Stikkord: asbjørn Sunde

Landsforrædere hedres …

Har du sett Osvald-monumentet på Jernbanetorget – 19 tonn i beste sovjetstil ?- Hammeren som knuser hakekorset utenfor Østbanehallen på Oslo S har skapt bruduljer og møtt mye motstand

Gamle AKP-ere maste og fislet helt til godtroende og tankeløse (yngre) politikere gikk med på å reise et monument over Asbjørn Sundes ”Osvald”-gruppe. Men hvem var nå de?

Aftenpostens journalist Gunnar Kagge skrev 3. oktober 2015 om en ny bok. Her er enkeltutdrag  av hans artikkel (Alle tekstutvalg,  uthevelser og tekst i kursiv er gjort av meg. EN)

”Under krigen var sabotasje langt mer omstridt enn vi har fått inntrykk av i ettertid. Da freden kom, ble noen sabotører helter, mens andre ble støtt ut i mørket.

20. april 1943 kom en lastebil nedover Pilestredet med fem mann. Utenfor arbeids­kontoret stoppet de og ropte til folk på gaten at de måtte komme seg unna. Med brannbomber (molotovcocktails), og granater var målet arkivet over unge nordmenn tyskerne ville sende på tvangsarbeid.

Sprengningen av arbeids­kontoret var en av krigens viktigste aksjoner, fordi den gjorde at planene om tvangsarbeid måtte skrinlegges. Aksjonen var også første gang Hjemmefrontens Milorg samarbeidet med den kommunistiske Osvald-gruppen. Asbjørn Sunde fikk i begynnelsen av krigen kodenavnet Osvald og gruppen han ledet ble kalt opp etter ham.

Ii 1937 reiste Asbjørn Sunde  til den spanske borgerkrigen (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Da han kom hjem etter halvannet år, ble han engasjert i Wollwebergruppen som drev sabotasje mot skip som fraktet materiell for Nazi-Tyskland (se Wollweber nedenfor. EN).

Etter at Sovjetunionen ble angrepet av Tyskland, bygget han den om til en sabotasjegruppe. De første årene drev de med både likvidasjoner og sprengninger. Osvald-gruppen opptrådte også på egen hånd, ikke minst med sprengning av toglinjer og jernbanestasjoner.

Men etter krigen ble Max Manus og Gunnar Sønsteby  heltene, mens Osvald-gruppen ble skjøvet ut i historiens mørke. Det berodde på at Sunde var kommunist og fikk ordre fra sovjetisk etterretning. Da den kalde krig startey i 1948, passet ikke Osvald-gruppen som krigshelter. Egil Ulateig skrev kritisk om Sunde og Osvald-gjengen i 1989.

I februar 1942 sprengte både Østbane- og Vestbanestasjonen. Dette var den første spektakulære aksjonen deres. Et halvt år senere smalt det kraftig igjen, Statspolitiets kontorer i Oslo var målet. Hjemmefrontens ledelse skrev da til London-regjeringen og tok kraftig avstand fra slike aksjoner som «kunne få de uhyggeligste konsekvenser». De mente å vite at det var kommunister som sto bak.

Sunde hadde kontakt med politimannen Asbjørn Bryhn, som  ga ham en liste over ønskede terrormål, som Statspolitiets kontor og navngitte politimenn. Sunde selv var kommunist, men ikke partimedlem. Han mottok ordre fra sovjetiske NKVD, ingen andre. Samtidig samarbeidet Sunde med deler av Hjemmefronten, ikke minst om likvidasjoner. Etter hvert som Milorg vokste økte konfliktene med Osvald-gruppen. Det hendte også at Osvaldgruppenstjal fra Milorgs flyslipp.

«Oppløs organisasjonen og send folkene inn i polititroppene i Sverige!» lød ordren fra Sovjet sommeren 1944 (Merk: nesten ett år før krigens slutt!. EN). Sunde var lojal, avviklet og  sendte i stedet gikk folkene inn i politiarbeidet i Sverige (Sundes folk infiltrerte de norske polititroppene, slik de ble beordret: Da Sovjet gikk inn i Norge i oktober 1944 ble polititropene satt inn i Finnmark – og de infiltrerte Sovjetagentene fulgte med på lasset! EN).

