Måned: mai 2019

Vi lærer på skolen at demokratiet oppsto i antikkens Hellas for rundt 2500 år siden, utviklet av antikkens store filosofer, først og fremt Aristoteles.

Selv om det er lite av Aristoteles igjen i vår tids demokrati, er det fortsatt mye interessant å hente i hans betraktninger rundt mulige styreformer.

Vi lærer imidlertid lite om datidens forhold, og om forutsetningene datidens demokrati hvilte på. Videre vet vi at riker oppsto og forsvant i de neste 2000 år uten særlig demokrati noe sted.

Romerriket varte i rundt 1000 år, og er noe av det ypperste menneskelig sivilisasjon har skapt, men demokrati var det ikke – selv i republikktiden var ikke senatet folkevalgt – det var en elite Men effektivt var det, og den eneste perioden av tidligere tiders historie hvor det ble brukt mer ressurser på praktisk infrastruktur (veier og akvedukter) enn på det åndelige og det hinsidige (pyramider, templer og katedraler).

Man kan sikkert si at britenes Magna Carta av 1215 begynte en slags demokrati – det sikret en del adelsmenns rettigheter mot kongelig misbruk og utviklet seg etter hvert til mer allmenn gyldighet. Avgjørende betydning fikk ikke Magna Carta før på 1700-tallet da den ble inspira­sjonen til USAs konstitusjon.

Det var på 1700-tallet at det oppsto noe som lignet på demokrati – først ved løsrivelsen av de britiske koloniene i Amerika, så ved den franske revolusjon. Mens USA klarte å opprettholde sitt demokrati, gikk det svært dårlig i Europa. Der dukket eneveldet snart opp igjen, og Europas statsformer utviklet seg i bølger med tidvis totalitære styreformer.

Først i vår egen tid (etter 1990) har demokratiske styreformer vunnet frem i det meste av Europa og i en del andre land. Etter 1945 utviklet Vesten, ledet av USA, «Menneskeret­tighetserklæringen», som gjerne presenteres som «universell» – den er i navnet akseptert av de fleste av verdens stater, selv om praktisering og etterlevelse varierer sterkt.

Tilbake til start:

Athens demokrati omfattet ”borgerne”, men Athensk borgerskap var begrenset til voksne menn som ikke var slaver og som hadde minst én Athensk forelder: Kvinner, slaver og de som drev manuelt arbeid var innbyggere, men ikke borgere. Bare 15 prosent av byens befolkning som hadde borgerskapsstatus og kunne delta i politiske prosesser.

Aristoteles spesifiserte ikke noen krav til de som skulle delta i politiske prosesser, men forutsatte at de var tenkende mennesker med livserfaring. Han mente blant annet at det var nødvendig med en nedre aldersbegrensning for politisk virksomhet:

«En ung mann er ikke utstyrt til å bedrive politikk – han har ingen erfaring fra de handlinger som livet krever av en mann – de handlinger som utgjør grunnlaget for og substansen i diskusjonene. Unge men handler fortrinnsvis på grunn­lag av følelser fremfor fornuft, og ettersom handling på basis av praktisk erfaring krever bruk av fornuft, er unge menn uegnet til å drive politikk».

I det hele tatt inneholdt ikke det hellenske «demokrati» mye av de prinsippene Vestens moderne demokrati bygger på. Det er allikevel mye interessant å hente i Aristoteles’ betraktninger rundt mulige styreformer også i dag. De er samlet i hans verk “Politikk” fra 350-tallet fvt (Bok III kapittel 7).

Aristoteles’ seks styreformer

Aristoteles brukte innsamlet informasjon til å lage en liste over styreformer så klar og logisk at den ble brukt av statsmenn gjennom de neste 2000 år – helt opp til Renessansen. Han startet med å sortere styreformene i seks kategorier, først etter to hovedkriterier.

• Kriterium 1 er antallet personer som styrer: En mann, noen få menn, eller mange.
• Kriterium 2: er hvordan de som styrer handler, uansett hvor mange de er: handler de i egeninteresse, eller handler til beste for alle borgere?

«De styreformer som setter borgernes felles interesse først, er de riktige styreformene etter lov og rett, mens de som setter styrernes fordeler først er avvik fra det riktige, for de anvender overherredømme – mens staten er et partnerskap av frie mennesker»

Deretter lister han opp seks styreformer rangert fra best til dårligst:

1. Monarki (av “mono” – én mann styrer til fellesskapets beste.),
2. Aristokrati (av “aristo” (de beste) – noen få styrer til felles beste),
3. Stat (Polity, av «poly» – mange styrer til fellesskapets beste)
4. Demokrati (mange styrer i egen interesse)
5. Oligarki (noen få styrer i egen interesse).
6. Tyranni (én mann styrer i egen interesse).

