Måned: juli 2018

Flyktninger 1945-55: Displaced Persons

Ved krigens slutt i Europa 8. mai 1945 befant det seg ca. 60 millioner tvangsforflyttede sivile i sentral-Europa – de fikk fellesbetegnelse DP: Displaced Persons.

Det var frigitte konsentrasjonsleirfanger, østeuropeere som hadde flyktet foran fremrykkende sovjetiske styrker i krigens siste måneder og tidligere slavearbeidere importert av Nazityskland.

Flertallet av disse menneskene ble tilbakeført til sine opprinnelige hjemland i løpet av et års tid, men de fleste østeuropeere nektet å dra tilbake til sine nå sovjetokkuperte hjemland.

Høsten 1946 var det fortsatt 8 millioner igjen som var hjemløse og det var ennå uklart hvor man skulle gjøre av dem – de var samlet i store leire rundt om i Vesttyskland (som til å begynne med inkluderte den vestlige delen av Østerrike) og i Norditalia. Disse leirene gikk under betegnelsen Displaced Persons Camps – DP-leire.
Det tok tid før Vesten fikk organisert seg – en del land hadde jo vært okkupert, og måtte få orden på sine egne samfunn først.. Det ble løst etter hvert og mellom 1947 og 1953 ble majoriteten av de gjenværende DPer distribuert rundt om i verden.

De som tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene 1948-52 erfarte disse DP-ene på nært hold – særlig de som var forlagt i Rendsburg i Schleswig Holstein.

Tysklandsbrigadens 1. bataljon og Ingeniørkompaniet var forlagt i det store anlegget Kingsway Barracks i Rendsburg. Nærmeste nabo var DP-leiren, som lå gjerde mot gjerde . Der holdt rundt 2 000 flyktninger til – Displaced Persons, folk som var fordrevet fra sine hjemland i løpet av krigen som slavearbeidere, konsentrasjonsleirfanger, eller bare hjemløse.

Felles for dem alle var at de ikke turte å reise tilbake fordi landet deres var under sovjetisk okkupasjon eller var blitt til en sovjetisk vasallstat. De hadde vært mange flere, men de var gradvis blitt fordelt rundt om (se nedenfor).

Dette var mennesker uten arbeid, som levde på UNRRA-programmet. Selv om de fikk mat nok, var det jo klart at så mange inaktive mennesker hopet sammen på et sted var et problem. Ca en tredjedel var kvinner – i alle aldre. Det var jo nærmest en naturlov at det ble omfattende prostitusjon av slikt. Men DP-leiren var forbudt område for Ola.

Vi i Brigaden hadde, som alle okkupasjonstropper, et generelt fraterniseringsforbud – det vil si at det var ikke tillatt å opprette varige kontakter med tyskere, uansett kjønn. Vi kunne fritt handle i butikker og gå på bierstuber og spisesteder, men BAOR (British Army of the Rhine) som hadde kontrollen over den britiske sektoren (nordvestdelen) av Tyskland hadde strikte regler for en del steder: Nattklubber og liknende var merket Out of Bounds dvs. adgang forbudt!. Overtredere som ble oppdaget havnet i kakebua. DP-leiren var definitivt Out of Bounds.

DP

Da Vesten fikk organisert seg, ble det et storstilt flyktningeprogram av det. To norske skip var involvert i trafikken, chartret inn av det britiske samveldet,  i første rekke MS Skaubryn. De gik i fast rute mellom Marseilles i Franrike og Australia, Canada og Syd-Afrika i første rekke.

  • Belgia var det første landet som tro til: I 1947 importerte de 20,000 DPer som arbeidere til kullgruvene – det virkelige antallet var større fordi det var familier med. Programmet fikk en del kritikk fordi det ble sett på som en måte å skaffe billig arbeidskraft.
  • Storbritannia tok i mot 86 000 DP som en del av et stort arbeiderimport­program. I tillegg tok Storbritannia in 115 000 polske soldater som hadde tjenestegjort på vestlig side, og 12 000 ukrainere, i alt over 200 000.
  • Canada startet et storstilt importprogram for kvalifisert arbeidskraft med nære slektninger – ved slutten av 1951 hadde Canada tatt imot 157 687 DP.
  • Australia ekspanderte sitt tidligere immigrasjonsprogram i 1947, og hadde i 1953 tatt imot i alt 182,159 DP, hovedsakelig fra Polen og Balticum (i tillegg tok de imot flere hundre tusen briter som forlot Storbritannia i samme periode).
  • Da Israel ble en egen nasjon i 1948, hadde allerede over 50,000 DPer kommet seg inn i landet, lovlig eller ulovlig. Med helt åpne dører for alle jødiske flyktninger uansett alder, tok Israel imot over 652 000 DP før 1950.
  • Frankrike tok imot 38 157 pluss 1500 i Marokko.
  • Sydamerika tok nesten 80 000 DP: Venezuela 17 000, Brasil 29 000; Argentina 33 000.
  • Norge tok imot 492 jødiske DP, men de fleste av disse reiste til Israel så snart det ble en mulighet.
  • USA kom sent inn i prosessen, hovedsakelig på grunn av motstand i Kongressen mot sentral- og østeuropeiske intellektuelle og jøder, Det amerikanske programmet ble allikevel det mest ekspansive, men også det mest byråkratiske. The DP Act of 1948 lot 200 000 DP inn i landet de neste to årene. I 1950 ble loven forlenget i to år, slik at mellom 1949 og 1952 slapp i alt 450 000 DP inn i USA. 137 450 av disse var europeiske jøder.

