Allmennutdannelsen – det som loven sier at alle skal lære – har gjennomgått mye opp gjennom årene i hendene på ivrige politikere med vekslende motiver – alltid i beste mening, selvsagt.
Særlig etter 1970 har det vært herjet med læreplaner og prinsipper, slik at det er store forskjeller mellom det en som er ferdig med sin skolegang idag (2016) har lært og kan i forhold til en som avsluttet skolen i 1975 – på godt og vondt.
Her er en oversikt over herjingene:
I Norge fantes ingen skolegang for den alminnelige befolkningen før på 1700-tallet, da prestene begynte å fungere som lærere for utvalgte elever. Norge fikk sin første skolelov i 1739, med fagene kristendom, lesing, skriving og regning. Loven anviste skoleplikt fra 7-års alder for alle «som kand søge Skole» og «i det mindste indtil de ere 10 à 12 Aar gamle.» Etter hvert ble det vanlig med skolemestre som reiste fra gård til gård i omgangsskoler. Frem til 1814 ble skolene i Norge drevet omtrent som i Danmark.
Etter 1814 vokste det i Norge frem en egen retning i almennutdanningen, og det første offentlige lærerseminar i Norge ble etablert i 1824. De fleste steder fungerte fortsatt sognepresten som lærer, men lærerstanden vokste. Selskabet for Folkeoplysningens Fremme ble stiftet i 1851 av Hartvig Nissen.
I 1827 ble Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet innført. Loven påla fastskoler blant annet «Ved ethvert Bergværk og ved andre Værker eller Brug, som have 30 faste Arbeidere og derover». Det ble innført skriving, matematikk og sang i tillegg til katekismen.
I 1848 innførtes Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne. Den stilt krav til lærernes kompetanse.
Allmueskolene på landet ble vedtatt ved lov i 1860: En 3-årig grunnskole – den første store skolereformen. Heretter skulle fast skole være det normale, omgangsskole skulle være unntaket. I læreplanen inngikk utvalgte stykker av en lesebok med geografi, naturkunnskap og historie.
Norges første folkehøgskole ble opprettet i 1864.
Skoleloven ble ytterligere utvidet i 1869 med lov om offentlige skoler. Etter 3 år i allmueskolen eller en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en 6-årig middelskole med latinlinje og engelsklinje. Gymnaset var 3-årig og delt i latingymnas med latin og gresk som hovedfag, og realgymnas med matematikk, naturfag og engelsk som hovedfag. Gammelnorsk ble en obligatorisk del av morsmålet.
Betegnelsen Gymnasium og den muntlige kortformen gymnas ble etter hvert brukt side om side. Elever som gjennomførte gymnasiet med ståkarakterer fikk examen artium, som gav mulighet for opptak til universiteter og høyskoler.
I 1875 ble Amtsskolene opprettet, og skolen ble gradvis løsrevet fra kirken. .
Folkeskolen kom i 1889 ved lov som skulle åpne muligheten for alle til høyere utdannelse. Middelskolen ble 4-årig og fulgte etter 5 års folkeskole eller annen forberedende undervisning. Hovedfagene var norsk, tysk, engelsk og matematikk. Gymnaset ble 3-årig og hadde språklig-historisk linje og reallinje. Latinlinjen falt bort, men med Stortingets samtykke kunne enkelte skoler inntil videre undervise i latin.
I løpet av de neste 40 årene fulgte viktige milepeler:
1890 – Den første normalplanen for folkeskolen.
1896 – Gymnasloven
1910 – Volda Gymnas etablert – det første gymnaset på landsbygda i Norge.
1913 – Kristelig Gymnasium
1916 – Voss Landsgymnas ble etablert som det første landsgymnas i Norge.
1922 – Normalplan for landsfolkeskolen
1925 – Normalplan for byfolkeskolen
1933 – Volda Handelsskule etablert, den første av sitt slag utenom byene.
Kvinnenes adgang til utdanning ble bedret. I 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium, og i 1884 adgang til alle embetseksamener. Kvinnelige lærere hadde også fått innpass i den elementære undervisning, og i 1890 ble seminarene åpnet for kvinner. Omtrent samtidig ble også en rekke fagskoler åpnet. Loven av 1896 gjorde den høyere skole til en fellesskole for jenter og gutter. Egne pikeskoler forsvant utover på 1900-tall
I 1919 ble latinlinjen igjen fast organisert. Elevene kunne velge riksmål eller landsmål som hovedmål, og fra 1907 ble det innført skriftlig prøve også i sidemålet.Den var 7-årig og avløste den treårige Allmueskolen av 1860, og var delt i en landsfolkeskole og en byfolkeskole med sine respektive lover frem til 1959.
Gjennom hele perioden 1889 – 1936 var kirke, skole og utdanning viktige politiske saker. Venstre- og høyresiden sto steilt mot hverandre i spørsmål om kirke, skole og målsaken: Innføringen av Landsmål (senere Nynorsk) med mulighet for hver skole til å velge språkform, og obligatorisk sidemål i Bokmålsskoler. Innføring av statskirke sekulariserte skolen, og folkedannelse skulle oppnås ved nye lover og skoler på bygdene.
Barna startet på skolen ved fylte 7 år, og folkeskolen kunne eventuelt påbygges med 1-årig framhaldsskole og/eller 2- til 3-årig middelskole og 3-årig gymnas.
I perioden 1936 – 1994 ble elevtallet og antall undervisningstimer økt og lærerne ble bedre skolert. i 1936 kom nye folkeskolelover om enhetsskole.
Realskolen ble innført i 1939 som fortsettelse fra folkeskolen, til erstatning for den gamle middelskolen. Den ble kombinert med gymnaset – enten a) tre år realskole som førte til Realskoleeksamen, eller b) overgang til gymnas etter de to første årene, deretter tre års gymnas, til sammen 5 års skolegang etter folkeskolen.
Utviklingen av den høyere utdanningen i etterkrigstiden var en del av utbyggingen av velferdsstaten etter 2. verdenskrig, med siktemål var â gjøre velferd mindre avhengig av den enkelte borgers sosiale, økonomiske og geografiske bakgrunn.
«Lov om forsøk i skolen» av 1954 satte i gang forsøk med en linjedelt ungdomsskole der linjene erstattet realskolen og framhaldsskolen. I 1959 kom Folkeskolelovene, med obligatorisk 7-årig skolegang.
I 1960 – kom Læreplan for forsøk med 9-årig skole, som endte opp med «Lov om 9- årig grunnskole» av 1969, som utvidet pliktig skolegang til 9 år. Realskolen og framhaldsskolen forsvant – den felles videregående skolen skulle avløse gymnas og yrkesskoler.
I den nye Linjedelte Ungdomsskolen skulle elevene inndeles og undervises i forskjellige kursplaner: Kursplan 1, 2 eller3.
Det ble totalt mislykket, fordi det raskt ble klart at valg av lavere linje enn Kursplan 1 hadde store konsekvenser – det var ikke vanskelig å se at Kursplan 1 måtte til: Det ble offentliggjort at for å bli postbud krevdes Kursplan 1.
1974 – Mønsterplanen av 1974 (M74).
Gjelsvikkomiteen og Steen-komiteen la grunnlaget for «Lov om videregående opplæring» gjeldende fra 1.januar 1976. Skolepolitikken på 70-tallet forskjøv bevisst administrasjon fra sentrale til regionale og lokale instanser. Veiledende rammeplaner fra departementet skulle sikre den enkelte skole større selvstyre, og elevene skulle med i beslutningsprosesser. Fylkesskolesjefen fikk ansvaret for planlegging og drift av videregående skoler, og fylket ansatte skolepersonalet . Loven ga likevel departementet stor myndighet overfor fylkene.
1987 – Mønsterplanen av 1987 (M87).
1994 – Reform 94
Videregående skole ble innført ved Reform 94, og erstattet de gamle begrepene yrkesskole, gymnas og examen artium. Alle fikk rett til tre års videregående opplæring. Videregående skole er den delen av grunnutdannelsen som bygger videre på grunnskolen. Den har tre klassetrinn (i noen spesialtilfeller fire). For yrkesfaglig utdanning går det tredje året egentlig over to år i lære i en bedrift.Retten til kompetansegivende utdanning ble realisert m ed Reform 94.
I h.t. Reform 94 har all ungdom mellom 16 og 19 år rett til ett av tre alternative grunnkurs (studieretninger) som de har søkt på, og til to års videre opplæring som bygger på grunnkurset. Alle har rett til tre års videregående opplæring tatt ut over en femårsperiode. Dette fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, kan skaffe seg studiekompetanse for inntak til universiteter og høgskoler ved å ta allmennfaglig påbygning.
1997 – Reform 97 og ny læreplan. Grunnskolen ble 10-årig.
1998 – Lov om grunnskolen og videregående opplæring.
2006 – Kunnskapsløftet med nye læreplaner for grunnskolen og den videregående skole. Styrking av basisfagene norsk, matematikk, naturfag.
I Norge var vi plaget av mindretallsregjeringer igennom det meste av 70-, 80, og 90-tallet helt til 2005. I juli 2006 kommenterte Jens Stoltenberg den uvante situasjonen med flertallsregjering slik, uten snev av selvironi:
» Tidligere var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre ellerdårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.”
Det er dette som historikeren Edvard Bull d.y. kalte «stortingsregjereri»: Småpartier og vippeposisjoner vinner frem med særinteresser på tvers av regjeringens linje. Etter et mellemspill med flertallsregjering (men med en koalisjon, ikke ett parti) 2005-2013 var vi tilbake i den samme suppen.
Nå er ikke mindretallsregjeringer i og for seg noe nytt i Norge – mellom 1920 og 1940 hadde Norge ti ulike mindretallsregjeringer. Denne ustabiliteten er en følge av valgordningen av 1919 som introduserte flerpartisystemet og flermannskretser. Det ledet til mange politiske partier – uten at noen av dem fikk flertallet på stortinget bak seg.
Valget i 1945 endret alt dette dramatisk – for en tid …..
Her er mine kommentarer til det …
Norges Valgordninger – I
Stemmeretten
Etter grunnloven av 1814 hadde de menn stemmerett som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi. Etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning stemmerett.
Det tok 70 år før dette ble endret (1884). Kravet om eiendom ble da fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett. Etter nye 14 år (1898) ble også inntektskravet fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget. I 1907 fikk kvinner over 25 år med en innekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.
Stemmerettsalderen på 25 år ble opprettholdt i over 100 år, inntil den ble nedsatt til 23 år i 1920. I 1946 ble den nedsatt til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.