Han mener at monarki er best, aristokrati nest best, deretter stat, med demokrati, oligarki og tyranni som mindre brukbare systemer. I den vestlige verden er vi vant med å rangere demokrati som den beste – kanskje eneste brukbare – styreform. Det gjør ikke Aristoteles (selv om han mener den er minst ille av de tre siste).

Med fellesskapets beste mener Aristoteles det beste for borgerne – det betyr ikke nødvendigvis for alle innbyggerne. Som beskrevet foran, regnet ikke hellenerne kvinner, slaver og manuelle arbeidere som borgere Dermed utgjorde hans «fellesskap» bare 15 prosent av inbyggertallet.

Når Aristoteles rangerer monarki som den beste styreform, er det under forutsetning av at monarken er en født leder som fra naturens side er forsynt med den klokskap, visdom og moral som kreves for å styre en stat – vi ville kalle det «opplyst enevelde». Slike ledere er født av god familie og undervist av kloke lærere. (Han berører ikke den viktigste ulempen ved enevelde – at menneskers karakter tenderer til å endre seg ved lang tid med stor makt.)

Aristoteles’ foretrukne styreform var nummer to – aristokrati. På samme måte som for monarki mener han at det er de fødte ledere som skal styre, men flere sammen i en begrenset gruppe har den fordelen at de kan komplettere hverandres egenskaper. Hans uttrykk «the chosen few» betyr ikke valgt av andre, men utvalgt av naturen.

Stat (Polity) er der hvor mange i samarbeid forestår styringen. Det sprer oppgavene på flere, men det krever mer koordinasjon og fremmer ikke raske og klare avgjørelser og disposi­sjoner. Fortsatt er forutsetningen at alle har fellesskapets beste som primært formål.

De neste tre styreformene betrakter han som uegnete, fordi alt dreier seg om hva som er det beste for den enkelte, ikke for fellesskapet.

I et demokrati blir hver enkelt av de styrende valgt av en gruppe borgere som har særkrav. Dermed må som den valgte fremme sine velgeres særkrav. Slik blir det kamp mellom egeninteresser – også om de som ikke er til fellesskapets beste.

I et oligarki er det de rikeste som styrer, og de vil alltid styre til eget beste. Alle stater har mange fattige og få rike – ettersom de rike alltid er få og de fattige alltid er mange flere blir det antallet styrende heller enn deres rikdom som er den synlige forskjellen mellom de to styreformene. Men det egentlige skillet mellom oligarki og demokrati går mellom hvorvidt de rike eller de fattige skal styre – ikke mellom de mange og de få.

Det var ulikhetene mellom de fattige og de rike som førte til konflikt mellom dem og forår­saket politisk ustabilitet i Hellas’ bystater, til og med borgerkriger. Aristoteles brukte mye tid på å diskutere disse to styreformene og hvorfor de alltid skaper politisk ustabilitet.

Aristoteles grunnprinsipp for liberalt demokrati:

Loven avgjør:

«Den som krever at loven skal avgjøre, anses for å be om at intellektet og det som er rett skal avgjøre, mens den som krever at menn skal avgjøre slipper dyret løs. Herav følger at lover er intellekt uten appetitt».

Det betyr ikke at loven er objektiv – den vil være påvirket av styreformen fordi loven reflekterer styresettets prinsipper, og er ment å lære opp borgerne til å støtte det bestående regimet. Men fordi loven er etablert på forhånd, er den upartisk, mens et menneske vil finne det vanskelig å motstå fristelsen til å dømme til egen fordel, hvilket fort leder til urettferdighet.

Oligarkene hevder at deres rikdom gir dem rett til makt og at dermed rett til å styre alene, mens demokratene hevder at det faktum at alle like frie gir hver enkelt borger rett til lik andel politisk makt. Fordi de fleste er fattige betyr dette at de fattige skal styre. Hver av disse to sidene har delvis feil og delvis rett.

Viktigst er at når styrende makt legges i hendene på menn i stedet for å tillegges lov og rett, vil det alltid oppstå desperate kamper om de enkelte embeter og deres fordeler. Uansett hvilken styreform som velges må lov og rett settes foran menns avgjørelser. Den som tar avgjørelser etter egne ønsker er en tyrann – det er også typisk for den type demokrati som hersker gjennom dekreter i stedet for i henhold til lov og rett.

Det er lite av disse prinsippene igjen idag:

Vår tids Demokratibegrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Enhver er sikret “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Det Vestens land og organisasjoner ikke vil snakke om:

Det er at grunnlaget for vår tids Demokrati er antikkens (europeiske) filosofi, videreutviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. FNs konvensjoner bygger egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet er viktigst. Det forutsettes også et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat.

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Demokratiet slik det presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden – a) Europa til Ural og Middelhavet,  b) Nord og Syd-Amerika og c) Australia Oseania,. Tilsammen utgjør de en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Egentlig er det vel ikke lov å spørre …