En allmenn oppfatning kan være sann, men er det ikke nødvendigvis.
”Allmenn oppfatning” er ideer som allmennheten oppfatter som alminnelig akseptert: – ubestridte sannheter – de danner ofte grunnlaget fpr holdninger. Noen slike oppfatninger blir overført fra forelder til barna, mens ytterlige ideer og meninger blir tilført under skolegang og utdannelse. I tillegg er allmennheten, gjennom media, kontinuerlig utsatt for påvirkning av uttalelser og påstander fra toneangivende skribenter og ledere.
Noen ganger skaper slike etablerte sannheter hindringer for alminnelig aksept av ny informasjon, nye teorier og nye forklaringer.
Begrepet ”allmenn oppfatning” (”conventional wisdom”) tillegges vanligvis økonomen John Kenneth Galbraith, som brukte det i 1958 i sin bok «Det velstående samfunn» (”The Affluent Society”). Begrepet er egentlig mye eldre, og kan dateres tilbake minst til 1838, som et ofte nedsettende synonym for «aksepterte sannheter».
Galbraith skjerpet betydningen av begrepet til å bety oppfatninger som samfunnet vanligvis finner akseptable og komfortable, og som dermed øker tendensen til å avvise fakta som kan redusere deres betydning. Han brukte ofte uttrykket for å forklare den sterke motstand mot nye ideer som av og til oppstảr innen økonomisk akademia.
Nye teorier om, og forklaringer på, aksepterte og ubestridte sannheter kan noen ganger oppfattes som forandring av det bestående, og det fører tidvis til (tidvis heftig) motstand. En viktig årsak til det er at den allmenne oppfatning ofte er basert hva som er praktisk, appellerer til, og er gjennomgående akseptert av allmennheten.
Overbevisende eksempler vil over tid kunne endre allmenne oppfatninger. For eksempel var det en allmenn oppfatning i 1950, selv blant leger, at røyking ikke var helseskadelig. I løpet av de etterfølgende tiårene er den allmenne oppfatningen endret, slik at det i dag (2015) er allment akseptert at røyking er skadelig.
Begrepet allmenn oppfatning gjelder også i politisk forstand. Det brukes av og til for å illustrere at uttalelser som til stadighet gjentas gjerne blir til allmenn oppfatning uansett om de er sanne eller ikke. Politiske allmenne oppfatninger motstår gjerne endring: De som holder sterkt på en utdatert politisk oppfatning motsetter seg endringer.
34 000 falne FN-soldater ble ikke funnet verdige til inkludering i Nobels Fredspris …
Koreakrigen med forfatteren David Halberstams ord:
“Den 25. juni 1950, krysset syv nordkoreanske divisjoner grensen til Sørkorea. Intensjonen var å erobre Sørkorea på tre uker. Den Sørkoreanske hæren var fullstendig uforberedt, og de eneste amerikanske styrkene i landet var en liten gruppe militære rådgivere. USA, under president Harry Truman – med godkjennelse av FNs sikkerhetsråd – besluttet raskt å bruke amerikanske og andre FN-lands styrker for å stoppe kommunistenes fremrykning i Korea, og overførte tropper fra Japan.
(Sikkerhetsrådets godkjennelse kom i stand fordi Sovjetunionen (av andre grunner) boycottet Sikkerhetsrådets møter på den tiden, og fikk dermed ikke gjort bruk av sitn vetorett – EN)
Harry Truman nedtonte konflikten for å unngå konfrontasjon med Sovjet. Derfor ble ikke konfikten kalt “krig”, mem “FN politiaksjon”. Korekrigen skulle komme til å vare i tre år, ikke tre uker, men selv om den kostet 34 000 FN-soldater livet, ble den ikke til en storkrig slik som den annen verdenskrig, heller ikke kom den til å bli, slik som Vietnamkrigen én generasjon senere, varig historisk splittende.»
Med mine ord:
Koreakrigen var en FN-operasjon under FN-flagg på samme måte som de senere aksjonene i Suez (1956) og Kongointervensjonen (1960). Vietnamkrigen derimot, liksom de to Golfkrigene, krigen i Afghanistan og Irakkrigen, var (er) USA-ledete operasjoner med internasjonal deltagelse men uten FN-godkjennelse.
Fredsprisen
Da industrimagnaten Alfred Nobel satte opp sine priser (som administreres av Svenska Akademin) skilte han ut Fredsprisen, og overlot tildelingen av den til Norges Storting. Stortinget oppnevner de fem medlemmene av Den Norske Nobelkomite, vanligvis tre tidligere politikere og to kulturpersonligheter.
Nobelkomiteens medlemmer i 1988 var: Egil Aarvik,(formann, Krf), Gidske Anderson, (Ap), Francis Sejersted, (H), Odvar Nordli,(Ap), Gunnar Stålsett, (Sp). I 1988 besluttet disse medlemmene av Nobelkomiteen å tildele Fredsprisen til “the United Nations Peacekeeping Forces”, en avgjørelse som falt god jord hos de fleste, helt til sannheten kom frem i Egil Aarviks tildelingstale: Det viste seg der at teksten var omhyggelig formulert slik at FN-aksjonen i Korea i 1950-53 ble utelatt:
(Sitat:) “The original United Nations treaty does mention the possibility of military involvement on the part of the United Nations in the event of hostilities, but, because of the relationship between the great powers, it has never been possible to make use of this part of the treaty – the possible exception being the action in Korea in 1950.
… peace keeping operations were commenced in 1956 (…) in connection with the Suez crisis. The Security Council was unable to act because of a veto from two of the member states. This was solved by summoning the UN General Assembly to a special session, which passed the «Uniting for Peace» resolution that gives the United Nations’ General Assembly the power to intervene in the event of the Security Council being unable to act. This resolution was used to deploy a peacekeeping force …” (Sitat slutt) (uthevelsene er gjort av meg – EN)
“The possible exception” er tilfeldigvis den eneste gangen FNs Sikkerhetsråd – FNs høyeste operasjonelle myndighet – har godkjent en militæraksjon slik FN-pakten tillot. Tilfeldigvis besto “the relationship between the great powers” på den tiden i at Sovjetunionen boykottet Sikkerhetsrådet, og dermed avskar seg selv fra å nedlegge veto.
