NORGES VALGORDNINGER

Norges styreformer har gjennomgått mange endringer siden grunnlovsforsamlingen i Eidsvoll i 1814. Selv under unionstiden med Sverige var Stortinget virksomt og gjorde endringer – etter 1905 har vi også gjort viktige endringer.

Store deler av de siste års endringer har gått den menige borger hus forbi – få kjenner valgsystemets detaljer …

Hvem er det i dag som ser at endringene i 1988 og 2005 ble frembragt av våre småpartier?

At de har utnyttet situasjonen til å sikre seg et system som garanterer dem vippeposisjoner og mindretallsregjeringer?

Les nedenfor om utviklingen, og om de endringene som har hatt størst betydning for den enkelte norske borger gjennom tidene:

  • Stemmeretten,

  • Stemmerettsalderen,

  • Partiene og

  • Valgsystemet.

Stemmeretten

Grunnloven av 1814

ga stemmerett til menn som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi.

Norges befolkning i 1814 var 1,03 millioner – etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning over 25 år stemmerett. – den besto uendret de neste 70 år.

Grunnlovsendringer av stemmeretten

1884: Kravet om eiendom fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett.

1898: Inntektskravet ble fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget.

1907: Kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, fikk stemmerett.

1913: Ble allmenn stemmerett innført – også for kvinner.

Stemmerettsalderen var uforandret – 25 år – i 106 år. Den ble nedsatt til 23 år i 1920,  I 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.

Indirekte flertallsvalg

Grunnloven av 1814 fastsatte et valgsystem for Norge der velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. og frem til 1880-tallet mente man at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelte velger til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget (systemet er fortsatt i bruk i USA).

Forskjell på By og Land

I Norge har man alltid vært svært opptatt av at valgsystemet skulle sikre at befolkningen på landsbygden skulle være i majoritet fremfor by-befolkningen. Prinsippet har vært nedfelt i Norges Lover i all tid – selv etter 1952, da valgdistriktene ble lagt fylkesvis, ble representasjonen fra hvert fylke slik at hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Grunnloven av 1814 fastsatte antall velgere per valgmann til  50 i byene (kjøpstedene) og 100 på landsbygdene (prestegjeld på landet – Norge hadde 17 prestegjeld). I byene måtte det være mer enn 150 stemmeberettigede for å være eget valgdistrikt.

I 1815 bodde om lag 90 prosent av landets stemmeberettigede i landdistriktene mens bare 10 prosent bodde i byene.

I 1815 hadde landdistriktene 61 representanter mot byenes 26, altså litt flere enn to tredjedeler. I 1816 ble det vedtatt at hvert landdistrikt ikke kunne velge mer enn tre representanter uansett antall stemmeberettigede i distriktet. Dermed kunne ikke antall representanter fra landdistriktene overstige 51 i alt.

Antall representanter fra byene vokste, til de i perioden 1818-1830 hadde over en tredjedel. Da gjeninnsatte Stortinget valgreglene fra 1814 om to tredjedeler til landdistriktene, men hvert landdistrikt kunne velge maksimalt fire representanter – det begrenset økning av representasjonen.

Fra rundt 1835 økte antall stemmeberettigede i byene, og dermed antall byrepresentanter. I 1838 møtte 32 byrepresentanter  – det vokste til 50 i i 1859. Landdistriktene møtte med 67 ved hvert storting i samme periode.

Frem til 1859 varierte stortingsrepresen­tantenes antall ved hvert valg avhengig av antallet valgmenn og antallet stemmeberettigede. Igjen endret Stortinget – i 1859 – paragraf 57 («Bondeparagrafen») i Grunnloven slik at to tredjedeler skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.

Igjen var hensikten å hindre at byenes representanter skulle dominere. Definisjonen av valgdistrikt på landet ble endret fra prestegjeld til amt, og det ble fastsatt hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt (landdistrikt) og kjøpstad (by).

Da antall representanter ble økt i 1879, la man til to i landdistriktene og én til byene – det gjorde at byene fikk flere representanter per stemmeberettiget enn landdistriktene. Fra 1840 frem mot 1900 sank landdistriktenes andel av stemmeberettigede fra 90 til 75 prosent. Ved stemmerettsutvidel­sene i 1905 økte andelen til 80 prosent. Deretter gikk den jevnt og trutt ned til 70 prosent i 1920. Først ved stortingsvalget i 1949 kom landdistriktenes andel stemmeberettigede ned til om lag 67 prosent (2/3 deler), slik Grunnloven i 1814 bestemte og gjentok i 1859.

Politiske Partier

I årene etter 1814 da Norge var union med Sverige og underlagt den svenske kongen, var det maktkamp mellom kongen og det norske Stortinget. Kongen kunne nedlegge utsettende veto mot Stortingets lovvedtak. Men Stortinget bestemte over skatter og avgifter og bevilgninger over statsbudsjettet. Uten Stortingsbevilgninger kunne kongen gjennomføre lite.

Kongen valgte selv medlemmene av den norske regjering uten hensyn til sammensetningen av Stortinget. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, og unngikk dermed debatt og kritikk fra Stortinget. Embetsmannsklassen egjerte landet sammen med kongen og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget

Partier er ikke nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten, og mellom 1828 og 1842 forbød Grunnloven partier. Derfor tok det 70 år før det ble dannet politiske partier i landet, På midten av 1800-tallet var flertallet av Norges befolkning bønder, og bondeopposisjonen begynte etter hvert å samle seg.

Det ble snakket om politiske partier fra midten av 1800-tallet, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser – innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn.

Søren Jaabæk var fører for en gruppering bønder på Stortinget. Han allierte seg med Johan Sverdrup, den senere Venstre-lederen, og dannet med det dannet grunnlaget for et organisert venstreparti. I 1859 ble Reformforeningen ble opprettet, ledet av Johan Sverdrup – det første forsøk på å skape et organisert samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene. Det ble ikke noen suksess, men mot 1870-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforen­ingene.

Parlamentarismens gjennombrudd i Norge kom i 1884, da en lang strid om regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget ble endelig avgjort ved Riksrett. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget, og tre ganger hadde kongen lagt ned veto.

Kongen kunne ikke  Stortinget gjøre noe med, men stilte regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter, og kongen ble tvunget til å utnevne opposisjonens leder Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.

Venstre og Høyre

Betegnelsene «venstre» og «høyre» var mye brukt mens kampen raste, og det endte med at partiene Venstre og Høyre ble stiftet i 1884. Til tross for Riksrettssaken forekom det flere tilfeller etter 1884 hvor regjeringer ble sittende til tross for manglende flertall i Stortinget. Johan Sverdrup gikk ikke av da mistet flertallet bak sin regjering alt 1886.

Både i 1893 og 1894 ble Høyreregjeringen Stang sittende til tross for flertallets mistillit. Emil Stang ble den første statsminister til å gå av etter tapt kabinettsspørsmål (1891).I 1903 var første gang en regjering gik av etter et valgnederlag (Otto Blehr, Venstre). Høyre godtok parlamentarismen først etter 1905.

Partidannelsene førte til at systemet med valgmenn kom under kritikk. Valgmanssystemet ble erstattet med direkte flertallsvalg i enmannskretser i 1905 (se nedenfor). Etter at Venstre og Høyre ble stiftet, med Arbeiderpartiet like etter,  pilte de politiske partiene en stadig viktigere rolle i det norske demokratiet.

Arbeiderpartiet.