I 1953 var det fortsatt over 250 000 DP i Europa, de fleste av dem gamle og/eller uføre. Enkelte tok i mot disse på humanitært grunnlag – Norge tok imot 200 DP som var blinde eller hadde tuberkulose, og Sverige tok også imot en del slike. De aller siste ble til slutt akseptert av Tyskland og Østerrike som fullverdige borgere.

Det er til ettertanke at når det gikk så greit å absorbere over to millioner flyktninger inn i moderne samfunn på mindre enn ti år, så var det av to enkle grunner:
  1. Alle var av kaukasisk  opprinnelse (hvite) – ingen var asiater eller afrikanere.
  2. De var alle av nær beslektede religioner: Kristne (ortodokse, katolikker, protestanter) og jøder (750 000) – ingen var muslimer. 

Eilif Ness

 

Tysklandsbrigaden

Fra 1947 til 1953 hadde Norge en infanteribrigade (ca. 4 500 mann) stående i Tyskland som en del av den britiske okkupasjonsstyrken «British Army of the Rhine» – BAOR -som fra 1945 til 1994 besatte Nordvest-Tyskland (British Sector- fra Harz i syd til Schleswig Holstein i nord) . BAOR besto av fire panserdivisjoner (armoured divisions).

I 1950-51 så verden ikke lys ut: Sovjet hadde dannet østblokken av kommuniststyrte regimer, de hadde blokkert Vest-Berlin i ett helt år i 1948-49, NATO ble dannet i 1949 som et svar på alt dette, med Norge som medlem. Så tok Mao makten i Kina, og i juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, og startet en voldsom krig som pågikk i tre år. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig – den hadde vi alle friskt i minnet. 3. Verdenskrig lurte like rundt hjørnet.

De norske brigadene besto alle av vernepliktige i førstegangstjeneste – tjenestetiden var 12 måneder: Først 6 måneder i Brig S – skolebrigaden, deretter 6 måneder i Tyskland.

I 1947-49 var den norske brigaden plassert i Harz, men fra og med 1950 besatte den Schleswig Holstein, med forlegninger i Flensburg, Schleswig, Rendsburg og Neumünster. Brigadene ble nummerert med årstall: Brig 471 var den første, Brig 522 var den siste – i alt 12 brigader.

Jeg tjenestegjorde i Brig 521 – den nest siste – da innkallingen til verneplikt fant meg hjemme i 1951, hadde jeg allerede fartet en del rundt i verden: To år på dekk og i maskin i handelsflåten, et halvt år i Australia og ett år som praktikant på byggeplasser i Italia. For å få mer praksis før teknisk utdannelse hadde jeg søkt forlodds fordeling til Ingeniørregimentet, så det ble Hvalsmoen og Ing.Kp/Brig S – opplæringen til Tysklandstjeneste.

Ved oppmøtet i november viste det seg ca. 60 % av rekruttene hadde Artium (datidens VGS), og var der for å opparbeide praksis på samme måte som meg (men få av dem visste hva de skule bruke poengene sine til – tannlege eller arkitekt?…). Det var en kald vinter og det ble mye skigåing: tråkking av utforløypa på Norefjell for den kommende Olympiaden og Øvelse Vinter I i Hedmark – det ble mere tid i 16-manns svensketelt enn på brakka.

I januar lå vi i telt på Vikersund en måned for skytetrening. Vi hadde, som den første av brigadekontingentene til Tyskland, fått amerikanske våpen – Garand M1, Browning BAR MG og Colt 12,7 mm mitr.  Tidligere brigader hadde ex-tyske våpen under tjenesten i Norge (Mauser K98k og MG 42). Mer om det nedenfor. Ellers var det brobygging over Randselva, sperretjeneste, sprengningstjeneste og spredt og sluttet orden. Og det var ingen tvil om hvem som var FI: Sovjetunionen.