Dermed valgte Nobelkomiteen i 1988, som startpunkt for “UN Peacekeeping Forces”,en smart papirmanøvre fra 1956 som tillot omgåelse av Sikkerhetsrådet, fremfor Sikkerhetsrådets lovlige og rettfremme beslutning av 1950. Slik klarte Nobelkomiteen å holde utenfor Fredsprisen en legal FN-aksjon som kostet 34.000 (ikke-koreanske) FN-styrker livet.
1915 – Stortingets første vedtak om alminnelig arbeidsdag: Arbeidstiden skulle være på 10 timer, 6 dager i uken.
Forhistorien til denne lovfestingen var Arbeiderkommissionen som ble satt ned av regjeringen Sverdrup i 1885 etter amnodning fra Kong Oscar II fordi Sverige året før hadde nedsatt en kongelig kommisjon for å utrede ulykkes- og alderstrygd for arbeidere.
Kommisjonens arbeid ledet frem til Fabrikktilsynsloven av 1892 og Ulykkesforsikringsloven av 1894 – de første lovene som regulerte arbeid i Norge.
Gjennom hele annen halvdel av 1800-tallet hadde tolv timers arbeid seks dager i uken vært normalt for de fleste i arbeiderklassen i Norge, som i resten av verden. Et av kravene fra fyrstikkarbeiderskene i Norge under streiken i 1889 var en arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.
En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandlet fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble senere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetiden inkludert i arbeidstiden, noe som var utgangspunkt for konflikt så sent som i 1986.
Argumentene
Argumentet var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la vekt på vernet om arbeidernes helse, men mente at innføringen ville lønne seg. Politisk utvikling ble vektlagt: Stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i sakene.
Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre «den frie voksne mann» å bestemme over egen arbeidstid. De la vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de mot lovregulering, ikke mot selve arbeidstiden, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.I 1909 hadde nesten 20 % av dagtidsarbeiderne 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 % av dagtidsarbeiderne.
Kampen for åttetimersdagen
Åttetimersdagen var den arbeiderorganisasjonenes krav fra slutten av 1880-tallet. I 1888 holdtThe American Federation of Labor en demonstrasjon for kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre 1. mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen. Kravet om åtte timers dag spilte en stor rolle som motor for utviklingen av arbeiderbevegelsen, og førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstiden .
Lærdommer
Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinjet affære: Det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Etter hvert evnet arbeiderorganisasjonene å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.
Revolusjonen i Russland i 1917 inspirerte arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet gikk med på forkortelser av arbeidstiden for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd ved lov i alle land med sterke arbeiderorganisasjoner. Først ute var Russland og Finland i 1917 (se nedenfor). I 1918 i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landene var det bare England og USA som ikke lovfestet åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.
Dette ga impulser til bedrifter som konkurrerte med hverandre, ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskraften, til generell regulering av arbeidstiden i avgrensete områder. Også utviklingen av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid. Kapitalismen skapte selv betingelser for kortere arbeidstid.
Fire dager etter oktoberrevolusjonen i 1917 innførte den nye sovjetregjeringen åttetimersdagen. Arbeidstiden kunne settes ned til til seks eller syv timer hvis arbeidet var farlig for helsen. Overtid ble begrenset. Søndager og andre helligdager ble fridager. I årene etter ble arbeidsuken ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, syv timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet.
I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstiden i 1940 utvidet til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uken. Åttetimersdagen fortsatte til 1956, da sjutimersdagen ble gjeninnført, samtidig med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956.
Kampen for førtitimersuken – sekstimersdagskravet reises
I tredveårene ble kampen for førtitimersuken reist av fagbevegelsen i Frankrike og England, samtidig som industrien opplevde økende problemer under den store depresjonen som startet i 1929. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterte for arbeidstidsforkortelse som et viktig middel tilr å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.
ILO
Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation) ble dannet i 1919 som et mottrekk mot de revolusjonære arbeiderbevegelsene, og har lik representasjon av arbeidere, arbeidsgivere og statsmakt. Etter 1945 ble ILO en underorganisasjon i FN-systemet, og omtaler ILO som sin vakthund i arbeidslivet. ILOs mandat er å overvåke internasjonale konvensjoner om lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.
I Norge
Kravet om sekstimersdagen ble reist tidlig på 1920-tallet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og syvtimersdag ble et krisekrav for å dele arbeid. Ny lov om arbeidervern kom i 1936, der nye store grupper arbeidere fikk lovfestet åtte timers dag og ni dagers ferie.
Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen
1959: 45 timers uke
1968: 42½ timers uke
1976: 40 timers uke, 8 timers dag
1977: Arbeidsmiljøloven
1987: 37½ timers uke tariffestes
Kamp om kvinners rett til arbeid
LO avviste å dele på arbeid gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De motarbeidet den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune, med Arbeiderpartiets stemmer, forbud mot å ansette gifte kvinner. LO-vedtaket av 1925 vakte misnøye blant kvinnene og resulterte i krav om eget kvinneutvalg i LO.
Det som ble diskutert i Norge, var hvorvidt kvinner med såkalt forsørger skulle få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Sagt på en annen måte: ”Hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg.» (Johanne Reutz, i LOs representantskap, og frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)
Tariffavtale eller lov
Den tariffestete arbeidstidsforkortningen i 1986 ble ikke fulgt opp i arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstiden er gammelt.Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Arbeiderbevegelsen ønsket å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene.
På 1950-tallet ville ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville forlate lovveien, men fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste årene er ikke loven justert i pakt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har fortsatt bestemmelsen om førtitimers uke. Heller ikke den femte ferieuken er lovfestet.
LO-ledelsen sier at «det skal lønne seg å være fagorganisert» – men det vil ikke lønne seg dersom lov-linjen vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. I Norge har fagbevegelsen varslet at den vil følge opp endringer i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene.
Utviklingen av ferietiden
1916: Avtaler med fire til 6 dagers ferie var utbredt.
