Ved krigens slutt i Europa 8. mai 1945 befant det seg ca. 60 millioner tvangsforflyttede sivile i sentral-Europa – de fikk fellesbetegnelse DP: Displaced Persons.
Det var frigitte konsentrasjonsleirfanger, østeuropeere som hadde flyktet foran fremrykkende sovjetiske styrker i krigens siste måneder og tidligere slavearbeidere importert av Nazityskland.
Flertallet av disse menneskene ble tilbakeført til sine opprinnelige hjemland i løpet av et års tid, men de fleste østeuropeere nektet å dra tilbake til sine nå sovjetokkuperte hjemland.
Høsten 1946 var det fortsatt 8 millioner igjen som var hjemløse og det var ennå uklart hvor man skulle gjøre av dem – de var samlet i store leire rundt om i Vesttyskland (som til å begynne med inkluderte den vestlige delen av Østerrike) og i Norditalia. Disse leirene gikk under betegnelsen Displaced Persons Camps – DP-leire.
Det tok tid før Vesten fikk organisert seg – en del land hadde jo vært okkupert, og måtte få orden på sine egne samfunn først.. Det ble løst etter hvert og mellom 1947 og 1953 ble majoriteten av de gjenværende DPer distribuert rundt om i verden.
De som tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene 1948-52 erfarte disse DP-ene på nært hold – særlig de som var forlagt i Rendsburg i Schleswig Holstein.
Tysklandsbrigadens 1. bataljon og Ingeniørkompaniet var forlagt i det store anlegget Kingsway Barracks i Rendsburg. Nærmeste nabo var DP-leiren, som lå gjerde mot gjerde . Der holdt rundt 2 000 flyktninger til – Displaced Persons, folk som var fordrevet fra sine hjemland i løpet av krigen som slavearbeidere, konsentrasjonsleirfanger, eller bare hjemløse.
Felles for dem alle var at de ikke turte å reise tilbake fordi landet deres var under sovjetisk okkupasjon eller var blitt til en sovjetisk vasallstat. De hadde vært mange flere, men de var gradvis blitt fordelt rundt om (se nedenfor).
Dette var mennesker uten arbeid, som levde på UNRRA-programmet. Selv om de fikk mat nok, var det jo klart at så mange inaktive mennesker hopet sammen på et sted var et problem. Ca en tredjedel var kvinner – i alle aldre. Det var jo nærmest en naturlov at det ble omfattende prostitusjon av slikt. Men DP-leiren var forbudt område for Ola.
Vi i Brigaden hadde, som alle okkupasjonstropper, et generelt fraterniseringsforbud – det vil si at det var ikke tillatt å opprette varige kontakter med tyskere, uansett kjønn. Vi kunne fritt handle i butikker og gå på bierstuber og spisesteder, men BAOR (British Army of the Rhine) som hadde kontrollen over den britiske sektoren (nordvestdelen) av Tyskland hadde strikte regler for en del steder: Nattklubber og liknende var merket Out of Bounds dvs. adgang forbudt!. Overtredere som ble oppdaget havnet i kakebua. DP-leiren var definitivt Out of Bounds.
DP
Da Vesten fikk organisert seg, ble det et storstilt flyktningeprogram av det. To norske skip var involvert i trafikken, chartret inn av det britiske samveldet, i første rekke MS Skaubryn. De gik i fast rute mellom Marseilles i Franrike og Australia, Canada og Syd-Afrika i første rekke.
Belgia var det første landet som tro til: I 1947 importerte de 20,000 DPer som arbeidere til kullgruvene – det virkelige antallet var større fordi det var familier med. Programmet fikk en del kritikk fordi det ble sett på som en måte å skaffe billig arbeidskraft.
Storbritannia tok i mot 86 000 DP som en del av et stort arbeiderimportprogram. I tillegg tok Storbritannia in 115 000 polske soldater som hadde tjenestegjort på vestlig side, og 12 000 ukrainere, i alt over 200 000.
Canada startet et storstilt importprogram for kvalifisert arbeidskraft med nære slektninger – ved slutten av 1951 hadde Canada tatt imot 157 687 DP.
Australia ekspanderte sitt tidligere immigrasjonsprogram i 1947, og hadde i 1953 tatt imot i alt 182,159 DP, hovedsakelig fra Polen og Balticum (i tillegg tok de imot flere hundre tusen briter som forlot Storbritannia i samme periode).
Da Israel ble en egen nasjon i 1948, hadde allerede over 50,000 DPer kommet seg inn i landet, lovlig eller ulovlig. Med helt åpne dører for alle jødiske flyktninger uansett alder, tok Israel imot over 652 000 DP før 1950.
Norge tok imot 492 jødiske DP, men de fleste av disse reiste til Israel så snart det ble en mulighet.
USA kom sent inn i prosessen, hovedsakelig på grunn av motstand i Kongressen mot sentral- og østeuropeiske intellektuelle og jøder, Det amerikanske programmet ble allikevel det mest ekspansive, men også det mest byråkratiske. The DP Act of 1948 lot 200 000 DP inn i landet de neste to årene. I 1950 ble loven forlenget i to år, slik at mellom 1949 og 1952 slapp i alt 450 000 DP inn i USA. 137 450 av disse var europeiske jøder.
I 1953 var det fortsatt over 250 000 DP i Europa, de fleste av dem gamle og/eller uføre. Enkelte tok i mot disse på humanitært grunnlag – Norge tok imot 200 DP som var blinde eller hadde tuberkulose, og Sverige tok også imot en del slike. De aller siste ble til slutt akseptert av Tyskland og Østerrike som fullverdige borgere.
Det er til ettertanke at når det gikk så greit å absorbere over to millioner flyktninger inn i moderne samfunn på mindre enn ti år, så var det av to enkle grunner:
Alle var av kaukasisk opprinnelse (hvite) – ingen var asiater eller afrikanere.
De var alle av nær beslektede religioner: Kristne (ortodokse, katolikker, protestanter) og jøder (750 000) – ingen var muslimer.
Fra 1947 til 1953 hadde Norge en infanteribrigade (ca. 4 500 mann) stående i Tyskland som en del av den britiske okkupasjonsstyrken «British Army of the Rhine» – BAOR -som fra 1945 til 1994 besatte Nordvest-Tyskland (British Sector- fra Harz i syd til Schleswig Holstein i nord) . BAOR besto av fire panserdivisjoner (armoured divisions).
I 1950-51 så verden ikke lys ut: Sovjet hadde dannet østblokken av kommuniststyrte regimer, de hadde blokkert Vest-Berlin i ett helt år i 1948-49, NATO ble dannet i 1949 som et svar på alt dette, med Norge som medlem. Så tok Mao makten i Kina, og i juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, og startet en voldsom krig som pågikk i tre år. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig – den hadde vi alle friskt i minnet. 3. Verdenskrig lurte like rundt hjørnet.
De norske brigadene besto alle av vernepliktige i førstegangstjeneste – tjenestetiden var 12 måneder: Først 6 måneder i Brig S – skolebrigaden, deretter 6 måneder i Tyskland.
I 1947-49 var den norske brigaden plassert i Harz, men fra og med 1950 besatte den Schleswig Holstein, med forlegninger i Flensburg, Schleswig, Rendsburg og Neumünster. Brigadene ble nummerert med årstall: Brig 471 var den første, Brig 522 var den siste – i alt 12 brigader.
Jeg tjenestegjorde i Brig 521 – den nest siste – da innkallingen til verneplikt fant meg hjemme i 1951, hadde jeg allerede fartet en del rundt i verden: To år på dekk og i maskin i handelsflåten, et halvt år i Australia og ett år som praktikant på byggeplasser i Italia. For å få mer praksis før teknisk utdannelse hadde jeg søkt forlodds fordeling til Ingeniørregimentet, så det ble Hvalsmoen og Ing.Kp/Brig S – opplæringen til Tysklandstjeneste.
Ved oppmøtet i november viste det seg ca. 60 % av rekruttene hadde Artium (datidens VGS), og var der for å opparbeide praksis på samme måte som meg (men få av dem visste hva de skule bruke poengene sine til – tannlege eller arkitekt?…). Det var en kald vinter og det ble mye skigåing: tråkking av utforløypa på Norefjell for den kommende Olympiaden og Øvelse Vinter I i Hedmark – det ble mere tid i 16-manns svensketelt enn på brakka.
I januar lå vi i telt på Vikersund en måned for skytetrening. Vi hadde, som den første av brigadekontingentene til Tyskland, fått amerikanske våpen – Garand M1, Browning BAR MG og Colt 12,7 mm mitr. Tidligere brigader hadde ex-tyske våpen under tjenesten i Norge (Mauser K98k og MG 42). Mer om det nedenfor. Ellers var det brobygging over Randselva, sperretjeneste, sprengningstjeneste og spredt og sluttet orden. Og det var ingen tvil om hvem som var FI: Sovjetunionen.
KNM Svalbartd – Troppetransport
Da dagen opprant i april ble vi stuet (fire i høyden) 1000 mann om bord i KNM Svalbard – Norges eneste troppetransportskip . Tidligere kontingenter lot igjen sin ex-tyske våpen i Norge, og fikk britiske våpen når de kom til Tyskland (Lee Enfield geværer, Brengun MG). Vi, derimot, hadde med oss våre amerikanske (NATO-) våpen til Tyskland og brukte dem der.
Parade for admiral Brind
Vel i land i Tyskland ble vi forlagt i Kingsway Barracks i Rendsburg sammen med 1. bataljon. Det var flotte mur-kaserner, en stor overgang fra trebrakkene på Hvalsmoen. Vi oppsto som Ing.kp/Brig 521 (engelsk: Fd. Coy. RNore/521 Bde). Brigaden var en del av The British Army of the Rhine, som okkuperte Nordtyskland. Brigadens ansvarsområde var Schleswig-Holstein, som i sydøst grenset til Østsonen – sovjetisk territorium. Vi var en del av NATOs front mot øst.
Kingsway Barracks
I Tyskland begynte en helt ny virkelighet for oss. Tjenesten var mye mer velorganisert enn i Norge: Hver uke var det én type tjeneste fra mandag til fredag, avsluttet med en nattmanøver natt til lørdag – og så fri. Ny tjeneste uken etter, på samme måte – veldig grundig trening. Vi brukte tidligere tyske øvingsfelter rundt i Schleswig-Holstein, med masse ruiner å prøve seg på og i uansett type tjeneste.
Sprengningstjeneste
I juni ble vi sendt til Hameln ved elven Weser – historiens rottefangerby, i Niedersachsen, litt syd for Hannover, og det var brobygging vi skulle trene på. Vi ble forlagt i telt ved siden av en britisk ingenøravdeling, og i fem uker bygde vi broer av Baileymateriell, et genialt mekano-aktig system (som fortsatt er i bruk for midlertidige konstruksjoner verden over). Som sluttprodukt bygde vi en 133 meter lang pontongbro for 50-tonns stridsvogner, over Weser – på 8 timer. Det var jubel da den første Centurionen kjørte over – så demonterte vi den igjen.
Bailey-bro, Klasse 50 tonn – 133 meter over Weser ved Hameln
I august og september fulgte butt i butt henholdsvis to uker i Brilon og to uker i Sennelager, begge i Nordrhein-Westfalen, med intensiv infanteritrening med alle våpentypene vi hadde. Sennelager var et område på 116 kvadratkilometer som hadde vært i militær bruk i nesten 100 år, med masse spesialområder med hinderbaner og bymodeller for gatekrig og minefeller. En del treningsopplegg ville vel vakt oppsikt i dag, som f. eks. 300 m hinderløp med innlagt skarpskyting. Hørselvern var ukjent, og en ukes tjeneste med demolering av blindgjengere på bazooka- og håndgranatbanene var nok medvirkende til permanente smellskader i hørselen.
