Mindretallsregjeringer i Norge

I Norge var vi plaget av mindretallsregjeringer igennom det meste av 70-, 80, og 90-tallet helt til 2005. I juli 2006 kommenterte Jens Stoltenberg den uvante situasjonen med flertallsregjering slik, uten snev av selvironi:

» Tidligere var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.”

Det er dette som historikeren Edvard Bull d.y. kalte «stortingsregjereri»: Småpartier og vippeposisjoner vinner frem med særinteresser på tvers av regjeringens linje. Etter et mellemspill med flertallsregjering (men med en koalisjon, ikke ett parti) 2005-2013 var vi tilbake i den samme suppen.

Nå er ikke mindretallsregjeringer i og for seg noe nytt i Norge – mellom 1920 og 1940 hadde Norge ti ulike mindretallsregjeringer. Denne ustabiliteten er en følge av valgordningen av 1919 som introduserte flerparti­systemet og flermannskretser. Det ledet til mange politiske partier – uten at noen av dem fikk flertallet på stortinget bak seg.

Valget i 1945 endret alt dette dramatisk – for en tid …..

Her er mine kommentarer til det …

Norges Valgordninger – I

Stemmeretten

Etter grunnloven av 1814 hadde de menn stemmerett som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi. Etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning stemmerett.

Det tok 70 år før dette ble endret (1884). Kravet om eiendom ble da fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og by­borgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett. Etter nye 14 år (1898) ble også inntektskravet fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget. I 1907 fikk kvinner over 25 år med en innekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.

Stemmerettsalderen på 25 år ble opprettholdt i over 100 år, inntil den ble nedsatt til 23 år i 1920. I 1946 ble den nedsatt til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.

Indirekte flertallsvalg

Fra 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 fastsatte grunnloven at Norge hadde et valg­system hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man mente at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelt velger til å bestemme hvem som skulle sitte på stortinget. Systemet kom under kritikk etter partidannelsene mot slutten av 1800-tallet; kritikken var spesielt rettet mot ”bondeparagrafen” som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskom­munene. Med økt urbanisering førte dette til at byene ble underrepre­sentert.

Direkte flertallsvalg i enmannskretser

I 1905 ble valgsystemet lagt om til enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. I 1915 førte dette til at Arbeiderpartiet med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget. Arbeider­partiets framvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favori­sere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.

Forholdstallsvalg i flermannskretser

Før 1920 var de tidlig­ere enmanns­kretsene til fordel for de største partiene. I 1920 ble det  innført forholdstallsvalg i flermannskretser for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn. Dessuten ble antallet valg­krets­er redusert til 29.

Den nye ordningen med for­holdsmessig repre­senta­sjon og større valg­kretser ga fortsatt ikke partiene stortings­menn i forhold til stemmetal­lene for hele riket, men de ble langt mer «rettferdig» fordelt enn før, og partier som ikke hadde flertall noe sted, kunne likevel bli repre­sentert på stortinget.

Loven foreskrev den d’Hondtske fordelingsmetode. Stemmetall for hver enkelt liste i valg­distriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Dette ble første gang brukt i valget i 1924.

Det var arbeiderbevegelsen som vant på forandringen. I 1918 fikk Arbeiderpartiet 18 stor­tingsmenn, mens det etter stemmetallet «burde» hatt 40. I 1921 fikk Arbeiderpartiet og det nye Norges Socialdemo­kratiske Parti til sammen 37 re­presentanter til tross for praktisk talt uendret stemmeandel.

Valgordnin­gen la ikke lenger hindringer i veien for nye partier og splittelser av eksisterende partier. Arbei­derpartiet sprakk i tre, det nye Bondepartiet ble stiftet i 1920 og tok de fleste av sine velg­ere fra Venstre; mens sen­trale ledere som partiformannen kom fra Høyre.

Selv om hovedskillet i po­litikken, da som senere, gikk mellom sosialister og borgerlige, var det ikke to, men seks-åtte, partier. På begge sider av hovedskillet ble det derfor mye tale om samling: Arbeiderbevegelsen samlet seg igjen sist i 1920-årene, og den borgerlige siden gjorde felles front i mange tilfeller. særlig mot Arbeiderpartiets krisepolitikk frem til 1935.

Venstre trivdes godt i sin stilling som mellomparti.  De utnyttet at sosialistene oppfattet dem som et mindre onde enn Høyre og Bondepartiet. I de 20 årene fra 1920 til 1940 hadde hadde Norge venstreregjeringer i åtte år, høyreregjeringer i fire, bondepartiregjering i to og arbeiderpartiregjering i seks år.

