperter, NGO-er, avtaler, nettverk, fora, tenketanker, lobbyister, arendalsuker, sommerfester, kjennskap og vennskap.
Denne floraen klumper seg inn mot hovedstedene (statsmaktens base) fordi de har skapt et sjikt av formell og uformell makt rundt statsapparatet krever nærkontakt for å fremme interesser gjennom disse delvis formaliserte – og oftest lite transparente – politiske kanalene. I
Ideen bak er at de er bedre til å få gjennomslag for ønsker og behov. Det er i hvert fall det de påber0per seg som eksistensberettigelse.
Resultatet er imidlertid at kompleksiteten og den manglende transparensen gjør denne kanalen fjern og ubegripelig for mange velgere, som opplever det som om det egentlig ikke er deres meninger som blir fremmet– den gir dem følelsen av ikke å nå frem til de styrende, som blir til «de inne i Oslo».
Det viktigste, men ofte oversette, er at det er nettopp i dette mellomsjiktet store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt, lever, får makt, og lærer seg å navigere og formerer seg.
De protesttog og gateprotester, politiske ad hoc-lister (av typen bompenger) og uforutsette, brå og radikale endringer i stemmetall ved valg som vi ser rundt oss i dag, er resultatet av at forholdet mellom valgkanalen og organisasjonskanalen har havnet i alvorlig ubalanse – det er den grunnleggende årsaken.
Det er lite som tyder på at denne ubalansen vil bedre seg. Det er gode grunner til det, som jeg vil si min mening om i neste snutt, «Tillitskrise 2»