Hinderløp med skarpskyting – Sennelager
Tjenesten i Tyskland ble avrundet med de to store øvelsene Skandia III og Main Brace i Schleswig-Holstein, begge øvelser på divisjonsnivå samme med britiske avdelinger. Største opplevelsen var da troppen fikk i oppdrag å forberede Kieler Hochbrücke, jernbanebroen over Kielkanalen, for sprengning – det gikk 500 TNT-klosser (tre-attrapper) like mange fenghetter 2 km ledning og 1 km detonerende lunte, og tok 36 mann 8 timer i pøsende regnvær.
Bliundgjenger tjemeste på håmdgranatbane -(UXB = Unexplobeb bomb) – Sennelager – Sjt. Vaage og Vkorp Ness
Jeg er ikke fagmilitær, men jeg har det inntrykk at Norges Tysklandsbrigader var svært godt opplært og trent, og hadde nok kunnet gjøre en god innsats, så langt det er mulig å få til med vernepliktige soldater på ett år. Men vi som var korporaler og visekorporaler var underbefal – NCO – i det britiske systemet, og hadde adgang til britenes NCO-fasiliteter. Det hendte nok at vi følte oss litt beskjemmet ved å sitte ved samme bord som korporaler og sersjanter med 10 års tjeneste og mer bak seg, inkludert 2. Verdenskrig …
Hochbrucke over Kiel-kanalen – Sprengningsobjekt
Da det nærmet seg dimittering, kom det rundskriv om mulighet for tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, jeg meldte meg på, og dit bar det – det er en annen historie.
Jeg reiste til sjøs som 15-åring i 1946, så jeg var ikke krigsseiler, selv om jeg de første 12 månedene av min førstereis hadde fullt krigsrisikotillegg (100%) og tankrisikotillegg (50%) – det var fordi det fortsatt var krig på havet: Drivminer fløt rundt i hundrevis – over Nordsjøen måtte vi gå med redusert fart i bøyemerkete leder som ble holdt fri av minesveipere.
To tredjedeler av mine skipskamerater (26 av en besetning på 40) var krigsseilere/uteseilere som alle hadde seilt utenriks de siste seks årene eller mer. De var harde (men gode) læremestre. Skipper var Guttorm Jacobsen fra Tromsø, tidligere skipper på DS Victo som ble senket av tyske fly i 1941.
Rundt halvparten av dem hadde opplevd torpedering eller minesprengning. Av handelsflåtens 30 000 sjøfolk (rundt 6 000 hjemme i Norge og 24 000 i Londonregjeringens Nortraship) omkom 3 638 – 12 % – hver niende mann – mellom 1939 og 1945, rundt 600 av dem i hjemmeflåten og 3000 i uteflåten.
Men alle var stort sett lojale til ”Junien” – Sjømannnsforbundet – formannen Ingvald Haugen hadde en høy stjerne, og vi var medlemmer alle sammen. I løpet av de neste to årene skjedde imidlertid saker og ting som skapte voldsomme reaksjoner blant krigsseilerne, som jeg fikk oppleve på nært hold:
Først hyreomleggingen og den nye sjømannsskatten høsten 1947: Skatten ble doblet fra 15% til 30% for ugifte (som var det store flertallet).
Det førte til storstreiken i Buenos Aires høsten 1947. Det lå 15 norske skip i La Plata på en gang, og besetningene gikk til spontan sitdownstreik da det første skattetrekket slo inn. Sigurd Senje (1919-93) var Gnist på en av de båtene og har skrevet malende om det (utdrag av boken ”Farvel Sjømann”):
Det ble sitdown streik: Besetningene på alle norske båter i Buenos Aires satte seg ned og protesterte. Holdt møter i messene og på kaia, forsøkte å nå norske skip i andre havner med appeller om aksjon. Skipperne nektet å betale ut hyrer. Sympatiaksjoner og innsamlinger ble satt i gang på andre lands båter. Ingen utenlandske sjøfolk hadde hørt om så grove skatter. Hva er det for noen gærninger som sitter ved makta i sjøfartslandet Norge? De amerikanske passasjerene våre sperret øynene opp, og slapp dollars i streikekassa, dollars mot sosialistisk undertrykkelse!
Hvem streiket vi mot egentlig? Mot selve fedrelandet, far! Fedrelandet som er så stolt over sjøfolka sine bare de seiler inn penger nok! Mot makthaverne hjemme: Vi streiket mot den firkanta staten og mot tillitsmennene våre hjemme som ikke har spytta i saltvann siden ungdommen og ikke tør å gjøre noe nå fordi de er redde for de feite landfaste kontorjobbene sine! Og forresten er de gift med partiet og staten.
Vi streika mot alle som styrer og bestemmer over sjøfolk – som de veit er spredt over sju hav og tusen havner og ikke kan møtes til samlet motstand. En gjeng av den navngjetne norske sjømannsstand på kaia i Buenos Aires gjorde stille opprør mot sjøfartsnasjonen Norge. Streiken varte i åtte dager. Så gikk den i oppløsning som ventet. Hyra går ned, men argentinsk rødvin er stadig god og billig, og du kan trøste deg med puro til to kroner literen – 96% sprit.
Den norske sjømann! er ingen fullgod samfunnsborger med stemmerett over sine egne inntekter. men en desto bedre melkeku for dere, enda bedre enn Vinmonopolet. Og en fin figur i skåltalene for vår ære og vår makt og i eventyret om den vesle nasjonen som ble stormakt på havet …”
Så langt Senje. Vårt skip var i tankfart på Vestndia da dette skjedde, og som resten av handelsflåten fikk vi bare høre om Buenos Aires-opprøret gjennom Radioavisen, som Gnisten delte ut et par ganger i uka. Vi ble jo også truffet av denne skatten – alle murret, men du kan ikke streike i sjøen. Men sinnet var voldsomt – Senje beskriver det godt …
Hendelse nummer to kom våren 1948, da Stortinget besluttet å ikke dele ut Nortraship-pengene til krigsseilerne.
Ingvald Haugen (som var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre) vendte krigsseilerne ryggen, og spredt som de var ”over sju hav og tusen havner” kunne de lite gjøre. Over natten ble Ingvald et hatobjekt – for fortsatt utgjorde krigsseilerne over halvdelen av utenriksflåtens bemanning .
I 1945 var Norge fortsatt et nokså klassebevisst samfunn, der sjøfolk var nær bunnen av stigen (“spenner penger som en full sjømann” var et standarduttrykk). Det kom klart til uttrykk under Stortingets behandling av saken: En rekke av innleggene i debatten var utilslørt sjikane av sjøfolkene: “Sjøfolkene ville sløse bort pengene om de fikk dem utbetalt (les: drikke dem opp)”. En som kjempet for at sjøfolkene skulle få pengene var Claudia Olsen (H – Vestfold) men det var bare åtte som stemte for det.
Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51
Mer formelt fant regjeringen (Arbeiderpartiet) det politisk vanskelig å utbetale så mye penger til én begrenset gruppe av befolkningen i en økonomisk vanskelig tid – Norges innbyggere ble manet til å vise nasjonal holdning til gjenoppbyggingen av landet.
Til tross for store protester fra norske krigsseilere, vedtok Stortinget i 1948 å sørge for “forsvarlig bruk av midlene” ved å opprette et fond. Det ble av krigsseilerne oppfattet som et overformynderi – Staten skulle avgjøre hvem som hadde mest behov for pengene.
Jeg husker som om det var i går den veldige bitterheten hos mine skipskamerater og det voldsomme hatet mot den svikefulle Junien og forræderen Ingvald Haugen.
Krigsseilerne ønsket og forventet at fondet skulle tilbakebetales til hver enkelt sjømann som individuelle utbetalinger. At en del av krigsseilerne var fremtredende kommunister hjalp ikke saken (den kalde krigen var i full gang). I stedet ble krigsseilerne som gruppe stemplet som kommunister. Krigsseilerne organiserte seg og gikk til rettssak mot Staten, som de tapte i 1954 da Høyesterett avgjorde at de ikke hadde rett til pengene.
Hva var nå dette Nortrashipfondet?
Det ble opprettet fordi britiske myndigheter ikke ønsket at norske sjøfolk skulle seile under bedre betingelser enn britiske sjøfolk, og ville at de norske krigsrisikotilleggene skulle reduseres. Fra 1940 av ble beløp tilsvarende reduksjonene i norske sjøfolks hyrer satt inn på et fond. Da det ble kjent blant norske sjøfolk, var tolkningen at pengene i fondet var personlige krigsrisikotillegg som skulle tilbakebetales til hver enkelt krigsseiler etter krigen. Slik gikk det ikke.
Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45
Kampen om dette fondet førte til at norske krigsseilere organiserte seg i krigsseilerforeninger og Krigsseilerforbundet. Det er et sårt punkt i krigsseilernes historie – et symbol på Norges manglende anerkjennelse for deres innsats. I krigsseilernes øyne stjal Staten deres opptjente penger – og de fleste oppfattet det som manglende anerkjennelse for den store innsats de hadde gjort for landet under krigen. Siden den gang har Nortraship-fondet dominert all omtale av norske krigsseileres innsats – saken vekker harme den dag i dag.
Nortraship-fondet ble ikke brukt til gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. De norske rederiene fikk sine skip tilbake i august 1945 (etter Japans kapitulasjon), og i januar 1946 fikk de erstatningsoppgjør for tapte skip.
Mange tror at norske redere skodde seg på krigsfarten, men sannheten er at det var den norske Londonregjeringen som tok inn hele Nortraships netto fortjeneste gjennom fem år. Dels brukte Londonregjeringen inntektene til forbruk under krigen, men hovedgevinsten – 808 millioner – ble i 1945 brukt til nedbetaling av Norges statsgjeld.
Nortrashipfondet var et separat beløp, som i 1948 var på 43,7 millioner kroner. Det levde videre, og ble hovedsakeligbrukt til støtte for enker og barn av sjømenn som omkom under krigen Fondet med renter var brukt opp i 1995.
Først i 1972, etter mange års kamp, kom det en økonomisk oppreisning da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia). Vedtaket er juridisk sett enestående da det tilsidesetter et vedtak i høyesterett. Utbetalingen var på kr 200 per måned for fartstid under andre verdenskrig minus kr 20 i skatt. Men det var egentlig for sent – mange var døde i løpet av de 27 årene som var gått – de fikk aldri noen ting.
Alt dette opplevde jeg gjennom min direkte kontakt med mine læremestre krigsseilerne – det er klart at det gjør meg ikke nøytral i denne saken. Jeg delte deres følelse av maktesløshet – de var jo spredt for alle vinder og uten mulighet til mottiltak.
”Junien” falt sterkt i sjøfolks anseelse i disse årene. Skampletten sitter fortsatt uutslettelig fast på Stortinget, Høyesterett og Det norske Arbeiderparti.
LN-TSB var en viktig del av mitt liv i mange år – jeg var aktiv fallskjermhopper fra 1965 til 1980. Mellom 1969 og 1980 gjorde jeg 508 av mine totalt 1530 fallskjermhopp fra det flyet. Jeg var privatflyger 1971-1988, og fløy TSB litt over 500 flytimer (i tillegg til tid på IKC og BIP) – Eilif Ness, D-22.
