Norges styreformer har gjennomgått mange endringer siden grunnlovsforsamlingen i Eidsvoll i 1814. Selv under unionstiden med Sverige var Stortinget virksomt og gjorde endringer – etter 1905 har vi også gjort viktige endringer.

Store deler av de siste års endringer har gått den menige borger hus forbi – få kjenner valgsystemets detaljer …

Hvem er det i dag som ser at endringene i 1988 og 2005 ble frembragt av våre småpartier?

At de har utnyttet situasjonen til å sikre seg et system som garanterer dem vippeposisjoner og mindretallsregjeringer?

Les nedenfor om utviklingen, og om de endringene som har hatt størst betydning for den enkelte norske borger gjennom tidene:

• Stemmeretten,

• Stemmerettsalderen,

• Partiene og

• Valgsystemet.

Stemmeretten

Grunnloven av 1814

ga stemmerett til menn som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi.

Norges befolkning i 1814 var 1,03 millioner – etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning over 25 år stemmerett. – den besto uendret de neste 70 år.

Grunnlovsendringer av stemmeretten

1884: Kravet om eiendom fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett.

1898: Inntektskravet ble fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget.

1907: Kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, fikk stemmerett.

1913: Ble allmenn stemmerett innført – også for kvinner.

Stemmerettsalderen var uforandret – 25 år – i 106 år. Den ble nedsatt til 23 år i 1920,  I 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.

Indirekte flertallsvalg

Grunnloven av 1814 fastsatte et valgsystem for Norge der velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. og frem til 1880-tallet mente man at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelte velger til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget (systemet er fortsatt i bruk i USA).

Forskjell på By og Land

I Norge har man alltid vært svært opptatt av at valgsystemet skulle sikre at befolkningen på landsbygden skulle være i majoritet fremfor by-befolkningen. Prinsippet har vært nedfelt i Norges Lover i all tid – selv etter 1952, da valgdistriktene ble lagt fylkesvis, ble representasjonen fra hvert fylke slik at hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Grunnloven av 1814 fastsatte antall velgere per valgmann til  50 i byene (kjøpstedene) og 100 på landsbygdene (prestegjeld på landet – Norge hadde 17 prestegjeld). I byene måtte det være mer enn 150 stemmeberettigede for å være eget valgdistrikt.

I 1815 bodde om lag 90 prosent av landets stemmeberettigede i landdistriktene mens bare 10 prosent bodde i byene.

I 1815 hadde landdistriktene 61 representanter mot byenes 26, altså litt flere enn to tredjedeler. I 1816 ble det vedtatt at hvert landdistrikt ikke kunne velge mer enn tre representanter uansett antall stemmeberettigede i distriktet. Dermed kunne ikke antall representanter fra landdistriktene overstige 51 i alt.

Antall representanter fra byene vokste, til de i perioden 1818-1830 hadde over en tredjedel. Da gjeninnsatte Stortinget valgreglene fra 1814 om to tredjedeler til landdistriktene, men hvert landdistrikt kunne velge maksimalt fire representanter – det begrenset økning av representasjonen.

Fra rundt 1835 økte antall stemmeberettigede i byene, og dermed antall byrepresentanter. I 1838 møtte 32 byrepresentanter  – det vokste til 50 i i 1859. Landdistriktene møtte med 67 ved hvert storting i samme periode.

Frem til 1859 varierte stortingsrepresen­tantenes antall ved hvert valg avhengig av antallet valgmenn og antallet stemmeberettigede. Igjen endret Stortinget – i 1859 – paragraf 57 («Bondeparagrafen») i Grunnloven slik at to tredjedeler skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.

Igjen var hensikten å hindre at byenes representanter skulle dominere. Definisjonen av valgdistrikt på landet ble endret fra prestegjeld til amt, og det ble fastsatt hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt (landdistrikt) og kjøpstad (by).

Da antall representanter ble økt i 1879, la man til to i landdistriktene og én til byene – det gjorde at byene fikk flere representanter per stemmeberettiget enn landdistriktene. Fra 1840 frem mot 1900 sank landdistriktenes andel av stemmeberettigede fra 90 til 75 prosent. Ved stemmerettsutvidel­sene i 1905 økte andelen til 80 prosent. Deretter gikk den jevnt og trutt ned til 70 prosent i 1920. Først ved stortingsvalget i 1949 kom landdistriktenes andel stemmeberettigede ned til om lag 67 prosent (2/3 deler), slik Grunnloven i 1814 bestemte og gjentok i 1859.