I sin kamp mot Høyre ønsket Venstre å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti. Det norske Arbeiderparti endret navn til Arbeiderpartiet i 2011. I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. Partiet fikk sin første representant i 1903.

I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammen­slutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Da Arbeider­partiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en annen gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokrat­ene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.

Norges Kommunistiske Parti

Etter at Norges Kommunistiske Parti brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 var det representert på Stortinget i 1927-30, 1945–49 og 1953-1961. I 1973 deltok NKP i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, og siste stortingsmann for NKP, Reidar T. Larsen, ble valgt inn på den listen. NKP trakk seg senere fra dette samarbeidet og stilte som eget parti, men har ikke kommet inn på Stortinget igjen. I 1975 meldte Reidar T. Larsen seg inn i Sosialistisk Venstre­parti sammen med resten av partigruppen og ble til Sosialistisk Valgforbund i 1975.

Splittelser i Venstre

Partiet Venstre har gjennomgått en rekke splittelser og avskallinger. Først brøt en lavkirkelig fly ut allerede i 1888 og dannet eget parti under navnet Moderate Venstre. Det var represen­tert på Stortinget 1888–1906. Partiet gikk i 1906 inn i Høyre og ble med i Samlingspartiet, et parti av høyrefolk og moderate venstrefolk som ble dannet i 1903 og ønsket en borgerlig front mot sosialistene. Det var representert på Stortinget 1903–09, men gikk så i oppløsning.

En radikal fløy av Venstre stilte til valg som De forenede norske Arbeidersamfund og kom inn på Stortinget i 1906, det endret i 1911 navn til Arbeiderdemokratene og i 1921 til Det Radikale Folkeparti. Partiet var representert på Stortinget til 1906-1936, men gikk tilbake i Venstre i 1940.

I 1909 ble Frisinnede Venstre dannet av en konservativ del av Venstre. Partiet samarbeidet tett med Høyre og var på Stortinget 1909–36. Det skiftet navn til Frisinnede Folkeparti i 1932 og gikk gradvis opp i Høyre. Den første kvinnen som møtte på Stortinget, Anna Rogstad, var fra dette partiet.

EF-striden splittet partiet Venstre på ny og «ja»-siden brøt i 1972 ut, først under navnet Folkepartiet Nye Venstre, så Det Nye Folkeparti. som fikk en stortingsgruppe på 8. Ved valget i 1973 fikk det inn én representant. Partiet skiftet navn til Det Liberale Folkeparti i 1980 og ble gjenforent med Venstre i 1988. Venstre var helt ute av Stortinget i to perioder, 1985 til 1993.

Bondepartiet

Bondepartiet ble stiftet i 1920 av Norsk Landmandsforbund (det som i dag heter Norges Bondelag). men skiftet navn til Senterpartiet i 1959. Dagens Senterparti er uavhengig av Bondelaget.

Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933 som en reaksjon på at predikanten Nils Lavik fra Hordaland ikke ble nominert til stortingsvalget av Venstre.

Sosialistisk Folkeparti

I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – startet av utbrytere fra Arbeider­partiet – de som var uenige i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlem­skapet. Det nye partiet fikk to representanter på Stortinget ved valget i 1961. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk,

I 1973 dannet SF, NKP, Demokratiske Sosialister – AIK (en utbryterfraksjon av EF-motstan­dere fra Arbeiderpartiet) og noen uavhengige sosialister, Sosialistisk Valgforbund (SV). I 1975 ble  SV omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV). SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.

Anders Langes Parti

I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og i 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet.

Norges valgordninger I

1905: Direkte flertallsvalg i enmannskretser

I 1905 ble valgmanssystemet  erstattet av enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. Systemet til at Arbeiderpartiet i 1915, med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget (enmannskretser er fortsatt i bruk i Storbritannia – det umuliggjør i praksis småpartier). Arbeiderpartiets fremvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.

I 1907 fikk kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.

1919: Forholdstallsvalg i flermannskretser

For å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn ble det i 1919 innført forholdstallsvalg i flermannskretser. Valgkretsene ble redusert til 29. Loven fores­krev at mandatfordelingen skulle e beregnet etter den d’Hondtske fordelingsmetode, som forutset­ter at det stemmes på klart definerte partilister, det ble derfor også vedtatt regler for oppsetting av lister og registrering av partinavn.  Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 150, 100 skulle velges fra landdistriktene og 50 fra kjøpstedene. «Bondeparagrafen» ble med andre ord opprettholdt.

I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redus­ert fra 29 til 20 (nå 19), slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge.  Antallet mandater fra  Norges 19 fylker avhenger av befolkningstallet og geografisk størrelse: Hver innbygger teller ett poeng, mens antallet kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (kalt (Sainte. Lagües modifiserte metode).

Sainte. Lagües modifiserte metode

Fordelingsformelen er        Q =  V /(2m + 1)

Der V  = det totale antallet stemmer et parti har fått, og

m = er antallet mandater som er tildelt partiet så  langt (dvs. ved første beregning = 0 for alle).

Det partiet som har den høyeste kvotienten (Q) får tildelt det neste mandatet, og kvotienten (Q) beregnes på nytt for neste mandat. Denne prosessen fortsetter inntil alle mandater er fordelt. Sainte-Laguë metoden sikrer ikke et parti som får mer enn halvdelen av mandatene. For eksempel vil syv mandater til fordeling og stemmetallene 53,000, 24,000 og 23,000, resultere i en respektiv mandatfordeling på tre, to og to seter:

Norge endrer kvotientformelen for partier som så langt ikke har fått tildelt noe mandat (m = 0) fra V til V/1,4. Det betyr at rekkefølgen av divisorene endres fra opprinnelig 1 – 3 – 5 – 7 … til 1,4 – 3 – 5 – 7 … Dette gir litt fordel til de største partiene fremfor partier som – med en liten margin – vunnet  et mandat dersom den umodifiserte metoden hadde vært anvendt.

Norges Valgordninger – II

I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to. I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.

Norges Valgordninger – III

I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 169, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.

Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om Saint Laguë’s metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.

Norges Valgordninger – IV

I 2005 ble antall distriktsrepresentanter redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet ett  utjevni­ngsmandat for hvert fylke (19), fortsatt i alt 169. Ett mandat fra hvert fylke blir fordelt etter den landsdekkende stemmefordelingen. En sperregrense på 4% av totale stemmer for at et parti skal kvalifisere for tilleggsmandat. Et parti under sperregrensen vil fortsatt kunne oppnå mandater fra fylker der de har tilstrekkelig oppslutning.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.  Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.

Stortinget

Fram til 2009 var Stortinget delt  i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde …»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon.

Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak. Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

Komiteer

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget. Hver repre­sentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles.

Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, avgjør ledelsen sammen med de parlamentariske lederne hvordan budsjettet skal behandles.