1919: Tariffrevisjonen gav 6 dagers ferie.
1920: 12 dager.
1922: 8 dagers ferie.
1937: 12 dager. I tillegg var det lokale avtaler som var bedre enn loven.
Allmennutdannelsen – det som loven sier at alle skal lære – har gjennomgått mye opp gjennom årene i hendene på ivrige politikere med vekslende motiver – alltid i beste mening, selvsagt.
Særlig etter 1970 har det vært herjet med læreplaner og prinsipper, slik at det er store forskjeller mellom det en som er ferdig med sin skolegang idag (2016) har lært og kan i forhold til en som avsluttet skolen i 1975 – på godt og vondt.
Her er en oversikt over herjingene:
I Norge fantes ingen skolegang for den alminnelige befolkningen før på 1700-tallet, da prestene begynte å fungere som lærere for utvalgte elever. Norge fikk sin første skolelov i 1739, med fagene kristendom, lesing, skriving og regning. Loven anviste skoleplikt fra 7-års alder for alle «som kand søge Skole» og «i det mindste indtil de ere 10 à 12 Aar gamle.» Etter hvert ble det vanlig med skolemestre som reiste fra gård til gård i omgangsskoler. Frem til 1814 ble skolene i Norge drevet omtrent som i Danmark.
Etter 1814 vokste det i Norge frem en egen retning i almennutdanningen, og det første offentlige lærerseminar i Norge ble etablert i 1824. De fleste steder fungerte fortsatt sognepresten som lærer, men lærerstanden vokste. Selskabet for Folkeoplysningens Fremme ble stiftet i 1851 av Hartvig Nissen.
I 1827 ble Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet innført. Loven påla fastskoler blant annet «Ved ethvert Bergværk og ved andre Værker eller Brug, som have 30 faste Arbeidere og derover». Det ble innført skriving, matematikk og sang i tillegg til katekismen.
I 1848 innførtes Lov om Almueskolevæsenet i Kiøbstæderne. Den stilt krav til lærernes kompetanse.
Allmueskolene på landet ble vedtatt ved lov i 1860: En 3-årig grunnskole – den første store skolereformen. Heretter skulle fast skole være det normale, omgangsskole skulle være unntaket. I læreplanen inngikk utvalgte stykker av en lesebok med geografi, naturkunnskap og historie.
Norges første folkehøgskole ble opprettet i 1864.
Skoleloven ble ytterligere utvidet i 1869 med lov om offentlige skoler. Etter 3 år i allmueskolen eller en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en 6-årig middelskole med latinlinje og engelsklinje. Gymnaset var 3-årig og delt i latingymnas med latin og gresk som hovedfag, og realgymnas med matematikk, naturfag og engelsk som hovedfag. Gammelnorsk ble en obligatorisk del av morsmålet.
Betegnelsen Gymnasium og den muntlige kortformen gymnas ble etter hvert brukt side om side. Elever som gjennomførte gymnasiet med ståkarakterer fikk examen artium, som gav mulighet for opptak til universiteter og høyskoler.
I 1875 ble Amtsskolene opprettet, og skolen ble gradvis løsrevet fra kirken. .
Folkeskolen kom i 1889 ved lov som skulle åpne muligheten for alle til høyere utdannelse. Middelskolen ble 4-årig og fulgte etter 5 års folkeskole eller annen forberedende undervisning. Hovedfagene var norsk, tysk, engelsk og matematikk. Gymnaset ble 3-årig og hadde språklig-historisk linje og reallinje. Latinlinjen falt bort, men med Stortingets samtykke kunne enkelte skoler inntil videre undervise i latin.
I løpet av de neste 40 årene fulgte viktige milepeler:
1890 – Den første normalplanen for folkeskolen.
1896 – Gymnasloven
1910 – Volda Gymnas etablert – det første gymnaset på landsbygda i Norge.
1913 – Kristelig Gymnasium
1916 – Voss Landsgymnas ble etablert som det første landsgymnas i Norge.
1922 – Normalplan for landsfolkeskolen
1925 – Normalplan for byfolkeskolen
1933 – Volda Handelsskule etablert, den første av sitt slag utenom byene.
Kvinnenes adgang til utdanning ble bedret. I 1882 fikk kvinner rett til å ta examen artium, og i 1884 adgang til alle embetseksamener. Kvinnelige lærere hadde også fått innpass i den elementære undervisning, og i 1890 ble seminarene åpnet for kvinner. Omtrent samtidig ble også en rekke fagskoler åpnet. Loven av 1896 gjorde den høyere skole til en fellesskole for jenter og gutter. Egne pikeskoler forsvant utover på 1900-tall
I 1919 ble latinlinjen igjen fast organisert. Elevene kunne velge riksmål eller landsmål som hovedmål, og fra 1907 ble det innført skriftlig prøve også i sidemålet.Den var 7-årig og avløste den treårige Allmueskolen av 1860, og var delt i en landsfolkeskole og en byfolkeskole med sine respektive lover frem til 1959.
Gjennom hele perioden 1889 – 1936 var kirke, skole og utdanning viktige politiske saker. Venstre- og høyresiden sto steilt mot hverandre i spørsmål om kirke, skole og målsaken: Innføringen av Landsmål (senere Nynorsk) med mulighet for hver skole til å velge språkform, og obligatorisk sidemål i Bokmålsskoler. Innføring av statskirke sekulariserte skolen, og folkedannelse skulle oppnås ved nye lover og skoler på bygdene.
Barna startet på skolen ved fylte 7 år, og folkeskolen kunne eventuelt påbygges med 1-årig framhaldsskole og/eller 2- til 3-årig middelskole og 3-årig gymnas.
I perioden 1936 – 1994 ble elevtallet og antall undervisningstimer økt og lærerne ble bedre skolert. i 1936 kom nye folkeskolelover om enhetsskole.
Realskolen ble innført i 1939 som fortsettelse fra folkeskolen, til erstatning for den gamle middelskolen. Den ble kombinert med gymnaset – enten a) tre år realskole som førte til Realskoleeksamen, eller b) overgang til gymnas etter de to første årene, deretter tre års gymnas, til sammen 5 års skolegang etter folkeskolen.