Indirekte flertallsvalg
Fra 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 fastsatte grunnloven at Norge hadde et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man mente at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelt velger til å bestemme hvem som skulle sitte på stortinget. Systemet kom under kritikk etter partidannelsene mot slutten av 1800-tallet; kritikken var spesielt rettet mot ”bondeparagrafen” som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskommunene. Med økt urbanisering førte dette til at byene ble underrepresentert.
Direkte flertallsvalg i enmannskretser
I 1905 ble valgsystemet lagt om til enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. I 1915 førte dette til at Arbeiderpartiet med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget. Arbeiderpartiets framvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.
Forholdstallsvalg i flermannskretser
Før 1920 var de tidligere enmannskretsene til fordel for de største partiene. I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn. Dessuten ble antallet valgkretser redusert til 29.
Den nye ordningen med forholdsmessig representasjon og større valgkretser ga fortsatt ikke partiene stortingsmenn i forhold til stemmetallene for hele riket, men de ble langt mer «rettferdig» fordelt enn før, og partier som ikke hadde flertall noe sted, kunne likevel bli representert på stortinget.
Loven foreskrev den d’Hondtske fordelingsmetode. Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Dette ble første gang brukt i valget i 1924.
Det var arbeiderbevegelsen som vant på forandringen. I 1918 fikk Arbeiderpartiet 18 stortingsmenn, mens det etter stemmetallet «burde» hatt 40. I 1921 fikk Arbeiderpartiet og det nye Norges Socialdemokratiske Parti til sammen 37 representanter til tross for praktisk talt uendret stemmeandel.
Valgordningen la ikke lenger hindringer i veien for nye partier og splittelser av eksisterende partier. Arbeiderpartiet sprakk i tre, det nye Bondepartiet ble stiftet i 1920 og tok de fleste av sine velgere fra Venstre; mens sentrale ledere som partiformannen kom fra Høyre.
Selv om hovedskillet i politikken, da som senere, gikk mellom sosialister og borgerlige, var det ikke to, men seks-åtte, partier. På begge sider av hovedskillet ble det derfor mye tale om samling: Arbeiderbevegelsen samlet seg igjen sist i 1920-årene, og den borgerlige siden gjorde felles front i mange tilfeller. særlig mot Arbeiderpartiets krisepolitikk frem til 1935.
Venstre trivdes godt i sin stilling som mellomparti. De utnyttet at sosialistene oppfattet dem som et mindre onde enn Høyre og Bondepartiet. I de 20 årene fra 1920 til 1940 hadde hadde Norge venstreregjeringer i åtte år, høyreregjeringer i fire, bondepartiregjering i to og arbeiderpartiregjering i seks år.
Mindretallsregjeringene var svake, og det ble mye «stortingsregjereri». Alle sa at de ønsket å spare og gjenreise finansene, men plusset likevel på budsjettforslagene for deres eget distrikt eller andre spesialinteresser. Flere regjeringer falt på at finansministeren prøvde å holde kontroll med budsjettet, men de lyktes aldri å få budsjettene nedover. Gjennom hele mellomkrigstiden steg statens utgifter.
Johan Nyraardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45
I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redusert fra 29 til 20, slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge. Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (St. Lagües modifiserte metode).
DET NORSKE POLITISKE LANDSKAPET ETTER 1945
I løpet av de 74 årene som har gått etter annen verdenskrig har det norske politiske landskapet gjennomgått store forandringer. Det valgsystemet som ble innført i 1919 til erstatning for enmannskretsene fra 1905 var i utgangspunktet ment å skape moderate styringsflertall ved å gi ekstra mandater til de største partiene. Systemet har i stedet gitt Norge flere årtier med mindretallsregjeringer, og dermed en styreform dominert av enkeltsaker og kortsiktige kompromisser.
Sosialiseringsepoken
Einar Gerhardsen , Ap, sept. 45 – nov. 51
De første fire stortingsvalgene etter 2. verdenskrig, dvs. i 1945, 1949, 1953 og 1957, ga Arbeiderpartiet et solid, rent styringsflertall uavbrutt gjennom 16 år.
Arbeiderpartiets mål var å skape et sosialistisk samfunn. Utgangspunktet for arbeidet var et dokument utarbeidet i 1942: ”Norsk arbeidsliv etter gjenerobringen”, Det ble trykket i Stockholm tidlig i 1944 med tittelen ”Framtidens Norge” og var en komplett plan for et sentralstyrt, sosialistisk Norge. Hovedverktøyet var ”planøkonomi”. En av hovedarkitektene var Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.
Arbeidet startet straks etter frigjøringen med opprettelsen av ”Det økonomiske samordningsrådet” i 1945. Dette organet skulle utforme pris-, lønns-, jordbruks- og valutapolitikken, og særlig styre lønninger og priser. Stortinget var fortsatt det øverste organet, men med Arbeiderpartiets rene flertall fra 1945 til 1961 var det mer eller mindre fritt fram for sosialiseringen av Norge etter planen fra 1944.
Regjeringens arbeid ble imidlertid bremset av en sterk opposisjon som, selv om den var i permanent mindretall, klarte å hindre regjeringen i å manipulere Samordningsrådet slik intensjonen var – rådets legitimitet ble svekket – Samordningsrådet ble derfor nedlagt allerede i 1952, både fordi den stramme reguleringspolitikken hindret landets integrering i vestlig økonomi, og desuten kom i konflikt med betingelsene som USA knyttet til Marshallhjelpen (en kan si at USA spilte en direkte rolle som brems i den økonomiske delen av sosialiseringsprosessen).
Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51
Utenrikspolitikken
Det var imidlertid utenrikspolitikken og ikke sosialiseringspolitikken som kom til å undergrave Arbeiderpartiets hegemoni. Mens det gjennom hele 50-tallet var solid tverrpolitisk enighet i Stortinget om norsk utenrikspolitikk og deltakelse i NATO, vokste det etter hvert opp en anti-Nato-fraksjon på Arbeiderpartiets ytre venstre fløy. Dominert av 30-årenes Mot-Dag medlemmer (”motdagistene”) kom denne fraksjonen etter hvert til å gjenspeile Øst-Vest konfrontasjonen – frontene i den ”kalde krigen”.
Einar Gerhardsen tar tilbake fra Oscar Torp jan. 55
I 1961 brøt fraksjonen med Arbeiderpartiet og stiftet Sosialistisk Folkeparti (SF) med et klart anti-NATO- og pro-Sovjet-program. SFs tilsynekomst skapte en labil politisk situasjon som siden da – i snart 60 år – har hersket i Norge, og som etter hvert har gitt Stortinget en betydelig sterkere rolle som politisk detaljstyrer i Norge enn i andre vestlige demokratier. Det første utslaget kom allerede i stortingsperioden 1961-65, da Sosialistisk Folkeparti fikk 2 mandater og kom i vippeposisjon i Stortinget. Det ble derfor Arbeiderpartiets ubestridte leder, ”landsfaderen” Einar Gerhardsen, som etter 16 års ett-partistyre måtte danne etterkrigstidens første mindretallsregjering i Norge.
1961 – 65 – Einar Gerhardsen i mindretall
SFs vippeposisjon i Storting fra 1961 brakte en helt ny politisk situasjon. Den fikk sitt første utslag i 1963 da Gerhardsen-regjeringen ble felt på Kings Bay-saken med SFs 2 stemmer.
Jon Lyng, Høyre, aug. – sep. 1963
Det produserte en svært kortvarig borgerlig mindretallsregjering under Jon Lyng, som ble felt etter bare en måned, og Gerhardsen var igjen på plass.
1965 – 71 – Per Borten med borgerlig flertall
Per Borten, Sp, okt. 67 – mars 71
Stortingsvalget i 1965 brakte det første borgerlige flertall siden 1935, med 5 mandaters overvekt. Senterpartiets Per Borten dannet en koalisjonsregjering av Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som holdt gjennom hele den første valgperioden. 1969-valget ga fortsatt borgerlig majoritet – med bare 2 stemmers overvekt – SF forsvant ut av Stortinget.
Opptakten til EU-avstemningen i 1972 ble for mye for koalisjonen. Det som skulle bli Norges evigvarende mareritt – medlemskap i EU – sprengte det borgerlige samarbeidet i mars 1971. Det skjedde nominelt pga. Bortens indiskresjoner til nei-generalen Arne Haugestad, men i realiteten på Senterpartiets innbitte ”Nei” mot Høyres ”Ja”.
1971 – 72 – Trygve Bratteli
Trygve Bratteli, Ap, mars 71 – okt 72
Trygve Bratteli dannet mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (74 mandater – 49,3%), som satt frem til EU-valget i oktober 1972 (19 måneder). Bratteli-regjeringen og Arbeiderpartiet sto så sterkt for et Ja-standpunkt at han erklærte at han ville gå av hvis det ble nei-flertall i folkeavstemningen – og det gjorde det.
1972 -73 – Lars Korvald
Lars Korvald, KrF, okt 72 – okt. 73
Dermed oppstod nok en utilsiktet mindretallsregjering, i oktober 1972, nå under Kristelig Folkepartis Lars Korvald. I et handlingslammet Storting regjerte den på basis av Kristelig Folkepartis, Venstres og Senterpartiets 44 mandater (29,3%), og fikk sitte i 12 måneder frem til valget i 1973. Den utmerket seg ved å få vedtatt en lov i strid med Grunnlovens paragraf 100 – forbudet mot å trykke og distribuere beskrivelser av hvordan man fremstiller sprit.
Norges Valgordninger – II
I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble gjort til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to.
1973 – 76 – Trygve Bratteli
Trygve Bratteli, Ap, okt. 73 – jan. 76
Etter uroen rundt EU-avstemningen stilte det nye Sosialistisk Valgforbund (dvs. SF+NKP+ AIK) til stortingsvalget i 1973. Det ble belønnet med hele 16 mandater. Med Arbeiderpartiets 65 ga dette sosialistisk flertall med ett mandat, og Arbeiderpartiet dannet nok en mindretallsregjering under Trygve Bratteli, støttet av SV. Deretter fulgte to år preget av den paniske oljekrisen i 1973/74, med bensinrasjonering og krisetiltak. Indre kamp i Arbeiderpartiet i slutten av 1975 resulterte i Reiulf Steen som partiformann. I januar 1976 gikk Bratteli av til fordel for Oddvar Nordli som fortsatte mindretallsregjeringen.