Stortingets presidentskap består av president  og fem visepresidenter. De leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten forføyninger når det er påkrevet. Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha en rolle hevet over den daglige politikken. Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepre­sentanter (169). Fordeling for stortingsvalgene i 2013 og 2017 var:

Østfold 9 mandater Rogaland 14 mandater
Akershus 17 mandater Hordaland 16 mandater
Oslo 19 mandater Sogn og Fjordane 4 mandater
Hedmark 7 mandater Møre og Romsdal 9 mandater
Oppland 7 mandater Sør-Trøndelag 10 mandater
Buskerud 9 mandater Nord-Trøndelag 5 mandater
Vestfold 7 mandater Nordland 9 mandater
Telemark 6 mandater Troms 6 mandater
Aust-Agder 4 mandater Finnmark 5 mandater
Vest-Agder 6 mandater Herav utjevningsmandater 19 mandater
Antall stortingsrepresentanter etter fylke fra 1953 til 2017
1953-69 1973-81 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 8 8 8 9 8 8 8 9 9 9 9
Akershus 7 10 12 15 14 14 15 16 17 17 17
Oslo 13 15 15 16 17 17 16 17 19 19 19
Hedmark 8 8 8 8 8 9 8 8 7 7 7
Oppland 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7
Buskerud 7 7 7 7 8 7 7 9 9 9 9
Vestfold 7 7 7 7 7 7 8 7 7 7 7
Telemark 6 6 6 6 8 6 6 6 6 6 6
Aust-Agder 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4
Vest-Agder 5 5 5 5 5 5 5 6 6 6 6
Rogaland 10 10 10 12 11 12 11 13 14 14 14
Hordaland 15 15 15 16 15 16 17 15 16 16 16
Sogn og Fj. 5 5 5 5 5 5 5 5 4 4 4
Møre og Rd 10 10 10 10 10 10 10 9 9 9 9
S-Trlag 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10
N-Trlag 6 6 6 6 6 6 6 6 5 5 5
Nordland 12 12 12 12 12 12 12 10 9 9 9
Troms 6 6 6 6 6 6 6 7 6 6 6
Finnmark 4 4 4 4 4 4 4 5 5 5 5

Antall Stortingsrepresentanter – historisk:

Periode Antall rep.  
1815–1817 87
1817–1820 78
1820–1826 77
1826–1829 79
1829–1832 81
1832–1835 95
1835–1838 96
1838–1841 99
1841–1844 100
1844–1847 102
1847–1850 105
1850–1853 106
1853–1856 107
Periode Antall rep.  
1856–1859 111
1859–1862 117
1862–1879 111
1879–1903 114
1903–1906 117
1906–1918 123
1918–1921 126
1921–1973 150
1973–1985 155
1985–1989 157
1989–2005 165 8
2005–i dag 169 19

RETTIGHETER UTEN PLIKTER?

FNs Menneskerettighetserklæring av 1.  november 1948 fastsetter i sine 30 Artikler individets rettigheter, gjeldende for alle mennesker i hele verden.[1]

Ett eneste sted (Artikkel 29, 1) forekommer ordet “plikt”. Erklæringen tilkjenner ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter – uten noen reservasjoner eller forpliktelser – som for eksempel forpliktelse til å erverve seg kunnskaper, utvise fornuft eller til å være et opplyst menneske

Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.Ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – ikke en gang lese- og skriveferdighet …

Verden er mer enn syv milliarder mennesker i over 220 forskjellige nasjonalstater eller -territorier. På tvers av alle etniske, religiøse, språklige, kulturelle og politiske skillelinjer er alle innbyrdes avhengig av hverandre gjennom flere lag med intrikate, usynlige, finmaskete nett av tekniske, kommersielle og finansielle bindinger.

Disse innbyrdes avhengighetsforholdene finnes på alle felter, på alle nivåer og i alle områder, og er så komplekse og sammenvevde at ikke noe enkelt menneske eller enhet evner å ha oversikt over det eller forstå det – det kan heller ikke politiske ledere. Utdanningsinstitusjoner leverer massevis av spesialister som evner å håndtere de enkelte delene av nettverkene – men totaliteten kan ingen styre eller håndtere.

Legg til at 99 prosent av klodens mer enn syv milliarder individer er  totalt uvitende om disse innbyrdes avhengighetsforholdene. I tillegg er den vanlige persons kunnskaper om alt dette så begrensete at de nærmest er må regnes som  analfabeter – det store flertall av allmennutdannelser tilfører ikke grunnleggende kunnskaper om finansielle og økonomiske sammenhenger.

Når verden i dag rystes av “demokratiske” folkeavstemninger (som Brexit) og valg som fører til rystende endringer i politiske partitilhørigheter, så er det nokså åpenbart at årsaken ligger i at vitalt viktige avgjørelser overlates til uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt anafabeter, og at det overlates til dem å avgjøre kjernespørsmål uten de har den fjerneste anelse om konsekvensene,  og uten noe som helst ansvar for resultatet av beslutningene – avstemningene er hemmelige.

I dagens verden er det å gi mennesker rettigheter uten noen som helst medfølgende plikter og uten ansvar for de resultater som følger av deres stemmegivning – uten at det stilles noen krav – ikke en gang om et minimum av kunnskaper –  den sikre undergang – det er bare et spørsmål om tid.

Thomas Jefferson, forfatteren av USAs Declaration of Independence, sa: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness” – en imponerende grunnleggende erklæring. Utelatt i denne sammenhengen er at Jefferson forutsatte at “all men” er rasjonelle, fornuftige mennesker, ikke hvem som helst som tilfeldigvis er i live.

Oldtidens grekere brukte betegnelsen “idiot» på de som ikke viste interesse for politikk[2]. 2000 år senere snudde den tyske filosofen Immanuel Kant dette rundt, og mente at mangel på interesse for å finne ut hvorfor og hvordan ting er og skjer er menneskets naturlige tilstand, mens søken etter kunnskaper og opplysning er det eksepsjonelle, til tross for at potensialet for denne søken er iboende i ethvert menneske.

De som oppnår å bli et selvstendige, opplyste individer er bare de få; vitenskapsmenn, lærde, statsmenn og noen få andre ledere. Det betyr ikke at alle de andre er dumme – svært mange av oss er meget smarte idioter. Kant skiller mellom tre nivåer av menneskelig eksistens:

  1. Grunn-nivået er den rent organiske hjerne – krypdyrhjernen.
  2. Det andre nivået er menneskets spesielle intellektuelle kløktighet – fra tekniske ferdigheter og bevegelsesevne til lur smarthet.
  3. Ikke før på det tredje nivået finnes de egentlige, spesifikt menneskelige sider av mennesket eksistens: ansvarlighet[3].

De to første nivåene er vår arts animalistiske side – vi er svært allsidige og fleksible skapninger. I sin beskrivelse av det tredje og høyeste nivået bruker Kant ordet ansvarlighet (“verantwortlichkeit”) i dets rette betydning: evnen til å svare på de krav, spørsmål og evalueringer som samfunnet stiller, på grunnlag av hva som oppfattes som rett og galt, i motsetning til suksess og nederlag. Det er evnen til å respondere tilstrekkelig og på akseptabel måte, og handle tilsvarende, som utgjør en ansvarlig person.

Dette tredje nivået er alltid i konflikt med de to lavere, som først og fremst er rettet mot umiddelbar, kortsiktig, tilfredsstillelse av det vi attrår. Det er foreldres og andre oppdrageres oppgave å fremelske og styrke ansvarligheten til den overvinner de to lavere nivåenes drifter både hos individer og i det omgivende samfunnet. Bare når det tredje nivåets egenskaper vinner over de to lavere, omformes samfunnet til sivilisajon.

Omformingen av et samfunn til sivilisasjon er derfor først og fremst et spørsmål om å erstatte idioti med ansvarlighet. Kant’s moralfilosofi dreier seg derfor om selvstendighet – autonomi – han skiller mellom en intellektuelt selvstendig person og en som er intellektuelt umoden og avhengig av andre.