Ti år senerere ble Asbjørn Sunde arrestert og dømt som spion for Sovjetunionen. Det var kald krig, og Norge brukte store ressurser på overvåking. På denne tiden brukte Politiets overvåkingstjeneste mesteparten av ressursene sine på å overvåke Asbjørn Sunde, som hadde regelmessig kontakt med den sovjetiske ambassaden. Men politiet hadde ikke nok til å arrestere ham før januar 1954. Han ble dømt til åtte års fengsel.

Etter å ha lest denne artikkelen sendte jeg Kagge følgende kommentar (5. oktober 2015):

Jeg har gjennom flere år lest dine artikler med stor interesse – de om diverse land og om gamle kart – alltid interessant lesning og ofte nytt stoff. I dag skriver jeg imidlertid til deg som kritisk kommentator – det dreier seg om din presentasjon av boken om Asbjørn Sunde. Din fremstilling og ordbruk reagerte jeg sterkt på. For meg var det urimelig historieløst – og jeg bruker ikke uttrykket om fakta, men om manglede forståelse for og innsikt i datidens holdninger og tenkesett – datidens egentlige realiteter.

Gjennom hele 50- og 60-tallet var hele den vestlige verden (som inkluderte hele Sydamerika,  hele Afrika  og det meste av Asia utenom Kina og Sovjet) helt ut enige om én ting: At kommunisme var noe jævelskap og kommunister var villige agenter for Sovjet – for det var det de var. Enigheten illustreres best ved at FN-styrkene i Korea (340 000 mann) besto av enheter fra 17 – sytten(!) –  land utenom Sør-Koreas egne 600000, og omfattet ,i tillegg til USA, Colombia, Ethiopia, Thailand, New Zealand, Hellas og Tyrkia (for å nevne noen som er lite kjent)

Du vil forstå meg bedre når jeg forteller deg at jeg kom til Norge som (norsk) flyktning fra Spania i 1936, vokste opp i Norge under 2. verdenskrig, at jeg avtjente min verneplikt i Tysklandsbrigaden 1951-52, og deltok i Koreakrigen 1952-53 (den som ennå ikke er slutt). På den bakgrunnen er det bittert å lese en fremstilling av Asbjørn Sunde som en stakkars miskjent norsk patriot som kjempet for fedrelandet. Han var en ekte kommunist av verste sort, hvis mål med kampen var det stikk motsatte av frigjøring.

Når du skriver at ”han bygde opp sin gruppe på restene av skips-sabotasjegruppen fra 30-årene”, som han hadde vært aktiv deltager i, så bør du lese Håkon Lies redegjørelse til Lund-kommisjonen om bl.a. Wollwebers sabotasjeaksjoner mot sivile handelsskip (se Wollweberligaen, nedenfor, EN). De var rendyrkete terrorister etter alle målestokker, både datidens og nåtidens. Du sier: ”Sunde mottok sine instrukser fra NKVD” som om det var helt greit – du vet vel at NKVD var den Sovjetiske statens sikkerhetsdepartement? Som drev Gulagene?

Du minner meg om Lund-kommisjonen, som dømte ting som hendte i 50- og 60-årene ut fra holdningene i dag – nye holdninger skapt av mennesker som aldri har vært i krig og som lever i en helt annen verden enn den som det de dømmer over, skjedde i. For oss som levde da, er det skammelig at en landsforreder (i ordets egentlige betydning) som Sunde og hans pakk har fått et minnesmerke i Oslo.

I hele etterkrigstiden har det i Norge blitt sementert en myte om norske idealister som kastet seg inn i kampen for demokrati i Spania i 1936-39, mens de i realiteten var organisert av Internasjonalen i Moskva) (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Les Anthony Beevor, han pleier å være pålitelig. Sannheten er jævlig nok. Jeg hadde egentlig ventet bedre innsikt fra deg. Om håndteringen av Asbjørn Sunde og sannheten rundt andre Spaniaveteraner etter krigen, (les Asbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner, nedenfor – EN). – Mvh, Eilif Ness, (nå i Norge – hjemflyttet fra Kypros)

Dette er Gunnar Kagges svar til meg (6. oktober 2015):

Kjære Eilif Ness, Tusen takk for interessant «notat». Du har jo en livshistorie som kunne vært en egen artikkel. Sunde/Osvald er fortsatt en kontroversiell historie. Det visste jeg da jeg skrev artikkelen. Egentlig er det trist at det langt på vei er gamle AKPere som skriver om dem. Et hederlig unntak er Frode Ferøy som disputerte med en avhandling om den kommunistiske motstandsbevegelsen nå i våres. Han jobber ved Hjemmefrontmuseet.