Mindretallsregjeringene var svake, og det ble mye «stortingsregjereri». Alle sa at de ønsket å spare og gjen­reise finansene, men plusset likevel på budsjettfor­slagene for deres eget distrikt eller andre spesial­interesser. Flere regjeringer falt på at finansministeren prøvde å holde kontroll med budsjettet, men de lyktes aldri å få budsjettene nedover. Gjennom hele mellomkrigs­tiden steg statens utgifter.

I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redusert fra 29 til 20, slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge. Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (St. Lagües modifiserte metode).

DET NORSKE POLITISKE LANDSKAPET ETTER 1945

I løpet av de 74 årene som har gått etter annen verdens­krig har det norske politiske landskapet gjennomgått store forandringer. Det valg­systemet som ble innført i 1919 til erstatning for enmannskretsene fra 1905 var i utgangs­punktet ment å skape moderate styringsflertall ved å gi ekstra mandater til de største partiene. Systemet har i stedet gitt Norge flere årtier med mindretalls­regjeringer, og dermed en styre­form dominert av enkeltsaker og kortsiktige kom­promisser.

Sosialiseringsepoken

De første fire stortingsvalgene etter 2. verdenskrig, dvs. i 1945, 1949, 1953 og 1957, ga Arbeider­partiet et solid, rent styrings­flertall uavbrutt gjennom 16 år.

Arbeiderpartiets mål var å skape et sosialistisk sam­funn. Utgangs­punktet for arbeidet var et dokument utarbeidet i 1942: ”Norsk arbeidsliv etter gjen­erobringen”, Det ble trykket i Stockholm tidlig i 1944 med tittelen ”Framtidens Norge” og var en komplett plan for et sentralstyrt, sosialistisk Norge. Hoved­verktøyet var ”planøkonomi”. En av hovedarkitektene var Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.

Arbeidet startet straks etter frigjøringen med opprettelsen av ”Det økonomiske samordnings­rådet” i 1945. Dette organet skulle utforme pris-, lønns-, jordbruks- og valutapolitikken, og særlig styre lønninger og priser. Stortinget var fortsatt det øverste organet, men med Arbei­derpartiets rene flertall fra 1945 til 1961 var det mer eller mindre fritt fram for sosialiseringen av Norge etter planen fra 1944.

Regjeringens arbeid ble imidlertid bremset av en sterk opposisjon som, selv om den var i permanent mindretall, klarte å hindre regjeringen i å manipulere Samord­ningsrådet slik intensjonen var – rådets legitimitet ble svekket – Samordningsrådet ble derfor nedlagt allerede i 1952, både fordi  den stramme regulerings­politik­ken hindret landets integrering i vestlig økonomi, og desuten kom i konflikt med betingelsene som USA knyttet til Marshall­hjelpen (en kan si at USA spilte en direkte rolle som brems i den økonomiske delen av sosialiseringsprosessen).

Utenrikspolitikken

Det var imidlertid utenrikspolitikken og ikke sosialiser­ingspolitikken som kom til å undergrave Arbeiderpartiets hegemoni. Mens det gjennom hele 50-tallet var solid tverrpolitisk enighet i Stortinget om norsk utenrikspolitikk og deltakelse i NATO, vokste det etter hvert opp en anti-Nato-fraksjon på Arbeiderpartiets ytre venstre fløy. Dominert av 30-årenes Mot-Dag medlemmer (”motdagistene”) kom denne fraksjonen etter hvert til å gjenspeile Øst-Vest konfrontasjonen – frontene i den ”kalde krigen”.

I 1961 brøt fraksjonen med Arbeiderpartiet og stiftet Sosialistisk Folkeparti (SF) med et klart anti-NATO- og pro-Sovjet-program. SFs tilsynekomst skapte en labil politisk situasjon som siden da – i snart 60 år – har hersket i Norge, og som etter hvert har gitt Stortinget en betydelig sterkere rolle som politisk detaljstyrer i Norge enn i andre vestlige demokratier. Det første utslaget kom allerede i stortingsperioden 1961-65, da Sosialistisk Folkeparti fikk 2 mandater og kom i vippeposisjon i Stortinget. Det ble derfor Arbeider­partiets ubestridte leder, ”landsfaderen” Einar Gerhardsen, som etter 16 års ett-partistyre måtte danne etterkrigstidens første mindretalls­regjering i Norge.