Kant definerer «opplysning” (aufklärung, enlightenment) som det å fremstå fri fra selvpåført umodenhet. Umodenheten er selvpåført i den forstand at den kommer av manglende mot til å bruke sin egen fornuft og intellekt uten veiledning andres  veiledning.

Kant mener at majoriteten av alle mennesker er tilfreds med ¨følge de ledesnorer som skapes av det omgivende samfunn («den allmenne oppfatning»),og er ute av stand til å kaste av seg umodenhetens åk. Det er vanskelig for enkeltindividet å arbeide seg ut denne tilstanden fordi vi finner det så lite komfortabelt å tenke selv, uavhengig av andre. Nøkkelen til å kaste av seg mental umodenhet er fornuft.

Fornuft  er evnen til bevisst å holde orden på ting og begreper, finne og verifisere fakta, bruke logikk, endre fremgangsmåter og oppfatninger basert på ny eller eksisterende informasjon.[4]

FOTNOTER:

[1] FNs Menneskerettighetserklæring inneholder 30 Artikler og er på 8 sider. Den ble etterfulgt to år senere av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den kom fordi det var en rekke artikler i FN-erklæringen som falt noen europeiske nasjoner tungt. Blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering. Norge har derfor aldri ratifisert FNs erklæring, og viser til den europeiske konvensjonen.

[2]  Merk at i antikkens Hellas var folket – «demos» – begrenset til menn i de høyere samfunnslag (ingen tjenere, ingen slaver, ingen kvinner) slik at de representerte en svært begrenset del av den samlete befolkningen. – i

[3] Det originale tyske «verantwortlichkeit» blir på norsk og dansk til «ansvarlighet». På engelsk oversettes det til både «responsibility» og « accountability», som det er en nyanseforskjell mellom. «Accountability» er mer spesifikt, i betydningen «trekkes til ansvar for», mens «responsibility» er mer generelt.

[4]  Kilde for Immanuel Kant:  “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – (ISBN: 1477666915).

RIGHTS WITHOUT OBLIGATIONS?

The Universal Declaration of Human Rights issued by the UN General Assembly in Paris on 10 December 1948 (Resolution 217 A)[1]. Its 30 Articles spell out the rights of every human individual, applicable to everyone on the planet.

Only once – in one single line (Article 29, 1) – does the word “duty” appear. In effect, the whole declaration is an award of wide ranging rights to any and all individuals without any corresponding duties to society – such as, for instance, an obligation to possess reason, to be informed, enlightened

Article 21 secures everyone “the right to take part in the government of his country, directly or through freely chosen representatives – their will shall be expressed in periodic and genuine elections which shall be by universal and equal suffrage and shall be held by secret vote or by equivalent free voting procedures”.

Not a word about any qualifications for voting – not even literacy …

The Webs of Interdependency

The present day world of over seven billion people live in around 220 different national entities and territories. Despite being divided by a multitude of crisscrossing ethnical, religious, linguistic, cultural, political as geographical boundaries, all are tied together by invisible layers of intricate, finely meshed webs of technical, financial, commercial and physical connections.

These webs create a mass of interdependencies in all fields and at all levels, the totality of which so complex and interwoven that no single individual or entity is able to overview it, let alone understand it – the same goes for political leaders. The World’s education systems turn out droves of specialists in all fields, who ably manage specific bits of the system – but the totality is unmanageable.

The Widespread Ignorance

Add to this the fact that the seven plus billion individuals who make up the global population are completely unaware of the actual complexity of these connections and interdependencies. Add also that in comparison to that complexity, the general level of knowledge of the average individual is so basic that they are not much better than analphabets – exacerbated by most educational curricula failing to impart essential knowledge of financial and economic basics.

The Absence of Responsibility

Looking at how the present day world is reeling under “democratic” referendums and structure-shattering elections, it is obvious that the chief cause is that questions of overriding international importance are put before uninformed, often practically illiterate people who are free to wield their vote without being held accountable – without a shred of responsibility – voting is secret.

Thomas Jefferson

United States Founding Father and author of the Declaration of Independence Thomas Jefferson (1743 – 1826)  stated: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness”.

That is an impressive charter. Left out of that story, however, is that Jefferson presupposed that all men are persons of reason, not just anybody who happens to be alive.

Immanuel Kant

The ancient Greeks used the word “idiot» for someone not displaying interest in politics. For them, such a state remained an exception – not the rule[2] .

2000 years later, Immanuel Kant (1724 – 1804)  turned this around, implying that lack of interest in the whys and wherefores is the natural state of the human being, while craving for enlightenment (aufklärung, opplysning) is exceptional, despite such potential residing in every human being.

Those who reach the state of the enlightened, autonomous individual are the illustrious few; scientists, scholars, statesmen, some artists, a few princes. This does not mean that most people are stupid – quite a lot of us are very smart idiots.

Kant’s Three Levels of Human Existence

In his work “Religion within the boundaries of Reason alone” Kant distinguishes between three levels of human existence:

  1. The bottom level is the purely organic reptile brain.
  2. The second is the unique level of intellectual cleverness man possesses, ranging from technical dexterity to the street-smart predator.
  3. Only on the third level do we find the specifically human side of human existence: responsibility and accountability.

The first two levels make up the animalistic side of our species – a very versatile animal. Describing the third level Kant uses the word responsibility in accordance with its inherent meaning:

the ability to respond to the demands, questions and evaluations of the community. The basis of this is the sense of right and wrong, in contrast to success and failure. The ability to respond in what is deemed an adequate and socially acceptable way, and act accordingly, is what makes up the responsible person.

This third level is always in conflict with the other two, which are tuned toward instant gratification of desire. lt is the task of parents and other eclucators to cultivate and reinforce the level of responsibility to the point where it masters the vegetative[3] and cunning levels both for individuals and for communities. Only when the third element wins, communities are transformed into civilization.

Therefore, the transition of a community from an embedded-in-nature state into civilization is also one of eliminating idiocy in favour of responsibility. Kant’s moral philosophy is centred on the concept of autonomy – he distinguishes between a person who is intellectually autonomous and one stays in an intellectually dependent and immature status.

Enlightenment

Kant defines «Enlightenment” (Aufklärung, opplysning) as man’s emergence from his self-inflicted immatu­rity. He argues that the immaturity is self-inflicted, not from a lack of understanding but from the lack of courage to use one’s reason, intellect, and wisdom without the guidance of another.

Kant understands the majority of people to be content to follow the guiding institutions of society (Church and Monarchy), unable to throw off the yoke of their immaturity due to lack of resolution to be autonomous. To work their way out of this immature, cowardly life is difficult for individuals because we are so uncomfortable with the idea of thinking for ourselves. The key to throwing off these chains of mental immaturity is reason.

Reason 

Reason (Vernunft, fornuft) is the capacity for consciously making sense of things, establishing and verifying facts, applying logic, and changing or justifying practices, institutions, and beliefs based on new or existing information.

Bestowing rights on people without any corresponding obligations, without holding them accountable for their votes, without responsibility, is the certain way to disaster, considering the complexity of the web of inter-dependencies that constitute the present world, described above.

The United Nations

The statutes of The United Nations are a pitiful half measure: free right of veto, no global law enforcement, keeping up the system of completely sovereign states, issuing a statement of “Human Rights”, all about rights and noting about obligations – A concept that is but a bastard patched up from limbs of various derivations, and that looks like anything one chooses to see in it, has no essence. Void of integrity, it unavoidably gravitates toward the black hole of morally euthanized humanity. [3]

[1] The UN Declaration – 30 Articles, 8 pages – was followed two years later (Rome, November 1950) by de European Convention on Human Rights and Fundamental Freedoms – 59 Articles, 32 pages(since amended by 16 additional Protocols) – because several Articles of the UN Declaration were objectionable to some European nations (notably Norway opposed Article 20, part 2, preventing mandatory organisation memberships).