Utviklingen av den høyere utdanningen i etterkrigstiden var en del av utbyggingen av velferdsstaten etter 2. verdenskrig, med siktemål var â gjøre velferd mindre avhengig av den enkelte borgers sosiale, økonomiske og geografiske bakgrunn.
«Lov om forsøk i skolen» av 1954 satte i gang forsøk med en linjedelt ungdomsskole der linjene erstattet realskolen og framhaldsskolen. I 1959 kom Folkeskolelovene, med obligatorisk 7-årig skolegang.
I 1960 – kom Læreplan for forsøk med 9-årig skole, som endte opp med «Lov om 9- årig grunnskole» av 1969, som utvidet pliktig skolegang til 9 år. Realskolen og framhaldsskolen forsvant – den felles videregående skolen skulle avløse gymnas og yrkesskoler.
I den nye Linjedelte Ungdomsskolen skulle elevene inndeles og undervises i forskjellige kursplaner: Kursplan 1, 2 eller3.
Det ble totalt mislykket, fordi det raskt ble klart at valg av lavere linje enn Kursplan 1 hadde store konsekvenser – det var ikke vanskelig å se at Kursplan 1 måtte til: Det ble offentliggjort at for å bli postbud krevdes Kursplan 1.
1974 – Mønsterplanen av 1974 (M74).
Gjelsvikkomiteen og Steen-komiteen la grunnlaget for «Lov om videregående opplæring» gjeldende fra 1.januar 1976. Skolepolitikken på 70-tallet forskjøv bevisst administrasjon fra sentrale til regionale og lokale instanser. Veiledende rammeplaner fra departementet skulle sikre den enkelte skole større selvstyre, og elevene skulle med i beslutningsprosesser. Fylkesskolesjefen fikk ansvaret for planlegging og drift av videregående skoler, og fylket ansatte skolepersonalet . Loven ga likevel departementet stor myndighet overfor fylkene.
1987 – Mønsterplanen av 1987 (M87).
1994 – Reform 94
Videregående skole ble innført ved Reform 94, og erstattet de gamle begrepene yrkesskole, gymnas og examen artium. Alle fikk rett til tre års videregående opplæring. Videregående skole er den delen av grunnutdannelsen som bygger videre på grunnskolen. Den har tre klassetrinn (i noen spesialtilfeller fire). For yrkesfaglig utdanning går det tredje året egentlig over to år i lære i en bedrift.Retten til kompetansegivende utdanning ble realisert m ed Reform 94.
I h.t. Reform 94 har all ungdom mellom 16 og 19 år rett til ett av tre alternative grunnkurs (studieretninger) som de har søkt på, og til to års videre opplæring som bygger på grunnkurset. Alle har rett til tre års videregående opplæring tatt ut over en femårsperiode. Dette fører fram til studiekompetanse eller yrkeskompetanse. Elever som tar yrkesfaglig utdanning, kan skaffe seg studiekompetanse for inntak til universiteter og høgskoler ved å ta allmennfaglig påbygning.
1997 – Reform 97 og ny læreplan. Grunnskolen ble 10-årig.
1998 – Lov om grunnskolen og videregående opplæring.
2006 – Kunnskapsløftet med nye læreplaner for grunnskolen og den videregående skole. Styrking av basisfagene norsk, matematikk, naturfag.
I Norge var vi plaget av mindretallsregjeringer igennom det meste av 70-, 80, og 90-tallet helt til 2005. I juli 2006 kommenterte Jens Stoltenberg den uvante situasjonen med flertallsregjering slik, uten snev av selvironi:
» Tidligere var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre ellerdårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.”
Det er dette som historikeren Edvard Bull d.y. kalte «stortingsregjereri»: Småpartier og vippeposisjoner vinner frem med særinteresser på tvers av regjeringens linje. Etter et mellemspill med flertallsregjering (men med en koalisjon, ikke ett parti) 2005-2013 var vi tilbake i den samme suppen.
Nå er ikke mindretallsregjeringer i og for seg noe nytt i Norge – mellom 1920 og 1940 hadde Norge ti ulike mindretallsregjeringer. Denne ustabiliteten er en følge av valgordningen av 1919 som introduserte flerpartisystemet og flermannskretser. Det ledet til mange politiske partier – uten at noen av dem fikk flertallet på stortinget bak seg.
Valget i 1945 endret alt dette dramatisk – for en tid …..
Her er mine kommentarer til det …
Norges Valgordninger – I
Stemmeretten
Etter grunnloven av 1814 hadde de menn stemmerett som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi. Etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning stemmerett.
Det tok 70 år før dette ble endret (1884). Kravet om eiendom ble da fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett. Etter nye 14 år (1898) ble også inntektskravet fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget. I 1907 fikk kvinner over 25 år med en innekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.
Stemmerettsalderen på 25 år ble opprettholdt i over 100 år, inntil den ble nedsatt til 23 år i 1920. I 1946 ble den nedsatt til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.
Indirekte flertallsvalg
Fra 1814 fram til unionsoppløsningen i 1905 fastsatte grunnloven at Norge hadde et valgsystem hvor velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. På denne tiden var det ikke partidannelser i landet og man mente at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelt velger til å bestemme hvem som skulle sitte på stortinget. Systemet kom under kritikk etter partidannelsene mot slutten av 1800-tallet; kritikken var spesielt rettet mot ”bondeparagrafen” som sa at 2/3 av representantene skulle komme fra landskommunene. Med økt urbanisering førte dette til at byene ble underrepresentert.
Direkte flertallsvalg i enmannskretser
I 1905 ble valgsystemet lagt om til enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. I 1915 førte dette til at Arbeiderpartiet med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget. Arbeiderpartiets framvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.
Forholdstallsvalg i flermannskretser
Før 1920 var de tidligere enmannskretsene til fordel for de største partiene. I 1920 ble det innført forholdstallsvalg i flermannskretser for å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn. Dessuten ble antallet valgkretser redusert til 29.