Politiske Partier

I årene etter 1814 da Norge var union med Sverige og underlagt den svenske kongen, var det maktkamp mellom kongen og det norske Stortinget. Kongen kunne nedlegge utsettende veto mot Stortingets lovvedtak. Men Stortinget bestemte over skatter og avgifter og bevilgninger over statsbudsjettet. Uten Stortingsbevilgninger kunne kongen gjennomføre lite.

Kongen valgte selv medlemmene av den norske regjering uten hensyn til sammensetningen av Stortinget. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, og unngikk dermed debatt og kritikk fra Stortinget. Embetsmannsklassen egjerte landet sammen med kongen og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget

Partier er ikke nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten, og mellom 1828 og 1842 forbød Grunnloven partier. Derfor tok det 70 år før det ble dannet politiske partier i landet, På midten av 1800-tallet var flertallet av Norges befolkning bønder, og bondeopposisjonen begynte etter hvert å samle seg.

Det ble snakket om politiske partier fra midten av 1800-tallet, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser – innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn.

Søren Jaabæk var fører for en gruppering bønder på Stortinget. Han allierte seg med Johan Sverdrup, den senere Venstre-lederen, og dannet med det dannet grunnlaget for et organisert venstreparti. I 1859 ble Reformforeningen ble opprettet, ledet av Johan Sverdrup – det første forsøk på å skape et organisert samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene. Det ble ikke noen suksess, men mot 1870-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforen­ingene.

Parlamentarismens gjennombrudd i Norge kom i 1884, da en lang strid om regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget ble endelig avgjort ved Riksrett. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget, og tre ganger hadde kongen lagt ned veto.

Kongen kunne ikke  Stortinget gjøre noe med, men stilte regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter, og kongen ble tvunget til å utnevne opposisjonens leder Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.

Venstre og Høyre

Betegnelsene «venstre» og «høyre» var mye brukt mens kampen raste, og det endte med at partiene Venstre og Høyre ble stiftet i 1884. Til tross for Riksrettssaken forekom det flere tilfeller etter 1884 hvor regjeringer ble sittende til tross for manglende flertall i Stortinget. Johan Sverdrup gikk ikke av da mistet flertallet bak sin regjering alt 1886.

Både i 1893 og 1894 ble Høyreregjeringen Stang sittende til tross for flertallets mistillit. Emil Stang ble den første statsminister til å gå av etter tapt kabinettsspørsmål (1891).I 1903 var første gang en regjering gik av etter et valgnederlag (Otto Blehr, Venstre). Høyre godtok parlamentarismen først etter 1905.

Partidannelsene førte til at systemet med valgmenn kom under kritikk. Valgmanssystemet ble erstattet med direkte flertallsvalg i enmannskretser i 1905 (se nedenfor). Etter at Venstre og Høyre ble stiftet, med Arbeiderpartiet like etter,  pilte de politiske partiene en stadig viktigere rolle i det norske demokratiet.

Arbeiderpartiet.

I sin kamp mot Høyre ønsket Venstre å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti. Det norske Arbeiderparti endret navn til Arbeiderpartiet i 2011. I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. Partiet fikk sin første representant i 1903.

I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammen­slutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Da Arbeider­partiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en annen gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokrat­ene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.

Norges Kommunistiske Parti

Etter at Norges Kommunistiske Parti brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 var det representert på Stortinget i 1927-30, 1945–49 og 1953-1961. I 1973 deltok NKP i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, og siste stortingsmann for NKP, Reidar T. Larsen, ble valgt inn på den listen. NKP trakk seg senere fra dette samarbeidet og stilte som eget parti, men har ikke kommet inn på Stortinget igjen. I 1975 meldte Reidar T. Larsen seg inn i Sosialistisk Venstre­parti sammen med resten av partigruppen og ble til Sosialistisk Valgforbund i 1975.

Splittelser i Venstre

Partiet Venstre har gjennomgått en rekke splittelser og avskallinger. Først brøt en lavkirkelig fly ut allerede i 1888 og dannet eget parti under navnet Moderate Venstre. Det var represen­tert på Stortinget 1888–1906. Partiet gikk i 1906 inn i Høyre og ble med i Samlingspartiet, et parti av høyrefolk og moderate venstrefolk som ble dannet i 1903 og ønsket en borgerlig front mot sosialistene. Det var representert på Stortinget 1903–09, men gikk så i oppløsning.