1957-66:
TSB i Thor Solberg Aviations tjeneste (dekor er Cessna’s standard for 1957)
Manufacturer’s Serial Number (MSN) 182A-33977 Date of Manufacure issued 00-00-1955, Registered to Cessana Aircraft Company, as N5977B
In stock as Cessna Aircraft Company MSN until 21 December 1956. Bill of sale as N5977B to Thor Solberg Aviation Co., Somerville, NJ, dated 21 December 1956.
N5977B registration cancelled by US Registry. 2 May 1957. Bll of sale 12 June 1957 to Thor Solberg Avition, Fornebu as LN-TSB. Luftdyktighetsbevis nr. 425 utstedt 22 juni 1957.
– LN-TSB ble importert av Thor Solberg Aviation i 1957, og brukt i hans virksomhet med base på Jarlsberg flyplass frem til 1966, bl. a. som skolefly for trafikkflygere (en av elevene var Harald Sneholm fra Island, senere sjefsflyger i Icelandair).
1967-69:
Advokat Arne Karlsen fra Sandefjord kjøpte TSB for 45.000 kroner fra Tor Solberg Aviation i 1967. Den var da ikke i drift. Arne reparerte motoren, modifiserte luftinntaket til forgasseren, omlakkerte flyet og brukte det til privatflyging 2 år.
1969-75:
TSB i sponsoren Rothmanns’ antrekk 1969.
I juni 1969 kjøpte IS Paralift v/ Petter Ringvold LN-TSB av Arne Karlsen, etter testflyging med fallskjermhoppere. Det var til erstatning for Paralifts første fly, Cessna 180 LN-TSF, som groundloopet på Aursletta. Allerede første året (’69) kjøpte de inn hoppdør-STC, den ble bygget og montert av Fred Olsen (den døren er fortsatt i bruk – uendret).
Sigarettmerket Rothmanns hadde sponset kjøpet av TSF, derfor ble også TSB malt i Rothmanns farger og med deres merke (kronen).
(Senere sponset Rothmannns også en åtteseters DeHavilland Rapide DH89A ((LN-BEZ), som IS Paralift opererte i tre år).
Paralift opererte TSB som privatfly, hovedsakelig flyging med fallskjermhoppere for Oslo Fallskjermklubb. frem til de fikk driftstillatelse (1971) og ble ervervsmessig (Paralift, Petter Ringvold & Partners). I 1973 ble Paralift omdannet til aksjeselskap: Paralift Air Services AS.
1975-80:
Som NIMBUS’ klubbfly
Da Paralift startet kommersiell taxiflyging. passet ikke TSB inn i flåten lenger – i tillegg var tobakksreklame blitt fordudt, så flyet måtte lakkes om. I mars 1975 solgte Paralift (som nå var blitt til Partnair) flyet til RW-Club Nimbus, som hadde base på Rygge Flystasjon. TSB var Nimbus’ første hoppfly – senere kom Cessna U206C LN IKC til. I Nimbus-perioden var TSB stasjonert på Rygge. I 1976 ble hjul og bremser byttet ut med 206-hjul og -bremser.
TSB hadde vært til ettersyn hos Fred Olsen på Forneu i november 1980, og ble parkert utenfor FOF-hangaren. På natten ble det storm, og flyet ble blåst rundt på taket. Da det ble snudd med kran, ble det stilt rett opp ned på spinneren – totalskadet. Nimbus fikk forsikringsoppgjøret.
1981-1984:
TSB som vrak på Fornebu i 1981, Merk knust sideror og bøyd propeller.
I februar 1981 måtte vraket fjernes. Eierne i Paralift Air Service A/S ble enige om at de sammen, privat, skulle overta det og få det bygget opp hos Norrønafly på Rakkestad. Kostnadene skulle dekkes inn ved bruk som privateid fallskjermfly, drevet av Eilif og Peter Chr. Ness, som begge var aktive i miljøet.
Eilif ordnet både kjøpet og oppbyggingen. De nye eierne etablerte I/S Paralift 2: Pettter Ringvold, Mikkel Schram. Eilif Ness og Erik Andreas Irgens. Det ble installert ny King KX195 radio, transponder, VOR og ADF. Flyet var klart 20 juni 1981, og Eilif fløy det tur-retur til Malta Air Rally. Deretter ble det stasjonert på Fornebu, og fløy for Oslo Fallskjermklubb på Jarlsberg og demoer.
1984-90:
Gjenoppbygget av IS Paralift 2, juni 1981. Dekoren er Cessnas standard for 1956, men i Partnair-farger.
I mars 1984 solgte aksjonærene i Paralift Air Service A/S (Partnair) selskapet til Tenvik, og ettersom aksjonærene var andelseierne i fellesprosjektet overdro de sine andeler til Eilif Ness i et internoppgjør . Eilif ble eneeier av I/S Paralift 2 og dermed av LN-TSB. Verdien av I/S’et ble satt til 250.000 kroner (200.000 for flyet og 50.000 i driftsfond). I/S’et ble delt i 50 andeler a 5.000 kroner – Eilif beholdt 40 og ga 10 til Peter Chr. Ness, Peter foresto all drift og vedlikehold av TSB, som fløy mest for Oslo Fallskjermklubb på diverse hoppfelt.
1990-2006:
I januar 1990 overdro Eilif og Peter Chr. andeler til nye deltagere slik: Torolf Paulshus 8, Lasse Aasheim 8, Jens-Henrik Johnsen 8, Arild Brandsnes 3, Eilif beholdt 13 og Peter sine 10. Peter fortsatte som driftssjef for IS’et.
I 1995 fikk TSB montert ny trebladet propell og hushkit til motoren (støydemper), verdi 120.000 kroner. Ny verdi av TSB = 370.00 kroner.
I 1998 overdro Eilif 10 av sine andeler til Torolf Paulshus, som da fikk 18 andeler (36%).
Dum flyger som ikke brukte forgasservarme ved descend. Motorstopp og landing i akeren.
I 1999 ble TSB utsyrt med speedbrakes (stupbremser) for 50.000 kr, og i 2003 med vingeforlengelser (og fikk øket max.-vekt), ny bakvegg i cockpit og nytt stigtrinn for til sammen 130.000 kroner. Ny verdi av flyet 500.000 – Flyet var alltid gjeldfritt, ingen lån ble tatt opp – alt nytt utstyr ble finansiert over driften.
I 2003 ble Jens-Henrik Johnsens og Arild Brandsnes’ andeler kjøpt ut. I november 2006 ble ”Venneforeningen LN-TSB” stiftet og overtok driften av flyet., og drev det frem til desember 2017. I juni 2017, feiret TSB 60 år, på Starmoen.
13. desember 2017 ble det registrert eierskifte av LN-TSB: Ny ene-eier er Kurt Vegar Ødemark, Krokkleiva. Venneforenngen LN-TSB består fortsatt.
(Denne historien ble til en mediasensasjon som gikk over hele verden som nyhetssnutt – 15 år senere (1994) lagde TV3 en rekonstruksjon med intervjuer, flyging og hopping – «Alarmen går» … )
En stor del av mitt liv har jeg vært engasjert i fallskjermhopping – gjennom hele 70-tallet var jeg svært aktiv. Flysertifikat ble det også, for noen måtte jo fly oss opp.
Vi skapte Fallskjermklubben Nimbus med base på Rygge Flystasjon, og klubben kjøpte etter hvert to fly: En Cessna 182 LN-TSB og en Cessna 206 LN-IKC.
Søndag 11. desember 1977
Nimbus hadde som vanlig treningshopping de siste helgene før jul –, til tross for kulde og korte dager. Denne søndagen var ca. 5 kuldegrader, lett, men iskald sydlig bris og det hadde snødd lett (3-4 cm) om natten. Det var overskyet i 5000 fot, noe som passet vårt siste elevkurs. De stilte på vårt faste hoppfelt Rygge Flystasjon denne dagen kl 1300 (dvs., etter kirketid, fordi det var søndag).
Vanligvis hoppet jeg selv, men denne dagen var det min tur til å fly Nimbus’ klubbmaskin nummer 2, Cessna 206 LN-IKC. Med det lave skydekket ble det bare elevhopping, og som fjerde løft lastet jeg inn hoppmester Arne Husby med fem lineelever – han skulle sette dem ut i tur og orden, så skulle vi ta en 360 climbing turn, og Arne hoppe til slutt.
De fallskjermene vi brukte i Nimbus was modifiserte B-5 nødskjermer med 28 fots C9 kalotter med dobbel-T (Hustler) styresystem. Åpningssystemet var utløserline (static line) med brytetråder som holdt pakksekken lukket. En PUTT (pilotskjermuttrekker) – en kort webstropp forsynt med et stykke han-velcro var knyttet til enden på utløserlinen, paret med et stykke hun-velcro på toppen av pilotskjermen som lå inne i sekken.
Staticlinene ble huket fast i flyet bak førersetet. IKC hadde en ring i dørken til å huke staticlinene i – alle ble festet i den samme ringen, og alle linene ble hooket opp ved innlasting, en og en ettersom elevene lastet inn. Ved utsprang ble linen strukket og brøt alle brytetrådene, putten trakk ut pilotskjermen og sikret hurtig åpning.
IKC hadde, som 206er flest – en stor lastedør bak i kabinen på høyre side, slik at elevene som skulle settes ut ikke hadde noe stag å holde seg i eller stigtrinn å stå på, men ved kommandoen “sitt i døra!”satte eleven seg i døra på den ene skinken med ansiktet forover til hoppmesteren ga ham ordren “Gå!”.
Arne Husby – bildet ble tatt to uker senere, undr rekonstruksjonen.
Vi tok av som normalt og kom raskt opp til dropphøyden 2500 fot. Arne dirigerte meg inn med “høyre-venstre” -tegn, og sendte elev nr. 1 til “sitt i døra” – og kommanderte så “Gå!”. Med eleven vel ute og observert med normal åpning, kveilet Arne opp staticlinen (med putten i enden) og skjøv den inn under mitt sete. Ny runde, neste elev, samme prosedyre, til slutt lå det fem staticliner stuet under setet mitt. Siste runde med full climb brakte oss fra 2500 fot til 3500, Arne satte seg på huk i døren til vi var linet opp – så ga han meg et kort vink og forsvant ut av syne. Jeg trakk av på throttelen for descend.
Så, plutselig, hører jeg roping – og det er ikke i headsettet – men jeg er jo alene her oppe! Jeg ser bak meg – tomt fly – men en av staticlinene ligger stramt over dørken og ut i bakre hjørnet av døren. En ond anelse slår meg, jeg sparker hardt sideror og legger over mot høyre, og der ser jeg Arne slengende noen meter under flyet, hengende i staticlinen etter det ene benet! Jeg trimmer flyet level, spenner av setebeltet og går bakover for å se om det er mulig å huke av linen – men NIX! – den er som en felestreng!
Tilbake til setet, kaller opp Rygge Tower og foklarer at jeg har en hopper hengende under flyet. Flygelederen (Einar Solum) kommer da med de forløsende ord, som jeg aldri vil glemme: “What are your intentions?” Det satte tankevirksomheten min i gang – Hva Nå?
Det holdt på å mørkne (det var dagens siste løft), under meg hadde jeg Rygges 2400 meter betongbane og 1800 meter parallellbane pluss taxebanene og druene, til venstre hadde jeg Vannsjø, islagt. Jeg var klar på at det ikke gikk å lande på rullebane eller taxebane med Arne hengende under – han ville bli drept (sett i etterpåklokskapens klare lys kunne det vel egentlig gått bra). Uansett måtte jeg lande.