1976 – 81 – Oddvar Nordli
Oddvar Nordli, Ap, jan 76 – feb. 81
Arbeiderpartiet fikk ved Stortingsvalget i 1977 en fremgang på hele 14 mandater. Derimot ble det nyskapte Sosialistisk Venstreparti (Sosialistisk Valgforbund av 1973 etter avskalling av NKP) nesten utradert og fikk bare to mandater. Arbeiderpartiets fremgang pluss SVs to mandater brakte akkurat sosialistisk flertall med SV i vippeposisjon, og Oddvar Nordli fortsatte med den samme mindretallsregjeringen.
Uroen etter EU-kampen i 1972 hadde rokket ved LOs solide stilling, blant annet vokste motstanden mot den faste sammenknytningen mellom LO og Arbeiderpartiet, og LO fikk etter hvert konkurranse fra to nye arbeidstagerorganisasjoner: Akademikernes Fellesforbund (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1976: LOs organisasjonsmonopol var brutt.
1978-79 var økonomisk urolige år med sterkt økende oljepriser (oljekrise nr. 2) og et lønnsoppgjør ute av kontroll. Nordli-regjeringen vedtok tvungen lønnsnemnd og innførte i september 1978 en lønns- og prisstopp som varte i 16 måneder – ut 1979. Alt dette bidro til ytterligere velgeruro i oppløpet til 1981-valget.
1981 – Gro Harlem Brundtland
Gro Harlem Bruntland, Ap, feb 81 – okt. 81
I februar 1981 ønsket Nordli avløsning, og Gro Harlem Brundtland dannet nok en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Nordlis tidligere krisetiltak ga henne et vanskelig problem i fanget: et momentant prishopp på 15 % da lønns- og prisstoppen ble opphevet 1. januar 1981. Hennes regjeringstid ble bare 7 måneder – stortingsvalget 1981 ble en stor omveltning.
1981 – Den store kursendringen
1981 – 86 – Kaare Willoch og Høyrebølgen
Kaare Willoch, Høyre, okt 1981 – mai 1986
1981-valget var høyrebølgens ankomst. Sosialistene mistet 9 mandater mens Høyre gikk 13 mandater fram – et solid borgerlig flertall med 5 mandater. Uenighet i abortsaken og om EU hindret imidlertid et borgerlig samarbeid, og Kåre Willoch dannet mindretallsregjering av Høyre alene (54 mandater – 34,8%), støttet av Kristelig Folkepartis 15 og Senterpartiets 11 mandater: Willoch gjennomførte på rekordtid den første ikke-sosialistiske politikk i Norge på 50 år – fri boligomsetning fjernet raskt bolignøden, og skapte en enorm verdiøkning for boliger – grunnlaget for en sterk velstandsbølge.
1983-85 – Kaare Willoch II i borgerlig flertallskoalisjon
Etter 19 måneder rent Høyrestyre (juni1983) krevde Kristelig Folkeparti og Senterpartiet regjeringsdeltagelse. Det ble en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med rent flertall (80 mandater – 51.6%) under Willochs ledelse – den første flertallsregjering på 12 år, med ett nytt departement for å få plass til Kristelig Folkeparti: Bistandsdepartementet.
For en gangs skyld var det ikke indre stridigheter i regjeringen som skapte det største problemet, men ytre forhold – OPECs omvendte oljekrise i 1985-86 ga et voldsomt fall i oljeprisene som fratok Norge titalls milliarder i oljeinntekter, og startet en nedgangsperiode i Norge som kulminerte med den IMF-induserte bankkrisen i 1991.
Norges Valgordninger – III
I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.
1985-86 – Kaare Willoch III i borgerlig flertallskoalisjon
Stortingsvalget 1985 ga så vidt borgerlig flertall (1 mandat), med Fremskrittspartiet i vippeposisjon med 2 mandater. Willochs koalisjon fortsatte som mindretallsregjering, men ble felt av Ap og SV med hjelp av Frps to stemmer bare 7 måneder senere (mai 1986) da Willoch stilte kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften med 35 øre.
1986 – 89 – Gro Harlem Brundtland i mindretall
Gro Harlem Bruntland, Ap, mai 85 – okt. 89
Gro Harlem Brundtland overtok med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet med 71 mandater (43%) støttet av SVs 6 mandater. Det første Brundtland gjorde var å devaluere kronen 16% (juni 85). I 1988 innførte hun inntektsstopp og deretter lovfestet begrensning i inntekter. Regjeringen Brundtland II fikk sitte i fred i 3 1/2 år, ikke bare pga. interne uoverensstemmelser mellom de borgerlige partiene, men fordi:
Brundtland-regjeringens politikk i realiteten fortsatte den dereguleringen Willoch påbegynte i 1981, og som dermed hadde støtte av de tidligere regjeringspartiene, og
Norge gikk inn i en økonomisk krise som ingen ville overta: økende arbeidsløshet, synkende boligpriser og etter hvert en bankkrise som kulminerte i 1991.
Dereguleringen var et fullstendig brudd med Arbeiderpartiets sosialiseringslinje. Bruntlandregjeringen ble gradvis av rent høyre-merke – sannsynligvis inspirert av at flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer hadde tatt opp dereguleringstråden etter president Jimmy Carter fra 1976.
Norges Valgordninger – IV
I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 165, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.
Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om St. Laguës metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.
1989 – 1990 – Jan P. Syse i borgerlig mindretall
Jan P. Syse, Høyre, okt. 89 – nov. 90
Stortingsvalget 1989 var på mange måter et misnøyevalg: Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg og vant 22 mandater, mens SV gikk frem 11, samtidig som Arbeiderpartiet tapte 8. Samlet manglet sosialistene 2 mandater til flertall. De borgerlige koalisjonspartiene tapte stort, men støttet av Fremskrittspartiet dannet Jan P Syse allikevel en mindretalls koalisjonsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (62 mandater – 37.6%). Den holdt i 13 måneder, til den sprakk på EU-saken i november 1990.
1990 – 96 – Gro Harlem Brundtland II i mindretall
Gro Harlem Bruntland, Ap, nov. 90 – okt. 96
Gro Harlem Brundtland tok igjen over med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene med 63 mandater (38.1%) som ble sittende i tre år, til valget i 1993. Perioden ble preget av bankkrisen, der staten måtte skyte inn kapital for å redde de tre største bankene, og dermed overtok dem. Arbeidsløsheten steg til 180.000 (6,5%), og Arbeiderpartiet lanserte det såkalte solidaritetsalternativet: Konkurranseevnen skulle forbedres gjennom inntektspolitisk samarbeid, nominell lønnsvekst måtte ikke overstige 3 prosent i året forutsatt at veksten i utlandet ikke oversteg 4.5 prosent. Målet var en moderat reallønnsforbedring innenfor 0,5 prosent.
Brundtlands viktigste bidrag til historien var gjennomføringen ev EØS forhandlingene i 1992-93 sammen med Island, Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Liechtenstein, og Stortingets vedtak om EØS uten folkeavstemning. Dette brakte Norge inn i en posisjon hvor et Nei til EU ikke ville få noen reell effekt, ettersom EØS-avtalen dekket alle Norges handelsmessige behov.
Valget i 1993 ga på stedet hvil for sosialistene, en halvering av Fremskrittspartiet og noe fremgang for de borgerlige koalisjonspartiene. Den forestående EU-avstemningen (november 1994) umuliggjorde borgerlig samarbeid, og Gro Harlem Brundtland fortsatte med mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (67 mandater (40,6%). Folkeavstemningens Nei til EU i 1994 affiserte ikke Brundtland-regjeringen, ettersom EØS-avtalen var på plass.
1996 – 97 – Thorbjørn Jagland i mindretall
Thorbjørn Jagland, Ap, okt. 96- okt. 97
Tre år etter valget – i oktober 1996 – overlot Gro Harlem Brundtland regjeringen til Torbjørn Jagland, som fortsatte med ny bemanning men i samme mindretallsposisjon frem til valget i 1997. Jaglands mest minneverdige bidrag til politikken vil nok bli stående: Hans betingelse ved 1997-valget om minst 36,9 % oppslutning for Arbeiderpartiet for å fortsette i regjering.
1997 – 2001 – Kjell Magne Bondevik i ”sentrums”-regjering
Kjell Magne Bondevik. KrF, okt 97 – des, 2001
Ved Stortingsvalget i 1997 mistet sosialistene 6 mandater mens både Kristelig Folkeparti og Frp gikk opp til 25 mandater hver – Høyre mistet 5 mandater. Dette førte til den mest groteske mindretallsregjering Norge har sett som resultat av et valg: En såkalt ”sentrums”-regjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre basert på 42 mandater (25.4%) og som hvilte på Fremskrittspartiets og Høyres 46 mandater (4 flere enn regjeringspartiene til sammen). Et klarere eksempel på en regjering etablert stikk i strid med valgresultatet må man lete lenge for å finne.
2001 – 2001 – Jens Stoltenberg i en kortvarig mindretallsregjering
Jens Stoltenberg, Ap,mars 2001 – okt. 01
”Sentrums”-regjeringen ble felt etter 3½ år (mars 2001) på Bondeviks kabinettspørsmål i forbindelse med gasskraftverk (Senterpartiet og Venstre ville ikke svekke miljøvernloven), og ble erstattet av Jens Stoltenbergs mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (65 mandater – 39.4%) som imidlertid bare varte i 6 måneder.
2001 – 2005 Kjell Magne Bondevik II i borgerlig mindretall
Kjell Magne Bondevik, KrF, okt. 2001 – okt. 05
Stortingsvalget i 2001 ga stort borgerlig flertall: 97 mandater (72 koalisjonsmandater + Frps 25 mandater). Det førte til en ny mindretallsregjering som nå inkluderte Høyre, men som var avhengig av Frps 25 mandater. Denne regjeringen varte hele fireårsperioden til 2005 og vekslet hvert år mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som budsjettsamarbeidspart, uten å sette andre spor etter seg enn en drastisk nedbygging av Forsvaret.
Norges Valgordninger – V
I 2005 ble antallet Stortingsrepresentanter igjen endret. Nå ble distriktsrepresentantene redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke, til sammen fortsatt 165. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.
Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.
Fra 1961 til 2005 hadde Norge mindretallsregjeringer i 35 av 44 år. Etter 8 år med flertallsregjering brakte 2013-valget oss tilbake til samme suppen – 2017 videreførte elendigheten …
I de første 20 årene av denne epoken (1961-81)var politikken fortsatt dominert av blokkene fra den foregående epoken (1936-61): Borgerlige mot Sosialister.
Folkeavstemningen om EU i 1972 var det egentlige vannskillet i norsk politikk.