Den nye ordningen med forholdsmessig representasjon og større valgkretser ga fortsatt ikke partiene stortingsmenn i forhold til stemmetallene for hele riket, men de ble langt mer «rettferdig» fordelt enn før, og partier som ikke hadde flertall noe sted, kunne likevel bli representert på stortinget.
Loven foreskrev den d’Hondtske fordelingsmetode. Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Dette ble første gang brukt i valget i 1924.
Det var arbeiderbevegelsen som vant på forandringen. I 1918 fikk Arbeiderpartiet 18 stortingsmenn, mens det etter stemmetallet «burde» hatt 40. I 1921 fikk Arbeiderpartiet og det nye Norges Socialdemokratiske Parti til sammen 37 representanter til tross for praktisk talt uendret stemmeandel.
Valgordningen la ikke lenger hindringer i veien for nye partier og splittelser av eksisterende partier. Arbeiderpartiet sprakk i tre, det nye Bondepartiet ble stiftet i 1920 og tok de fleste av sine velgere fra Venstre; mens sentrale ledere som partiformannen kom fra Høyre.
Selv om hovedskillet i politikken, da som senere, gikk mellom sosialister og borgerlige, var det ikke to, men seks-åtte, partier. På begge sider av hovedskillet ble det derfor mye tale om samling: Arbeiderbevegelsen samlet seg igjen sist i 1920-årene, og den borgerlige siden gjorde felles front i mange tilfeller. særlig mot Arbeiderpartiets krisepolitikk frem til 1935.
Venstre trivdes godt i sin stilling som mellomparti. De utnyttet at sosialistene oppfattet dem som et mindre onde enn Høyre og Bondepartiet. I de 20 årene fra 1920 til 1940 hadde hadde Norge venstreregjeringer i åtte år, høyreregjeringer i fire, bondepartiregjering i to og arbeiderpartiregjering i seks år.
Mindretallsregjeringene var svake, og det ble mye «stortingsregjereri». Alle sa at de ønsket å spare og gjenreise finansene, men plusset likevel på budsjettforslagene for deres eget distrikt eller andre spesialinteresser. Flere regjeringer falt på at finansministeren prøvde å holde kontroll med budsjettet, men de lyktes aldri å få budsjettene nedover. Gjennom hele mellomkrigstiden steg statens utgifter.
Johan Nyraardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45
I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redusert fra 29 til 20, slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge. Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (St. Lagües modifiserte metode).
DET NORSKE POLITISKE LANDSKAPET ETTER 1945
I løpet av de 74 årene som har gått etter annen verdenskrig har det norske politiske landskapet gjennomgått store forandringer. Det valgsystemet som ble innført i 1919 til erstatning for enmannskretsene fra 1905 var i utgangspunktet ment å skape moderate styringsflertall ved å gi ekstra mandater til de største partiene. Systemet har i stedet gitt Norge flere årtier med mindretallsregjeringer, og dermed en styreform dominert av enkeltsaker og kortsiktige kompromisser.
Sosialiseringsepoken
Einar Gerhardsen , Ap, sept. 45 – nov. 51
De første fire stortingsvalgene etter 2. verdenskrig, dvs. i 1945, 1949, 1953 og 1957, ga Arbeiderpartiet et solid, rent styringsflertall uavbrutt gjennom 16 år.
Arbeiderpartiets mål var å skape et sosialistisk samfunn. Utgangspunktet for arbeidet var et dokument utarbeidet i 1942: ”Norsk arbeidsliv etter gjenerobringen”, Det ble trykket i Stockholm tidlig i 1944 med tittelen ”Framtidens Norge” og var en komplett plan for et sentralstyrt, sosialistisk Norge. Hovedverktøyet var ”planøkonomi”. En av hovedarkitektene var Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.
Arbeidet startet straks etter frigjøringen med opprettelsen av ”Det økonomiske samordningsrådet” i 1945. Dette organet skulle utforme pris-, lønns-, jordbruks- og valutapolitikken, og særlig styre lønninger og priser. Stortinget var fortsatt det øverste organet, men med Arbeiderpartiets rene flertall fra 1945 til 1961 var det mer eller mindre fritt fram for sosialiseringen av Norge etter planen fra 1944.
Regjeringens arbeid ble imidlertid bremset av en sterk opposisjon som, selv om den var i permanent mindretall, klarte å hindre regjeringen i å manipulere Samordningsrådet slik intensjonen var – rådets legitimitet ble svekket – Samordningsrådet ble derfor nedlagt allerede i 1952, både fordi den stramme reguleringspolitikken hindret landets integrering i vestlig økonomi, og desuten kom i konflikt med betingelsene som USA knyttet til Marshallhjelpen (en kan si at USA spilte en direkte rolle som brems i den økonomiske delen av sosialiseringsprosessen).
Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51
Utenrikspolitikken
Det var imidlertid utenrikspolitikken og ikke sosialiseringspolitikken som kom til å undergrave Arbeiderpartiets hegemoni. Mens det gjennom hele 50-tallet var solid tverrpolitisk enighet i Stortinget om norsk utenrikspolitikk og deltakelse i NATO, vokste det etter hvert opp en anti-Nato-fraksjon på Arbeiderpartiets ytre venstre fløy. Dominert av 30-årenes Mot-Dag medlemmer (”motdagistene”) kom denne fraksjonen etter hvert til å gjenspeile Øst-Vest konfrontasjonen – frontene i den ”kalde krigen”.
Einar Gerhardsen tar tilbake fra Oscar Torp jan. 55
I 1961 brøt fraksjonen med Arbeiderpartiet og stiftet Sosialistisk Folkeparti (SF) med et klart anti-NATO- og pro-Sovjet-program. SFs tilsynekomst skapte en labil politisk situasjon som siden da – i snart 60 år – har hersket i Norge, og som etter hvert har gitt Stortinget en betydelig sterkere rolle som politisk detaljstyrer i Norge enn i andre vestlige demokratier. Det første utslaget kom allerede i stortingsperioden 1961-65, da Sosialistisk Folkeparti fikk 2 mandater og kom i vippeposisjon i Stortinget. Det ble derfor Arbeiderpartiets ubestridte leder, ”landsfaderen” Einar Gerhardsen, som etter 16 års ett-partistyre måtte danne etterkrigstidens første mindretallsregjering i Norge.