Spørsmålet var: Hvor? Isen på Vannsjø var ny og antagelig tynn og for svak til å bære flyet – og landing i isvann ville skape et nytt problem. Det jeg til å begynne med var mest opptatt av var hva Arne ville foreta seg – hvis han trakk hovedskjermen eller reserven ville ett av to skje: Enten vil benet hans bli revet av (og han vile dø av det), eller flyet ville bli stoppet i luften av motstanden og falle ned, hengende under den åpne skjemen (og vi ville begge dø). Jeg ble beroliget da ropingen stoppet – jeg trodde (og håpet) at Arne hadde mistet bevisstheten (det hadde han ikke – mer om det senere).
Eilif, desember 1977
Igjen ble jeg hjulpet av flygelederen, som sa:”What about on the grass between the runway and the taxiway?”. Javisst – der var det jo adskillig mykere, og dessuten et tynt snølag, og strekningen var romslig. Dermed tok jeg beslutningen: Land mellom taxiwayen og Runway 12 – og land med så lav hastighet som mulig.
IKC var egentlig et ideelt fly å foreta en slik landing med, konfigurasjonen var perfekt, 206en har store flaps, kraftig motor (285 hp), og vi hadde svært lav vekt: Tomt fly – bare Arne og meg, og kvarte tanker. Jeg linet opp nord for plassen i 3000 fot med sikte på landingsområdet, og begynte en lang, lang innflyging mens jeg reduserte farten gradvis. Dro på mer og mer flaps (elektriske), dro opp nesen, mer og mer power, til rundt 20 tommer MP.
Airspeeden krøp nedover og nedover ettersom jeg nærmet meg landing, men IKC holdt seg støtt og stabilt. Mot slutten var airspeedindikatoren langt under stall men motoren holdt oss oppe – vi hang på propellen – og stallwarningen ga mystisk nok ikke en lyd fra seg. Like før det valgte landingspunktet gikk det en smal betongvei tvers over til en liten instrumenthytte – da vi var nesten ved den, dro jeg av litt power, men IKC reagerte som en murstein, så jeg smalt til med et powerburst for å få oss over tverrveien.
Kontant nedslag – vi er nede! Jeg tråkker bremsene inn og kutter motoren tvert, av med beltet og hopper ut av døren – og der ligger Arne og hoier til meg:”Jeg er helt fin – helt OK!”. Det nekter jeg å tro (jeg tenker brukket rygg) og sir: “Ligg stille, ikke rør deg! – Vent på ambulansen!”. Flygelederen hadde jo trykket på knappen for lenge siden, så ambulansen er der allerede. Vi fikk huket av ham fallskjermutstyret, frigjort staticlinen fra benet (putten hade slått seg en tørn rundt ankelen og han-velcroen festet seg til hoppdressen), la ham pent på båren, og avsted gikk det til sykestuen.
Jeg skrittet opp hjulsporene og slepesporet i snøen. Hjulsporene etter IKCen var 35 meter – slepesporet etter Arne var 70 meter – believe it or not.Han hadde faktisk fungert som et drivanker under hele landingen – allerede mens vi enda var i luften.Så kom det beste av alt: Etter en halvtime kommer Arne tilbake fra sykestuen – legen hadde ikke funnet annet enn et forstuet ankel – happy end!
Men publisiteten tok fullstendig av – noen ringte VG De fikk en tegner til å lage en illustrasjon av hendelsen (den ble helt feil, med døren på feil side av flyet) men sensasjonen var der.
VGs tegning – helt feil – dør på feilside og foran i flyet …
Pressebyråene tok det opp, og historien gikk over hele verden som nyhetssnutt – jeg fikk meldinger fra venner og kjente overalt, inkludert Australia og USA, og skandalebladet National Enquirer sendte en journalist til Oslo for å intervjue meg. Så kom Billedbladet Nå og ville at Arne skulle hoppe igjen, og vi rigget til med IKC pluss følgefly og jeg fløy og Arne tro til igjen – det ble seks sider i Nå!
Forsiden til Billedbladet NA 24. desember 1977
15 år senere – i 1994 – lagde TV3 et program i serien «Alarmen går», med intervjuer av Arne og meg, flyging (med Stavanger Fallskjermklubbs 206) og hopping (ikke med oss, men med hoppere fra SFK).
Ettertanken:
Det som jeg i løpet av årene har delt med svært få er beslutningsprosessen. Da jeg først bestemte meg for å gå inn for landing på gresset, var en sakte landing det eneste jeg tenkte på. Det jeg måtte skyve fra meg – det som for meg, akkurat da, fremsto som en visshet: Jeg var i ferd med å ta livet av Arne. Bak det lå også det innebygde spørsmålet:
Er det jeg har valgt å gjøre den eneste løsningen? Hva skjer når jeg lander og har tatt livet av Arne, og alle spør ”Hvorfor gjorde du ikke slik eller slik i stedet?” – og at det skulle være en eller annen opplagt mulig handling jeg ikke hadde sett eller forstått …
Nå ble det jo ingen slik situasjon – det jeg gjorde var riktig, og det gikk svært bra – men den jævlige “hva hvis”-følelsen husker jeg den dag i dag.
Da vi til sist fikk satt oss ned og snakket om det på tomannshånd, sier Arne ganske rolig: “Nei, jeg var egentlig ikke nervøs – jeg tenkte at det er jo Eilif som flyr, han har årevis med erfaring og er stø og rolig – dette går sikkert bra!”
Han skulle ha visst …
Det jeg (vi) ikke visste, var at det hadde vært en lignende hendelse i England året før (1976), det hoppflyet ble hengende under hopperens reserveskjerm – alle klarte seg. Nedenfor er beretningen om det: Det var kanskje like godt av vi ikke visste om det …
40 år senere:
11. desember 2017 – feiret Arne og jeg vi det hele med en bedre middag med våre respektive koner – og jamen fikk VG snusen i det også – det ble nok en helside …
Hvorfor går alle utenom problemets virkelige kjerne?
Migranter fra Libya stevner mot Italia
Alle forstår at migrantene rømmer fra fattigdom og elendighet. Men ingen spør: Hvorfor er det så fattig og elendig der de kommer fra?
Når vi VET at alle landene sør for Sahara (40 land) er fruktbare, fulle av naturressurser, befolket av fysisk sterke og produktive mennesker, er velsignet med varmt klima, enorme uutnyttede områder med rike jordbruksmuligheter, og dermed har alle forutsetninger for å utvikle rike og blomstrende samfunn,
HVORFOR er det ikke blomstrende og rike samfunn der?
HVORFOR stiller ingen det spørsmålet?
Migranter stormer det spanske gjerdet i Melilla (Nordafrika)
I stedet hengir vi oss til selvpisking og overøser oss selv med forklaringer som ”koloniveldets uhyrligheter” og fortidens så vel som nåtidens ”utsugning og utbytting” og ”tapping av ressurser” fra disse samfunnene.
For det hele blir jo så mye enklere når alt er vår skyld! Da kan vi jo bøte på det med penger: Bare kast penger til dem, så blir alt bra! At vi har brukt titalls milliarder av dollar, kroner, mark, franc og euro i gaver og ”bistand” på de samme landene i snart 60 år uten at noe har blitt særlig bedre, ser vi glatt bort fra.
Inger Anne Olsen skrev et par utmerkete artikler i Aftenposten om migrasjonen, og var nær ved å stille spørsmålet:
”… Titusener av de menneskene som risikerer livet i usikre båter kommer fra land der det ikke er voldelige konflikter. Hva får dem til å risikere livet? For de aller fleste av disse er Europa en drøm. De har hørt, og kanskje sett på TV, at det finnes et sted der alle har mat på bordet, hver dag. Der alle som vil, kan finne en jobb og får råd til å stifte familie, der alle barn får utdannelse, et sted der det finnes gode sykehus, og vann og strøm overalt, hele tiden. …de forestiller seg Europa som et sted der penger gror på trær, nesten bokstavelig. Et sted der alle kan klare å oppnå det de vil og skaffe alt de ønsker seg …”
”… Men den egentlige utfordringen er å jevne ut de uanstendig store forskjellene i verden: Fattigdomsforskjellen: Mange må dra tilbake dit de kom fra – og selv om de aldri fikk en sjanse til å velte seg i Europas relative rikdom, har de nå sett med egne øyne at forskjellen mellom dem selv og den jevne nordmann er akkurat så stor som de trodde.”
Men verken hun eller andre spør: Hvorfor er forskjellen der? Hvorfor har de vist seg ute av stand til å skape blomstrende samfunn, til tross for milliarder i bistand?
Migranter bryter ned gjerdet til fergeterminalen i Clalais
Den forrige store migrasjonen var i 1945-55, da 8 millioner”displaced persons” etter 2. verdenskrig ble eksportert fra Europa til Australia, Sydafrika og Canada (Australia tok 1 million alene). Men de var alle europeere, hvite og kristne, så det gikk fint, og alle mottagerlandene hadde god plass. To viktige forhold gjorde det lettere den gangen: Andelen manuelle, ufaglærte arbeidere i de moderne, utviklete landenrs arbeidsmarkeder var mange ganger større enn i dag, og Europas omfattende velferdsordninger var bare såvidt påbegynt.
Før det hadde vi de store utvandringene mellom 1850 og1910, skapt av den relative elendigheten i Europa i den perioden: 30 millioner – av en europeisk befolkning som den gang var på 250 millioner – fant seg nytt liv i Nord- og Sydamerika. Men de var jo europeere, og der de dro var det også god plass.
Dersom ikke Afrikas (syd for Sahara) 400 millioner mennesker klarer å skape moderne levevilkår – velstand – for sine egne, vil en tilsvarende flom av migranter (= 50 millioner) overvelde Europa i løpet av én generasjon . Men det er ikke plass til dem her, slik det var i Amerika.
Det er detteEU-landenes (og våre) feildisposisjoner leder til. En slik mengde migranter vil ikke bare sprenge Europas ressurser – de vil også gradvis fortrenge den innovative og produktive befolkingen som skapte den Europeiske sivilisasjonen (den som befolket Amerika) – slik at de som i dag feiler i Afrika vil bli dominerende i Europa.
Resultatet må enhver kunne se: Europa vil miste evnen til å opprettholde de leveforholdene som lokket migrantene, og vi havner alle i den elendigheten de rømte fra.
Migranter har brutt ut av inngjerdingen i Clais
Det går an å legge sammen 2 og 2. Det er IKKE greit når ”selvbestemmelsesretten” til en ”selvstendig stat” medfører at en despot sitter i et (varmt og fruktbart) land med 700.000 innbyggere og oljeinntekter på 150 milliarder kroner årlig og stapper pengene i egne lommer (og bygger luksusvillaer i Paris) mens befolkningen er uten rent vann, har verdens høyeste rater av malaria, tyfus og denguefeber og 6% har HIV/AIDS, og må leve av det de selv dyrker i bakgården sin. Sjekk ut Obiang Nguema Mbasongo/Ekvatorialguinea. Nylig fikk han klapp på skulderen av Obama og familiefoto i det hvite hus.
Mbasongo family with Obama
Hvis noen tror at eksempelet ovenfor er enestående tar de grundig feil – forskjellene er bare i graden av vanstyre. Det er summen av alt dette vanstyre som får hundretusener til å rømme i retning Europa, der alle får penger og hus og mat – helt gratis. Livsfarlig reise betyr ingen ting – deres syn på fare og graden av forlokkelse kan vi i Europa ikke forestille oss. Scenene fra Middelhavet, fra Melilla og fra Calais viser det til fulle.