Jeg er helt enig i at Sundes engasjement før krigen bærer preg av terrorisme, og at det kunne vært bedre forklart. Men her må jeg «skylde på» plassen, selv to hele avissider blir i trangeste laget. Derfor gikk jeg ikke nærmere inn på det. Men at Sunde mottok ordre fra NKVD skriver jeg jo. Og det var selvsagt ikke uproblematisk. London-regjeringen og Hjemmefrontens ledelse forsøkte å stanse alle «uautoriserte» sabotasjeaksjoner. De la listen veldig høyt for alle aksjoner, i frykt for represalier. Sunde brøt kraftig med denne linjen. Samtidig er det viktig å huske at Linge-karene også handlet på tvers av Regjeringens ønsker. Med SOE gjennomførte de aksjoner i Norge som førte til alvorlige konflikter mellom War Cabinet og den norske regjeringen. Samtidig var Sunde et redskap for deler av hjemmefronten. Karene hans var av de hardeste og mest hensynsløse. Derfor kom de til nytte ved likvideringer, for eksempel.

Jeg setter veldig pris på den grundige tilbakemeldingen din. Målet for en journalist er selvsagt ikke at alle lesere skal like alt hele tiden. Noen ganger blir noen provosert, ellers er det for tamt! Men slurv og feil leverer vi også. Og det irriterer meg kraftig når det er meg som er synderen…

Med vennlig hilsen, Gunnar Kagge, journalist

Wollweber­ligaen

Ernst Wollweber – Moskva-styrt terrorist – senere sjef for DDRs Stasi

(Kilder: L.Borgersrud: «Die Wollweber-organisation und Norwegen» (Berlin, 2001), og Lundkommisjonen, 1996)

Ernst Wollweber ble født i Hannover i 1898, gikk yil sjøs i 1912 og inn i Tysklands Keiserlige Marine 16 år gammel og tjenestegjorde i ubåtvåpenet under første verdenskrig. I november 1918 deltok han i Wilhelmshavenmytteriet, en meget omtalt oppstand blant tyske marinegaster. Da Weimar-republikken fikk makten i Tyskland i 1919 gikk han inn i det tyske kommunistpartiet KPD. Wollweber steg rask i gradene i partiet, ble medlem av KPDs sentralkomite  leder for KPDs militante fløy i Hessen, Thüringen og Schlesien fra 1923. Hans aktiviteter førte til at han ble arrestert i 1924, anklaget for høyforrederi, men ble sluppet fri i1926. I 1928 ble han valgt inn i Landestag Freistaat Preussen og i 1932 til Reichstag. I 1931 ble han leder for the den Kominternstyrte International Union of Seamen and Harbour Workers (ISH).

Da Hitler forbød KPD i Tyskland i 1933, måtte Wollweber flykte til København og senere til Leningrad. I 1936 dro han til Oslo (hans kone Ragnhild, f. Wiik, var norsk). Fra sitt skjulested i en boligblokk på Sinsen organiserte Wollweber i tiden fra 1936 til 1940 «Organisation Against Fascism and in Support of the USSR», bedre kjent som Wollweber­ligaen, en sabotasjeorganisa­sjon som gjennomførte 21 kjente tilfeller av sabotasje mot tyske og andre skip som seilte til Tyskland fra skandinaviske og andre nordeuropeiske havner. Nordmennene Martin Hjelmen, Asbjørn Sunde og tyskeren Josef “Conrad” Amann var blant sabotørene i Oslo.