En radikal fløy av Venstre stilte til valg som De forenede norske Arbeidersamfund og kom inn på Stortinget i 1906, det endret i 1911 navn til Arbeiderdemokratene og i 1921 til Det Radikale Folkeparti. Partiet var representert på Stortinget til 1906-1936, men gikk tilbake i Venstre i 1940.

I 1909 ble Frisinnede Venstre dannet av en konservativ del av Venstre. Partiet samarbeidet tett med Høyre og var på Stortinget 1909–36. Det skiftet navn til Frisinnede Folkeparti i 1932 og gikk gradvis opp i Høyre. Den første kvinnen som møtte på Stortinget, Anna Rogstad, var fra dette partiet.

EF-striden splittet partiet Venstre på ny og «ja»-siden brøt i 1972 ut, først under navnet Folkepartiet Nye Venstre, så Det Nye Folkeparti. som fikk en stortingsgruppe på 8. Ved valget i 1973 fikk det inn én representant. Partiet skiftet navn til Det Liberale Folkeparti i 1980 og ble gjenforent med Venstre i 1988. Venstre var helt ute av Stortinget i to perioder, 1985 til 1993.

Bondepartiet

Bondepartiet ble stiftet i 1920 av Norsk Landmandsforbund (det som i dag heter Norges Bondelag). men skiftet navn til Senterpartiet i 1959. Dagens Senterparti er uavhengig av Bondelaget.

Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933 som en reaksjon på at predikanten Nils Lavik fra Hordaland ikke ble nominert til stortingsvalget av Venstre.

Sosialistisk Folkeparti

I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – startet av utbrytere fra Arbeider­partiet – de som var uenige i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlem­skapet. Det nye partiet fikk to representanter på Stortinget ved valget i 1961. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk,

I 1973 dannet SF, NKP, Demokratiske Sosialister – AIK (en utbryterfraksjon av EF-motstan­dere fra Arbeiderpartiet) og noen uavhengige sosialister, Sosialistisk Valgforbund (SV). I 1975 ble  SV omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV). SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.

Anders Langes Parti

I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og i 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet.

Norges valgordninger I

1905: Direkte flertallsvalg i enmannskretser

I 1905 ble valgmanssystemet  erstattet av enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. Systemet til at Arbeiderpartiet i 1915, med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget (enmannskretser er fortsatt i bruk i Storbritannia – det umuliggjør i praksis småpartier). Arbeiderpartiets fremvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.

I 1907 fikk kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.

1919: Forholdstallsvalg i flermannskretser

For å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn ble det i 1919 innført forholdstallsvalg i flermannskretser. Valgkretsene ble redusert til 29. Loven fores­krev at mandatfordelingen skulle e beregnet etter den d’Hondtske fordelingsmetode, som forutset­ter at det stemmes på klart definerte partilister, det ble derfor også vedtatt regler for oppsetting av lister og registrering av partinavn.  Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 150, 100 skulle velges fra landdistriktene og 50 fra kjøpstedene. «Bondeparagrafen» ble med andre ord opprettholdt.

I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redus­ert fra 29 til 20 (nå 19), slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge.  Antallet mandater fra  Norges 19 fylker avhenger av befolkningstallet og geografisk størrelse: Hver innbygger teller ett poeng, mens antallet kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (kalt (Sainte. Lagües modifiserte metode).

Sainte. Lagües modifiserte metode

Fordelingsformelen er        Q =  V /(2m + 1)

Der V  = det totale antallet stemmer et parti har fått, og

m = er antallet mandater som er tildelt partiet så  langt (dvs. ved første beregning = 0 for alle).

Det partiet som har den høyeste kvotienten (Q) får tildelt det neste mandatet, og kvotienten (Q) beregnes på nytt for neste mandat. Denne prosessen fortsetter inntil alle mandater er fordelt. Sainte-Laguë metoden sikrer ikke et parti som får mer enn halvdelen av mandatene. For eksempel vil syv mandater til fordeling og stemmetallene 53,000, 24,000 og 23,000, resultere i en respektiv mandatfordeling på tre, to og to seter:

Norge endrer kvotientformelen for partier som så langt ikke har fått tildelt noe mandat (m = 0) fra V til V/1,4. Det betyr at rekkefølgen av divisorene endres fra opprinnelig 1 – 3 – 5 – 7 … til 1,4 – 3 – 5 – 7 … Dette gir litt fordel til de største partiene fremfor partier som – med en liten margin – vunnet  et mandat dersom den umodifiserte metoden hadde vært anvendt.