Det var skjebnevalget som gjorde velgerne mer rotløse og mindre partitro. Men selv etter 1972 ble blokkholdningen videreført i lang tid – på sosialistisk side av Arbeiderpartiets steinharde motvilje mot å dele makt med andre, og på borgerlig side motivering som motvekt mot dette – helt til Høyrebølgen slo til i 1981.
Det var Willoch som foretok den virkelige omveltningen – reversering av sosialiseringen i 1981-83.
Det satte sterkt preg på velgerne og endret blokktenkingen allerede før Fremskrittspartiet gjorde sin store entre. Allikevel holdt toblokkbildet seg helt frem til 1989, mye på grunn av den meget synlige kampen mellom Willoch og Brundtland – ”Gro og Kåre”-konfrontasjonene – som varte fra valgkampen i 1981 frem til 1989. I 1989 slo holdningsendringene virkelig til, og velgerne ga Fremskrittspartiet 22 representanter på Stortinget.
Det som imidlertid ble avgjørende for samfunnsutviklingen i Norge etter 1986 var først og fremst at Gro Harlem Brundtland ikke gikk tilbake til den tradisjonelle sosialistiske politikken. men i realiteten fortsatte Willochs politikk. Det er sannsynlig at politiske fundamentet for denne endringen var at hun – inspirert av andre europeiske ledere – adopterte Jimmy Carters filosofi om deregulering (som i virkeligheten var Gerald Fords ide, og som ble fullført av Ronald Reagan).
Medregnet Frps (definitivt ikke-sosialistiske) mandater var det borgerlig flertall i Stortinget i 24 år (1981-2005) – allikevel regjerte Arbeiderpartiet i mer enn halvparten av denne tiden. Etter 1989 har dette utelukkende vært en følge av de borgerlige partienes neglisjering av Fremskrittspartiet, som jevnlig har hatt rundt 25 mandater, 15% av Stortinget.
Først i 2005 gikk Arbeiderpartiet, for første gang i partiets 119-årige historie, med på å danne regjering sammen med andre, ved å inngå forpliktende samarbeid med SV og Senterpartiet foran valget i 2005. Da ble det endelig flertallsregjering. Jens Stoltenberg beskrev problemet slik (uten snev av selvironi) i et intervju 27 juli 2006 (Aftenposten Nettavisen):
Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er oppmerksomheten rettet mot regjeringspartiene – der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt – da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer. Nå er det annerledes. Nå er vi et flertall på 87 i Stortinget, og de politiske prosessene foregår i regjeringspartiene på forhånd – regjeringens forslag blir vedtatt.”
Refleksjonene gjør seg selv …
I refleksjonene rundt regjeringssammensetningene må det tas i betrakting at Stoltenbergs «rød-grønne» regjering 2005-2013 bare formelt var en flertallsregjering – egentlig var den en form for mindretallsregjering av Arbeiderpartiet.
Valget i 2013 brakte Norge tilbake til den etterhvert tradisjonelle situasjonen med mindretallsregjering – denne gang borgerlig med Høyre i allianse med Fremskrittspartiet med Erna Solberg som statsminister, støttet av Venstre og Krf. utenfor regjering.
Etter at 2017-valget ga borgerlig flertall nok en gang, klarte Erna Solbergs regjering etter mye kaving å få Venstre med inn. Etter en forferdelig indre kamp valgte også Krf til slutt å gå inn i Erna Solbergs Høyre/V/Frp-regjering – på overtid Dermed har Norge igjen en flertallsregjering.
Vi venter spent på neste runde …
Har Norge hatt godt av dette? Selv i dise siste «flertallsregjeringer» har det effektivt vært de bitte små partiene (2 – 6 %) som har trumfet gjennom sine syn …
“25. juni 1950 krysset syv divisjoner nordkoreanske tropper grensen til Sydkorea. Nordkoreas plan var å erobre hele Sydkorea i løpet av tre uker. Sydkoreas forsvar var fullstendig uforberedt på et slikt angrep, og de eneste styrker USA hadde i landet var en liten gruppe rådgivere. USAs president Harry Truman besluttet raskt – med FNs Sikkerhetsråds godkjennelse[1] – å sette inn FN-styrker og amerikanske styrker for å sette en stopper for kommunistene i Korea, i første omgang ved å overføre styrker fra Japan.
Truman nedtonet konflikten for å begrense enhver konfrontasjon med Sovjetunionen. Derfor ble ikke konflikten kalt ”krig” men ”politiaksjon i FN-regi” – en terminologi som bet seg fast. Koreakrigen skulle komme til å vare i tre år, ikke tre uker, men den ble ikke en storkrig som 2. Verdenskrig. Heller ikke skulle den, slik som Vietnamkrigen en generasjon senere, komme til å bli en splittende og omstridt krig.
Over et halvt århundre senere er fortsatt Koreakrigen Den Glemte Krigen, ute av verdens generelle bevissthet. I motsetning til Vietnamkrigen, foregikk Koreakrigen før TV ble det dominerende nyhetsmedium. I Koreatiden var TV-nyheter korte og enkle, og hadde minimal innvirkning på opinionen – nyhetsmessig var krig fortsatt en svart/hvitt avisaffære.
Opp gjennom årene har det blitt produsert mange hundre filmer om 2. Verdenskrig. Så sent som 2001-2003 (50-årsjubileer for Koreakrigen) kom fire storfilmer om 2. verdenskrig. Om Koreakrigen ble det i løpet av de samme 50 årene laget fire (4) filmer – to i 1951, en i 1956 og en i 1970. De tre første var ubetydelige filmer, fort glemt, men den siste ble verdensberømt.
Robert Altman’s film MASH fra 1970, handlet om et mobilt kirurgisk hospital under Koreakrigen, og den ble utvilket til en langvarig TV-komiserie som ble umåtelig populær verden over. Komiserien gjenga ikke på noen måte krigens fryktelige grusomheter. Den skapte imidlertid en varig nisje for Koreakrigen i populærkulturen.
Slik ble det til at den sanne brutaliteten i Koreakrigen egentlig aldri trengte inn i verdens bevissthet. 34 000[2] FN- soldater døde i den krigen (28 000 av dem var amerikanere), mens Sydkoreas hær hadde 162 000 falne. De kinesiske og nordkoreanske tapene er beregnet til rundt en halv million falne.
Det anstrengte forholdet mellom Vesten og den kommunistiske verden ble betydelig forverret da feilberegninger brakte Kina in i krigen. Da det etter tre år endelig ble oppnådd våpenhvile proklamerte begge parter seier, til tross for at grensen mellom de to landene var omtrent uendret fra før krigen startet.
Koreakrigen hadde ikke noe av den nylig avsluttede 2. verdenskrigs helteskjær – det var en slitsom, blodig, gnagende, begrenset krig som var dømt til aldri å oppnå noen ting. Med Kinas inntreden i krigen i november 1950 forsvant enhver mulighet for noe gjennombrudd, likesom ethvert håp om seier.
Soldater som kom hjem fra Koreakrigen faut at venner og naboer egentlig var lite interessert i hvor de hadde vært og hva de hadde gjort. Temaet ble raskt forlatt i konversasjoner. Slik endte soldatene fra Korea opp med en slags annenklasses status, sammenliknet med de som hadde vært med i 2. verdenskrig – de skapte ofte bitterhet.”
(Sammendrag fra introduksjonen i boken “The Coldest Winter” av David Halberstam, 2008)
[1] At Sikkerhetsrådet godkjente aksjonen berodde på at Sovjet boycottet Sikkerhetsrådets møter på den tiden (av helt andre årsaker), slik at de avskar seg selv fra å nedlegge veto.
[2] Falne i strid. Ytterligere 21 000 døde av ulykker og sykdommer – i alt kostet Koreakrigen FN-styrkene 55,000 liv.
Norges første medvirkning i en FN-operasjon
Koreakrigen for over 60 år siden var FNs første militære aksjon – ”police action”. Det har blitt mange FN-oppdrag etter det, men ingen har blitt tilnærmelsesvis så blodig, med slikt enormt mannefall og omfattet så store styrker og så tunge våpen.
FNs Koreainnsats involverte nesten en million mann: 9 divisjoner med personell fra 21 nasjoner, som sammen med 13 sørkoreanske divisjoner kjempet mot 1.2 millioner nordkoreanske og kinesiske styrker i tre år. FN-styrkene hadde 34.600 falne, Sør-Koreas styrker hadde 162.400 falne – motstandernes tap er ikke kjent, men antas å ha vært minst en halv million falne.
I dag er denne operasjonen stort sett glemt, men i 2013 arrangerte Sør-Korea en minnetilstelning for våpenhvileavtalen i 1953. Jeg var blant de fem norske Koreaveteranene som ble tatt ut til å delta i markeringen. Det var et fantastisk flott arrangement i Seoul og Pusan, der over 4000 veteraner deltok (alle over 80 år!). Etter å ha hørt alle talene og opplevd all viraken syntes jeg at det var nødvendig å få på plass et bilde av den norske innsatsen i Koreakrigen. Den følelsen ble forsterket ved at unge norske soldater og offiserer fulgte oss under dette besøket – flere av dem med skarp erfaring fra Afghanistan – de fortjener å bli fortalt den riktige versonen av NORMASH’ rolle.
NORMASH
Norges bidrag besto i et mobilt feltsykehus – et ”Mobile Army Surgical Hospital” – som opererte nær fronten, var en del av US 8th Army, var plassert i Ist US Army Corps og fikk betegnelsen ”NORMASH”.
Avdelingen var bemannet med 106 norske (hvorav 18 kvinner) under kommando av en oberst (som også var NORMASH’ sjefskirurg). Den medisinske staben var på 59 personer: 15 kirurger, 18 sykepleiersker og 25 hjelpepleiere. Støttefunksjonene administrasjon, forpleining, samband, materiell og transport var bemannet med 36 norske pluss sirka 60 lokalt rekrutterte koreanske sivile som hjelpearbeidere.
Eilif J. Ness, vaktsoldat 1952-53
Leirens sikkerhet og nærforsvar var Vaktas ansvar – et lag (10 mann) norske soldater (infanterister) under en vaktkommandør (First Sergeant), pluss 40 ROK[3] Army militærpoliti. De siste bemannet seks stasjonære vaktposter (lytteposter om natten) langs leirens perimeter, som besto av et bredt belte piggtråd med tripwireutløste lysraketter. De norske soldatene bemannet hovedporten og kontrollerte lyttepostene om natten med en patruljerende vakt.