[2] Note that the “demos” of ancient Greece was made up purely of the upper classes of men (no servants, no slaves, no women), a very limited portion of the actual population.

[3]  Kant’s use of “vegetative” here is in the sense of “living a life that is dull, inactive and unchallenging”

[4] Source in respect of Immanuel Kant:  “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – ISBN: 1477666915

 

Flyktninger 1945-55: Displaced Persons

Ved krigens slutt i Europa 8. mai 1945 befant det seg ca. 60 millioner tvangsforflyttede sivile i sentral-Europa – de fikk fellesbetegnelse DP: Displaced Persons.

Det var frigitte konsentrasjonsleirfanger, østeuropeere som hadde flyktet foran fremrykkende sovjetiske styrker i krigens siste måneder og tidligere slavearbeidere importert av Nazityskland.

Flertallet av disse menneskene ble tilbakeført til sine opprinnelige hjemland i løpet av et års tid, men de fleste østeuropeere nektet å dra tilbake til sine nå sovjetokkuperte hjemland.

Høsten 1946 var det fortsatt 8 millioner igjen som var hjemløse og det var ennå uklart hvor man skulle gjøre av dem – de var samlet i store leire rundt om i Vesttyskland (som til å begynne med inkluderte den vestlige delen av Østerrike) og i Norditalia. Disse leirene gikk under betegnelsen Displaced Persons Camps – DP-leire.
Det tok tid før Vesten fikk organisert seg – en del land hadde jo vært okkupert, og måtte få orden på sine egne samfunn først.. Det ble løst etter hvert og mellom 1947 og 1953 ble majoriteten av de gjenværende DPer distribuert rundt om i verden.

De som tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene 1948-52 erfarte disse DP-ene på nært hold – særlig de som var forlagt i Rendsburg i Schleswig Holstein.

Tysklandsbrigadens 1. bataljon og Ingeniørkompaniet var forlagt i det store anlegget Kingsway Barracks i Rendsburg. Nærmeste nabo var DP-leiren, som lå gjerde mot gjerde . Der holdt rundt 2 000 flyktninger til – Displaced Persons, folk som var fordrevet fra sine hjemland i løpet av krigen som slavearbeidere, konsentrasjonsleirfanger, eller bare hjemløse.

Felles for dem alle var at de ikke turte å reise tilbake fordi landet deres var under sovjetisk okkupasjon eller var blitt til en sovjetisk vasallstat. De hadde vært mange flere, men de var gradvis blitt fordelt rundt om (se nedenfor).

Dette var mennesker uten arbeid, som levde på UNRRA-programmet. Selv om de fikk mat nok, var det jo klart at så mange inaktive mennesker hopet sammen på et sted var et problem. Ca en tredjedel var kvinner – i alle aldre. Det var jo nærmest en naturlov at det ble omfattende prostitusjon av slikt. Men DP-leiren var forbudt område for Ola.

Vi i Brigaden hadde, som alle okkupasjonstropper, et generelt fraterniseringsforbud – det vil si at det var ikke tillatt å opprette varige kontakter med tyskere, uansett kjønn. Vi kunne fritt handle i butikker og gå på bierstuber og spisesteder, men BAOR (British Army of the Rhine) som hadde kontrollen over den britiske sektoren (nordvestdelen) av Tyskland hadde strikte regler for en del steder: Nattklubber og liknende var merket Out of Bounds dvs. adgang forbudt!. Overtredere som ble oppdaget havnet i kakebua. DP-leiren var definitivt Out of Bounds.

DP

Da Vesten fikk organisert seg, ble det et storstilt flyktningeprogram av det. To norske skip var involvert i trafikken, chartret inn av det britiske samveldet,  i første rekke MS Skaubryn. De gik i fast rute mellom Marseilles i Franrike og Australia, Canada og Syd-Afrika i første rekke.

  • Belgia var det første landet som tro til: I 1947 importerte de 20,000 DPer som arbeidere til kullgruvene – det virkelige antallet var større fordi det var familier med. Programmet fikk en del kritikk fordi det ble sett på som en måte å skaffe billig arbeidskraft.
  • Storbritannia tok i mot 86 000 DP som en del av et stort arbeiderimport­program. I tillegg tok Storbritannia in 115 000 polske soldater som hadde tjenestegjort på vestlig side, og 12 000 ukrainere, i alt over 200 000.
  • Canada startet et storstilt importprogram for kvalifisert arbeidskraft med nære slektninger – ved slutten av 1951 hadde Canada tatt imot 157 687 DP.
  • Australia ekspanderte sitt tidligere immigrasjonsprogram i 1947, og hadde i 1953 tatt imot i alt 182,159 DP, hovedsakelig fra Polen og Balticum (i tillegg tok de imot flere hundre tusen briter som forlot Storbritannia i samme periode).
  • Da Israel ble en egen nasjon i 1948, hadde allerede over 50,000 DPer kommet seg inn i landet, lovlig eller ulovlig. Med helt åpne dører for alle jødiske flyktninger uansett alder, tok Israel imot over 652 000 DP før 1950.
  • Frankrike tok imot 38 157 pluss 1500 i Marokko.
  • Sydamerika tok nesten 80 000 DP: Venezuela 17 000, Brasil 29 000; Argentina 33 000.
  • Norge tok imot 492 jødiske DP, men de fleste av disse reiste til Israel så snart det ble en mulighet.
  • USA kom sent inn i prosessen, hovedsakelig på grunn av motstand i Kongressen mot sentral- og østeuropeiske intellektuelle og jøder, Det amerikanske programmet ble allikevel det mest ekspansive, men også det mest byråkratiske. The DP Act of 1948 lot 200 000 DP inn i landet de neste to årene. I 1950 ble loven forlenget i to år, slik at mellom 1949 og 1952 slapp i alt 450 000 DP inn i USA. 137 450 av disse var europeiske jøder.

I 1953 var det fortsatt over 250 000 DP i Europa, de fleste av dem gamle og/eller uføre. Enkelte tok i mot disse på humanitært grunnlag – Norge tok imot 200 DP som var blinde eller hadde tuberkulose, og Sverige tok også imot en del slike. De aller siste ble til slutt akseptert av Tyskland og Østerrike som fullverdige borgere.

Det er til ettertanke at når det gikk så greit å absorbere over to millioner flyktninger inn i moderne samfunn på mindre enn ti år, så var det av to enkle grunner:
  1. Alle var av kaukasisk  opprinnelse (hvite) – ingen var asiater eller afrikanere.
  2. De var alle av nær beslektede religioner: Kristne (ortodokse, katolikker, protestanter) og jøder (750 000) – ingen var muslimer. 

Eilif Ness

 

Tysklandsbrigaden

Fra 1947 til 1953 hadde Norge en infanteribrigade (ca. 4 500 mann) stående i Tyskland som en del av den britiske okkupasjonsstyrken «British Army of the Rhine» – BAOR -som fra 1945 til 1994 besatte Nordvest-Tyskland (British Sector- fra Harz i syd til Schleswig Holstein i nord) . BAOR besto av fire panserdivisjoner (armoured divisions).