Selvsagt propaganderer jeg ikke for at den veletablerte delen av verden skal bruke makt for å rydde opp i alt dette vanstyre – de velmenendes hylekor ville stoppe det. I steden sier jeg:
1. Slutt å kaste gode penger etter dårlige.
2. Stopp migrasjonen for alle uten politisk beskyttelsesbehov.
3. Bruk økonomisk-politiske tvangsmidler for å tvinge de stjålne pengene tilbake til hjemlandet fra alle de skjulte gjemmesteder i utlandet.
4. Press de evneløse lederne til å bruke alle pengene i sine egne hjemland.
PS: Jeg har jobbet i 25 år av mitt liv med prosjekter i Afrika (i 30 land) og i Midtøsten.
Har du sett Osvald-monumentet på Jernbanetorget – 19 tonn i beste sovjetstil ?- Hammeren som knuser hakekorset utenfor Østbanehallen på Oslo S har skapt bruduljer og møtt mye motstand
Gamle AKP-ere maste og fislet helt til godtroende og tankeløse (yngre) politikere gikk med på å reise et monument over Asbjørn Sundes ”Osvald”-gruppe. Men hvem var nå de?
Aftenpostens journalist Gunnar Kagge skrev 3. oktober 2015 om en ny bok. Her er enkeltutdrag av hans artikkel (Alle tekstutvalg, uthevelser og tekst i kursiv er gjort av meg. EN)
”Under krigen var sabotasje langt mer omstridt enn vi har fått inntrykk av i ettertid. Da freden kom, ble noen sabotører helter, mens andre ble støtt ut i mørket.
20. april 1943 kom en lastebil nedover Pilestredet med fem mann. Utenfor arbeidskontoret stoppet de og ropte til folk på gaten at de måtte komme seg unna. Med brannbomber (molotovcocktails), og granater var målet arkivet over unge nordmenn tyskerne ville sende på tvangsarbeid.
Sprengningen av arbeidskontoret var en av krigens viktigste aksjoner, fordi den gjorde at planene om tvangsarbeid måtte skrinlegges. Aksjonen var også første gang Hjemmefrontens Milorg samarbeidet med den kommunistiske Osvald-gruppen. Asbjørn Sunde fikk i begynnelsen av krigen kodenavnet Osvald og gruppen han ledet ble kalt opp etter ham.
Osvaldgruppen sprengte Østbanestasjonen i Oslo 1942
Ii 1937 reiste Asbjørn Sunde til den spanske borgerkrigen (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Da han kom hjem etter halvannet år, ble han engasjert i Wollwebergruppen som drev sabotasje mot skip som fraktet materiell for Nazi-Tyskland (se Wollweber nedenfor. EN).
Etter at Sovjetunionen ble angrepet av Tyskland, bygget han den om til en sabotasjegruppe. De første årene drev de med både likvidasjoner og sprengninger. Osvald-gruppen opptrådte også på egen hånd, ikke minst med sprengning av toglinjer og jernbanestasjoner.
Men etter krigen ble Max Manus og Gunnar Sønsteby heltene, mens Osvald-gruppen ble skjøvet ut i historiens mørke. Det berodde på at Sunde var kommunist og fikk ordre fra sovjetisk etterretning. Da den kalde krig startey i 1948, passet ikke Osvald-gruppen som krigshelter. Egil Ulateig skrev kritisk om Sunde og Osvald-gjengen i 1989.
I februar 1942 sprengte både Østbane- og Vestbanestasjonen. Dette var den første spektakulære aksjonen deres. Et halvt år senere smalt det kraftig igjen, Statspolitiets kontorer i Oslo var målet. Hjemmefrontens ledelse skrev da til London-regjeringen og tok kraftig avstand fra slike aksjoner som «kunne få de uhyggeligste konsekvenser». De mente å vite at det var kommunister som sto bak.
Osvaldgruppen stengte AS Per Kure i 1943
Sunde hadde kontakt med politimannen Asbjørn Bryhn, som ga ham en liste over ønskede terrormål, som Statspolitiets kontor og navngitte politimenn. Sunde selv var kommunist, men ikke partimedlem. Han mottok ordre fra sovjetiske NKVD, ingen andre. Samtidig samarbeidet Sunde med deler av Hjemmefronten, ikke minst om likvidasjoner. Etter hvert som Milorg vokste økte konfliktene med Osvald-gruppen. Det hendte også at Osvaldgruppenstjal fra Milorgs flyslipp.
«Oppløs organisasjonen og send folkene inn i polititroppene i Sverige!» lød ordren fra Sovjet sommeren 1944 (Merk: nesten ett år før krigens slutt!. EN). Sunde var lojal, avviklet og sendte i stedet gikk folkene inn i politiarbeidet i Sverige (Sundes folk infiltrerte de norske polititroppene, slik de ble beordret: Da Sovjet gikk inn i Norge i oktober 1944 ble polititropene satt inn i Finnmark – og de infiltrerte Sovjetagentene fulgte med på lasset! EN).
Etterlysing av Sunde og Bruun 1943
Ti år senerere ble Asbjørn Sunde arrestert og dømt som spion for Sovjetunionen. Det var kald krig, og Norge brukte store ressurser på overvåking. På denne tiden brukte Politiets overvåkingstjeneste mesteparten av ressursene sine på å overvåke Asbjørn Sunde, som hadde regelmessig kontakt med den sovjetiske ambassaden. Men politiet hadde ikke nok til å arrestere ham før januar 1954. Han ble dømt til åtte års fengsel.
Etter å ha lest denne artikkelen sendte jeg Kagge følgende kommentar (5. oktober 2015):
Jeg har gjennom flere år lest dine artikler med stor interesse – de om diverse land og om gamle kart – alltid interessant lesning og ofte nytt stoff. I dag skriver jeg imidlertid til deg som kritisk kommentator – det dreier seg om din presentasjon av boken om Asbjørn Sunde. Din fremstilling og ordbruk reagerte jeg sterkt på. For meg var det urimelig historieløst – og jeg bruker ikke uttrykket om fakta, men om manglede forståelse for og innsikt i datidens holdninger og tenkesett – datidens egentlige realiteter.
Gjennom hele 50- og 60-tallet var hele den vestlige verden (som inkluderte hele Sydamerika, hele Afrika og det meste av Asia utenom Kina og Sovjet) helt ut enige om én ting: At kommunisme var noe jævelskap og kommunister var villige agenter for Sovjet – for det var det de var. Enigheten illustreres best ved at FN-styrkene i Korea (340 000 mann) besto av enheter fra 17 – sytten(!) – land utenom Sør-Koreas egne 600000, og omfattet ,i tillegg til USA, Colombia, Ethiopia, Thailand, New Zealand, Hellas og Tyrkia (for å nevne noen som er lite kjent)
Kumwah – januar 1953
Du vil forstå meg bedre når jeg forteller deg at jeg kom til Norge som (norsk) flyktning fra Spania i 1936, vokste opp i Norge under 2. verdenskrig, at jeg avtjente min verneplikt i Tysklandsbrigaden 1951-52, og deltok i Koreakrigen 1952-53 (den som ennå ikke er slutt). På den bakgrunnen er det bittert å lese en fremstilling av Asbjørn Sunde som en stakkars miskjent norsk patriot som kjempet for fedrelandet. Han var en ekte kommunist av verste sort, hvis mål med kampen var det stikk motsatte av frigjøring.
Når du skriver at ”han bygde opp sin gruppe på restene av skips-sabotasjegruppen fra 30-årene”, som han hadde vært aktiv deltager i, så bør du lese Håkon Lies redegjørelse til Lund-kommisjonen om bl.a. Wollwebers sabotasjeaksjoner mot sivile handelsskip (se Wollweberligaen, nedenfor, EN). De var rendyrkete terrorister etter alle målestokker, både datidens og nåtidens. Du sier: ”Sunde mottok sine instrukser fra NKVD” som om det var helt greit – du vet vel at NKVD var den Sovjetiske statens sikkerhetsdepartement? Som drev Gulagene?
Du minner meg om Lund-kommisjonen, som dømte ting som hendte i 50- og 60-årene ut fra holdningene i dag – nye holdninger skapt av mennesker som aldri har vært i krig og som lever i en helt annen verden enn den som det de dømmer over, skjedde i. For oss som levde da, er det skammelig at en landsforreder (i ordets egentlige betydning) som Sunde og hans pakk har fått et minnesmerke i Oslo.
I hele etterkrigstiden har det i Norge blitt sementert en myte om norske idealister som kastet seg inn i kampen for demokrati i Spania i 1936-39, mens de i realiteten var organisert av Internasjonalen i Moskva) (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Les Anthony Beevor, han pleier å være pålitelig. Sannheten er jævlig nok. Jeg hadde egentlig ventet bedre innsikt fra deg. Om håndteringen av Asbjørn Sunde og sannheten rundt andre Spaniaveteraner etter krigen, (lesAsbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner, nedenfor – EN). – Mvh, Eilif Ness, (nå i Norge – hjemflyttet fra Kypros)
Dette er Gunnar Kagges svar til meg (6. oktober 2015):
Kjære Eilif Ness, Tusen takk for interessant «notat». Du har jo en livshistorie som kunne vært en egen artikkel. Sunde/Osvald er fortsatt en kontroversiell historie. Det visste jeg da jeg skrev artikkelen. Egentlig er det trist at det langt på vei er gamle AKPere som skriver om dem. Et hederlig unntak er Frode Ferøy som disputerte med en avhandling om den kommunistiske motstandsbevegelsen nå i våres. Han jobber ved Hjemmefrontmuseet.
Jeg er helt enig i at Sundes engasjement før krigen bærer preg av terrorisme, og at det kunne vært bedre forklart. Men her må jeg «skylde på» plassen, selv to hele avissider blir i trangeste laget. Derfor gikk jeg ikke nærmere inn på det. Men at Sunde mottok ordre fra NKVD skriver jeg jo. Og det var selvsagt ikke uproblematisk. London-regjeringen og Hjemmefrontens ledelse forsøkte å stanse alle «uautoriserte» sabotasjeaksjoner. De la listen veldig høyt for alle aksjoner, i frykt for represalier. Sunde brøt kraftig med denne linjen. Samtidig er det viktig å huske at Linge-karene også handlet på tvers av Regjeringens ønsker. Med SOE gjennomførte de aksjoner i Norge som førte til alvorlige konflikter mellom War Cabinet og den norske regjeringen. Samtidig var Sunde et redskap for deler av hjemmefronten. Karene hans var av de hardeste og mest hensynsløse. Derfor kom de til nytte ved likvideringer, for eksempel.
Jeg setter veldig pris på den grundige tilbakemeldingen din. Målet for en journalist er selvsagt ikke at alle lesere skal like alt hele tiden. Noen ganger blir noen provosert, ellers er det for tamt! Men slurv og feil leverer vi også. Og det irriterer meg kraftig når det er meg som er synderen…
Med vennlig hilsen, Gunnar Kagge, journalist
Wollweberligaen
Ernst Wollweber – Moskva-styrt terrorist – senere sjef for DDRs Stasi
(Kilder: L.Borgersrud: «Die Wollweber-organisation und Norwegen» (Berlin, 2001), og Lundkommisjonen, 1996)
Ernst Wollweber ble født i Hannover i 1898, gikk yil sjøs i 1912 og inn i Tysklands Keiserlige Marine 16 år gammel og tjenestegjorde i ubåtvåpenet under første verdenskrig. I november 1918 deltok han i Wilhelmshavenmytteriet, en meget omtalt oppstand blant tyske marinegaster. Da Weimar-republikken fikk makten i Tyskland i 1919 gikk han inn i det tyske kommunistpartiet KPD. Wollweber steg rask i gradene i partiet, ble medlem av KPDs sentralkomite leder for KPDs militante fløy i Hessen, Thüringen og Schlesien fra 1923. Hans aktiviteter førte til at han ble arrestert i 1924, anklaget for høyforrederi, men ble sluppet fri i1926. I 1928 ble han valgt inn i Landestag Freistaat Preussen og i 1932 til Reichstag. I 1931 ble han leder for the den Kominternstyrte International Union of Seamen and Harbour Workers (ISH).