1961 – 65 – Einar Gerhardsen i mindretall
SFs vippeposisjon i Storting fra 1961 brakte en helt ny politisk situasjon. Den fikk sitt første utslag i 1963 da Gerhardsen-regjeringen ble felt på Kings Bay-saken med SFs 2 stemmer.
Jon Lyng, Høyre, aug. – sep. 1963
Det produserte en svært kortvarig borgerlig mindretallsregjering under Jon Lyng, som ble felt etter bare en måned, og Gerhardsen var igjen på plass.
1965 – 71 – Per Borten med borgerlig flertall
Per Borten, Sp, okt. 67 – mars 71
Stortingsvalget i 1965 brakte det første borgerlige flertall siden 1935, med 5 mandaters overvekt. Senterpartiets Per Borten dannet en koalisjonsregjering av Høyre, Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som holdt gjennom hele den første valgperioden. 1969-valget ga fortsatt borgerlig majoritet – med bare 2 stemmers overvekt – SF forsvant ut av Stortinget.
Opptakten til EU-avstemningen i 1972 ble for mye for koalisjonen. Det som skulle bli Norges evigvarende mareritt – medlemskap i EU – sprengte det borgerlige samarbeidet i mars 1971. Det skjedde nominelt pga. Bortens indiskresjoner til nei-generalen Arne Haugestad, men i realiteten på Senterpartiets innbitte ”Nei” mot Høyres ”Ja”.
1971 – 72 – Trygve Bratteli
Trygve Bratteli, Ap, mars 71 – okt 72
Trygve Bratteli dannet mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (74 mandater – 49,3%), som satt frem til EU-valget i oktober 1972 (19 måneder). Bratteli-regjeringen og Arbeiderpartiet sto så sterkt for et Ja-standpunkt at han erklærte at han ville gå av hvis det ble nei-flertall i folkeavstemningen – og det gjorde det.
1972 -73 – Lars Korvald
Lars Korvald, KrF, okt 72 – okt. 73
Dermed oppstod nok en utilsiktet mindretallsregjering, i oktober 1972, nå under Kristelig Folkepartis Lars Korvald. I et handlingslammet Storting regjerte den på basis av Kristelig Folkepartis, Venstres og Senterpartiets 44 mandater (29,3%), og fikk sitte i 12 måneder frem til valget i 1973. Den utmerket seg ved å få vedtatt en lov i strid med Grunnlovens paragraf 100 – forbudet mot å trykke og distribuere beskrivelser av hvordan man fremstiller sprit.
Norges Valgordninger – II
I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble gjort til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to.
1973 – 76 – Trygve Bratteli
Trygve Bratteli, Ap, okt. 73 – jan. 76
Etter uroen rundt EU-avstemningen stilte det nye Sosialistisk Valgforbund (dvs. SF+NKP+ AIK) til stortingsvalget i 1973. Det ble belønnet med hele 16 mandater. Med Arbeiderpartiets 65 ga dette sosialistisk flertall med ett mandat, og Arbeiderpartiet dannet nok en mindretallsregjering under Trygve Bratteli, støttet av SV. Deretter fulgte to år preget av den paniske oljekrisen i 1973/74, med bensinrasjonering og krisetiltak. Indre kamp i Arbeiderpartiet i slutten av 1975 resulterte i Reiulf Steen som partiformann. I januar 1976 gikk Bratteli av til fordel for Oddvar Nordli som fortsatte mindretallsregjeringen.
1976 – 81 – Oddvar Nordli
Oddvar Nordli, Ap, jan 76 – feb. 81
Arbeiderpartiet fikk ved Stortingsvalget i 1977 en fremgang på hele 14 mandater. Derimot ble det nyskapte Sosialistisk Venstreparti (Sosialistisk Valgforbund av 1973 etter avskalling av NKP) nesten utradert og fikk bare to mandater. Arbeiderpartiets fremgang pluss SVs to mandater brakte akkurat sosialistisk flertall med SV i vippeposisjon, og Oddvar Nordli fortsatte med den samme mindretallsregjeringen.
Uroen etter EU-kampen i 1972 hadde rokket ved LOs solide stilling, blant annet vokste motstanden mot den faste sammenknytningen mellom LO og Arbeiderpartiet, og LO fikk etter hvert konkurranse fra to nye arbeidstagerorganisasjoner: Akademikernes Fellesforbund (AF) i 1975 og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) i 1976: LOs organisasjonsmonopol var brutt.
1978-79 var økonomisk urolige år med sterkt økende oljepriser (oljekrise nr. 2) og et lønnsoppgjør ute av kontroll. Nordli-regjeringen vedtok tvungen lønnsnemnd og innførte i september 1978 en lønns- og prisstopp som varte i 16 måneder – ut 1979. Alt dette bidro til ytterligere velgeruro i oppløpet til 1981-valget.
1981 – Gro Harlem Brundtland
Gro Harlem Bruntland, Ap, feb 81 – okt. 81
I februar 1981 ønsket Nordli avløsning, og Gro Harlem Brundtland dannet nok en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Nordlis tidligere krisetiltak ga henne et vanskelig problem i fanget: et momentant prishopp på 15 % da lønns- og prisstoppen ble opphevet 1. januar 1981. Hennes regjeringstid ble bare 7 måneder – stortingsvalget 1981 ble en stor omveltning.
1981 – Den store kursendringen
1981 – 86 – Kaare Willoch og Høyrebølgen
Kaare Willoch, Høyre, okt 1981 – mai 1986
1981-valget var høyrebølgens ankomst. Sosialistene mistet 9 mandater mens Høyre gikk 13 mandater fram – et solid borgerlig flertall med 5 mandater. Uenighet i abortsaken og om EU hindret imidlertid et borgerlig samarbeid, og Kåre Willoch dannet mindretallsregjering av Høyre alene (54 mandater – 34,8%), støttet av Kristelig Folkepartis 15 og Senterpartiets 11 mandater: Willoch gjennomførte på rekordtid den første ikke-sosialistiske politikk i Norge på 50 år – fri boligomsetning fjernet raskt bolignøden, og skapte en enorm verdiøkning for boliger – grunnlaget for en sterk velstandsbølge.