I 1950-51 så verden ikke lys ut: Sovjet hadde dannet østblokken av kommuniststyrte regimer, de hadde blokkert Vest-Berlin i ett helt år i 1948-49, NATO ble dannet i 1949 som et svar på alt dette, med Norge som medlem. Så tok Mao makten i Kina, og i juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, og startet en voldsom krig som pågikk i tre år. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig – den hadde vi alle friskt i minnet. 3. Verdenskrig lurte like rundt hjørnet.

De norske brigadene besto alle av vernepliktige i førstegangstjeneste – tjenestetiden var 12 måneder: Først 6 måneder i Brig S – skolebrigaden, deretter 6 måneder i Tyskland.

I 1947-49 var den norske brigaden plassert i Harz, men fra og med 1950 besatte den Schleswig Holstein, med forlegninger i Flensburg, Schleswig, Rendsburg og Neumünster. Brigadene ble nummerert med årstall: Brig 471 var den første, Brig 522 var den siste – i alt 12 brigader.

Jeg tjenestegjorde i Brig 521 – den nest siste – da innkallingen til verneplikt fant meg hjemme i 1951, hadde jeg allerede fartet en del rundt i verden: To år på dekk og i maskin i handelsflåten, et halvt år i Australia og ett år som praktikant på byggeplasser i Italia. For å få mer praksis før teknisk utdannelse hadde jeg søkt forlodds fordeling til Ingeniørregimentet, så det ble Hvalsmoen og Ing.Kp/Brig S – opplæringen til Tysklandstjeneste.

Ved oppmøtet i november viste det seg ca. 60 % av rekruttene hadde Artium (datidens VGS), og var der for å opparbeide praksis på samme måte som meg (men få av dem visste hva de skule bruke poengene sine til – tannlege eller arkitekt?…). Det var en kald vinter og det ble mye skigåing: tråkking av utforløypa på Norefjell for den kommende Olympiaden og Øvelse Vinter I i Hedmark – det ble mere tid i 16-manns svensketelt enn på brakka.

I januar lå vi i telt på Vikersund en måned for skytetrening. Vi hadde, som den første av brigadekontingentene til Tyskland, fått amerikanske våpen – Garand M1, Browning BAR MG og Colt 12,7 mm mitr.  Tidligere brigader hadde ex-tyske våpen under tjenesten i Norge (Mauser K98k og MG 42). Mer om det nedenfor. Ellers var det brobygging over Randselva, sperretjeneste, sprengningstjeneste og spredt og sluttet orden. Og det var ingen tvil om hvem som var FI: Sovjetunionen.

KNM Svalbartd – Troppetransport

Da dagen opprant i april ble vi stuet (fire i høyden) 1000 mann om bord i KNM Svalbard – Norges eneste troppetransportskip . Tidligere kontingenter lot igjen sin ex-tyske våpen i Norge, og fikk britiske våpen når de kom til Tyskland (Lee Enfield geværer, Brengun MG). Vi, derimot, hadde med oss våre amerikanske (NATO-) våpen til Tyskland og brukte dem der.

Parade for admiral Brind

Vel i land i Tyskland ble vi forlagt i Kingsway Barracks i Rendsburg sammen med 1. bataljon. Det var flotte mur-kaserner, en stor overgang fra trebrakkene på Hvalsmoen. Vi oppsto som Ing.kp/Brig 521 (engelsk: Fd. Coy. RNore/521 Bde). Brigaden var en del av The British Army of the Rhine, som okkuperte Nordtyskland. Brigadens ansvarsområde var Schleswig-Holstein, som i sydøst grenset til Østsonen – sovjetisk territorium. Vi var en del av NATOs front mot øst.

Kingsway Barracks

I Tyskland begynte en helt ny virkelighet for oss. Tjenesten var mye mer velorganisert enn i Norge: Hver uke var det én type tjeneste fra mandag til fredag, avsluttet med en nattmanøver natt til lørdag – og så fri. Ny tjeneste uken etter, på samme måte – veldig grundig trening. Vi brukte tidligere tyske øvingsfelter rundt i Schleswig-Holstein, med masse ruiner å prøve seg på og i uansett type tjeneste.

Sprengningstjeneste

I juni ble vi sendt til Hameln ved elven Weser – historiens rottefangerby, i Niedersachsen, litt syd for Hannover, og det var brobygging vi skulle trene på. Vi ble forlagt i telt ved siden av en britisk ingenøravdeling, og i fem uker bygde vi broer av Baileymateriell, et genialt mekano-aktig system (som fortsatt er i bruk for midlertidige konstruksjoner verden over). Som sluttprodukt bygde vi en 133 meter lang pontongbro for 50-tonns stridsvogner, over Weser – på 8 timer. Det var jubel da den første Centurionen kjørte over – så demonterte vi den igjen.

Bailey-bro, Klasse 50 tonn – 133 meter over Weser ved Hameln

I august og september fulgte butt i butt henholdsvis to uker i Brilon og to uker i Sennelager, begge i Nordrhein-Westfalen, med intensiv infanteritrening med alle våpentypene vi hadde. Sennelager var et område på 116 kvadratkilometer som hadde vært i militær bruk i nesten 100 år, med masse spesialområder med hinderbaner og bymodeller for gatekrig og minefeller. En del treningsopplegg ville vel vakt oppsikt i dag, som f. eks. 300 m hinderløp med innlagt skarpskyting. Hørselvern var ukjent, og en ukes tjeneste med demolering av blindgjengere på bazooka- og håndgranatbanene var nok medvirkende til permanente smellskader i hørselen.

Hinderløp med skarpskyting – Sennelager

Tjenesten i Tyskland ble avrundet med de to store øvelsene Skandia III og Main Brace i Schleswig-Holstein, begge øvelser på divisjonsnivå samme med britiske avdelinger. Største opplevelsen var da troppen fikk i oppdrag å forberede Kieler Hochbrücke, jernbanebroen over Kielkanalen, for sprengning – det gikk 500 TNT-klosser (tre-attrapper) like mange fenghetter 2 km ledning og 1 km detonerende lunte, og tok 36 mann 8 timer i pøsende regnvær.

Bliundgjenger tjemeste på håmdgranatbane -(UXB = Unexplobeb bomb) – Sennelager – Sjt. Vaage og Vkorp Ness

Jeg er ikke fagmilitær, men jeg har det inntrykk at Norges Tysklandsbrigader var svært godt opplært og trent, og hadde nok kunnet gjøre en god innsats, så langt det er mulig å få til med vernepliktige soldater på ett år. Men vi som var korporaler og visekorporaler var underbefal – NCO – i det britiske systemet, og hadde adgang til britenes NCO-fasiliteter. Det hendte nok at vi følte oss litt beskjemmet ved å sitte ved samme bord som korporaler og sersjanter med 10 års tjeneste og mer bak seg, inkludert 2. Verdenskrig …

Hochbrucke over Kiel-kanalen – Sprengningsobjekt

Da det nærmet seg dimittering, kom det rundskriv om mulighet for tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, jeg meldte meg på, og dit bar det – det er en annen historie.

Eilif Ness – 12-29675 – Ink.kp/Brig 521

Krigsseilerne

Jeg reiste til sjøs som 15-åring i 1946, så jeg var ikke krigsseiler, selv om jeg de første 12 månedene av min førstereis hadde fullt krigsrisikotillegg (100%) og tankrisikotillegg (50%) – det var fordi det fortsatt var krig på havet: Drivminer fløt rundt i hundrevis – over Nordsjøen måtte vi gå med redusert fart i bøyemerkete leder som ble holdt fri av minesveipere.