1961 – 65 – Einar Gerhardsen i mindretall

SFs vippeposisjon i Storting fra 1961 brakte en helt ny politisk situa­sjon. Den fikk sitt første utslag i 1963 da Gerhardsen-regjeringen ble felt på Kings Bay-saken med SFs 2 stemmer.

Det produserte en svært kortvarig borgerlig mindretallsregjering under Jon Lyng, som ble felt etter bare en måned, og Gerhardsen var igjen på plass.

1965 – 71 – Per Borten med borgerlig flertall

Stortingsvalget i 1965 brakte det første borgerlige flertall siden 1935, med 5 man­daters over­vekt. Senterpartiets Per Borten dannet en koali­sjonsregjering av Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som holdt gjennom hele den første valg­perioden. 1969-valget ga fortsatt borgerlig majoritet – med bare 2 stemmers overvekt – SF forsvant ut av Stortinget.

Opptakten til EU-avstemningen i 1972 ble for mye for koalisjonen. Det som skulle bli Norges evigvarende mareritt – medlemskap i EU – sprengte det borgerlige samarbeidet i mars 1971. Det skjedde nomi­nelt pga. Bortens indiskresjoner til nei-generalen Arne Haugestad, men i realiteten på Senter­partiets innbitte ”Nei” mot Høyres ”Ja”.

1971 – 72 – Trygve Bratteli

Trygve Bratteli dannet mindre­tallsregjering av Arbeider­partiet alene (74 mandater – 49,3%), som satt frem til EU-valget i oktober 1972 (19 måneder). Bratteli-regjeringen og Arbeider­partiet sto så sterkt for et Ja-stand­punkt at han erklærte at han ville gå av hvis det ble nei-flertall i folkeavstemningen – og det gjorde det.

1972 -73 – Lars Korvald

Dermed oppstod nok en utilsiktet mindre­tallsregjering, i oktober 1972, nå under Kristelig Folkepartis Lars Korvald. I et handlings­lammet Storting regjerte den på basis av Kristelig Folkepartis, Venstres og Senterpartiets 44 mandater (29,3%), og fikk sitte i 12 måneder frem til valget i 1973. Den utmerket seg ved å få vedtatt en lov i strid med Grunnlovens paragraf 100 – forbudet mot å trykke og distribuere beskrivelser av hvordan man fremstiller sprit.

Norges Valgordninger – II

I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble gjort til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to.

1973 – 76 – Trygve Bratteli

Etter uroen rundt EU-avstem­ningen stilte det nye Sosialistisk Valgforbund (dvs. SF+NKP+ AIK) til stortingsvalget i 1973. Det ble belønnet med hele 16 mandater. Med Arbeiderpartiets 65 ga dette sosialistisk flertall med ett mandat, og Arbeiderpartiet dannet nok en mindretallsregjering under Trygve Bratteli, støttet av SV. Deretter fulgte to år preget av den paniske oljekrisen i 1973/74, med bensinrasjo­nering og krisetiltak. Indre kamp i Arbeider­partiet i slutten av 1975 resulterte i Reiulf Steen som parti­formann. I januar 1976 gikk Bratteli av til fordel for Oddvar Nordli som fortsatte mindretallsregjeringen.

1976 – 81 – Oddvar Nordli

Arbeiderpartiet fikk ved Stortingsvalget i 1977 en fremgang på hele 14 mandater. Derimot ble det nyskapte Sosialistisk Venstreparti (Sosial­istisk Valgforbund av 1973 etter avskalling av NKP) nesten utradert og fikk bare to mand­ater. Arbeiderpartiets fremgang pluss SVs to mandater brakte akkurat sosialistisk flertall med SV i vippeposisjon, og Oddvar Nordli fortsatte med den samme mindretalls­regjeringen.

Uroen etter EU-kampen i 1972 hadde rokket ved LOs solide stilling, blant annet vokste motstanden mot den faste sammenknytningen mellom LO og Arbeiderpartiet, og LO fikk etter hvert konkurranse fra to nye arbeids­tagerorganisasjoner: Akademikernes Fellesforbund (AF) i 1975 og Yrkesorgani­sasjonenes Sentralforbund (YS) i 1976: LOs organisasjonsmono­pol var brutt.