[3] ROK = Republic of Korea Army
Gjensyn 60 år etter
Minnehøytidelighetene i Seoul og Pusan i juli 2013 ble en stor opplevelse. Fire tusen veteraner fra 21 nasjoner møttes.
Norske Koreaveteraner på besøk hos koreanske veteraner og borgemesteren i Uijongbu: Fra venstre (med berets) Peder Fintland, Aage Kjeldsen, Gerd Semb, Arvid Fjære og Eilif Ness.
Etter hvert fikk jeg imidlertid inntrykk av at det over tid har utviklet seg et bilde av Norges innsats i Korea som en slags humanitær ekspedisjon som ga 90.000 mennesker medisinsk behandling. Det er feil, og tildekker NORMASH’ virkelige rolle.
Tallet 90.000 behandlete pasienter er i og for seg riktig, men gir et feilaktig bilde av det som egentlig var Norges deltagelse i en stor militær operasjon og vårt viktige bidrag i FN-styrkenes store innsats i Korea.
Det er flere årsaker til dette, men den viktigste er nok ganske enkelt at det i våre dager helst er i den humanitære rollen Norge ønsker å fremstå i slike sammenhenger – det er lenge siden det var stuerent å delta i en krig.
Dette til tross for at Norges forsvar idag har et betydelig antall personell med skarp krigserfaring fra Afhanistan og Libya (og tidligere fra Bosnia) – flere enn noen gang siden 2. verdenskrig …
Det er utgitt flere bøker og skrevet en del artikler om NORMASH’ innsats, men det er lite av tall og tørre fakta – data er mangelvare, i likhet med informasjon om de styrkene som deltok og som vi var en del av. Det kanskje betimelig å se nok en gang – og nøyere – på NORMASH’ egentlige rolle i Koreakrigen.
I og med at all sanitetstjeneste er humanitær i sin natur – også den militære – var selvsagt det norske feltsykehuset et humanitært bidrag. Sanitetstjeneste er imidlertid en like selvsagt del av enhver militær oppsetning som forsyning, transport og samband. I tillegg til oppgaven med å redusere virkningen av personellskader, har også sanitetstjenestens kvalitet og tilstedeværelse betydning for stridsavdelingenes innsatsvilje og stridsmoral.
Det norske bidraget
Det som etter hvert ble til et militært feltsykehus var det Norges Røde Kors som tok initiativet til, og det var de som organiserte den første kontingenten til Korea. Det var først fra og med 2. kontingent i oktober 1951 at Forsvarets Sanitet overtok ansvaret. Røde Kors foresto imidlertid all rekruttering av personell hele tiden.
I motsetning til de svenske og danske bidragene – det svenske sykehuset i Pusan og danskenes hospitalskip Jutlandia – som begge var sivile og opererte langt fra kamphandlingene, inngikk det norske feltsykehuset som en avdeling i US 8th Army og opererte i selve stridsonen som MASH for fire infanteridivisjoner.
Fra og med 2. kontingent – november 1951 – hadde alt norsk personell militær grad og bar US Army uniformer og distinksjoner, og selv om vi var en ”non-combat unit” var alt ikke-medisinsk personell bevæpnet.
Samtlige FN-styrker i Korea var underlagt US 8th Army – i 1951 opp i mot 800.000 mann. At Norge stilte sin avdeling under direkte kommando av US 8th Army vakte stor tilfredshet i FN-kommandoen. At den norske feltenheten utførte sin innsats i selve frontlinjen satte det norske bidraget i en særstilling blant de som ytet sanitetsbistand, sammen med den indiske 60th (Para) Indian Field Ambulance som inngikk i 1st Commonwealth Division.
Mash-konseptet
MASH står for Mobile Army Surgical Hospital, et mobilt militært kirurgisk hospital hvis primære oppgave er å følge stridende avdelinger så nær som mulig for å sikre at hardt skadete hurtigst mulig får kirurgisk behandling. Et MASH er (var) en operativt selvstendig militær avdeling, med egen integrert transporttjeneste, forsyningstjeneste og nærforsvar.
Konseptet er å yte avansert sanitetstjeneste så nær kamphandlingene som mulig, fordi så mange alvorlig sårete døde før de nådde frem til kirurgisk behandling ved et feltsykehus. Invasjonen i Normandie var første gang prinsippet ble prøvd ut, med fremskutte underavdelinger av feltsykehusene kalt Auxiliary Surgical Groups (ASG).
En ASG besto av to kirurger, en anestesilege, en pleier og to teknikere, og holdt seg ganske få kilometer bak stridsenhetene. Sårete ble behandlet med en gang, og sent videre bakover til feltsykehus – ingen liggetid ved enASG. Det ga gode resultater: Kortere transporttider og tidlig kirurgisk behandling reduserte dødeligheten blant de sårete betydelig.
Like etter 2. verdenskrig ble ASG utvidet og omdøpt til «Mobile Army Surgical Hospitals» med 60 sengers kapasitet og et større medisinsk team. De ble fullt mobile med egen transport, og kunne demonteres klart for avmarsj på seks timer – etter ankomst skulle det være operativt på fire timer. Den opprinnelige tanken var at det skulle være et MASH for hver divisjon.
MASH i aksjon 1952
Den 25. juni 1950, da Koreakrigen kom som en bombe på en uforberedt vestlig verden, var MASH-konseptet uprøvd og sanitetsavdelingene i Japan måtte i all hast sette opp, utstyre og bemanne tre enheter, som kom på plass i Korea i løpet av juli-september.
Lynkrigen
Krigen begynte som lynkrig. Først feide nordkoreanerne fra 38 breddgrad helt ned til Pusan i syd. Det var først der, sent i juli, at de større avdelingene fra USA og Storbritannia nådde frem til Korea. Første MASH i aksjon var US 8209 MASH som fulgte med US 1st Cavalry Division 18. juli, deretter ble US 8225 MASH knyttet til US 25th Infantry Division, som allerede var på plass. I oktober fulgte US 8076 MASH, tilknyttet US 3rd Infantry Division.
15. september gjorde FN landgang ved Inchon med det nyopprettete X Corps, som besto av 1st Marine Division og US 7th Infantry Division – de knuste den nordkoreanske hæren og nådde den kinesiske grensen i november. Det utløste kinesisk intervensjon – et storangrep som drev FN tilbake langt syd for Seoul med store tap. I løpet av våren 1951 gjenerobret FN terreng opp forbi 38 breddegrad, der det hele hadde startet.
Lynkrig-fasen varte i 11 måneder – krigen raserte Seoul fire ganger. De hurtige tilbaketogene og fremrykningene over så lange distanser skapte store transportproblemer, slik at de bakre feltsykehusene (ved Pusan) ikke kunne henge med. Dermed ble MASHene de eneste sanitetsavdelingene i fremre linjer, og måtte derfor ta seg av andre skader og sykdommer i tillegg.
For å klare det, ble MASHene utvidet, fikk større stab og kapasiteten ble økt til 200 senger. Ideen med et MASH per divisjon måtte oppgis som uoppnåelig – det endte med ett for hvert korps, dvs. at hvert MASH måtte betjene fire divisjoner. Da NORMASH kom på plass i juli 1951 fikk det avdelingsbetegnelsen 8055 MASH. Det ble det først satt opp med 60 senger og en stab på 83, men alt i oktober samme år ble det utvidet til den nye standarden med 106.
Skyttergravskrigen
Fra juli 1951 endret krigen karakter – den ble til en statisk krig med skyttergraver og bunkere, dominert av artilleri, bombekastere, nattpatruljer og nærkontakt.
Key hills and outposts on the Main Line of Resistance 1951-53
Mens våpenhvileforhandlinger pågikk ble det i mer enn to år kjempet intenst og bittert om ubetydelige landevinninger – til en svært høy pris i menneskeliv – men det var nettopp under disse forholdene at MASH-konseptet kom til sin rett. De ble lagt så nær fronten som mulig, så vidt utenfor artilleriets rekkevidde (den gang rundt 20 km), det betydde 10-15 km bak selve frontlinjen. I stedet for ett MASH pr. divisjon ble det ett pr. Corps – dvs. pr. fire divisjoner.
NORMASH (8055 MASH)
Det var blitt juli 1951 før det norske feltsykehuset slo opp teltene for første gang – ett år etter at krigen startet (10 måneder etter at Sverige hadde sitt sykehus i Pusan på plass, og 5 måneder etter at Danmarks hospitalskip ”Jutlandia” ankret utenfor Pusan).
I april hadde offiserer fra Forsvarets sanitet vært i Japan og kjøpt fullt utstyr til et 60 sengers MASH av US Army for levering i Korea, mens personellet ble rekruttert og organisert av Norge Røde Kors.
Dermed kunne NORMASH starte sin virksomhet i Uijongbu 20 km nord for Seoul, ca. 16 km fra fronten, som en del av US I Corps (Bullseye) med betegnelsen 8055 MASH, for å betjene sektorens fire divisjoner (60.000 mann). Det var full fart fra første time: I løpet av de første 40 dagene ble 1048 pasienter mottatt – 23 av dem sivile skadete.
I august/september rykket FN nordover, og 1. oktober 1951 ble NORMASH flyttet 18 km. nordover, til Tongduchon. Det var da staben ble utvidet til 106 (f.o.m. 2. kontingent). Samtidig ble det vedtatt at den norske deltakelsen skulle forlenges ut over de første seks månedene, og ansvaret for NORMASH ble overført fra Norges Røde Kors til Forsvarets Sanitet.
I juni 1952 ble NORMASH flyttet nok en gang, enda 3 km lenger nord, til Habongam-ri, 18 km. sydøst for fronten, der de ble resten av krigen. I Corps’ sektor av fronten var særlig omstridt fordi den blokkerte hovedkorridoren nordfra nord mot Seoul, som lå bare 40 kilometer lenger syd.
155 mm Self Propelled Artillery
Intensitet
De harde kampene om høydene T-bone Hill, Pork Chop Hill, Old Baldy, Big og Little Nori, Eerie, Little Gibraltar, The Hook og Nevada cities foregikk alle i den sektoren som NORMASH dekket: I. Corps – Bullseye.
Det var kampen om veien til Seoul, som varte i 20 måneder og produserte en ustanselig strøm av oppdrag for NORMASH. Intensiteten i kampene kan illustreres med tall: Bare i juni måned 1953 skjøt FN-styrkene 2.7 millioner artillerigranater.