KNM Svalbartd – Troppetransport

Da dagen opprant i april ble vi stuet (fire i høyden) 1000 mann om bord i KNM Svalbard – Norges eneste troppetransportskip . Tidligere kontingenter lot igjen sin ex-tyske våpen i Norge, og fikk britiske våpen når de kom til Tyskland (Lee Enfield geværer, Brengun MG). Vi, derimot, hadde med oss våre amerikanske (NATO-) våpen til Tyskland og brukte dem der.

Parade for admiral Brind

Vel i land i Tyskland ble vi forlagt i Kingsway Barracks i Rendsburg sammen med 1. bataljon. Det var flotte mur-kaserner, en stor overgang fra trebrakkene på Hvalsmoen. Vi oppsto som Ing.kp/Brig 521 (engelsk: Fd. Coy. RNore/521 Bde). Brigaden var en del av The British Army of the Rhine, som okkuperte Nordtyskland. Brigadens ansvarsområde var Schleswig-Holstein, som i sydøst grenset til Østsonen – sovjetisk territorium. Vi var en del av NATOs front mot øst.

Kingsway Barracks

I Tyskland begynte en helt ny virkelighet for oss. Tjenesten var mye mer velorganisert enn i Norge: Hver uke var det én type tjeneste fra mandag til fredag, avsluttet med en nattmanøver natt til lørdag – og så fri. Ny tjeneste uken etter, på samme måte – veldig grundig trening. Vi brukte tidligere tyske øvingsfelter rundt i Schleswig-Holstein, med masse ruiner å prøve seg på og i uansett type tjeneste.

Sprengningstjeneste

I juni ble vi sendt til Hameln ved elven Weser – historiens rottefangerby, i Niedersachsen, litt syd for Hannover, og det var brobygging vi skulle trene på. Vi ble forlagt i telt ved siden av en britisk ingenøravdeling, og i fem uker bygde vi broer av Baileymateriell, et genialt mekano-aktig system (som fortsatt er i bruk for midlertidige konstruksjoner verden over). Som sluttprodukt bygde vi en 133 meter lang pontongbro for 50-tonns stridsvogner, over Weser – på 8 timer. Det var jubel da den første Centurionen kjørte over – så demonterte vi den igjen.

Bailey-bro, Klasse 50 tonn – 133 meter over Weser ved Hameln

I august og september fulgte butt i butt henholdsvis to uker i Brilon og to uker i Sennelager, begge i Nordrhein-Westfalen, med intensiv infanteritrening med alle våpentypene vi hadde. Sennelager var et område på 116 kvadratkilometer som hadde vært i militær bruk i nesten 100 år, med masse spesialområder med hinderbaner og bymodeller for gatekrig og minefeller. En del treningsopplegg ville vel vakt oppsikt i dag, som f. eks. 300 m hinderløp med innlagt skarpskyting. Hørselvern var ukjent, og en ukes tjeneste med demolering av blindgjengere på bazooka- og håndgranatbanene var nok medvirkende til permanente smellskader i hørselen.

Hinderløp med skarpskyting – Sennelager

Tjenesten i Tyskland ble avrundet med de to store øvelsene Skandia III og Main Brace i Schleswig-Holstein, begge øvelser på divisjonsnivå samme med britiske avdelinger. Største opplevelsen var da troppen fikk i oppdrag å forberede Kieler Hochbrücke, jernbanebroen over Kielkanalen, for sprengning – det gikk 500 TNT-klosser (tre-attrapper) like mange fenghetter 2 km ledning og 1 km detonerende lunte, og tok 36 mann 8 timer i pøsende regnvær.

Bliundgjenger tjemeste på håmdgranatbane -(UXB = Unexplobeb bomb) – Sennelager – Sjt. Vaage og Vkorp Ness

Jeg er ikke fagmilitær, men jeg har det inntrykk at Norges Tysklandsbrigader var svært godt opplært og trent, og hadde nok kunnet gjøre en god innsats, så langt det er mulig å få til med vernepliktige soldater på ett år. Men vi som var korporaler og visekorporaler var underbefal – NCO – i det britiske systemet, og hadde adgang til britenes NCO-fasiliteter. Det hendte nok at vi følte oss litt beskjemmet ved å sitte ved samme bord som korporaler og sersjanter med 10 års tjeneste og mer bak seg, inkludert 2. Verdenskrig …

Hochbrucke over Kiel-kanalen – Sprengningsobjekt

Da det nærmet seg dimittering, kom det rundskriv om mulighet for tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, jeg meldte meg på, og dit bar det – det er en annen historie.

Eilif Ness – 12-29675 – Ink.kp/Brig 521