To tredjedeler av mine skipskamerater (26 av en besetning på 40) var krigsseilere/uteseilere som alle hadde seilt utenriks de siste seks årene eller mer. De var harde (men gode) læremestre. Skipper var Guttorm Jacobsen fra Tromsø, tidligere skipper på DS Victo som ble senket av tyske fly i 1941.

Rundt halvparten av dem hadde opplevd torpedering eller minesprengning. Av handelsflåtens 30 000 sjøfolk (rundt 6 000 hjemme i Norge og 24 000 i Londonregjeringens Nortraship) omkom 3 638 – 12 % – hver niende mann – mellom 1939 og 1945, rundt 600 av dem i hjemmeflåten og 3000 i uteflåten.

Men alle var stort sett lojale til ”Junien” – Sjømannnsforbundet – formannen Ingvald Haugen hadde en høy stjerne, og vi var medlemmer alle sammen. I løpet av de neste to årene skjedde imidlertid saker og ting som skapte voldsomme reaksjoner blant krigsseilerne, som jeg fikk oppleve på nært hold:

Først hyreomleggingen og den nye sjømannsskatten høsten 1947: Skatten ble doblet fra 15% til 30% for ugifte (som var det store flertallet).

Det førte til storstreiken i Buenos Aires høsten 1947. Det lå 15 norske skip i La Plata på en gang, og besetningene gikk til spontan sitdownstreik da det første skattetrekket slo inn.  Sigurd Senje (1919-93) var Gnist på en av de båtene og har skrevet malende om det (utdrag av boken ”Farvel Sjømann”):

Det ble sitdown streik: Besetningene på alle norske båter i Buenos Aires satte seg ned og protesterte. Holdt møter i messene og på kaia, forsøkte å nå norske skip i andre havner med appeller om aksjon. Skipperne nektet å betale ut hyrer. Sympatiaksjoner og innsamlinger ble satt i gang på andre lands båter. Ingen utenlandske sjøfolk hadde hørt om så grove skatter. Hva er det for noen gærninger som sitter ved makta i sjøfartslandet Norge? De amerikanske passasjerene våre sperret øynene opp, og slapp dollars i streikekassa, dollars mot sosialistisk undertrykkelse!

Hvem streiket vi mot egentlig? Mot selve fedrelandet, far! Fedrelandet som er så stolt over sjøfolka sine bare de seiler inn penger nok! Mot makthaverne hjemme: Vi streiket mot den firkanta staten og mot tillitsmennene våre hjemme som ikke har spytta i saltvann siden ungdommen og ikke tør å gjøre noe nå fordi de er redde for de feite landfaste kontorjobbene sine! Og forresten er de gift med partiet og staten.

Vi streika mot alle som styrer og bestemmer over sjøfolk – som de veit er spredt over sju hav og tusen havner og ikke kan møtes til samlet motstand. En gjeng av den navngjetne norske sjømannsstand på kaia i Buenos Aires gjorde stille opprør mot sjøfartsnasjonen Norge. Streiken varte i åtte dager. Så gikk den i oppløsning som ventet. Hyra går ned, men argentinsk rødvin er stadig god og billig, og du kan trøste deg med puro til to kroner literen – 96% sprit.

Den norske sjømann! er ingen fullgod samfunnsborger med stemmerett over sine egne inntekter. men en  desto bedre melkeku for dere, enda bedre enn Vinmonopolet. Og en fin figur i skåltalene for vår ære og vår makt og i eventyret om den vesle nasjonen som ble stormakt på havet …”

Så langt Senje.  Vårt skip var i tankfart på Vestndia da dette skjedde, og som resten av handelsflåten fikk vi bare høre om Buenos Aires-opprøret gjennom Radioavisen, som Gnisten delte ut et par ganger i uka. Vi ble jo også truffet av denne skatten – alle murret, men du kan ikke streike i sjøen. Men sinnet var voldsomt – Senje beskriver det godt …

Hendelse nummer to kom våren 1948, da Stortinget besluttet å ikke dele ut Nortraship-pengene til krigsseilerne.

Ingvald Haugen (som var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre) vendte krigsseilerne ryggen, og spredt som de var ”over sju hav og tusen havner” kunne de lite gjøre. Over natten ble Ingvald et hatobjekt – for fortsatt utgjorde krigsseilerne over halvdelen av utenriksflåtens bemanning  .

I 1945 var Norge fortsatt et nokså klassebevisst samfunn, der sjøfolk var nær bunnen av stigen (“spenner penger som en full sjømann” var et standarduttrykk). Det kom klart til uttrykk under Stortingets behandling av saken: En rekke av innleggene i debatten var utilslørt sjikane av sjøfolkene: “Sjøfolkene ville sløse bort pengene om de fikk dem utbetalt (les: drikke dem opp)”. En som kjempet for at sjøfolkene skulle få pengene var Claudia Olsen (H – Vestfold) men det var bare åtte som stemte for det.

Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51

Mer formelt fant regjeringen (Arbeiderpartiet) det politisk vanskelig å utbetale så mye penger til én begrenset gruppe av befolkningen i en økonomisk vanskelig tid – Norges innbyggere ble manet til å vise nasjonal holdning til gjenoppbyggingen av landet.

Til tross for store protester fra norske krigsseilere, vedtok Stortinget i 1948 å sørge for “forsvarlig bruk av midlene” ved å opprette et fond. Det ble av krigsseilerne oppfattet som et overformynderi – Staten skulle avgjøre hvem som hadde mest behov for pengene.

Jeg husker som om det var i går den veldige bitterheten hos mine skipskamerater og det voldsomme hatet mot den svikefulle Junien og forræderen Ingvald Haugen.

Krigsseilerne ønsket og forventet at fondet skulle tilbakebetales til hver enkelt sjømann som individuelle utbetalinger. At en del av krigsseilerne var fremtredende kommunister hjalp ikke saken (den kalde krigen var i full gang). I stedet ble krigsseilerne som gruppe stemplet som kommunister. Krigsseilerne organiserte seg og gikk til rettssak mot Staten, som de tapte i 1954 da Høyesterett avgjorde at de ikke hadde rett til pengene.

Hva var nå dette Nortrashipfondet?

Det ble opprettet fordi britiske myndigheter ikke ønsket at norske sjøfolk skulle seile under bedre betingelser enn britiske sjøfolk, og ville at de norske krigsrisikotilleggene skulle reduseres. Fra 1940 av ble beløp tilsvarende reduksjonene i norske sjøfolks hyrer satt inn på et fond. Da det ble kjent blant norske sjøfolk, var tolkningen at pengene i fondet var personlige krigsrisikotillegg som skulle tilbakebetales til hver enkelt krigsseiler etter krigen. Slik gikk det ikke.

Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45

Kampen om dette fondet førte til at norske krigsseilere organiserte seg i krigsseilerforeninger og Krigsseilerforbundet. Det er et sårt punkt i krigsseilernes historie – et symbol på Norges manglende anerkjennelse for deres innsats. I krigsseilernes øyne stjal Staten deres opptjente penger – og de fleste oppfattet det som manglende anerkjennelse for den store innsats de hadde gjort for landet under krigen. Siden den gang har Nortraship-fondet dominert all omtale av norske krigsseileres innsats – saken vekker harme den dag i dag.

Nortraship-fondet ble ikke brukt til gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. De norske rederiene fikk sine skip tilbake i august 1945 (etter Japans kapitulasjon), og  i januar 1946 fikk de erstatningsoppgjør for tapte skip.

