Om Menneskerettigheter

I det alt vesentlige er nåtidens demokratibegrep utviklet etter 1945, i kjølvannet av to ufattelig ødeleggende verdenskriger. Vi i Vesten fremstiller det som en verdensomspennende utvikling.

For å gjøre begrepet mer «universelt» utviklet ledende krefter i Europa og Amerika en Menneskerettserklæring og fikk dem vedtatt i FN. Den omtales og beskrives gjerne som én universelt akseptert lov

Virkeligheten er mer komplisert; FN’s erklæring av 10. desember 1948 med sine 30 Artikler på 8 sider inneholdt en rekke artikler som falt en del europeiske nasjoner tungt for brystet (blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering – Norge har derfor aldri ratifisert FN- erklæringen)

Resultatet var at FNs erklæring to år senere ble etterfulgt av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den er ratifisert av alle EU- og EØS-land (som en av betingelsene for medlemskap).Senere har FN etablert flere konvensjoner son dekker spesielle deler av retighetene.

De viktigste menneskerettighetene er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihett og retten til å binde seg ved løfte eller avtale. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. De fleste land har ratifisert avtalene – nesten alle med klare, protokollerte forbehold.

Det sies gjerne at Menneskerettighetene bygger på «naturretten» som universell rett. Det som Vestens land og organisasjoner unngår å snakke om er at «naturretten» er sprunget ut av antikkens (europeiske) filosofi siden antikken og utviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. Både FNs og Europas konvensjoner bygger derfor egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet vektlegges. I tillegg vises det klart at det forutsettes et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat..

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet – er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Verdens religioner – sammenlign flateinnholdene med tittelbildet til artikkelen

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Menneskerettighetene som presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden: Europa til Ural og Middelhavet, Nord og Syd-Amerika og Australia Oseania, – som representerer en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Vår tids Menneskeretts-begrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Jeg bare spør …

RETTIGHETER UTEN PLIKTER?

*FNs Menneskerettighetserklæring av 1. november 1948 fastsetter i sine 30 Artikler individets rettigheter, gjeldende for alle mennesker i hele verden**.[1]*

Ett eneste sted (Artikkel 29, 1) forekommer ordet “plikt”. Erklæringen tilkjenner ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter – uten noen reservasjoner eller forpliktelser – som for eksempel forpliktelse til å erverve seg kunnskaper, utvise fornuft eller til å være et opplyst menneske …

Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.Ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – ikke en gang lese- og skriveferdighet …

Verden er mer enn syv milliarder mennesker i over 220 forskjellige nasjonalstater eller -territorier. På tvers av alle etniske, religiøse, språklige, kulturelle og politiske skillelinjer er alle innbyrdes avhengig av hverandre gjennom flere lag med intrikate, usynlige, finmaskete nett av tekniske, kommersielle og finansielle bindinger.

Disse innbyrdes avhengighetsforholdene finnes på alle felter, på alle nivåer og i alle områder, og er så komplekse og sammenvevde at ikke noe enkelt menneske eller enhet evner å ha oversikt over det eller forstå det – det kan heller ikke politiske ledere. Utdanningsinstitusjoner leverer massevis av spesialister som evner å håndtere de enkelte delene av nettverkene – men totaliteten kan ingen styre eller håndtere.

Legg til at 99 prosent av klodens mer enn syv milliarder individer er totalt uvitende om disse innbyrdes avhengighetsforholdene. I tillegg er den vanlige persons kunnskaper om alt dette så begrensete at de nærmest er må regnes som analfabeter – det store flertall av allmennutdannelser tilfører ikke grunnleggende kunnskaper om finansielle og økonomiske sammenhenger.

Når verden i dag rystes av “demokratiske” folkeavstemninger (som Brexit) og valg som fører til rystende endringer i politiske partitilhørigheter, så er det nokså åpenbart at årsaken ligger i at vitalt viktige avgjørelser overlates til uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt anafabeter, og at det overlates til dem å avgjøre kjernespørsmål uten de har den fjerneste anelse om konsekvensene, og uten noe som helst ansvar for resultatet av beslutningene – avstemningene er hemmelige.

I dagens verden er det å gi mennesker rettigheter uten noen som helst medfølgende plikter og uten ansvar for de resultater som følger av deres stemmegivning – uten at det stilles noen krav – ikke en gang om et minimum av kunnskaper – den sikre undergang – det er bare et spørsmål om tid.

Thomas Jefferson, forfatteren av USAs Declaration of Independence, sa: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness” – en imponerende grunnleggende erklæring. Utelatt i denne sammenhengen er at Jefferson forutsatte at “all men” er rasjonelle, fornuftige mennesker, ikke hvem som helst som tilfeldigvis er i live.

Oldtidens grekere brukte betegnelsen “idiot» på de som ikke viste interesse for politikk[2]. 2000 år senere snudde den tyske filosofen Immanuel Kant dette rundt, og mente at mangel på interesse for å finne ut hvorfor og hvordan ting er og skjer er menneskets naturlige tilstand, mens søken etter kunnskaper og opplysning er det eksepsjonelle, til tross for at potensialet for denne søken er iboende i ethvert menneske.