Ernst Wollweber, kommunistisk skipssabotør 1936-40, Stasisjef i DDR 1953-58
Da Hitler forbød KPD i Tyskland i 1933, måtte Wollweber flykte til København og senere til Leningrad. I 1936 dro han til Oslo (hans kone Ragnhild, f. Wiik, var norsk). Fra sitt skjulested i en boligblokk på Sinsen organiserte Wollweber i tiden fra 1936 til 1940 «Organisation Against Fascism and in Support of the USSR», bedre kjent som Wollweberligaen, en sabotasjeorganisasjon som gjennomførte 21 kjente tilfeller av sabotasje mot tyske og andre skip som seilte til Tyskland fra skandinaviske og andre nordeuropeiske havner. Nordmennene Martin Hjelmen, Asbjørn Sunde og tyskeren Josef “Conrad” Amann var blant sabotørene i Oslo.
Wollweber også våpenleveranser til den republikanske siden i den spanske borgerkrigen. Han var ettersøkt over hele verden, og ble til slutt arrestert i Sverige i 1940, der han ble dømt til tre års fengsel. Asbjørn Sunde overtok Wollwebers sabotasjeorgabisasjon – det ble grunnlaget for “Osvald”-gruppen. Mans Wollweber satt i fengsel i Sverige, ble han tildelt sovjetisk statsborgerskap, og etter sterkt press fra Sovjet lot den svenske regjeringen ham å reise dit i 1944.
I 1945 returnerte Wollweber til Tyskland og ble med i SED – Det tyske sosialistiske enhetsparti – Østtysklands statsbærende parti. Ett år senere ble han leder for sentralstyringen av skipsfarten, og i 1950 viseminister i samferdselsministeriet i DDR. Samtidig gikk det rykter i Vesten om at han hadde startet en ny Wollweber-organisasjon for Sovjet, for å lære opp kommunistagenter i skipssabotasje – det ble aldri bekreftet, men dansk etterretning var overbevist om at Wollweber hadde opprettet et sovende sabotasjenettverk i Skandinavia og Vest-Tyskland. På midten av 1950-tallet observerte de at mange reiste på 8-10 dagers kurs i Øst-Berlin. Dette ble knyttet en STASI-radiosender sør for Berlin. I 1957 fikk PET opplysninger fra finsk etterretning om at en sovjetisk spionorganisajon var aktiv i Danmark. Helt sikkert var det at Wollweber aktiverte sin tidligere agent Josef Amann (Gregor), som ble sentral i pågripelsen av den vesttyske kommunisttoppen Kurt Müller i Øst-Berlin i 1950. Da Müller ble forhørt i det beryktede Hohenschönhausen-fengselet, måtte “Gregor” gå i dekning i Øst-Berlin. Årsaken var at Müllers kone hadde sluppet unna, og sørget for at den hemmelige prosessen mot parlamentarikeren offentlig kjent.
Stasi-sjefen 1954-58, Ernst Wollweber gratulerer DDR-president Wilhelm Pieck med fodselsdagen (1955)
I 1952, året før Ernst Wollweber ble STASI-sjef, bidro han til at Josef Amman (Gregor) ble KGB-spesialist på sabotasjeaksjoner og minelegging. I 1953 ble “Gregor” sendt til Moskva for møter med Pavel Sudoplatov om sabotasjearbeidet i Danmark, Vest-Tyskland og Frankrike. Etter endt opphold på «sabotasje- og terrorskolen» utenfor Øst-Berlin brukte “Gregor” de neste ti årene på å planlegge operasjoner og bygge opp sabotasjegrupper rettet mot amerikanske mål og NATO-installasjoner. Sabotasjen skulle sette NATO-installasjoner ut av spill i en krise- eller krigssituasjon. Moskvas krav til KGB-residentene i alle europeiske NATO-land og nøytrale Sverige, Østerrike og Sveits var å levere fire til seks detaljerte sabotasjeplaner i året. En av de illegale KGB-agentene som planla sabotasje i Norge er omtalt i Mitrokhin-arkivet som kodenavnet «Gratsjov» var her flere ganger på topphemmelige oppdrag.
I august 1953 ble Wollweber utnevnt Sikkerhetsminister (sjef for Stasi). Wollweber gikk inn for å styrke Stasis myndighet i arbeidet for å hindre vestlig etterretnings infiltrering av GDR, men dette brakte ham i konflikt med sterke krefter i SEDs ledelse, særlig med Walter Ulbricht og Erich Honecker.
I 1954 ble Wollweber delegat til Volkskammer – folkeparlamentet – og medlem av SEDs Sentralkomite. Etter 1956 minket hans innflytelse etter hvert som han kom på kollisjonskurs med Walter Ulbricht og Erich Honecker om saker fra Østtysklands politikk overfor Polen til antallet antikommunistiske grupper i DDR. I 1957 ble Wollweber tvunget til å gå av som sjef for Stasi. Han ble etterfulgt av sin nestkommanderende, Erich Mielke. In 1958 ble Wollweber beskyldt for anti-SED aktiviteterog ble fjernet fra Sentralkomiteen. Han levde anonymt i Østberlin som tolk til sin død i 1967.
Asbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner etter 1945 …
Journalisten Lise Lindbæk rapporterte fra Spania i 1937
at hun møtte Asbjørn Sunde som ambulansesjåfør “på «alskens rare veier i syd og i nord”. Etter flere år til sjøs behersket han spansk godt. Med militær utdanning og opplæring som kanonskytter (fra den norske marinen) og styrmannseksamen (1929) var Sunde motivert for andre oppdrag, og gikk etter hvert inn i en republikansk partisanbataljon, som utførte sabotasjeoperasjoner og likvideringer bak fronten. Asbjørn Sunde kom tilbake til Norge med erfaring som ga ham en sentral rolle i den væpnede kampen mot nazismen.
Republikansk milits – Borgerkrigen i Spania 1936-39 – med knyttnevehilsen
Da Sovjetunionen skapte Østblokken gjennom en serie kommunistiske statskupp i Østeuropa i 1946-48, det som Churchill betegnet som “å senke et jernteppe” , oppsto den “kalde krigen”. Sovjet med sine vasallstater ble Vestens fiende. Dermed ble de norske kommunistene Arbeiderpartiets og den norske stats fiende. Statsminister Einar Gerhardsen innledet en kraftig antikommunistisk offensiv, og i en tale i februar 1949 la han ikke fingrene imellom i sin beskrivelse av kommunistenes intensjoner:
“Det var mange som under krigen gikk med dem i god tro, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene — selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse.»
Sommeren 1949 ble begrepet «femtekolonnist» definert av Kongen i statsråd: “Med femtekolonnevirksomhet forstås virksomhet fra en-keltpersoner, grupper eller organisasjoner som går ut på ved planlegging og gjennomføring av etterretningsvirksomhet, sabotasje, infiltrasjon, propaganda, attentater, m.v., å svek-ke landets forsvar og alminnelige forsvarsevne”.
Forside billedbladet Nå, 1954
En rekke tiltak skulle forhindre destabilisering og sabotasje fra kommunistisk side. Det ble opprettet et register over «femtekolonnister» som grunnlag for arrestordre og eventuell internering. I den kalde krigen ble Spaniaveteranene ansett som mulige deltakere i en kommunistisk sabotasjeorganisasjon: overvåkningspolitiet hadde en liste med 130 navn på Spania-frivillige – de ble rangert likt med agentene fra krigens tyske etterretningsorganisasjon Abwehr. Overvåkningssjef Bryhn mente at Spaniakjemperne, i likhet med Abwehr-agentene hadde «vist slik fanatisme og kynisme at de måtte anses som villige til å tjenestegjøre for hvilket som helst annet land”. I et rundskriv fra 1950 framholdt overvåkningspolitiet at begge gruppene måttte følges med spesiell oppmerksomhet – et fellestrekk var at begge var lettpåvirkelige hvis de ble utsatt hverving for landsskadelig virksomhet.
Asbjørn Sundes politiske overbevisning kombinert med hans erfaring som kommandosoldat i Spania og hans ledelse av Osvald-gruppa under okkupasjonen gjorde at han pekte seg ut som svært farlig. Overvåkningspolitiet drevet aktiv spaning på ham fra 1949. I 1954 ble Sunde fengslet og dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I 1956 ble Arthur Iversen Folden, tidligere Spaniakjemper og Osvaldmedlem, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen, men unngikk å bli tatt ved å rømme til Sovjetunionen. Senere etterretningsmateriale har avdekket at han allerede i 1943 ble vervet av russerne og siden opererte under dekknavnet «Erik».
Etter 1990 har gamle AKP-mlere stått på iherdig for å få disse spionene og forræderne omdannet til “motstandsfolk”. Hensikten er hele tiden klar: ved å ufarliggjøre dem reduseres graden av AKPernes eget forrederi som agenter for fiendtlige makter – Stasi inkludert. Blåøyde og godtrende unge politikere lar seg villig lure.
Den Spanske Borgerkrigen 1936-1939
Norge og Franco-Spania
Den spanske borgerkrigen et lite kjent tema i dagens Norge. Det som er av offisiell historie dekker mindre enn halve virkeligheten. Fra borgerkrigens første dag var norske omtaler av borgerkrigen preget av Norges offisielle fulle støtte til Spanias republikanske regjering – en naturlig følge av at Norges regjering war utgått av Arbeiderpartiet, og av at Franco så åpenbart ble støttet av Hitler og Mussolini.
Det mislykkete kuppet
Bakgrunnen for kuppet var de forgående fem år med streiker, opptøyer og kaos. I 1931 hadde en folkeavstemning ført til at Spania ble reublikk, og kongen forlot landet. Den republikanske regeringen var dominert av sterke, konkurrerende fagforbund og store grupper anarkister og kommunister, med særlig stor støtte i det industritette Catalonia med Barcelona. Dårlig styring gjorde at streiker og opptøyer var dagens orden. All uroen skapte sterke motkrefter, med den nye fascistiske bevegelsen Falange i spissen. Store deler av hæren støttet Falange.
Arbeidermilits i Barcelona juli 1936
Francos kupp i juli 1936 skulle vært et unnagjort på tre-fire dager, men da militæret skulle besette viktige punkter i de større byene, viste det seg at en del av hærens avdelinger valgte å støtte den republikanske regjeringen. I tillegg utløstes voldsomme krefter i folkemassene, som fryktet gjeninnføring av de århundregamle sosialreligiøse hierarkiet de nylig var blitt kvitt, og reiste seg til kamp. Oppildnet av den russiske revolusjon bare 20 år tidligere, og godt hjulpet av sovjetiske eksperter, kastet de seg mot en fascistisk bevegelse støttet av nazi-Tyskland og fascist-Italia, og alt kom fullstendig ut av kontroll. I stedet for et raskt kupp ble et tre år langt blodbad.