1983-85 – Kaare Willoch II i borgerlig flertallskoalisjon
Etter 19 måneder rent Høyrestyre (juni1983) krevde Kristelig Folkeparti og Senterpartiet regjeringsdeltagelse. Det ble en koalisjon av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med rent flertall (80 mandater – 51.6%) under Willochs ledelse – den første flertallsregjering på 12 år, med ett nytt departement for å få plass til Kristelig Folkeparti: Bistandsdepartementet.
For en gangs skyld var det ikke indre stridigheter i regjeringen som skapte det største problemet, men ytre forhold – OPECs omvendte oljekrise i 1985-86 ga et voldsomt fall i oljeprisene som fratok Norge titalls milliarder i oljeinntekter, og startet en nedgangsperiode i Norge som kulminerte med den IMF-induserte bankkrisen i 1991.
Norges Valgordninger – III
I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.
1985-86 – Kaare Willoch III i borgerlig flertallskoalisjon
Stortingsvalget 1985 ga så vidt borgerlig flertall (1 mandat), med Fremskrittspartiet i vippeposisjon med 2 mandater. Willochs koalisjon fortsatte som mindretallsregjering, men ble felt av Ap og SV med hjelp av Frps to stemmer bare 7 måneder senere (mai 1986) da Willoch stilte kabinettspørsmål på økning av bensinavgiften med 35 øre.
1986 – 89 – Gro Harlem Brundtland i mindretall
Gro Harlem Bruntland, Ap, mai 85 – okt. 89
Gro Harlem Brundtland overtok med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet med 71 mandater (43%) støttet av SVs 6 mandater. Det første Brundtland gjorde var å devaluere kronen 16% (juni 85). I 1988 innførte hun inntektsstopp og deretter lovfestet begrensning i inntekter. Regjeringen Brundtland II fikk sitte i fred i 3 1/2 år, ikke bare pga. interne uoverensstemmelser mellom de borgerlige partiene, men fordi:
Brundtland-regjeringens politikk i realiteten fortsatte den dereguleringen Willoch påbegynte i 1981, og som dermed hadde støtte av de tidligere regjeringspartiene, og
Norge gikk inn i en økonomisk krise som ingen ville overta: økende arbeidsløshet, synkende boligpriser og etter hvert en bankkrise som kulminerte i 1991.
Dereguleringen var et fullstendig brudd med Arbeiderpartiets sosialiseringslinje. Bruntlandregjeringen ble gradvis av rent høyre-merke – sannsynligvis inspirert av at flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer hadde tatt opp dereguleringstråden etter president Jimmy Carter fra 1976.
Norges Valgordninger – IV
I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 165, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.
Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om St. Laguës metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.
1989 – 1990 – Jan P. Syse i borgerlig mindretall
Jan P. Syse, Høyre, okt. 89 – nov. 90
Stortingsvalget 1989 var på mange måter et misnøyevalg: Fremskrittspartiet gjorde et brakvalg og vant 22 mandater, mens SV gikk frem 11, samtidig som Arbeiderpartiet tapte 8. Samlet manglet sosialistene 2 mandater til flertall. De borgerlige koalisjonspartiene tapte stort, men støttet av Fremskrittspartiet dannet Jan P Syse allikevel en mindretalls koalisjonsregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet (62 mandater – 37.6%). Den holdt i 13 måneder, til den sprakk på EU-saken i november 1990.
1990 – 96 – Gro Harlem Brundtland II i mindretall
Gro Harlem Bruntland, Ap, nov. 90 – okt. 96
Gro Harlem Brundtland tok igjen over med en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene med 63 mandater (38.1%) som ble sittende i tre år, til valget i 1993. Perioden ble preget av bankkrisen, der staten måtte skyte inn kapital for å redde de tre største bankene, og dermed overtok dem. Arbeidsløsheten steg til 180.000 (6,5%), og Arbeiderpartiet lanserte det såkalte solidaritetsalternativet: Konkurranseevnen skulle forbedres gjennom inntektspolitisk samarbeid, nominell lønnsvekst måtte ikke overstige 3 prosent i året forutsatt at veksten i utlandet ikke oversteg 4.5 prosent. Målet var en moderat reallønnsforbedring innenfor 0,5 prosent.
Brundtlands viktigste bidrag til historien var gjennomføringen ev EØS forhandlingene i 1992-93 sammen med Island, Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Liechtenstein, og Stortingets vedtak om EØS uten folkeavstemning. Dette brakte Norge inn i en posisjon hvor et Nei til EU ikke ville få noen reell effekt, ettersom EØS-avtalen dekket alle Norges handelsmessige behov.
Valget i 1993 ga på stedet hvil for sosialistene, en halvering av Fremskrittspartiet og noe fremgang for de borgerlige koalisjonspartiene. Den forestående EU-avstemningen (november 1994) umuliggjorde borgerlig samarbeid, og Gro Harlem Brundtland fortsatte med mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (67 mandater (40,6%). Folkeavstemningens Nei til EU i 1994 affiserte ikke Brundtland-regjeringen, ettersom EØS-avtalen var på plass.
1996 – 97 – Thorbjørn Jagland i mindretall
Thorbjørn Jagland, Ap, okt. 96- okt. 97
Tre år etter valget – i oktober 1996 – overlot Gro Harlem Brundtland regjeringen til Torbjørn Jagland, som fortsatte med ny bemanning men i samme mindretallsposisjon frem til valget i 1997. Jaglands mest minneverdige bidrag til politikken vil nok bli stående: Hans betingelse ved 1997-valget om minst 36,9 % oppslutning for Arbeiderpartiet for å fortsette i regjering.