Wollweber også våpenleveranser til den republikanske siden i den spanske borgerkrigen. Han var ettersøkt over hele verden, og ble til slutt arrestert i Sverige i 1940, der han ble dømt til tre års fengsel. Asbjørn Sunde overtok Wollwebers sabotasjeorgabisasjon – det ble grunnlaget for “Osvald”-gruppen. Mans Wollweber satt i fengsel i Sverige, ble han tildelt sovjetisk stats­borgerskap, og etter sterkt press fra Sovjet lot den svenske regjeringen ham å reise dit i 1944.

I 1945 returnerte Wollweber til Tyskland og ble med i SED – Det tyske sosialistiske enhetsparti – Østtysklands statsbærende parti. Ett år senere ble han leder for sentralstyringen av skipsfarten, og i 1950 viseminister i samferdselsministeriet i DDR. Samtidig gikk det rykter i Vesten om at han hadde startet en ny Wollweber-organisasjon for Sovjet, for å lære opp kommunistagenter i skipssabotasje – det ble aldri bekreftet, men dansk etterretning var overbevist om at Wollweber hadde opprettet et sovende sabotasjenettverk i Skandinavia og Vest-Tyskland. På midten av 1950-tallet observerte de at mange reiste på 8-10 dagers kurs i Øst-Berlin. Dette ble knyttet en STASI-radiosender sør for Berlin. I 1957 fikk PET opplysninger fra finsk etterretning om at en sovjetisk spionorganisajon var aktiv i Danmark. Helt sikkert var det at Wollweber aktiverte sin tidligere agent Josef Amann (Gregor), som ble sentral i pågripelsen av den vesttyske kommunisttoppen Kurt Müller i Øst-Berlin i 1950. Da Müller ble forhørt i det beryktede Hohenschönhausen-fengselet, måtte “Gregor” gå i dekning i Øst-Berlin. Årsaken var at Müllers kone hadde sluppet unna, og sørget for at den hemmelige prosessen mot parlamentarikeren offentlig kjent.

I 1952, året før Ernst Wollweber ble STASI-sjef, bidro han til at Josef Amman (Gregor) ble KGB-spesialist på sabotasjeaksjoner og minelegging. I 1953 ble “Gregor” sendt til Moskva for møter med Pavel Sudoplatov om sabotasjearbeidet i Danmark, Vest-Tyskland og Frankrike. Etter endt opphold på «sabotasje- og terrorskolen» utenfor Øst-Berlin brukte  “Gregor” de neste ti årene på å planlegge operasjoner og bygge opp sabotasjegrupper rettet mot amerikanske mål og NATO-installasjoner. Sabotasjen skulle sette NATO-installasjoner  ut av spill i en krise- eller krigssituasjon. Moskvas krav til KGB-residentene i alle europeiske NATO-land og nøytrale Sverige, Østerrike og Sveits var å levere fire til seks detaljerte sabotasjeplaner i året. En av de illegale KGB-agentene som planla sabotasje i Norge er omtalt i Mitrokhin-arkivet som kodenavnet «Gratsjov» var her flere ganger på topphemmelige oppdrag.

I august 1953 ble Wollweber utnevnt Sikkerhetsminister (sjef for Stasi). Wollweber gikk inn for å styrke Stasis myndighet i arbeidet for å hindre vestlig etterretnings infiltrering av GDR, men dette brakte ham i konflikt med sterke krefter i SEDs ledelse, særlig med Walter Ulbricht og Erich Honecker.

I 1954 ble Wollweber delegat til Volkskammer – folkeparlamentet – og medlem av SEDs Sentralkomite. Etter 1956 minket hans innflytelse etter hvert som han kom på kollisjonskurs med Walter Ulbricht og Erich Honecker om saker fra Østtysklands politikk overfor Polen til antallet  antikommunistiske grupper i DDR. I 1957 ble Wollweber tvunget til å gå av som sjef for Stasi. Han ble etterfulgt av sin nestkommanderende, Erich Mielke. In 1958 ble Wollweber beskyldt for anti-SED aktiviteterog ble fjernet fra Sentralkomiteen. Han levde anonymt i Østberlin som tolk til sin død i 1967.

Asbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner etter 1945 …

Journalisten Lise Lindbæk rapporterte fra Spania i 1937

at hun møtte Asbjørn Sunde som ambulansesjåfør “på «alskens rare veier i syd og i nord”. Etter flere år til sjøs behersket han spansk godt. Med militær utdanning og opplæring som kanonskytter (fra den norske marinen) og styrmanns­eksamen (1929) var Sunde motivert for andre oppdrag, og gikk etter hvert inn i en republikansk partisanbataljon, som utførte sabotasjeoperasjoner og likvideringer bak fronten. Asbjørn Sunde kom tilbake til Norge med erfaring som ga ham en sentral rolle i den væpnede kampen mot nazismen.

Da Sovjetunionen skapte Østblokken gjennom en serie kommunistiske statskupp i Østeuropa i 1946-48, det som Churchill betegnet som “å senke et jernteppe” , oppsto den “kalde krigen”. Sovjet med sine vasallstater ble Vestens fiende. Dermed ble de norske kommunistene  Arbeiderpartiets og den norske stats fiende. Statsminister Einar Gerhardsen innledet en kraftig antikommunistisk offensiv, og i en tale i februar 1949 la han ikke fingrene imellom i sin beskrivelse av kommunistenes intensjoner:

“Det var mange som under krigen gikk med dem i god tro, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene — selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse.»

Sommeren 1949 ble begrepet «femtekolon­nist» definert av Kongen i statsråd: “Med femtekolonnevirksomhet forstås virksomhet fra en-keltpersoner, grupper eller organisasjoner som går ut på ved planlegging og gjennomføring av etterretningsvirksomhet, sabotasje, infiltrasjon, propaganda, attentater, m.v., å svek-ke landets forsvar og alminnelige forsvarsevne”.

En rekke tiltak skulle forhindre destabilisering og sabotasje fra kommunistisk side. Det ble opprettet et register over «femtekolonnister»  som grunnlag for arrestordre og eventuell internering. I den kalde krigen ble Spaniaveteranene ansett som mulige deltakere i en kommunistisk sabotasjeorganisasjon: overvåkningspolitiet hadde en liste med 130 navn på Spania-frivillige – de ble rangert likt med agentene fra krigens tyske etterretningsorganisasjon Abwehr. Overvåkningssjef Bryhn mente at Spaniakjemperne, i likhet med Abwehr-agentene hadde «vist slik fanatisme og kynisme at de måtte anses som villige til å tjenestegjøre for hvilket som helst annet land”. I et rundskriv fra 1950 framholdt overvåkningspolitiet at begge gruppene måttte følges med spesiell oppmerksomhet – et fellestrekk var at begge var lettpåvirkelige hvis de ble utsatt hverving for landsskadelig virksomhet.

Asbjørn Sundes politiske overbevisning kombinert med hans erfaring som kommandosoldat i Spania og hans ledelse av Osvald-gruppa under okkupasjonen gjorde at han pekte seg ut som svært farlig. Overvåkningspolitiet drevet aktiv spaning på ham fra 1949. I 1954 ble Sunde fengslet og dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I 1956 ble Arthur Iversen Folden, tidligere Spania­kjemper og Osvaldmedlem, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen, men unngikk å bli tatt ved å rømme til Sovjetunionen. Senere etterretnings­materiale har avdekket at han allerede i 1943 ble vervet av russerne og siden opererte under dekknavnet «Erik».

Etter 1990 har gamle AKP-mlere stått på iherdig for å få disse spionene og forræderne omdannet til “motstandsfolk”. Hensikten er hele tiden klar: ved å ufarliggjøre dem reduseres graden av AKPernes eget forrederi som agenter for fiendtlige makter – Stasi inkludert. Blåøyde og godtrende unge politikere lar seg villig lure.

Den Spanske Borgerkrigen 1936-1939

Norge og Franco-Spania

Den spanske borgerkrigen et lite kjent tema i dagens Norge. Det som er av offisiell historie dekker mindre enn halve virkeligheten. Fra borgerkrigens første dag var norske omtaler av borgerkrigen preget av Norges offisielle fulle støtte til Spanias republi­kanske regjering – en naturlig følge av at Norges regjering war utgått av Arbeiderpartiet, og av at Franco så åpenbart ble støttet av Hitler og Mussolini.