De som oppnår å bli et selvstendige, opplyste individer er bare de få; vitenskapsmenn, lærde, statsmenn og noen få andre ledere. Det betyr ikke at alle de andre er dumme – svært mange av oss er meget smarte idioter. Kant skiller mellom tre nivåer av menneskelig eksistens:

Grunn-nivået er den rent organiske hjerne – krypdyrhjernen.
Det andre nivået er menneskets spesielle intellektuelle kløktighet – fra tekniske ferdigheter og bevegelsesevne til lur smarthet.
Ikke før på det tredje nivået finnes de egentlige, spesifikt menneskelige sider av mennesket eksistens: ansvarlighet[3].

De to første nivåene er vår arts animalistiske side – vi er svært allsidige og fleksible skapninger. I sin beskrivelse av det tredje og høyeste nivået bruker Kant ordet ansvarlighet (“verantwortlichkeit”) i dets rette betydning: evnen til å svare på de krav, spørsmål og evalueringer som samfunnet stiller, på grunnlag av hva som oppfattes som rett og galt, i motsetning til suksess og nederlag. Det er evnen til å respondere tilstrekkelig og på akseptabel måte, og handle tilsvarende, som utgjør en ansvarlig person.

Dette tredje nivået er alltid i konflikt med de to lavere, som først og fremst er rettet mot umiddelbar, kortsiktig, tilfredsstillelse av det vi attrår. Det er foreldres og andre oppdrageres oppgave å fremelske og styrke ansvarligheten til den overvinner de to lavere nivåenes drifter både hos individer og i det omgivende samfunnet. Bare når det tredje nivåets egenskaper vinner over de to lavere, omformes samfunnet til sivilisajon.

Omformingen av et samfunn til sivilisasjon er derfor først og fremst et spørsmål om å erstatte idioti med ansvarlighet. Kant’s moralfilosofi dreier seg derfor om selvstendighet – autonomi – han skiller mellom en intellektuelt selvstendig person og en som er intellektuelt umoden og avhengig av andre.

Kant definerer «opplysning” (aufklärung, enlightenment) som det å fremstå fri fra selvpåført umodenhet. Umodenheten er selvpåført i den forstand at den kommer av manglende mot til å bruke sin egen fornuft og intellekt uten veiledning andres veiledning.

Kant mener at majoriteten av alle mennesker er tilfreds med ¨følge de ledesnorer som skapes av det omgivende samfunn («den allmenne oppfatning»),og er ute av stand til å kaste av seg umodenhetens åk. Det er vanskelig for enkeltindividet å arbeide seg ut denne tilstanden fordi vi finner det så lite komfortabelt å tenke selv, uavhengig av andre. Nøkkelen til å kaste av seg mental umodenhet er fornuft.

Fornuft er evnen til bevisst å holde orden på ting og begreper, finne og verifisere fakta, bruke logikk, endre fremgangsmåter og oppfatninger basert på ny eller eksisterende informasjon.[4]

FOTNOTER:

[1] FNs Menneskerettighetserklæring inneholder 30 Artikler og er på 8 sider. Den ble etterfulgt to år senere av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den kom fordi det var en rekke artikler i FN-erklæringen som falt noen europeiske nasjoner tungt. Blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering. Norge har derfor aldri ratifisert FNs erklæring, og viser til den europeiske konvensjonen.

[2] Merk at i antikkens Hellas var folket – «demos» – begrenset til menn i de høyere samfunnslag (ingen tjenere, ingen slaver, ingen kvinner) slik at de representerte en svært begrenset del av den samlete befolkningen. – i

[3] Det originale tyske «verantwortlichkeit» blir på norsk og dansk til «ansvarlighet». På engelsk oversettes det til både «responsibility» og « accountability», som det er en nyanseforskjell mellom. «Accountability» er mer spesifikt, i betydningen «trekkes til ansvar for», mens «responsibility» er mer generelt.

[4] Kilde for Immanuel Kant: “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – (ISBN: 1477666915).

RIGHTS WITHOUT OBLIGATIONS?

The Universal Declaration of Human Rights issued by the UN General Assembly in Paris on 10 December 1948 (Resolution 217 A)[1]. Its 30 Articles spell out the rights of every human individual, applicable to everyone on the planet.

Only once – in one single line (Article 29, 1) – does the word “duty” appear. In effect, the whole declaration is an award of wide ranging rights to any and all individuals without any corresponding duties to society – such as, for instance, an obligation to possess reason, to be informed, enlightened …

Article 21 secures everyone “the right to take part in the government of his country, directly or through freely chosen representatives – their will shall be expressed in periodic and genuine elections which shall be by universal and equal suffrage and shall be held by secret vote or by equivalent free voting procedures”.

Not a word about any qualifications for voting – not even literacy …

The Webs of Interdependency

The present day world of over seven billion people live in around 220 different national entities and territories. Despite being divided by a multitude of crisscrossing ethnical, religious, linguistic, cultural, political as geographical boundaries, all are tied together by invisible layers of intricate, finely meshed webs of technical, financial, commercial and physical connections.