1997 – 2001 – Kjell Magne Bondevik i ”sentrums”-regjering
Kjell Magne Bondevik. KrF, okt 97 – des, 2001
Ved Stortingsvalget i 1997 mistet sosialistene 6 mandater mens både Kristelig Folkeparti og Frp gikk opp til 25 mandater hver – Høyre mistet 5 mandater. Dette førte til den mest groteske mindretallsregjering Norge har sett som resultat av et valg: En såkalt ”sentrums”-regjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre basert på 42 mandater (25.4%) og som hvilte på Fremskrittspartiets og Høyres 46 mandater (4 flere enn regjeringspartiene til sammen). Et klarere eksempel på en regjering etablert stikk i strid med valgresultatet må man lete lenge for å finne.
2001 – 2001 – Jens Stoltenberg i en kortvarig mindretallsregjering
Jens Stoltenberg, Ap,mars 2001 – okt. 01
”Sentrums”-regjeringen ble felt etter 3½ år (mars 2001) på Bondeviks kabinettspørsmål i forbindelse med gasskraftverk (Senterpartiet og Venstre ville ikke svekke miljøvernloven), og ble erstattet av Jens Stoltenbergs mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene (65 mandater – 39.4%) som imidlertid bare varte i 6 måneder.
2001 – 2005 Kjell Magne Bondevik II i borgerlig mindretall
Kjell Magne Bondevik, KrF, okt. 2001 – okt. 05
Stortingsvalget i 2001 ga stort borgerlig flertall: 97 mandater (72 koalisjonsmandater + Frps 25 mandater). Det førte til en ny mindretallsregjering som nå inkluderte Høyre, men som var avhengig av Frps 25 mandater. Denne regjeringen varte hele fireårsperioden til 2005 og vekslet hvert år mellom Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet som budsjettsamarbeidspart, uten å sette andre spor etter seg enn en drastisk nedbygging av Forsvaret.
Norges Valgordninger – V
I 2005 ble antallet Stortingsrepresentanter igjen endret. Nå ble distriktsrepresentantene redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet 19 utjevningsmandater, ett for hvert fylke, til sammen fortsatt 165. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.
Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.
Fra 1961 til 2005 hadde Norge mindretallsregjeringer i 35 av 44 år. Etter 8 år med flertallsregjering brakte 2013-valget oss tilbake til samme suppen – 2017 videreførte elendigheten …
I de første 20 årene av denne epoken (1961-81)var politikken fortsatt dominert av blokkene fra den foregående epoken (1936-61): Borgerlige mot Sosialister.
Folkeavstemningen om EU i 1972 var det egentlige vannskillet i norsk politikk.
Det var skjebnevalget som gjorde velgerne mer rotløse og mindre partitro. Men selv etter 1972 ble blokkholdningen videreført i lang tid – på sosialistisk side av Arbeiderpartiets steinharde motvilje mot å dele makt med andre, og på borgerlig side motivering som motvekt mot dette – helt til Høyrebølgen slo til i 1981.
Det var Willoch som foretok den virkelige omveltningen – reversering av sosialiseringen i 1981-83.
Det satte sterkt preg på velgerne og endret blokktenkingen allerede før Fremskrittspartiet gjorde sin store entre. Allikevel holdt toblokkbildet seg helt frem til 1989, mye på grunn av den meget synlige kampen mellom Willoch og Brundtland – ”Gro og Kåre”-konfrontasjonene – som varte fra valgkampen i 1981 frem til 1989. I 1989 slo holdningsendringene virkelig til, og velgerne ga Fremskrittspartiet 22 representanter på Stortinget.
Det som imidlertid ble avgjørende for samfunnsutviklingen i Norge etter 1986 var først og fremst at Gro Harlem Brundtland ikke gikk tilbake til den tradisjonelle sosialistiske politikken. men i realiteten fortsatte Willochs politikk. Det er sannsynlig at politiske fundamentet for denne endringen var at hun – inspirert av andre europeiske ledere – adopterte Jimmy Carters filosofi om deregulering (som i virkeligheten var Gerald Fords ide, og som ble fullført av Ronald Reagan).
Medregnet Frps (definitivt ikke-sosialistiske) mandater var det borgerlig flertall i Stortinget i 24 år (1981-2005) – allikevel regjerte Arbeiderpartiet i mer enn halvparten av denne tiden. Etter 1989 har dette utelukkende vært en følge av de borgerlige partienes neglisjering av Fremskrittspartiet, som jevnlig har hatt rundt 25 mandater, 15% av Stortinget.
Først i 2005 gikk Arbeiderpartiet, for første gang i partiets 119-årige historie, med på å danne regjering sammen med andre, ved å inngå forpliktende samarbeid med SV og Senterpartiet foran valget i 2005. Da ble det endelig flertallsregjering. Jens Stoltenberg beskrev problemet slik (uten snev av selvironi) i et intervju 27 juli 2006 (Aftenposten Nettavisen):
Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er oppmerksomheten rettet mot regjeringspartiene – der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt – da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Det gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer. Nå er det annerledes. Nå er vi et flertall på 87 i Stortinget, og de politiske prosessene foregår i regjeringspartiene på forhånd – regjeringens forslag blir vedtatt.”
Refleksjonene gjør seg selv …
I refleksjonene rundt regjeringssammensetningene må det tas i betrakting at Stoltenbergs «rød-grønne» regjering 2005-2013 bare formelt var en flertallsregjering – egentlig var den en form for mindretallsregjering av Arbeiderpartiet.
Valget i 2013 brakte Norge tilbake til den etterhvert tradisjonelle situasjonen med mindretallsregjering – denne gang borgerlig med Høyre i allianse med Fremskrittspartiet med Erna Solberg som statsminister, støttet av Venstre og Krf. utenfor regjering.
Etter at 2017-valget ga borgerlig flertall nok en gang, klarte Erna Solbergs regjering etter mye kaving å få Venstre med inn. Etter en forferdelig indre kamp valgte også Krf til slutt å gå inn i Erna Solbergs Høyre/V/Frp-regjering – på overtid Dermed har Norge igjen en flertallsregjering.
Vi venter spent på neste runde …
Har Norge hatt godt av dette? Selv i dise siste «flertallsregjeringer» har det effektivt vært de bitte små partiene (2 – 6 %) som har trumfet gjennom sine syn …