Det mislykkete kuppet

Bakgrunnen for kuppet var de forgående fem år med streiker, opptøyer og kaos. I 1931 hadde en folke­avstemning ført til at Spania ble reublikk, og kongen forlot landet. Den republikanske regeringen var dominert av sterke, konkur­rerende fagforbund og store grupper anarkister og kommunister, med særlig stor støtte i det industritette Catalonia med Barcelona. Dårlig styring  gjorde at streiker og opptøyer var dagens orden. All uroen skapte sterke mot­krefter, med den nye fascistiske bevegelsen Falange i spissen. Store deler av hæren støttet Falange.

Francos kupp i juli 1936 skulle vært et unnagjort på tre-fire dager, men da militæret skulle besette viktige punk­ter i de større byene, viste det seg at en del av hærens avdelinger valgte å støtte den republikanske regjeringen. I tillegg utløstes voldsomme kref­ter i folkemassene, som fryktet gjeninnføring av de århundregamle sosialreligiøse hierarkiet de nylig var blitt kvitt, og reiste seg til kamp. Opp­ildnet av den rus­siske revolusjon bare 20 år tidligere, og godt hjulpet av sovjetiske eksperter, kastet de seg mot en fas­cistisk beveg­else støttet av nazi-Tysk­land og fascist-Italia, og alt kom fullstendig ut av kontroll. I stedet for et raskt kupp ble et tre år langt blodbad.

Fler mennesker ble myrdet og henrettet under den spanske borgerkrigen enn det falt soldater på slagmarken. De sydlige og vestlige områdene kom raskt under fascistisk kontroll, mens de østlige og nordøstlige områdene ble kontrollert av den republikanske regjeringen. Skillet gikk midt gjennom hovedstaden Madrid, som var en krigssone i 30 måneder. Begge sider jaktet på og utryddet enhver som sym­pati­serte med motstanderen. Hvor mange denne krigen tok livet av er helt til i dag et ubesvart spørsmål. Det som skiller denne krigen fra alle andre kriger i moderne tid er det enorme antallet som ble henrettet eller myrdet- som ikke falt  strid. Det antas å ha vært vært rundt 120.000. Av disse må – etter alt å dømme – vinneren Franco stilles til ansvar for rundt 40,000, og taperen, Republikken, for rundt 80,000.

Den norske historieversjonen

I Norge og Sverige lyder fortsatt historien, som gjentas igjen og igjen i aviser, på TV og i bøker, at det var Francos falangister som henrettet tusener uskyldige under borgerkrigen. De myrdet ganske visst mange, men i Norden sies det aldri et ord om de myrderiene som de republikanske styrkene – regulære og irregulære – bedrev helt fra krigens begynnelse, og som var vel så omfattende som falangistenes, og om mulig enda mer tilfeldige.

Den norske (nordiske) versjonen er etter hvert blitt så innarbeidet, opplest og vedtatt at det er omtrent umulig å ta opp noen del av den til en normal diskusjon. Det var de republikanske myrderiene – republikanernes “tsjekaer”, de antifascistiske arbeidermilitsene – som myrdet for fote i det republikanske Madrid, som fikk tusener av mennesker i den republikanskstyrte del av Spania til å søkte beskyttelse i utenlandske ambassader og legasjoner

Norske tiltak – Asylantene i Madrid

Inntaket av flyktningene i legasjonen skjedde meget mot den norske regjerings vilje og til stor irritasjon for politikerne på ytre venstre i Norge, men kaste dem ut kunne ingen – for det var den visse død. Til gjengjeld løftet ikke den norske regjeringen en finger for å hjelpe flykt­ningene – ikke med forsyn­inger, ikke med penger – de toet sine hender. Det eneste de gjorde var å sende en diplomat til en ny legasjon (nr.2) i Valencia for å holde kontakt med regjer­ingen, for deretter å sende en attaché til legasjonen i Madrid. Det var denne Asylantene i Madrid siste som i to år var så og si alene om å organisere mat og livsnød­vendigheter til de hundevis av mennesker som var stuet inn der.