Fler mennesker ble myrdet og henrettet under den spanske borgerkrigen enn det falt soldater på slagmarken. De sydlige og vestlige områdene kom raskt under fascistisk kontroll, mens de østlige og nordøstlige områdene ble kontrollert av den republikanske regjeringen. Skillet gikk midt gjennom hovedstaden Madrid, som var en krigssone i 30 måneder. Begge sider jaktet på og utryddet enhver som sympatiserte med motstanderen. Hvor mange denne krigen tok livet av er helt til i dag et ubesvart spørsmål. Det som skiller denne krigen fra alle andre kriger i moderne tid er det enorme antallet som ble henrettet eller myrdet- som ikke falt strid. Det antas å ha vært vært rundt 120.000. Av disse må – etter alt å dømme – vinneren Franco stilles til ansvar for rundt 40,000, og taperen, Republikken, for rundt 80,000.
Den norske historieversjonen
I Norge og Sverige lyder fortsatt historien, som gjentas igjen og igjen i aviser, på TV og i bøker, at det var Francos falangister som henrettet tusener uskyldige under borgerkrigen. De myrdet ganske visst mange, men i Norden sies det aldri et ord om de myrderiene som de republikanske styrkene – regulære og irregulære – bedrev helt fra krigens begynnelse, og som var vel så omfattende som falangistenes, og om mulig enda mer tilfeldige.
Massakre i Modelo
Den norske (nordiske) versjonen er etter hvert blitt så innarbeidet, opplest og vedtatt at det er omtrent umulig å ta opp noen del av den til en normal diskusjon. Det var de republikanske myrderiene – republikanernes “tsjekaer”, de antifascistiske arbeidermilitsene – som myrdet for fote i det republikanske Madrid, som fikk tusener av mennesker i den republikanskstyrte del av Spania til å søkte beskyttelse i utenlandske ambassader og legasjoner
Norske tiltak – Asylantene i Madrid
Inntaket av flyktningene i legasjonen skjedde meget mot den norske regjerings vilje og til stor irritasjon for politikerne på ytre venstre i Norge, men kaste dem ut kunne ingen – for det var den visse død. Til gjengjeld løftet ikke den norske regjeringen en finger for å hjelpe flyktningene – ikke med forsyninger, ikke med penger – de toet sine hender. Det eneste de gjorde var å sende en diplomat til en ny legasjon (nr.2) i Valencia for å holde kontakt med regjeringen, for deretter å sende en attaché til legasjonen i Madrid. Det var denne Asylantene i Madrid siste som i to år var så og si alene om å organisere mat og livsnødvendigheter til de hundevis av mennesker som var stuet inn der.
Den norke legasjon i Madrid – Abascal nr. 27 huset opptil 900 flyktninger i en vanlig bygard.
Det hele startet med at det var sommerferie i legasjonene og ambassadene i Madrid da borgerkrigen brøt ut 18. juli 1936. Alle toppdiplomatene hadde reist ut av Madrid, de fleste til nordkysten – Bilbao og San Sebastian – for å unngå den verste heten i Madrid midtsommers. Det hadde også den norske minister (ambassadør) Leif Bøgh. Da myrderiene startet åpnet visekonsulen legasjonens dører for de flyktende (det gjorde de aller fleste utenlandske ambassader). I løpet av det første året av borgerkrigen reddet han på denne måten livet til ca. ni hundre flyktninger ved å ta dem inn i legasjonsbygningen og huse dem der, i en vanlig bygård i det sentrale Madrid.
Sovjets innflytelse
Ganske tidlig i konflikten begynte skipninger av våpen og ammunisjon til de republikanske styrkene. Boken ”1000 dager” har detaljerte beskrivelser av dette (inkludert opprinnelseshavnene i Baltikum) men nevner ingen ting om finansieringen. Det som skjedde var at den republikanske regjeringen overlot hele den store spanske gullbeholdningen til Sovjetunionen som betaling for russiske kanoner, tanks og fly, og åpnet sin del av grensene for sovjetiske kommissærer. Kommissærene etablerte et maktmaskineri som minnet om forholdene i Sovjetunionen. I den spanske hovedstaden ble triumfbuen ved Puerta de Alcalá fylt med enorme portretter av Stalin, og over disse hang teksten: «Lenge leve USSR!, Lenge leve Sovjetunionen!» I Puerta del Sol hang et ti meter høyt Stalinportrett og under det «Spanske antifascister, fremad til vi har overvunnet fascismen! Det russiske folk står ved deres side’ J. Stalin.»
Den republikanske regjeringen av september 1936 under Francisco Largo Caballero var helt Sovjetdominert, hans tilnavn var ”den Spanske Lenin». I oktober erstattet Largo Caballero republikkens armé med en ”Folkearmé”, etter den Sovjetiske modellen. Et krigskommissariat ble etablert, bestående av sosialistiske og kommunistiske fagforeningsledere som alle var direkte ansvarlige overfor krigsministeren, og Largo Caballero tok selv over også krigsministerens portefølje. De russiske rådgiverne hadde uhindret adgang til alle møter og deres ord veide tungt. 6. november flyttet regjeringen til Valencia.
Om natten den 7. november oppnevnte den gjenværende ”Junta de defensa” den knapt 21-årige Santiago Carrillo Solares, med titelen «Consejero de Orden Público.» til innenriksminister. Han kom fra ”Sosialistisk Ungdom”, men i det han ble tildelt embetet gikk han over til kommunistpartiet. Regjeringen kom vel frem til Valencia, og avventet passivt utfallet av det avgjørende slaget, overbevist om at hovedstadens fall var et spørsmål om timer eller i det lengste, et par dager. De avgjørende kampene varte i fjorten dager, til 23. november, til Franco fant at det ville koste for meget å bryte gjennom inn til byens sentrum.
Massakrene
Det var i denne perioden at den republikanske regjeringen gjennomførte de største massakrene. Fengslene Modelo, Ventas, San Antón and Porlier var fylt av fanger som var blitt kidnappet fra sine hjem og konsentrert der, og som propagandaen nå kalte ”soldatene i den femte kolonnen”. Den 7. november ble åtte hundre personer fra Modelo beordret inn i ventende busser og kjørt til Paracuellos de Jarama utenfor Madrid. Der ble fangene stilt opp langs en lang grøft og skutt. Andre busser kjørte til Torrejón de Ardoz lenger øst – det samme ble gjentatt der. Dette fortsatte gjennom hele november måned. Rundt 7.000 mennesker ble likvidert i Madrid på denne måten.
Den svenske professor Knut Ahnlund har analysert omstendighetene rundt denne affæren, og mener at det er sannsynlig at massakrene i Madrid i november 1936 egentlig var Stalins verk. Han hadde militære og politiske agenter aktive i Spania, som var direkte ansvarlige overfor ham. Den sovjetiske oppfatning var at høyreorienterte elementer utgjorde en dødelig fare for forsvaret mot fascistangrepet på Madrid, og måtte elimineres. Det var vitner til massakrene, og de internasjonale humanitære organisasjonene ble alarmert. Røde Kors hadde et dusin representanter på hver side, men deres arbeid ble delvis hindret av kravet om at de skulle utvise streng nøytralitet. Saken sivet etter hvert ut, og det diplomatiske korps in Madrid sendte en samlet protest til ”Junta de defensa”. Det hadde ingen virkning – eller heller den motsatte. Den 14. november erklærte regjeringen at alt snakk om hvordan de ”arresterte fascister” hadde blitt behandlet var løgn. De ville alle bli dømt overensstemmende med loven, og det ble konkludert med at de som spredte rykter om mishandling risikerte dødsstraff.
De internasjonale brigadene
Det er få krigsrelaterte hendelser som har blitt så myteomspunnet som de ”Internasjonale brigadene” i den spanske borgerkrigen. Allerede i august 1936 så Stalin at det gikk dårlig med republikanske Spania, og beordret igangsatt systematisk rekruttering gjennom Komintern, som dirigerte de nasjonale kommunistpartiene over hele verden. Ordre gikk ut til partiorganisasjonene rundt om i Europe, også til NKP. De nasjonale partiapparatene ble brukt til rekruttering, og veletablerte kanaler ble brukt for å sende de frivillige til Spania. Et samlingspunkt var ”vervingssentralen” i Paris, som registrerte dem og videresendte dem til brigadenes hovedkvarter i Albacete , et stykke vest for Valencia. Vel fremme fikk de våpen og utstyr (ofte mangelfullt) som var levert fra Sovjet. Vervingssystemet medførte at rundt 80% av alle som meldte seg til tjeneste var aktive kommunister – resten var sympatisører og/eller rene idealister, inkludert noen kjente kultupersonligheter (Hemingway, George Orwell, Nordahl Grieg), samt endel rene eventyrere. Det er få sikre kilder, men det totale antallet frivillige antas å ha vært rundt 32 000. Det er kjent at 225 var norske. Brigadenes antall falne er også usikkert, og varierer mellom 3 000 og 10 000, det er antatt at 100 av dem var norske.
2. verdenskrig.
Etter at Franco endelig beseiret republikken våren 1939, regjerte han Spania til 1975 med et gjennomført fascistisk diktatur, sørget dermed for at Spania ble plassert i bås med Nazi-Tyskland og Mussolini-Italia. Spanias nøytralitet gjennom hele 2. verdenskrig var en naturlig følge av at landet var fullstendig utarmet etter tre år med blodig borgelig, og ute av stand til krigføring (selv om spanske frivillige deltok på tysk side). Etter 1945 var Spania en politisk paria – nazi-renommeet sørget for det – men den kalde krigen mellom Sovjet og Vesten brakte raskt realpolitikk på banen. Spania inngikk baseavtale med USA i 1953, og ble medlem av FN i 1955.
Francisco Franco, diktator i Spania 1939 – 1975
At Franco fikk sitte ved makten så lenge som 36 år (1939 -75), mot Hitlers 13 år, og Mussolinis 21, kom av at den ufattelig grusomme borgerkrigen etterlot et Spania gjennomsyret av redsel for en gjentagelse (det er landet fortsatt). Men det var ingen folkereisning, verken i eller utenfor Spania, som fjernet Franco, – han selv la grunnlaget for den overgangen til demokratisk styre som fant sted etter hans død i 1976. Det var Franco selv som gjeninnførte kongedømmet ved å innsette den demokratisk innstilte Juan Carlos, og overgangen gikk smertefritt. Etter det kom Spania snart inn i varmen igjen: Medlemsskap i NATO kom i 1981, og i EU i 1986.
Kilder:
Felix Schlayer: ”Diplomat im Roten Madrid» (Berlin 1938)
Sverre Dæhlen: ”Don Felix”, hovedoppgave i historie i 1994 (UB)
Knut Ahnlund – professor i nordisk litteraturhistorie ved universitetet i Aarhus, innvalgt som medlem av Svenska Akedemin i 1983.
Anthony Beevor: ”the Spanish Civil War” (London, 1980)
S.Moen & R. Sæther: ”Tusen dager” (Oslo, 2009)
Erling Chr. Ness: Norges Charges d’affaires i Madrid 1937-39: private brev og dagbøker, offisielle rapporter 1936-40.
En allmenn oppfatning kan være sann, men er det ikke nødvendigvis.
”Allmenn oppfatning” er ideer som allmennheten oppfatter som alminnelig akseptert: – ubestridte sannheter – de danner ofte grunnlaget fpr holdninger. Noen slike oppfatninger blir overført fra forelder til barna, mens ytterlige ideer og meninger blir tilført under skolegang og utdannelse. I tillegg er allmennheten, gjennom media, kontinuerlig utsatt for påvirkning av uttalelser og påstander fra toneangivende skribenter og ledere.
Noen ganger skaper slike etablerte sannheter hindringer for alminnelig aksept av ny informasjon, nye teorier og nye forklaringer.