90 000 granater pr. maaned = ett hvert 30 sekunder + plus inkommende artilleri
Det blir 90.000 skudd pr. døgn, 63 skudd i minuttet uten opphold. I tillegg kom fiendens artilleri. Så lenge vi var der var artilleriet et uopphørlig bakteppe: torden dag og natt, horisonten i nord et flammehav om natten. Etter noen døgn ble vi vant med det …
Koreakrigens omfang får nåtidens kriger – Gulfkrigene og Afghanistan – til å bli lilleputtkriger. Pr. 27. juli 1953 talte FN styrkene 934.000 mann mot Nord-Koreas og Kinas 1,2 millioner mann (se Annex B). De militære tapene var så astronomiske at de stiller de siste 25 års kriger fullstendig i skyggen.
FN-siden hadde 197.000 falne og savnete (antatt falne) og 558.971 sårete. Antallet sårete i Koreakrigen var like mange som den totale antall (alle våpenarter) i Desert Storm i 1991 (550.000). I Korea tapte USA alene 54.000 på tre år; i Irak tapte de 5.000 i løpet av 8 år.
Mer enn to tredjedeler av FN-tapene var sørkoreanske – ROK-divisjonene hadde over dobbelt så høye tapstall som de amerikanske divisjonene. De nordkoreanske og kinesiske tallene var betydelig høyere.
Ved at NORMASH’ innsats skjedde i fremskutt posisjon – i direkte kontakt med frontavdelingene – ble det utviklet en offensiv sanitetstjeneste, som ble enda mer effektiv etter hvert som helikoptre ble tatt i bruk ved evakuering (selv om feltambulanse fortsatt var det dominerende transportmiddelet) – det reddet tusener av liv.
Banebrytende medisinske fremskritt
Nye behandlingsmetoder for akuttskader ble utviklet, og dødeligheten blant sårete ble nesten halvert i forhold til 2. Verdenskrig (fra over 4 % til 2.5 % i Korea), og nye operasjonsmetoder reduserte amputasjonsraten dramatisk (fra 36 % til 13 %). I tillegg oppnådde man en betydelig reduksjon i dødeligheten av krigsrelaterte sykdommer som tyfus, difteri, dysenteri, hemoragisk feber etc.
Det norske medisinske personellet tok på denne måten del i banebrytende begivenheter innen akuttmedisin. Det store antall sårete under Koreakrigen, og nærheten til kampene ga sanitetsavdelingene omfattende erfaring både i behandling av stridsskader og i å håndtere store mengder pasienter på kort varsel.
Under abeidet med denne rapporten hadde jeg lange samtaler med oberstløytnant Harald David Meum om dagens sanitetstjenester. Han kunne fortelle at mange av de metoder og teknikker som ble utviklet i kampens hete i Korea fortsatt anvendes i dag, ikke bare militært, men også innen akuttmedisin.
Korean War Ambulance
Det meste av krigen var landeveistransport med ambulanser som dominerte, men den statiske krigen og økt tilgang på egnet materiell gjorde det etter hvert mulig å bruke helikoptre. Det var US 8076 MASH som tok i bruk helikopter første gang
Den første helikoptertypen som var i utbredt bruk i Korea var H-5 Dragonfly. Den var et kommuniksjonshelikopter og var ikke beregnet på med-evac. Den ble allikevel utstyrt med to bårer som hang på utsiden med deksel over, og var i begrenset bruk som ambulanse.
H5 Dragonfly unloading wounded at NORMASH 1952
I 1952 kom de første av mer enn 100 av den helikoptertypen som ble brukt mest: H-13G Sioux, en liten tre-seters boble (som ble verdenskjent senere gjennom TV-serien MASH). H-13 Sioux tok en båre på hver skid – primitivt men effektivt. Den var liten og lett og tok seg frem over alt.
H-13 Sioux helikopter, 1953
Det var først i 1953, da det betydelig større H-19 Chickasaw kom i ambulanseversjon som tok 8 bårer, at det ble mulig å gi pasientene behandling under transporten.
H-19 Chickasaw helikopter. 1953
PASIENTENE (Se også Tabell II og Vedlegg A)
”Mer enn 90.000 pasienter” går igjen i de fleste omtaler av NORMASH. Det er forståelig at akkurat det tallet refereres oftest – det er imponerende, men det har lite å gjøre med NORMASH egentlige oppgave. En gjennomgåelse at de mer detaljerte pasienttallene viser at 8.000 var tannlegepasienter, at 70.000 av dem ble behandlet etter 27. juli 1954 (våpenhvilen) og at 56.000 av dem var sivile koreanere, samt at 95 % av de sivile pasientene var ”outpatients” (behandling uten innleggelse).
Så lenge krigen pågikk var det nemlig ytterst begrenset hvor mange sivile som kunne få behandling ved et aktivt MASH.
NORMASH primære oppgave var å betjene de fire infanteridivisjonene (60.000 mann) som utgjorde I. Corps – det vil si 18.000 mann i frontlinjen (skyttergravene) til enhver tid. Da kunne ikke kapasiteten reduseres ved å ta inn sivile pasienter. Det var av og til diskusjon med US 8th Army om dette, men sluttresultatet var at tallet på sivile dagpasienter, basert på mine egne observasjoner, var mindre enn 10 per dag i gjennomsnitt så lenge det var krig.
NORMASH’ militære innsats
Den rent militære sanitetsinnsatsen må man grave dypere for å få klarhet i. Dessverre er det underliggende tall upresist oppstilt, viktige detaljer mangler, og data er spredd på flere kilder, men ved å analysere de foreliggende tallene og kombinere det med erindring og kvalifisert gjetting gir det allikevel en del nyttig informasjon. Tallene blir mest interessante når det skilles mellom perioden med aktiv krig, dvs. før våpenhvilen 27. juli 1953, og tiden etter.
I NORMASH’ første 737 dager – mens krigen gikk for fullt – var vi et militært kirurgisk hospital, som behandlet litt under 20.000 pasienter. 12.271 av dem ble innlagt (62 %), de øvrige ca. 7.500 var ”outpatients”, de fleste av dem sivile koreanere (en del var krigsskadet). 10.488 av de innlagte (86 %) ble etter operasjon sendt til bakre hospitaler mens 1.706 (14 %) ble utskrevet som friske og returnert til avdeling.
Etter at våpenhvilen trådte i kraft 27. juli 1953 endret NORMASH gradvis karakter. I løpet av de 448 dagene etter at kampene opphørte – frem til 18. oktober 1954 – var det at NORMASH behandlet tre fjerdedeler av de mye omtalte 90.000 pasientene, to tredjedeler av dem sivile koreanere – så å si alle disse var ”outpatients”. Bare ca. 5 % (2.554) ble innlagt. Reduserte militære beredskapskrav gjorde at liggetiden for pasienter ble utvidet betydelig – tallene indikerer at gjennomsnittlig liggetid pr. pasient etter våpenhvilen ble 14.5 dager, i motsetning til 3-døgnsbegrensningen i MASH-konseptet. Ytterst få pasienter ble videresendt. NORMASH ble til et vanlig sykehus, der militært personell utgjorde 31 % av pasientene.
US 25th Infantry Divisions bunkere på lesiden av White Horse – mars 1953.
Krigsskader
Mens krigen pågikk ble 5.326 innlagt med stridsskader. Samtidig ble omtrent like mange innlagt av andre årsaker: 20 % av de innlagte er klassifisert som ”andre skader” (som trafikkulykker, arbeidsulykker, frostskader, bruddskader, vådeskudd, vold o. l.), mens 25 % ble klassifisert som ”sykdommer”, mesteparten av disse var typisk krigsrelaterte, som nevnt foran. ”Andre skader” og ”sykdommer” utgjorde ca. 45 % av alle NORMASH’ innlagte før våpenhvilen.
Etter våpenhvilen var alle innlagte i disse to pasientkategoriene. Det harmonerer med US Armys offisielle tapstall som viser at 38 % av tapene i Koreakrigen ikke var stridsrelaterte: Falne (KIA+ MIA): 33.629; totalt antall omkomne: 54.246.
Old Baldy trenches Jan. 1953
Hvem var pasientene?
Fordeling av de innlagte pasientene på nasjonalitet viser at representanter for i alt 15 nasjoner, pluss noen krigsfanger fra Nordkorea og Kina, havnet på NORMASH’ operasjonsbord, det vil si nesten alle deltagende nasjoner. Hvordan kunne det ha seg, når NORMASH betjente mindre enn 25 % av frontlinjen? Forklaringen ligger i FN-styrkenes organisasjon:
Kjernen i FN-styrkene var USAs 8 divisjoner + Commonwealth Division og ROKs 12 divisjoner (rundt 300.000 mann). Disse 21 divisjonene dannet fem korps, hver på 4 til 5 divisjoner. De dekket de den 165 kilometer lange fronten slik, regnet fra vest mot øst: US I.Corps, US IX.Corps, ROK II.Corps, US X.Corps, ROK I.Corps.
Alle stridende kontingenter fra FN-landene inngikk i amerikanske divisjonsforband – unntatt de fra det Britiske Samveldet, som utgjorde 1st Commonwealth Infantry Division.
NORMASH dekket I. Corps’ sektor – den vestligste del av fronten, fra utløpet av Han River til litt vest for Chorwon, en strekning på ca.40 kilometer. Korpsene skiftet sammensetning ved at divisjonene ble flyttet om, men to divisjoner var del av I. Corps uten avbrudd: Commonwealth Division og ROK 1st Division.
Tabell I:Fordeling av FN-kontingenter etter US Army-avdeling (styrketall pr. juli 1953):
Underavdelinger som inngikk i Divisjonsforband
Land
Bidrag (type avdeling)
Antall
Inngikk i
UK
2 Inf. brigader +1 Strv. bataljon.
14.198
1st Commonw. Inf. Division
Canada
1 Infanteribrigade
6.146
1st Commonw. Inf. Division
Australia
1 Infanteriregiment (2bataljoner)
2.282
1st Commonw. Inf. Division
New Zealand
1 Artilleribataljon
1.385
1st Commonw. Inf. Division
India
1 Feltambulanse
90
1st Commonw. Inf. Division
Tyrkia
1 Infanteribrigade
5.453
US 2nd Infantry Division .
Frankrike
1 Infanteribataljon
1.119
US 2nd Infantry Division
Nederland
1 Infanteribataljon
819
US 2nd Infantry Division
Etiopia
1 Infanteribataljon
1.271
US 7th Infantry Division
Colombia
1 Infanteribataljon
1.068
US 7th Infantry Division
Thailand
1 Infanteriregim. (3 bataljoner)
2.120
US 25th Infantry Division
Belgia
1 Infanteribataljon
900
US 3rd Infantry Division
Luxembourg
1 Infanteritropp
44
I Belgias bataljon
Filippinene .