1978-79 var økonomisk urolige år med sterkt økende oljepriser (oljekrise nr. 2) og et lønns­oppgjør ute av kon­troll. Nordli-regjeringen vedtok tvungen lønnsnemnd og innførte i septem­ber 1978 en lønns- og prisstopp som varte i 16 måneder – ut 1979. Alt dette bidro til ytterli­gere velgeruro i oppløpet til 1981-valget.

1981 – Gro Harlem Brundtland

I februar 1981 ønsket Nordli avløsning, og Gro Harlem Brundtland dannet nok en mindre­tallsregjering av Arbeiderpartiet. Nordlis tidligere krisetiltak ga henne et vanskelig problem i fanget: et momentant prishopp på 15 % da lønns- og prisstoppen ble opphevet 1. januar 1981. Hennes regjeringstid ble bare 7 måneder – stortingsvalget 1981 ble en stor omveltning.

1981 – Den store kursendringen

1981 – 86 – Kaare Willoch og Høyrebølgen

1981-valget var høyrebølgens ankomst. Sosialistene mistet 9 mandater mens Høyre gikk 13 man­dater fram – et solid borgerlig flertall med 5 mandater. Uenighet i abortsaken og om EU hindret imidlertid et borgerlig samarbeid, og Kåre Willoch dannet mindretallsregjering av Høyre alene (54 man­dater – 34,8%), støttet av Kristelig Folkepartis 15 og Senterpartiets 11 mandater: Willoch gjennomførte på rekordtid den første ikke-sosialistiske politikk i Norge på 50 år – fri bolig­omsetning fjernet raskt bolignøden, og skapte en enorm verdiøkning for boliger – grunnlaget for en sterk velstands­bølge.

1983-85 – Kaare Willoch II i borgerlig flertallskoalisjon

Etter 19 måneder rent Høyrestyre (juni1983) krevde Kristelig Folkeparti og Senterpartiet regjer­ingsdeltagelse. Det ble en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med rent flertall (80 mandater – 51.6%) under Willochs ledelse – den første flertallsregjering på 12 år, med ett nytt departement for å få plass til Kristelig Folkeparti: Bistandsdepartementet.

For en gangs skyld var det ikke indre stridigheter i regjeringen som skapte det største proble­met, men ytre forhold – OPECs omvendte oljekrise i 1985-86 ga et voldsomt fall i oljeprisene som fratok Norge titalls milliarder i oljeinntekter, og startet en nedgangsperiode i Norge som kulminerte med den IMF-induserte bankkrisen i 1991.

Norges Valgordninger – III

I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.

1985-86 – Kaare Willoch III i borgerlig flertallskoalisjon

Stortingsvalget 1985 ga så vidt borgerlig flertall (1 mandat), med Fremskritts­partiet i vippe­posisjon med 2 mandater. Willochs koalisjon fortsatte som mindretallsregje­ring, men ble felt av Ap og SV med hjelp av Frps to stemmer bare 7 måneder senere (mai 1986) da Willoch stilte kabinett­spørsmål på økning av bensinavgiften med 35 øre.

1986 – 89 – Gro Harlem Brundtland i mindretall

Gro Harlem Brundtland overtok med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet med 71 man­da­ter (43%) støttet av SVs 6 mandater. Det første Brundtland gjorde var å devaluere kronen 16% (juni 85). I 1988 innførte hun inntektsstopp og deretter lovfestet begrensning i inntekter. Regjeringen Brundtland II fikk sitte i fred i 3 1/2 år, ikke bare pga. interne uoverensstem­melser mellom de borgerlige partiene, men fordi:

1. Brundtland-regjeringens politikk i realiteten fortsatte den dereguleringen Willoch påbegynte i 1981, og som dermed hadde støtte av de tidligere regjerings­partiene, og
2. Norge gikk inn i en økonomisk krise som ingen ville overta: økende arbeids­løshet, synkende boligpriser og etter hvert en bankkrise som kulminerte i 1991.

Dereguleringen var et fullstendig brudd med Arbeiderpartiets sosialiseringslinje. Bruntland­regjeringen ble gradvis av rent høyre-merke – sannsynligvis inspirert av at flere europeiske sosial­demokratiske regjeringer hadde tatt opp dereguleringstråden etter president Jimmy Carter fra 1976.

Norges Valgordninger – IV

I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresen­tanter ble økt fra 157 til 165, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepre­sentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig represen­tasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ord­ningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevnings­mandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.

Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevnings­representanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepre­sentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stem­mene. Bestemmelsen om St. Laguës metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.