Begrepet ”allmenn oppfatning” (”conventional wisdom”) tillegges vanligvis økonomen John Kenneth Galbraith, som brukte det i 1958 i sin bok «Det velstående samfunn» (”The Affluent Society”). Begrepet er egentlig mye eldre, og kan dateres tilbake minst til 1838, som et ofte nedsettende synonym for «aksepterte sannheter».
Galbraith skjerpet betydningen av begrepet til å bety oppfatninger som samfunnet vanligvis finner akseptable og komfortable, og som dermed øker tendensen til å avvise fakta som kan redusere deres betydning. Han brukte ofte uttrykket for å forklare den sterke motstand mot nye ideer som av og til oppstảr innen økonomisk akademia.
Nye teorier om, og forklaringer på, aksepterte og ubestridte sannheter kan noen ganger oppfattes som forandring av det bestående, og det fører tidvis til (tidvis heftig) motstand. En viktig årsak til det er at den allmenne oppfatning ofte er basert hva som er praktisk, appellerer til, og er gjennomgående akseptert av allmennheten.
Overbevisende eksempler vil over tid kunne endre allmenne oppfatninger. For eksempel var det en allmenn oppfatning i 1950, selv blant leger, at røyking ikke var helseskadelig. I løpet av de etterfølgende tiårene er den allmenne oppfatningen endret, slik at det i dag (2015) er allment akseptert at røyking er skadelig.
Begrepet allmenn oppfatning gjelder også i politisk forstand. Det brukes av og til for å illustrere at uttalelser som til stadighet gjentas gjerne blir til allmenn oppfatning uansett om de er sanne eller ikke. Politiske allmenne oppfatninger motstår gjerne endring: De som holder sterkt på en utdatert politisk oppfatning motsetter seg endringer.
34 000 falne FN-soldater ble ikke funnet verdige til inkludering i Nobels Fredspris …
Koreakrigen med forfatteren David Halberstams ord:
“Den 25. juni 1950, krysset syv nordkoreanske divisjoner grensen til Sørkorea. Intensjonen var å erobre Sørkorea på tre uker. Den Sørkoreanske hæren var fullstendig uforberedt, og de eneste amerikanske styrkene i landet var en liten gruppe militære rådgivere. USA, under president Harry Truman – med godkjennelse av FNs sikkerhetsråd – besluttet raskt å bruke amerikanske og andre FN-lands styrker for å stoppe kommunistenes fremrykning i Korea, og overførte tropper fra Japan.
(Sikkerhetsrådets godkjennelse kom i stand fordi Sovjetunionen (av andre grunner) boycottet Sikkerhetsrådets møter på den tiden, og fikk dermed ikke gjort bruk av sitn vetorett – EN)
Harry Truman nedtonte konflikten for å unngå konfrontasjon med Sovjet. Derfor ble ikke konfikten kalt “krig”, mem “FN politiaksjon”. Korekrigen skulle komme til å vare i tre år, ikke tre uker, men selv om den kostet 34 000 FN-soldater livet, ble den ikke til en storkrig slik som den annen verdenskrig, heller ikke kom den til å bli, slik som Vietnamkrigen én generasjon senere, varig historisk splittende.»
Med mine ord:
Koreakrigen var en FN-operasjon under FN-flagg på samme måte som de senere aksjonene i Suez (1956) og Kongointervensjonen (1960). Vietnamkrigen derimot, liksom de to Golfkrigene, krigen i Afghanistan og Irakkrigen, var (er) USA-ledete operasjoner med internasjonal deltagelse men uten FN-godkjennelse.
Fredsprisen
Da industrimagnaten Alfred Nobel satte opp sine priser (som administreres av Svenska Akademin) skilte han ut Fredsprisen, og overlot tildelingen av den til Norges Storting. Stortinget oppnevner de fem medlemmene av Den Norske Nobelkomite, vanligvis tre tidligere politikere og to kulturpersonligheter.
Nobelkomiteens medlemmer i 1988 var: Egil Aarvik,(formann, Krf), Gidske Anderson, (Ap), Francis Sejersted, (H), Odvar Nordli,(Ap), Gunnar Stålsett, (Sp). I 1988 besluttet disse medlemmene av Nobelkomiteen å tildele Fredsprisen til “the United Nations Peacekeeping Forces”, en avgjørelse som falt god jord hos de fleste, helt til sannheten kom frem i Egil Aarviks tildelingstale: Det viste seg der at teksten var omhyggelig formulert slik at FN-aksjonen i Korea i 1950-53 ble utelatt:
(Sitat:) “The original United Nations treaty does mention the possibility of military involvement on the part of the United Nations in the event of hostilities, but, because of the relationship between the great powers, it has never been possible to make use of this part of the treaty – the possible exception being the action in Korea in 1950.
… peace keeping operations were commenced in 1956 (…) in connection with the Suez crisis. The Security Council was unable to act because of a veto from two of the member states. This was solved by summoning the UN General Assembly to a special session, which passed the «Uniting for Peace» resolution that gives the United Nations’ General Assembly the power to intervene in the event of the Security Council being unable to act. This resolution was used to deploy a peacekeeping force …” (Sitat slutt) (uthevelsene er gjort av meg – EN)
“The possible exception” er tilfeldigvis den eneste gangen FNs Sikkerhetsråd – FNs høyeste operasjonelle myndighet – har godkjent en militæraksjon slik FN-pakten tillot. Tilfeldigvis besto “the relationship between the great powers” på den tiden i at Sovjetunionen boykottet Sikkerhetsrådet, og dermed avskar seg selv fra å nedlegge veto.
Dermed valgte Nobelkomiteen i 1988, som startpunkt for “UN Peacekeeping Forces”,en smart papirmanøvre fra 1956 som tillot omgåelse av Sikkerhetsrådet, fremfor Sikkerhetsrådets lovlige og rettfremme beslutning av 1950. Slik klarte Nobelkomiteen å holde utenfor Fredsprisen en legal FN-aksjon som kostet 34.000 (ikke-koreanske) FN-styrker livet.
1915 – Stortingets første vedtak om alminnelig arbeidsdag: Arbeidstiden skulle være på 10 timer, 6 dager i uken.
Forhistorien til denne lovfestingen var Arbeiderkommissionen som ble satt ned av regjeringen Sverdrup i 1885 etter amnodning fra Kong Oscar II fordi Sverige året før hadde nedsatt en kongelig kommisjon for å utrede ulykkes- og alderstrygd for arbeidere.
Kommisjonens arbeid ledet frem til Fabrikktilsynsloven av 1892 og Ulykkesforsikringsloven av 1894 – de første lovene som regulerte arbeid i Norge.
Gjennom hele annen halvdel av 1800-tallet hadde tolv timers arbeid seks dager i uken vært normalt for de fleste i arbeiderklassen i Norge, som i resten av verden. Et av kravene fra fyrstikkarbeiderskene i Norge under streiken i 1889 var en arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.
En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandlet fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble senere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetiden inkludert i arbeidstiden, noe som var utgangspunkt for konflikt så sent som i 1986.
Argumentene
Argumentet var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la vekt på vernet om arbeidernes helse, men mente at innføringen ville lønne seg. Politisk utvikling ble vektlagt: Stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i sakene.
Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre «den frie voksne mann» å bestemme over egen arbeidstid. De la vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de mot lovregulering, ikke mot selve arbeidstiden, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.I 1909 hadde nesten 20 % av dagtidsarbeiderne 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 % av dagtidsarbeiderne.
Kampen for åttetimersdagen
Åttetimersdagen var den arbeiderorganisasjonenes krav fra slutten av 1880-tallet. I 1888 holdtThe American Federation of Labor en demonstrasjon for kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre 1. mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen. Kravet om åtte timers dag spilte en stor rolle som motor for utviklingen av arbeiderbevegelsen, og førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstiden .
Lærdommer
Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinjet affære: Det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Etter hvert evnet arbeiderorganisasjonene å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.
Revolusjonen i Russland i 1917 inspirerte arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet gikk med på forkortelser av arbeidstiden for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd ved lov i alle land med sterke arbeiderorganisasjoner. Først ute var Russland og Finland i 1917 (se nedenfor). I 1918 i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landene var det bare England og USA som ikke lovfestet åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.
Dette ga impulser til bedrifter som konkurrerte med hverandre, ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskraften, til generell regulering av arbeidstiden i avgrensete områder. Også utviklingen av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid. Kapitalismen skapte selv betingelser for kortere arbeidstid.
Fire dager etter oktoberrevolusjonen i 1917 innførte den nye sovjetregjeringen åttetimersdagen. Arbeidstiden kunne settes ned til til seks eller syv timer hvis arbeidet var farlig for helsen. Overtid ble begrenset. Søndager og andre helligdager ble fridager. I årene etter ble arbeidsuken ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, syv timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet.
I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstiden i 1940 utvidet til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uken. Åttetimersdagen fortsatte til 1956, da sjutimersdagen ble gjeninnført, samtidig med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956.
Kampen for førtitimersuken – sekstimersdagskravet reises
I tredveårene ble kampen for førtitimersuken reist av fagbevegelsen i Frankrike og England, samtidig som industrien opplevde økende problemer under den store depresjonen som startet i 1929. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterte for arbeidstidsforkortelse som et viktig middel tilr å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.
ILO
Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation) ble dannet i 1919 som et mottrekk mot de revolusjonære arbeiderbevegelsene, og har lik representasjon av arbeidere, arbeidsgivere og statsmakt. Etter 1945 ble ILO en underorganisasjon i FN-systemet, og omtaler ILO som sin vakthund i arbeidslivet. ILOs mandat er å overvåke internasjonale konvensjoner om lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.
I Norge
Kravet om sekstimersdagen ble reist tidlig på 1920-tallet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og syvtimersdag ble et krisekrav for å dele arbeid. Ny lov om arbeidervern kom i 1936, der nye store grupper arbeidere fikk lovfestet åtte timers dag og ni dagers ferie.
Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen
1959: 45 timers uke
1968: 42½ timers uke
1976: 40 timers uke, 8 timers dag
1977: Arbeidsmiljøloven
1987: 37½ timers uke tariffestes
Kamp om kvinners rett til arbeid
LO avviste å dele på arbeid gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De motarbeidet den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune, med Arbeiderpartiets stemmer, forbud mot å ansette gifte kvinner. LO-vedtaket av 1925 vakte misnøye blant kvinnene og resulterte i krav om eget kvinneutvalg i LO.
Det som ble diskutert i Norge, var hvorvidt kvinner med såkalt forsørger skulle få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Sagt på en annen måte: ”Hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg.» (Johanne Reutz, i LOs representantskap, og frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)
Tariffavtale eller lov
Den tariffestete arbeidstidsforkortningen i 1986 ble ikke fulgt opp i arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstiden er gammelt.Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Arbeiderbevegelsen ønsket å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene.
På 1950-tallet ville ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville forlate lovveien, men fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste årene er ikke loven justert i pakt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har fortsatt bestemmelsen om førtitimers uke. Heller ikke den femte ferieuken er lovfestet.
LO-ledelsen sier at «det skal lønne seg å være fagorganisert» – men det vil ikke lønne seg dersom lov-linjen vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. I Norge har fagbevegelsen varslet at den vil følge opp endringer i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene.
Utviklingen av ferietiden
1916: Avtaler med fire til 6 dagers ferie var utbredt.
1919: Tariffrevisjonen gav 6 dagers ferie.
1920: 12 dager.
1922: 8 dagers ferie.
1937: 12 dager. I tillegg var det lokale avtaler som var bedre enn loven.