1 Infanteribataljon m/artilleri
1.496
US 3rd & 45th Infantry Division
Hellas
1 Infanteribataljon
1.263
US 1st Cavalry Division
Norge
1 MASH
106
US I. Corps
39.654
I alt seks andre divisjoner var innom US I. Corps i perioder: US 1st Cavalry (1951), US 25th (1951), 1st US Marines (1952-53), US 45th (1951-52), US 2nd (1952), US 3rd (1952), US 7th (1953), og US 25th om igjen (1953). Det var bare to US-divisjoner som ikke var innom I. Corps i løpet av krigen: US 24th og US 40th Infantry Division. ROK 9th var innom i 1952 – de øvrige 10 ROK-divisjonene var alle plassert i de andre fire korpsene.
Dermed tjenestegjorde så å si alle de nasjonale kontingentene i I. Corps’ sektor på et eller annet tidspunkt, og deres sårete, skadete og alvorlig syke havnet på NORMASH – det er forklaringen på at det pasientene kom fra så mange forskjellige nasjoner.
Iron Triangle near Kumwah jJanuary 1953
Under de voldsomste periodene i stillingskrigen i I. Corps sektor – november/desember 1952 – kampene om Pork Chop Hill og The Hook – og i mars 1953 – Pork Chop-Old Baldy og Reno-Carson-Vegas – var vekselvis 2nd Div, 25th Div, 7th Div og Commonwealth Div involvert, og dermed australiere, briter, canadiere, colombianere, etiopiere, franskmenn, nederlendere, thailendere og tyrkere.
Det er anslått at tapene for FNs ni divisjoner alene (ROK ikke medregnet) under stillingskrigen juni 51-juli 53 utgjorde rundt 13.000 falne og 50.000 sårete (kun KIA og WIA). Totaltallene for de ni FN-divisjonene (kun KIA og WIA, utenom ROK) – var totalt 27.619 falne og 103.257 sårete. Tapsprosentene var mye større blant ROK-styrkene enn blant de øvrige FN-styrkene – de fleste data indikerer tre ganger så store prosentvise tap.
Tabell II: Innlagte pasienter ved NORMASH 13. juli 1951 – 27. juli 1953 (737 dager)
Utenom I. Corps’ ROK-divisjoner (1st og 9th), hadde IX. Corps to ROK-divisjoner (2nd og 9th); X. Corps hadde også to (12th og 20th) mens ROK I. Corps og ROK II. Corps var rene ROK-forband (med ROK-divisjonene 6th, 7th, 8th, 11th og 15th, 21st og Capital Division).
I tillegg til de regulære styrkene fantes Korean Service Corps, som alene talte mer en 50.000 mann – de var ubevæpnete og fungerte som bærere langs hele fronten. Det var de som bar alle forsyninger på ryggen den siste biten fra der lastebilene stoppet, opp til bunkere og skyttergraver – ammunisjon, mat og alt annet opp, og de døde ned. Deres tap er ikke oppgitt noe sted.
KOREAN WAR TIMELINE under 4. kontingent, oktober 1952 – mai 1953:
Key hills and outposts on the Main Line of Resistance 1951-53
14-25 oktober 1952: Kampen om Høyde 598 (Sniper Ridge). US 7th Infantry Division forsvarte Kumhwa mot kinesiske angrep. (the Iron Triangle).
26-28 oktober, 1952: Kampene om the Hook (Commonwealth Division).
3 november, 1952: Kinesisk angrep på Høyde 851, Heartbreak Ridge, som ble holdt av 2nd Battalion, 160th Infantry Regiment (US 40th Infantry Division)
25 desember, 1952: Kinesisk angrep på T-Bone Hill. 38th Infantry Regiment (US 2nd Infantry Division) slo kineserne tilbake under harde kamper.
17 mars, 1953: Kinesisk storangrep på Høyde 355 (Little Gibraltar), som ble holdt av 9th Infantry Regiment (US 2nd Infantry Division).
23-24 mars, 1953: Kinesisk angrep på Old Baldy/Pork Chop som ble forsvart av 31st Infantry Regiment (US 7th Infantry Division). Old Baldy gikk tapt(forsvart av den colombianske bataljonen) , men kineserne ble drevet tilbake dagen etter, og Old Baldy ble ingenmannsland.
26-30 mars, 1953: Kraftige angrep på utpostene Nevada cities (Vegas-Reno-Carson), forsvart av 5th Marine Regiment – et kinesisk regiment ble tilintetgjort.
16-18 april, 1953: Slaget om Pork Chop Hill. 17th og 31st Infantry Regiments (US 7th Infantry Division) ble hardt rammet og led store tap, men Pork Chop Hill ble holdt.
14-25 april 1952: Kampen om Høyde 598 (Sniper Ridge). US 7th Infantry Division forsvarte Kumhwa mot kinesiske angrep. (the Iron Triangle).
NORMASH – DAGLIG LIV
Vakta på 10 mann hadde ansvaret for nærforsvar og vakttjeneste. Vi var forsterket med en tropp koreansk militærpoliti på 40 mann – mange av dem var nordkoreanere som hadde vervet seg i syd. Vi lå i en sone som strakte seg ca. 20 km bak selve fronten, der avdelinger i hvileposisjon og støtteavdelingene på korpsnivå var forlagt. Der var det svært få sivile, og derfor lite geriljastyrker (som var en plage ellers i landet)
ROK Militarpoliti.
Nærforsvaret vårt besto av piggtrådbelte og trip-flares rundt leiren, og seks koreanske vaktposter. En norsk enmanns nattpatrulje inspiserte vaktene. Vår normale kontakt med krigen var begrenset til den uopphørlige artilleriilden, og kontrollen med all trafikk inn og ut.
TV-serien MASH var et perfekt bilde av NORMASH: Teltene, gjørmen, utstyret og atmosfæren (unntatt Hotlips), selv om TV-serien feilaktig gir inntrykk av at helikopter var den primære transportmetoden for sårede (90 % av alle sårede kom landeveien med ambulanser). Dessuten: I et MASH finnes det ikke rekonvalesenter – alle behandlete pasienter skal sendes videre innen 72 timer.
Personellet som søkte seg til NORMASH kunne grovt sett inndeles i tre kategorier etter motivasjon: Idealister som ønsker å gjøre en innsats for å redde liv, de eventyrlystne og de som var i forsvaret og ville ha erfaring og styrke sitt militære rulleblad.
Den første gruppen satte raskt opp helsetjeneste og poliklinikk for de få sivile som fremdeles fantes i området, og viet seg det. De to andre gruppene fant fort frem til folk av sin egen type blant de andre FN-avdelingene i området, og besøkte fronten så ofte det bød seg en anledning.
Tjenesten i vakta var ikke spesielt anstrengende, men gruelig monoton: Rutinen var 2 timer vakt/6 timer fri i 9 dager, den 10dedagen 24 timer fri fra midnatt til midnatt. Monotonien ble brutt hver gang det brøt ut tyngre kamper (som f.eks. da Old Baldy skiftet hender to ganger på et par dager) – da kom det et rush av sårede slik at pre-op ble overfylt, og alt som kunne krype og gå ble innkalt til lossing av ambulanser og intern bæring av sårede.
Livets lyse side var Sersjantklubben – hver kveld omgjorde underbefalet messeteltet sitt om til bar, som var åpen fra 1800 til midnatt, med svært rimelige priser. Personell som bar våpen ble ikke servert, og siden alt ikke-medisinsk personell hadde med seg våpen til enhver tid, var det et bord i det ene hjørnet av teltet der du kunne legge det fra deg.
Klubben var åpen for alt FN-personell, også de fra andre avdelinger forlagt i området. Ettersom ryktet om denne klubben spredde seg ble ”området” tolket ganske vidt, så vi fikk besøk av alle mulige slags avdelinger som etter hvert ga oss en innsikt i det enorme apparat en moderne armé er med sitt utall av spesialenheter: Vannrenseavdelinger, jernbaneavdelinger, postavdelinger, likidentifikasjonsavdelinger etc.
Med jevne mellomrom – ca. hver sjette uke, ble noen av I. Corps frontlinjeavdelinger flyttet til standby posisjoner bak selve frontlinjen, og de fant snart frem til NORMASH’ Sersjantklubb og slapp i regel inn som gjester til en av vakta. Et par ganger forla 1st US Marine Division en bataljon i nærheten, og da hendte det at deres dårlige manerer tvang oss til stenge portene – det skapte en del stress – inkludert skyting.
Fordi Commonwealth Division var en del av det området NORMASH betjente, var australiere og briter hyppige gjester: 1st battallion Royal Australian Regiment og 1st battallion, Royal Tank Regiment. Det utviklet seg en nærmere kontakt mellom oss nordmenn og britene/australierne enn med folk fra andre avdelinger – et velkjent fenomen.
Hitchiking to the front – Kumwah March 1953
Vi besøkte hverandre regelmessig begge veier, og det var disse kontaktene som gjorde at vi hadde nærmest fri adgang til de ytterste utpostene ved fronten i Commonwealth Divisions avsnitt, og kunne benytte oss av på fridagene våre – vi haiket opp til fronten og besøkte avdelingene der vi hadde kjente.
Hvordan havnet jeg i denne krigen?
25. juni 1950 hadde jeg akkurat mønstret på M/S Høegh Silverbeam i Australia da nyheten kom på radioavisen: Nord-Korea hadde gått til storangrep på Sør-Korea. Jeg var 19 år, det var bare fem år siden 2. verdenskrig – en mulig 3. verdenskrig lå i underbevisstheten. Lite ante jeg da at jeg vel to år senere skulle være midt oppi Koreakrigen.
Etter et år i Italia og Spania kom verneplikten ved Ingeniørkompaniet i Tysklandsbrigade 521 i Schleswig-Holstein. Da det nærmet seg dimittering høsten 1952 kom det rundskriv om rekruttering til det Norske Feltsykehuset i Korea.
Det var godt betalt: garantert 6.000 kroner i banken etter et halvt år – nesten en årslønn den gang – her lå en mulig studiefinansiering. Det var stor rift om plassene – over 1000 søkere sloss om 106 stillinger. Tjenesteuttalelsen fra Tysklandsbrigaden, utenlandserfaring og språkkunnskaper sikret meg en plass.