1989 – 1990 – Jan P. Syse i borgerlig mindretall

Stortingsvalget 1989 var på mange måter et misnøyevalg: Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg og vant 22 mandater, mens SV gikk frem 11, samtidig som Arbeiderpartiet tapte 8. Samlet manglet sosialistene 2 mandater til flertall. De borgerlige koalisjonspartiene tapte stort, men støttet av Fremskrittspartiet dannet Jan P Syse allikevel en mindretalls koalisjons­regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (62 mandater – 37.6%). Den holdt i 13 måneder, til den sprakk på EU-saken i november 1990.

1990 – 96 – Gro Harlem Brundtland II i mindretall

Gro Harlem Brundtland tok igjen over med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene med 63 mandater (38.1%) som ble sittende i tre år, til valget i 1993. Perioden ble preget av bankkrisen, der staten måtte skyte inn kapital for å redde de tre største bankene, og dermed overtok dem. Arbeidsløsheten steg til 180.000 (6,5%), og Arbeiderpartiet lanserte det såkalte solidaritetsalternativet: Konkur­ranseevnen skulle forbedres gjennom inntektspolitisk sam­arbeid, nominell lønnsvekst måtte ikke overstige 3 prosent i året forutsatt at veksten i utlandet ikke oversteg 4.5 prosent. Målet var en moderat reallønnsforbedring innenfor 0,5 prosent.

Brundtlands viktigste bidrag til historien var gjennomføringen ev EØS forhandlingene i 1992-93 sammen med Island, Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Liechtenstein, og Stortingets vedtak om EØS uten folkeavstemning. Dette brakte Norge inn i en posisjon hvor et Nei til EU ikke ville få noen reell effekt, ettersom EØS-avtalen dekket alle Norges handelsmessige behov.

Valget i 1993 ga på stedet hvil for sosialistene, en halvering av Fremskrittspartiet og noe fremgang for de borgerlige koalisjonspartiene. Den forestående EU-avstemningen (november 1994) umuliggjorde borgerlig samarbeid, og Gro Harlem Brundt­land fortsatte med mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (67 mandater (40,6%). Folkeavstemningens Nei til EU i 1994 affiserte ikke Brundtland-regjeringen, ettersom EØS-avtalen var på plass.

1996 – 97 – Thorbjørn Jagland i mindretall

Tre år etter valget – i oktober 1996 – overlot Gro Harlem Brundtland regjeringen til Torbjørn Jagland, som fortsatte med ny bemanning men i samme mindretallsposisjon frem til valget i 1997. Jaglands mest minneverdige bidrag til politikken vil nok bli stående: Hans betingelse ved 1997-valget om minst 36,9 % oppslutning for Arbeiderpartiet for å fortsette i regjering.

1997 – 2001  – Kjell Magne Bondevik i ”sentrums”-regjering

Ved Stortingsvalget i 1997 mistet sosialistene 6 mandater mens både Kristelig Folkeparti og Frp gikk opp til 25 mandater hver – Høyre mistet 5 mandater. Dette førte til den mest groteske mindretallsregjering Norge har sett som resultat av et valg: En såkalt ”sentrums”-regjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre basert på 42 mandater (25.4%) og som hvilte på Fremskrittspartiets og Høyres 46 mandater (4 flere enn regjeringspartiene til sammen). Et klarere eksempel på en regjering etablert stikk i strid med valgresultatet må man lete lenge for å finne.

2001 – 2001 – Jens Stoltenberg i en kortvarig mindretallsregjering

”Sentrums”-regjeringen ble felt etter 3½ år (mars 2001) på Bondeviks kabinettspørsmål i forbindelse med gasskraftverk (Senterpartiet og Venstre ville ikke svekke miljøvernloven), og ble erstattet av Jens Stoltenbergs mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (65 mandater – 39.4%) som imidlertid bare varte i 6 måneder.

2001 – 2005  Kjell Magne Bondevik II i borgerlig mindretall

Stortingsvalget i 2001 ga stort borgerlig flertall: 97 mandater (72 koalisjonsmandater + Frps 25 mandater). Det førte til en ny mindretallsregjering som nå inkluderte Høyre, men som var avhengig av Frps 25 mandater. Denne regjeringen varte hele fireårsperioden til 2005 og vekslet hvert år mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som budsjettsamarbeidspart, uten å sette andre spor etter seg enn en drastisk nedbygging av Forsvaret.

