Fra 1947 til 1953 hadde Norge en infanteribrigade (ca. 4 500 mann) stående i Tyskland som en del av den britiske okkupasjonsstyrken «British Army of the Rhine» – BAOR -som fra 1945 til 1994 besatte Nordvest-Tyskland (British Sector- fra Harz i syd til Schleswig Holstein i nord) . BAOR besto av fire panserdivisjoner (armoured divisions).
I 1950-51 så verden ikke lys ut: Sovjet hadde dannet østblokken av kommuniststyrte regimer, de hadde blokkert Vest-Berlin i ett helt år i 1948-49, NATO ble dannet i 1949 som et svar på alt dette, med Norge som medlem. Så tok Mao makten i Kina, og i juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, og startet en voldsom krig som pågikk i tre år. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig – den hadde vi alle friskt i minnet. 3. Verdenskrig lurte like rundt hjørnet.
De norske brigadene besto alle av vernepliktige i førstegangstjeneste – tjenestetiden var 12 måneder: Først 6 måneder i Brig S – skolebrigaden, deretter 6 måneder i Tyskland.
I 1947-49 var den norske brigaden plassert i Harz, men fra og med 1950 besatte den Schleswig Holstein, med forlegninger i Flensburg, Schleswig, Rendsburg og Neumünster. Brigadene ble nummerert med årstall: Brig 471 var den første, Brig 522 var den siste – i alt 12 brigader.
Jeg tjenestegjorde i Brig 521 – den nest siste – da innkallingen til verneplikt fant meg hjemme i 1951, hadde jeg allerede fartet en del rundt i verden: To år på dekk og i maskin i handelsflåten, et halvt år i Australia og ett år som praktikant på byggeplasser i Italia. For å få mer praksis før teknisk utdannelse hadde jeg søkt forlodds fordeling til Ingeniørregimentet, så det ble Hvalsmoen og Ing.Kp/Brig S – opplæringen til Tysklandstjeneste.
Ved oppmøtet i november viste det seg ca. 60 % av rekruttene hadde Artium (datidens VGS), og var der for å opparbeide praksis på samme måte som meg (men få av dem visste hva de skule bruke poengene sine til – tannlege eller arkitekt?…). Det var en kald vinter og det ble mye skigåing: tråkking av utforløypa på Norefjell for den kommende Olympiaden og Øvelse Vinter I i Hedmark – det ble mere tid i 16-manns svensketelt enn på brakka.
I januar lå vi i telt på Vikersund en måned for skytetrening. Vi hadde, som den første av brigadekontingentene til Tyskland, fått amerikanske våpen – Garand M1, Browning BAR MG og Colt 12,7 mm mitr. Tidligere brigader hadde ex-tyske våpen under tjenesten i Norge (Mauser K98k og MG 42). Mer om det nedenfor. Ellers var det brobygging over Randselva, sperretjeneste, sprengningstjeneste og spredt og sluttet orden. Og det var ingen tvil om hvem som var FI: Sovjetunionen.
Da dagen opprant i april ble vi stuet (fire i høyden) 1000 mann om bord i KNM Svalbard – Norges eneste troppetransportskip . Tidligere kontingenter lot igjen sin ex-tyske våpen i Norge, og fikk britiske våpen når de kom til Tyskland (Lee Enfield geværer, Brengun MG). Vi, derimot, hadde med oss våre amerikanske (NATO-) våpen til Tyskland og brukte dem der.
Vel i land i Tyskland ble vi forlagt i Kingsway Barracks i Rendsburg sammen med 1. bataljon. Det var flotte mur-kaserner, en stor overgang fra trebrakkene på Hvalsmoen. Vi oppsto som Ing.kp/Brig 521 (engelsk: Fd. Coy. RNore/521 Bde). Brigaden var en del av The British Army of the Rhine, som okkuperte Nordtyskland. Brigadens ansvarsområde var Schleswig-Holstein, som i sydøst grenset til Østsonen – sovjetisk territorium. Vi var en del av NATOs front mot øst.
I Tyskland begynte en helt ny virkelighet for oss. Tjenesten var mye mer velorganisert enn i Norge: Hver uke var det én type tjeneste fra mandag til fredag, avsluttet med en nattmanøver natt til lørdag – og så fri. Ny tjeneste uken etter, på samme måte – veldig grundig trening. Vi brukte tidligere tyske øvingsfelter rundt i Schleswig-Holstein, med masse ruiner å prøve seg på og i uansett type tjeneste.
I juni ble vi sendt til Hameln ved elven Weser – historiens rottefangerby, i Niedersachsen, litt syd for Hannover, og det var brobygging vi skulle trene på. Vi ble forlagt i telt ved siden av en britisk ingenøravdeling, og i fem uker bygde vi broer av Baileymateriell, et genialt mekano-aktig system (som fortsatt er i bruk for midlertidige konstruksjoner verden over). Som sluttprodukt bygde vi en 133 meter lang pontongbro for 50-tonns stridsvogner, over Weser – på 8 timer. Det var jubel da den første Centurionen kjørte over – så demonterte vi den igjen.
I august og september fulgte butt i butt henholdsvis to uker i Brilon og to uker i Sennelager, begge i Nordrhein-Westfalen, med intensiv infanteritrening med alle våpentypene vi hadde. Sennelager var et område på 116 kvadratkilometer som hadde vært i militær bruk i nesten 100 år, med masse spesialområder med hinderbaner og bymodeller for gatekrig og minefeller. En del treningsopplegg ville vel vakt oppsikt i dag, som f. eks. 300 m hinderløp med innlagt skarpskyting. Hørselvern var ukjent, og en ukes tjeneste med demolering av blindgjengere på bazooka- og håndgranatbanene var nok medvirkende til permanente smellskader i hørselen.
Tjenesten i Tyskland ble avrundet med de to store øvelsene Skandia III og Main Brace i Schleswig-Holstein, begge øvelser på divisjonsnivå samme med britiske avdelinger. Største opplevelsen var da troppen fikk i oppdrag å forberede Kieler Hochbrücke, jernbanebroen over Kielkanalen, for sprengning – det gikk 500 TNT-klosser (tre-attrapper) like mange fenghetter 2 km ledning og 1 km detonerende lunte, og tok 36 mann 8 timer i pøsende regnvær.
Jeg er ikke fagmilitær, men jeg har det inntrykk at Norges Tysklandsbrigader var svært godt opplært og trent, og hadde nok kunnet gjøre en god innsats, så langt det er mulig å få til med vernepliktige soldater på ett år. Men vi som var korporaler og visekorporaler var underbefal – NCO – i det britiske systemet, og hadde adgang til britenes NCO-fasiliteter. Det hendte nok at vi følte oss litt beskjemmet ved å sitte ved samme bord som korporaler og sersjanter med 10 års tjeneste og mer bak seg, inkludert 2. Verdenskrig …
Da det nærmet seg dimittering, kom det rundskriv om mulighet for tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, jeg meldte meg på, og dit bar det – det er en annen historie.
Eilif Ness – 12-29675 – Ink.kp/Brig 521