I ettertid – et helt liv senere – ser jeg klart at det halve året jeg var i Korea i 1952-53 var en formende opplevelse. Der er umulig for en som ikke har vært med i en virkelig krig å forstå hva krig er gjennom film eller TV, uansett fantasi – du må være der, inne i det. Virkeligheten etser alt inn i hukommelsen. Alle krigsfilmer jeg senere har sett blir bare tull. Først når du er midt oppe i det går det rett inn i margen:
Det er ikke en øvelse – det er virkelig krig. Det er kanontorden, du ser døde mennesker, og det er ingen vei ut. Det er bare menneskets nesten ubegripelige tilpassningsevne som gjør det mulig.
Du er et bitte lite tannhjul i et gigantisk maskineri: En arme på krigsfot – et eget samfunn med egne lover. Et ufattelig enormt apparat med død og fordervelse som formål. Fascinerende – besettende …
Utmerkelser tildelt NORMASH
Dersom det fortsatt skulle være tvil om hva slags tjeneste NORMASH utførte mens Koreakrigen foregikk, skulle teksten som følger den amerikanske avdelingsutmerkelsen The Meritorious Unit Commendation være entydig – den ble tildelt NORMASH to ganger: For perioden juli 1951 – juli 1952 og for perioden juli 1952 – juli 1953:
The Meritorious Unit Commendation is awarded by the United States to military units for exceptionally meritorious conduct in performance of outstanding services for at least six continuous months during military operations against an armed enemy. The services must be directly related to the combat effort.”
I tillegg ble NORMASH tildelt The Republic of Korea Presidential Unit Citation This decoration is issued by the government of South Korea to both Korean and foreign military units for exceptionally outstanding performance of duty in action against an armed enemy.
Det største bedraget: Nobels Fredspris 1988
Da industrimagnaten Alfred Nobel satte opp sine priser (som administreres av Svenska Akademin) skilte han ut Fredsprisen, og overlot tildelingen av den til Norges Storting. Stortinget oppnevner de fem medlemmene av Den Norske Nobelkomite, vanligvis tre tidligere politikere og to kulturpersonligheter.
I 1988 besluttet Nobelkomiteen å tildele Fredsprisen til “the United Nations Peacekeeping Forces”, en avgjørelse som falt god jord hos de fleste, helt til sannheten kom frem i tildelingstalen, som var omhyggelig formulert slik at FN-aksjonen i Korea i 1950-53 ble utelatt:
“The original United Nations treaty does mention the possibility of military involvement on the part of the United Nations in the event of hostilities, but, because of the relationship between the great powers, it has never been possible to make use of this part of the treaty – the possible exception being the action in Korea in 1950.
… peace keeping operations were commenced in 1956 (…) in connection with the Suez crisis. The Security Council was unable to act because of a veto from two of the member states. This was solved by summoning the UN General Assembly to a special session, which passed the «Uniting for Peace» resolution that gives the United Nations’ General Assembly the power to intervene in the event of the Security Council being unable to act. This resolution was used to deploy a peacekeeping force …”
“The possible exception” er tilfeldigvis den eneste gangen FNs Sikkerhetsråd – FNs høyeste operasjonelle myndighet – har godkjent en militæraksjon slik FN-pakten tillot. Tilfeldigvis besto “the relationship between the great powers” på den tiden i at Sovjetunionen boykottet Sikkerhetsrådet, og de avskar derfor seg selv i å nedlegge veto.
Dermed valgte Nobelkomiteen i 1988, som startpunkt for “UN Peacekeeping Forces”,en smart papirmanøvre fra 1956 som tillot omgåelse av Sikkerhetsrådet, fremfor Sikkerhetsrådets lovlige og rettfremme beslutning av 1950. Slik klarte Nobelkomiteen å holde utenfor Fredsprisen en legal FN-aksjon som kostet 34.000 (ikke-koreanske) FN-styrker livet.
En skamplett …
VEDLEGG A
Om enhetene i US Army i 1952.
Nedenstående er til orientering for lesere som ikke er kjent med hærstyrkers oppsetning på 50-tallet. Hæren i Norge fulgte denne modellen inntil 1970-tallet, opp til Brigade, som var Hærens største enhet (i mobiliseringsoppsetningen kalt Kombinert Regiment – KR):
Størrelse og oppsetning av US 8th Armys bakkestyrker i Korea var de samme som USA anvendte under hele 2. verdenskrig. Hver enhet på hvert nivå besto av tre like elementer pluss stab og støtteelement. Infanterienhetene var oppsatt som følger (omtrentlige personellantall):
Lag: 8 geværmenn pluss en MG-gruppe (2 mann): Totalt 10.
Tropp: 3 lag plus stab (8): Total 38.
Kompani: 3 tropper pluss stab pluss støttetropp (30): Totalt 150.
Bataljon: 3 kompanier pluss et støttekompani (130) pluss stab (120): Totalt 700.
(Gevær-)laget er infanteriets minste enhet; ledes av en korporal eller sersjant. Betegnes numerisk (1ste lag, 2net lag, 3dje lag)
En infanteritropp består av tre geværlag pluss stab ledet av en løytnant med en fenrik som NK. Betegnet numerisk (1ste tropp, 2nen tropp etc.)
Et infanterikompani består av tre geværtropper pluss en støttetropp (bombekastere, middelstunge mitraljøser og lette anti-tankvåpen) pluss stab, ledet av en kaptein med en løytnant som NK. Betegnes alfabetisk (Kp A, Kp B, etc).
En infanteribataljon består av tre geværkompanier pluss et støttekompani (tunge bombekastere, rekylfri kanoner, tunge maskingeværer, anti-tankvåpen, pionertropp (ingeniørsoldater), pluss et stabskompani (samband, sanitet og transport), pluss bataljonsstab, ledet av er oberstløytnant med en major som NK. Bataljoner betegnes numerisk ( 1ste Bn, 2nden Bn, 3dje Bn).
Neste overordnete enhet kan være en av to typer (enten/eller):
1) En Brigade = tre bataljoner pluss enheter på kompani- eller bataljonsstørrelse med stridsvognsavdelinger, artilleri, ingeniørtropper og samband (av og til kalt Regimental Combat Teams – RCT), ledet av en oberst, i alt 4 000 – 5 000 mann. Tre slike brigader dannet en Divisjon, ledet av en generalmajor (totalt 12 000-15 000).
2) Et Regiment = tre bataljoner pluss samband og divisjonsstab, ledet av en oberst. Tre regimenter pluss tilleggsenheter enheter på regimentnivå: stridsvognsavdelinger, artilleri, ingeniørtropper, utgjør en Divisjon, som ledes av en generalmajor (totalt 15 000-20 000) .
Forskjellen mellom en divisjon av regimenter og en med brigader er at en Divisjon av regimenter bare vil operere som en komplett Divisjon, mens en Divisjon av brigader vil kunne operere med sine brigader som selvstendige enheter. I Koreakrigen var regimentsstrukturen dominerende.
I store krigsområder, som under 2. Verdenskrig (og Koreakrigen), som omfattet titalls divisjoner, var divisjonene organisert i grupper ett nivå høyere opp: Korps (engelsk: Corps – uttales kår) nummerert med romertall (I, II, III).
Hvert korps besto da av tre til fem divisjoner, og korpsenes rolle var å levere støtte over divisjonsnivå, som tungt artilleri, luftvern, transport og forsyningssystemer, sanitet utover divisjonenes egne enheter (et MASH var en typisk korps-enhet – ett MASH for hvert korps).
Korps leverte også annen avansert støtte, som operasjon av sivil infrastruktur (vannforsyning, avfallshandtering, kraftverk, el-nett, jernbaner, vei- og brovedlikehold, telefonsystemer og kringkasting) etc., og generell inndekning av divisjonenes forsyningsbehov.
Tre Korps pluss ytterligere kommando- og administrative enheter utgjorde en Armé.
FN-siden i Koreakrigen var organisert med fem korps. Sammensetningen av hvert korps varierte over tid, ettersom divisjonene ble omplassert og rotert mellom korpsene, og enkelte korps besto av både US- og ROK-divisjoner. Da våpenstillstanden inntrådte (juli 1953), besto de fem korpsene i FN-arméeen av følgende divisjoner:
I Corps (US): US 1st Marine Division, Commonwealth Division, US 7th Division, ROK 1st Division and ROK 9th Division (5 divisjoner)
IX Corps (US): US 25th Division, ROK 2nd Division, ROK 7th Division(4 Divisjoner)
X Corps (US): US 40th Division, US 45th Division, ROK 12th Division, ROK 20th Division (4 Divisjoner)
ROK I Corps: ROK 6th Division, ROK 8th Division and ROK 11th (3 Divisions)
ROK II Corps: ROK 15th Division, ROK 21st Division and ROK Capital Division (3 Divisjoner)
De tre US-korpsene utgjorde US 8th Army.
De to ROK-korpsene utgjorde ROK Army.
VEDLEGG B
NORMASH PASIENTDATA
Totalt
Før Våpenhv.
Etter Våpenhv.
Alle pasienter
90,000*
27,201
62,799
*Udokumtert.
Tannlegepasienter
8,000
4,000
4,000
Estim.fordeling
Alle pasienter ex tannl.
82,000
19,701
62,299
Beregnet
Militare pasienter
26,030
12,201
13,829
Beregnet
Sivile pasienter
55,970
7,500*
48,470
* Estimat
Innlagte
14,755*
12,201
2,554
*Dokumentert
Kampskader
5,326*
5,326
0
*Dokumentert
Andre skader
4,086*
2,492
1,594
*Dokumentert
Sykdommer
4,998*
3,048
1,950
*Dokumentert
Døde på sykehuset
150*
150
0
*Dokumentert
Utskrevet som friske
4,314*
1,760
2,554
*Dokumentert
Overf. til andre sykeh.
10,488*
10,488
0
*Dokumentert
Uregisterte*
345*
0
345
*Dokumentert
Antall dager i aksjon
1,185
737
448
Beregnet
Mil. pasienter pr. dag
22
17
31
Beregnet
Siv.pasienter pr. dag
47
10
108
Beregnet
69
27
139
Beregnet
Innlagte i %
18.0%
61.9%
4.1%
Beregnet
Hospitaldøgn*
73,637*
36,603*
37,034*
*Dokumentert
Hospitaldøgn pr. pas.
5.0
3.0
14.5
Beregnet
De dokumenterte tallene er fra Bernh. Paus’ rapport, FSAN 1955. Tall som
Ikke er dokumentert er estimater og beregninger v/ forfatteren.
Norsk personell gjorde en stor innsats for sivile koreanere, men det bør ikke få overskygge at Norges deltagelse i Koreakrigen var en MILITÆR innsats. Den overveiende delen av virksomheten etter våpenhvilen i juli 1953var behandling av sivile pasienter.