Det hele startet med at det var sommerferie i lega­sjonene og ambassadene i Madrid da borgerkrigen brøt ut 18. juli 1936. Alle toppdiplomatene hadde reist ut av Madrid, de fleste til nordkysten – Bilbao og San Seba­stian – for å unngå den verste heten i Madrid midt­sommers. Det hadde også den norske minister (ambas­sadør) Leif Bøgh. Da myrderiene startet åpnet visekonsulen legasjonens dører for de flyktende (det gjorde de aller fleste utenlandske ambassader). I løpet av det første året av borgerkrigen reddet han på denne måten livet til ca. ni hundre flyktninger ved å ta dem inn i legasjons­bygningen og huse dem der, i en vanlig bygård i det sentrale Madrid.

Sovjets innflytelse

Ganske tidlig i konflikten begynte skipninger av våpen og ammunisjon til de republikanske styrkene. Boken ”1000 dager” har detaljerte beskrivelser av dette (inkludert opprinnelses­havnene i Baltikum) men nevner ingen ting om finansieringen. Det som skjedde var at den republikanske regjeringen overlot hele den store spanske gullbeholdningen til Sovjet­unionen som betaling for russiske kanoner, tanks og fly, og åpnet sin del av grensene for sovjetiske kommissærer. Kommissærene etablerte et maktmaskineri som minnet om forholdene i Sovjetunionen. I den spanske hovedstaden ble triumfbuen ved Puerta de Alcalá fylt med enorme portretter av Stalin, og over disse hang teksten: «Lenge leve USSR!, Lenge leve Sovjetunionen!» I Puerta del Sol hang et ti meter høyt Stalinportrett og under det «Spanske antifascister, fremad til vi har overvunnet fascismen! Det russiske folk står ved deres side’ J. Stalin.»

Den republikanske regjeringen av september 1936 under Francisco Largo Caballero var helt Sovjetdominert, hans tilnavn var ”den Spanske Lenin». I oktober er­stattet Largo Caballero repu­blikkens armé med en ”Folkearmé”, etter den Sovjetiske model­len. Et krigskommissariat ble etablert, bestående av sosialistiske og kommunist­i­ske fagforeningsledere som alle var direkte ansvarlige over­for krigsministeren, og Largo Caballero tok selv over også krigsministerens portefølje. De russiske rådgiverne hadde uhindret adgang til alle møter og deres ord veide tungt.  6. november flyttet regjeringen til Valencia.

Om natten den 7. november oppnevnte den gjenværende ”Junta de defensa” den knapt 21-årige Santiago Carrillo Solares, med titelen «Consejero de Orden Público.» til innenriks­minister. Han kom fra ”Sosialistisk Ungdom”, men i det han ble tildelt embetet gikk han over til kom­munist­partiet. Regjeringen kom vel frem til Valencia, og avventet passivt utfallet av det avgjørende slaget, overbevist om at hovedstadens fall var et spørsmål om timer eller i det lengste, et par dager. De avgjørende kampene varte i fjorten dager, til 23. november, til Franco fant at det ville koste for meget å bryte gjennom inn til byens sentrum.

Massakrene

Det var i denne perioden at den republikanske regjeringen gjennomførte de største massakrene. Fengslene Modelo, Ventas, San Antón and Porlier var fylt av fanger som var blitt kidnappet fra sine hjem og konsentrert der, og som propa­gandaen nå kalte ”soldatene i den femte kolonnen”. Den 7. november ble åtte hundre personer fra Modelo beordret inn i ventende busser og kjørt til Paracuellos de Jarama utenfor Madrid. Der ble fangene stilt opp langs en lang grøft og skutt. Andre busser kjørte til Torrejón de Ardoz lenger øst – det samme ble gjentatt der. Dette fortsatte gjennom hele november måned. Rundt 7.000 mennesker ble likvidert i Madrid på denne måten.

Den svenske professor Knut Ahnlund har analysert omstendighetene rundt denne affæren, og mener at det er sannsynlig at massakrene i Madrid i november 1936 egentlig var Stalins verk. Han hadde militære og politiske agenter aktive i Spania, som var direkte ansvarlige overfor ham. Den sovjetiske oppfatning var at høyreorienterte elementer utgjorde en dødelig fare for forsvaret mot fascistangrepet på Madrid, og måtte elimineres. Det var vitner til massakrene, og de internasjonale humanitære organi­sasjonene ble alarmert. Røde Kors hadde et dusin representanter på hver side, men deres arbeid ble delvis hindret av kravet om at de skulle utvise streng nøytralitet. Saken sivet etter hvert ut, og det diplomatiske korps in Madrid sendte en samlet protest til ”Junta de defensa”. Det hadde ingen virkning – eller heller den motsatte. Den 14. november erklærte regjeringen at alt snakk om hvordan de ”arresterte fascister” hadde blitt behandlet var løgn. De ville alle bli dømt overensstemmende med loven, og det ble konkludert med at de som spredte rykter om mishand­ling risikerte dødsstraff.