These webs create a mass of interdependencies in all fields and at all levels, the totality of which so complex and interwoven that no single individual or entity is able to overview it, let alone understand it – the same goes for political leaders. The World’s education systems turn out droves of specialists in all fields, who ably manage specific bits of the system – but the totality is unmanageable.

The Widespread Ignorance

Add to this the fact that the seven plus billion individuals who make up the global population are completely unaware of the actual complexity of these connections and interdependencies. Add also that in comparison to that complexity, the general level of knowledge of the average individual is so basic that they are not much better than analphabets – exacerbated by most educational curricula failing to impart essential knowledge of financial and economic basics.

The Absence of Responsibility

Looking at how the present day world is reeling under “democratic” referendums and structure-shattering elections, it is obvious that the chief cause is that questions of overriding international importance are put before uninformed, often practically illiterate people who are free to wield their vote without being held accountable – without a shred of responsibility – voting is secret.

Thomas Jefferson

United States Founding Father and author of the Declaration of Independence Thomas Jefferson (1743 – 1826) stated: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness”.

That is an impressive charter. Left out of that story, however, is that Jefferson presupposed that all men are persons of reason, not just anybody who happens to be alive.

Immanuel Kant

The ancient Greeks used the word “idiot» for someone not displaying interest in politics. For them, such a state remained an exception – not the rule[2] .

2000 years later, Immanuel Kant (1724 – 1804) turned this around, implying that lack of interest in the whys and wherefores is the natural state of the human being, while craving for enlightenment (aufklärung, opplysning) is exceptional, despite such potential residing in every human being.

Those who reach the state of the enlightened, autonomous individual are the illustrious few; scientists, scholars, statesmen, some artists, a few princes. This does not mean that most people are stupid – quite a lot of us are very smart idiots.

Kant’s Three Levels of Human Existence

In his work “Religion within the boundaries of Reason alone” Kant distinguishes between three levels of human existence:

The bottom level is the purely organic reptile brain.
The second is the unique level of intellectual cleverness man possesses, ranging from technical dexterity to the street-smart predator.
Only on the third level do we ﬁnd the speciﬁcally human side of human existence: responsibility and accountability.

The first two levels make up the animalistic side of our species – a very versatile animal. Describing the third level Kant uses the word responsibility in accordance with its inherent meaning:

the ability to respond to the demands, questions and evaluations of the community. The basis of this is the sense of right and wrong, in contrast to success and failure. The ability to respond in what is deemed an adequate and socially acceptable way, and act accordingly, is what makes up the responsible person.

This third level is always in conflict with the other two, which are tuned toward instant gratification of desire. lt is the task of parents and other eclucators to cultivate and reinforce the level of responsibility to the point where it masters the vegetative[3] and cunning levels both for individuals and for communities. Only when the third element wins, communities are transformed into civilization.

Therefore, the transition of a community from an embedded-in-nature state into civilization is also one of eliminating idiocy in favour of responsibility. Kant’s moral philosophy is centred on the concept of autonomy – he distinguishes between a person who is intellectually autonomous and one stays in an intellectually dependent and immature status.

Enlightenment

Kant defines «Enlightenment” (Aufklärung, opplysning) as man’s emergence from his self-inflicted immaturity. He argues that the immaturity is self-inflicted, not from a lack of understanding but from the lack of courage to use one’s reason, intellect, and wisdom without the guidance of another.

Kant understands the majority of people to be content to follow the guiding institutions of society (Church and Monarchy), unable to throw off the yoke of their immaturity due to lack of resolution to be autonomous. To work their way out of this immature, cowardly life is difficult for individuals because we are so uncomfortable with the idea of thinking for ourselves. The key to throwing off these chains of mental immaturity is reason.

Reason

Reason (Vernunft, fornuft) is the capacity for consciously making sense of things, establishing and verifying facts, applying logic, and changing or justifying practices, institutions, and beliefs based on new or existing information.

Bestowing rights on people without any corresponding obligations, without holding them accountable for their votes, without responsibility, is the certain way to disaster, considering the complexity of the web of inter-dependencies that constitute the present world, described above.

The United Nations

The statutes of The United Nations are a pitiful half measure: free right of veto, no global law enforcement, keeping up the system of completely sovereign states, issuing a statement of “Human Rights”, all about rights and noting about obligations – A concept that is but a bastard patched up from limbs of various derivations, and that looks like anything one chooses to see in it, has no essence. Void of integrity, it unavoidably gravitates toward the black hole of morally euthanized humanity. [3]

[1] The UN Declaration – 30 Articles, 8 pages – was followed two years later (Rome, November 1950) by de European Convention on Human Rights and Fundamental Freedoms – 59 Articles, 32 pages(since amended by 16 additional Protocols) – because several Articles of the UN Declaration were objectionable to some European nations (notably Norway opposed Article 20, part 2, preventing mandatory organisation memberships).

[2] Note that the “demos” of ancient Greece was made up purely of the upper classes of men (no servants, no slaves, no women), a very limited portion of the actual population.

[3] Kant’s use of “vegetative” here is in the sense of “living a life that is dull, inactive and unchallenging”

[4] Source in respect of Immanuel Kant: “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – ISBN: 1477666915