Norges Valgordninger – II

I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to. I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.

Norges Valgordninger – III

I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 169, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.

Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om Saint Laguë’s metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.

Norges Valgordninger – IV

I 2005 ble antall distriktsrepresentanter redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet ett  utjevni­ngsmandat for hvert fylke (19), fortsatt i alt 169. Ett mandat fra hvert fylke blir fordelt etter den landsdekkende stemmefordelingen. En sperregrense på 4% av totale stemmer for at et parti skal kvalifisere for tilleggsmandat. Et parti under sperregrensen vil fortsatt kunne oppnå mandater fra fylker der de har tilstrekkelig oppslutning.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.  Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.

Stortinget

Fram til 2009 var Stortinget delt  i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde …»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon.

Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak. Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

Komiteer

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget. Hver repre­sentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles.

Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, avgjør ledelsen sammen med de parlamentariske lederne hvordan budsjettet skal behandles.

Stortingets presidentskap består av president  og fem visepresidenter. De leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten forføyninger når det er påkrevet. Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha en rolle hevet over den daglige politikken. Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepre­sentanter (169). Fordeling for stortingsvalgene i 2013 og 2017 var:

Østfold	9 mandater		Rogaland	14 mandater
Akershus	17 mandater		Hordaland	16 mandater
Oslo	19 mandater		Sogn og Fjordane	4 mandater
Hedmark	7 mandater		Møre og Romsdal	9 mandater
Oppland	7 mandater		Sør-Trøndelag	10 mandater
Buskerud	9 mandater		Nord-Trøndelag	5 mandater
Vestfold	7 mandater		Nordland	9 mandater
Telemark	6 mandater		Troms	6 mandater
Aust-Agder	4 mandater		Finnmark	5 mandater
Vest-Agder	6 mandater		Herav utjevningsmandater	19 mandater

Antall stortingsrepresentanter etter fylke fra 1953 til 2017
	1953-69	1973-81	1985	1989	1993	1997	2001	2005	2009	2013	2017
Østfold	8	8	8	9	8	8	8	9	9	9	9
Akershus	7	10	12	15	14	14	15	16	17	17	17
Oslo	13	15	15	16	17	17	16	17	19	19	19
Hedmark	8	8	8	8	8	9	8	8	7	7	7
Oppland	7	7	7	7	7	7	7	7	7	7	7
Buskerud	7	7	7	7	8	7	7	9	9	9	9
Vestfold	7	7	7	7	7	7	8	7	7	7	7
Telemark	6	6	6	6	8	6	6	6	6	6	6
Aust-Agder	4	4	4	4	4	4	4	4	4	4	4
Vest-Agder	5	5	5	5	5	5	5	6	6	6	6
Rogaland	10	10	10	12	11	12	11	13	14	14	14
Hordaland	15	15	15	16	15	16	17	15	16	16	16
Sogn og Fj.	5	5	5	5	5	5	5	5	4	4	4
Møre og Rd	10	10	10	10	10	10	10	9	9	9	9
S-Trlag	10	10	10	10	10	10	10	10	10	10	10
N-Trlag	6	6	6	6	6	6	6	6	5	5	5
Nordland	12	12	12	12	12	12	12	10	9	9	9
Troms	6	6	6	6	6	6	6	7	6	6	6
Finnmark	4	4	4	4	4	4	4	5	5	5	5

Antall Stortingsrepresentanter – historisk:

Periode Antall rep.   1815–1817 87 1817–1820 78 1820–1826 77 1826–1829 79 1829–1832 81 1832–1835 95 1835–1838 96 1838–1841 99 1841–1844 100 1844–1847 102 1847–1850 105 1850–1853 106 1853–1856 107

Periode Antall rep.   1856–1859 111 1859–1862 117 1862–1879 111 1879–1903 114 1903–1906 117 1906–1918 123 1918–1921 126 1921–1973 150 1973–1985 155 1985–1989 157 1989–2005 165 8 2005–i dag 169 19