De internasjonale brigadene

Det er få krigsrelaterte hendelser som har blitt så myteomspunnet som de ”Internasjonale brigadene” i den spanske borgerkrigen. Allerede i august 1936 så Stalin at det gikk dårlig med republikanske Spania, og beordret igangsatt systematisk rekruttering gjennom Komintern, som dirigerte de nasjonale kommunist­partiene over hele verden. Ordre gikk ut til partiorganisasjonene rundt om i Europe, også til NKP. De nasjonale partiapparatene ble brukt til rekruttering, og veletablerte kanaler ble brukt for å sende de frivillige til Spania. Et samlingspunkt var ”vervingssentralen” i Paris, som registrerte dem og videresendte dem til brigadenes hovedkvarter i Albacete , et stykke vest for Valencia. Vel fremme fikk de våpen og utstyr (ofte mangelfullt) som var levert fra Sovjet. Vervingssystemet medførte at rundt 80% av alle som meldte seg til tjeneste var aktive kommunister – resten var sympatisører og/eller rene idealister, inkludert noen kjente kultupersonligheter (Hemingway, George Orwell, Nordahl Grieg), samt endel rene eventyrere. Det er få sikre kilder, men det totale antallet frivillige antas å ha vært rundt 32 000. Det er kjent at 225 var norske. Brigadenes antall falne er også usikkert, og varierer mellom 3 000 og 10 000, det er antatt at 100 av dem var norske.

2. verdenskrig.

Etter at Franco endelig beseiret republikken våren 1939, regjerte han Spania til 1975 med et gjennomført fascistisk diktatur, sørget dermed for at Spania ble plassert i bås med Nazi-Tyskland og Mussolini-Italia. Spanias nøytralitet gjennom hele 2. verdenskrig var en naturlig følge av at landet var fullstendig utarmet etter tre år med blodig borgelig, og ute av stand til krigføring (selv om spanske frivillige deltok på tysk side). Etter 1945 var Spania en politisk paria – nazi-renommeet sørget for det – men den kalde krigen mellom Sovjet og Vesten brakte raskt realpolitikk på banen. Spania inngikk baseavtale med USA i 1953, og ble medlem av FN i 1955.

At Franco fikk sitte ved makten så lenge som 36 år (1939 -75), mot Hitlers 13 år, og Musso­linis 21, kom av at den ufattelig grusomme borgerkrigen etterlot et Spania gjennomsyret av redsel for en gjentagelse (det er landet fortsatt). Men det var ingen folkereisning, verken i eller utenfor Spania, som fjernet Franco, – han selv la grunnlaget for den over­gangen til demo­kratisk styre som fant sted etter hans død i 1976. Det var Franco selv som gjeninnførte konge­dømmet ved å innsette den demokratisk innstilte Juan Carlos, og overgangen gikk smerte­fritt. Etter det kom Spania snart inn i varmen igjen: Medlemsskap i NATO kom i 1981, og i EU i 1986.

Kilder:

• Felix Schlayer: ”Diplomat im Roten Madrid» (Berlin 1938)
• Sverre Dæhlen: ”Don Felix”, hovedoppgave i historie i 1994 (UB)
• Knut Ahnlund – professor i nordisk litteraturhistorie ved uni­versitetet i Aarhus, innvalgt som medlem av Svenska Akedemin i 1983.
• Anthony Beevor: ”the Spanish Civil War” (London, 1980)
• S.Moen & R. Sæther: ”Tusen dager” (Oslo, 2009)
• Erling Chr. Ness: Norges Charges d’affaires i Madrid 1937-39: private brev og dagbøker, offisielle rapporter 1936-40.