Norges Valgordninger – V

I 2005 ble antallet Stortingsrepresentanter igjen endret. Nå ble distriktsrepresentantene redu­sert fra 157 til 150, men det ble opprettet 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke, til sam­men fortsatt 165. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjev­ningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finn­mark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarks­mandat.

Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.

Fra 1961 til 2005 hadde Norge mindretalls­regjeringer i 35 av 44 år. Etter 8 år med flertallsregjering brakte 2013-valget oss tilbake til samme suppen – 2017 videreførte elendigheten …

I de første 20 årene av denne epoken (1961-81)var politikken fortsatt dominert av blokkene fra den foregående epoken (1936-61): Borgerlige mot Sosialister.

Folkeavstem­ningen om EU i 1972 var det egentlige vannskillet i norsk politikk.

Det var skjebnevalget som gjorde velgerne mer rotløse og mindre partitro. Men selv etter 1972 ble blokkhold­ningen videreført i lang tid – på sosialistisk side av Arbeider­partiets steinharde motvilje mot å dele makt med andre, og på borgerlig side motivering som motvekt mot dette – helt til Høyrebølgen slo til i 1981.

Det var Willoch som foretok den virkelige omveltningen – reversering av sosialiser­ingen i 1981-83.

Det satte sterkt preg på velgerne og endret blokktenkingen allerede før Fremskritts­partiet gjorde sin store entre. Allikevel holdt toblokkbildet seg helt frem til 1989, mye på grunn av den meget synlige kampen mellom Willoch og Brundtland – ”Gro og Kåre”-konfro­ntasjonene – som varte fra valgkampen i 1981 frem til 1989. I 1989 slo holdningsendringene virkelig til, og velgerne ga Fremskrittspartiet 22 representanter på Stortinget.

Det som imidlertid ble avgjørende for samfunnsutviklingen i Norge etter 1986 var først og fremst at Gro Harlem Brundtland ikke gikk tilbake til den tradisjonelle sosialist­iske politik­ken. men i realiteten fortsatte Willochs politikk. Det er sannsynlig at politiske fundamentet for denne endringen var at hun – inspirert av andre europeiske ledere – adopterte Jimmy Carters filosofi om dereguler­ing (som i virkeligheten var Gerald Fords ide, og som ble fullført av Ronald Reagan).

Medregnet Frps (definitivt ikke-sosialistiske) mandater var det borgerlig flertall i Stortinget i 24 år (1981-2005) – allikevel regjerte Arbeiderpartiet i mer enn halvparten av denne tiden. Etter 1989 har dette utelukkende vært en følge av de borgerlige partienes neglisjering av Frem­skrittspartiet, som jevnlig har hatt rundt 25 mandater, 15% av Stortinget.

Først i 2005 gikk Arbeiderpartiet, for første gang i partiets 119-årige historie, med på å danne regjering sammen med andre, ved å inngå forpliktende samarbeid med SV og Senterpartiet foran valget i 2005. Da ble det endelig flertallsregjering. Jens Stoltenberg beskrev problemet slik (uten snev av selvironi) i et intervju 27 juli 2006 (Aftenposten Nettavisen):

Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er oppmerksomheten rettet mot regje­rings­partiene – der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt – da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer. Nå er det annerledes. Nå er vi et flertall på 87 i Stortinget, og de politiske prosessene foregår i regjer­ingspartiene på forhånd – regjeringens forslag blir vedtatt.”

Refleksjonene gjør seg selv …

I refleksjonene rundt regjeringssammensetningene må det tas i betrakting at Stoltenbergs «rød-grønne» regjering 2005-2013 bare formelt var en flertallsregjering – egentlig var den en form for mindretallsregjering av Arbeiderpartiet.

Valget i 2013 brakte Norge tilbake til den etterhvert tradisjonelle situasjonen med mindretallsregjering – denne gang borgerlig med Høyre i allianse med Fremskrittspartiet med Erna Solberg som statsminister, støttet av Venstre og Krf. utenfor regjering.

Etter at 2017-valget ga borgerlig flertall nok en gang, klarte Erna Solbergs regjering etter mye kaving å få Venstre med inn. Etter en forferdelig indre kamp valgte også Krf til slutt å gå inn i Erna Solbergs Høyre/V/Frp-regjering – på overtid Dermed har Norge igjen en flertallsregjering.

Vi venter spent på neste runde …

Har Norge hatt godt av dette? Selv i dise siste «flertallsregjeringer» har det effektivt vært de bitte små partiene (2 – 6 %) som har trumfet gjennom sine syn …