Mange tror at norske redere skodde seg på krigsfarten, men sannheten er at det var den norske Londonregjeringen som tok inn hele Nortraships netto fortjeneste gjennom fem år. Dels brukte Londonregjeringen inntektene til forbruk under krigen, men hovedgevinsten – 808 millioner – ble i 1945 brukt til nedbetaling av Norges statsgjeld.

Nortrashipfondet var et separat beløp, som i 1948 var på 43,7 millioner kroner. Det levde videre, og ble hovedsakeligbrukt til støtte for enker og barn av sjømenn som omkom under krigen Fondet med renter var brukt opp i 1995.

Først i 1972, etter mange års kamp, kom det en økonomisk oppreisning da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia). Vedtaket er juridisk sett enestående da det tilsidesetter et vedtak i høyesterett. Utbetalingen var på kr 200 per måned for fartstid under andre verdenskrig minus kr 20 i skatt. Men det var egentlig for sent – mange var døde i løpet av de 27 årene som var gått – de fikk aldri noen ting.

Alt dette opplevde jeg gjennom min direkte kontakt med mine læremestre krigsseilerne – det er klart at det gjør meg ikke nøytral i denne saken. Jeg delte deres følelse av maktesløshet – de var jo spredt for alle vinder og uten mulighet til mottiltak.
”Junien” falt sterkt i sjøfolks anseelse i disse årene. Skampletten sitter fortsatt uutslettelig fast på Stortinget, Høyesterett og Det norske Arbeiderparti.

Historien om LN-TSB

CESSNA 182A LN-TSB

LN-TSB var en viktig del av mitt liv i mange år – jeg var aktiv fallskjermhopper  fra 1965 til 1980. Mellom 1969 og 1980 gjorde jeg 508 av mine totalt 1530 fallskjermhopp fra det flyet. Jeg var privatflyger 1971-1988, og fløy TSB litt over 500 flytimer (i tillegg til tid på IKC og BIP) – Eilif Ness, D-22.

1957-66:

TSB i Thor Solberg Aviations tjeneste (dekor er Cessna’s standard for 1957)

Manufacturer’s Serial Number (MSN) 182A-33977 Date of Manufacure issued 00-00-1955, Registered to Cessana Aircraft Company, as N5977B

In stock as Cessna Aircraft Company MSN until 21 December 1956. Bill of sale as N5977B to Thor Solberg Aviation Co., Somerville, NJ, dated 21 December 1956.

N5977B registration cancelled by US Registry. 2 May 1957. Bll of sale 12 June 1957 to Thor Solberg Avition, Fornebu  as LN-TSB. Luftdyktighetsbevis nr. 425 utstedt 22 juni 1957.

– LN-TSB ble importert av Thor Solberg Aviation i 1957, og brukt i hans virksomhet med base på Jarlsberg flyplass frem til 1966, bl. a. som skolefly for trafikkflygere (en av elevene var Harald Sneholm fra Island, senere sjefsflyger i Icelandair).

1967-69:

Advokat Arne Karlsen fra Sandefjord kjøpte TSB for 45.000 kroner fra Tor Solberg Aviation i 1967. Den var da ikke i drift. Arne reparerte motoren, modifiserte luftinntaket til forgasseren, omlakkerte flyet og brukte det til privatflyging 2 år.

1969-75:

TSB i sponsoren Rothmanns’ antrekk 1969.

I juni 1969 kjøpte IS Paralift v/ Petter Ringvold LN-TSB av Arne Karlsen, etter testflyging med fallskjermhoppere. Det var til erstatning for Paralifts første fly, Cessna 180 LN-TSF, som groundloopet på Aursletta. Allerede første året (’69) kjøpte de inn hoppdør-STC, den ble bygget og montert av Fred Olsen (den døren er fortsatt i bruk – uendret).
Sigarettmerket Rothmanns hadde sponset kjøpet av TSF, derfor ble også TSB malt i Rothmanns farger og med deres merke (kronen).

(Senere sponset Rothmannns også en åtteseters DeHavilland Rapide DH89A ((LN-BEZ), som IS Paralift opererte i tre år).

Paralift opererte TSB som privatfly, hovedsakelig flyging med fallskjermhoppere for Oslo Fallskjermklubb. frem til de fikk  driftstillatelse  (1971) og ble ervervsmessig (Paralift, Petter Ringvold & Partners). I 1973 ble Paralift omdannet til aksjeselskap: Paralift Air Services AS.

1975-80:

Som NIMBUS’ klubbfly

Da Paralift startet kommersiell taxiflyging. passet ikke TSB inn i flåten lenger – i tillegg var tobakksreklame blitt fordudt, så flyet måtte lakkes om. I mars 1975 solgte Paralift (som nå var blitt til Partnair) flyet til RW-Club Nimbus, som hadde base på Rygge Flystasjon. TSB var Nimbus’ første hoppfly – senere kom Cessna U206C LN IKC til. I Nimbus-perioden var TSB stasjonert på Rygge. I 1976 ble hjul og bremser byttet ut med 206-hjul og -bremser.

TSB hadde vært til ettersyn hos Fred Olsen på Forneu i november 1980, og ble parkert utenfor FOF-hangaren. På natten ble det storm, og flyet ble blåst rundt på taket. Da det ble snudd med kran, ble det stilt rett opp ned på spinneren – totalskadet. Nimbus fikk forsikringsoppgjøret.

1981-1984:

TSB som vrak på Fornebu i 1981, Merk knust sideror og bøyd propeller.

I februar 1981 måtte vraket fjernes. Eierne i Paralift Air Service A/S ble enige om at de sammen, privat, skulle overta det og få det bygget opp hos Norrønafly på Rakkestad. Kostnadene skulle dekkes inn ved bruk som privateid fallskjermfly, drevet av Eilif og Peter Chr. Ness, som begge var aktive i miljøet.

Eilif ordnet både kjøpet og oppbyggingen. De nye eierne etablerte I/S Paralift 2: Pettter Ringvold, Mikkel Schram. Eilif Ness og Erik Andreas Irgens. Det ble installert ny King KX195 radio, transponder, VOR og ADF. Flyet var klart 20 juni 1981, og Eilif fløy det tur-retur til Malta Air Rally. Deretter ble det stasjonert på Fornebu, og fløy for Oslo Fallskjermklubb på Jarlsberg og demoer.

1984-90:

Gjenoppbygget av IS Paralift 2, juni 1981. Dekoren er Cessnas standard for 1956, men i Partnair-farger.

I mars 1984 solgte aksjonærene i Paralift Air Service A/S (Partnair) selskapet til Tenvik, og ettersom aksjonærene var andelseierne i fellesprosjektet overdro de sine andeler til Eilif Ness i et internoppgjør . Eilif ble eneeier av I/S Paralift 2 og dermed av LN-TSB. Verdien av I/S’et ble satt til 250.000 kroner  (200.000 for flyet og 50.000 i driftsfond). I/S’et ble delt i 50 andeler a 5.000 kroner – Eilif beholdt 40 og ga 10 til Peter Chr. Ness, Peter foresto all drift og vedlikehold av TSB, som fløy mest for Oslo Fallskjermklubb på diverse hoppfelt.

1990-2006:

I januar 1990 overdro Eilif og Peter Chr. andeler til nye deltagere slik: Torolf Paulshus 8, Lasse Aasheim 8, Jens-Henrik Johnsen 8, Arild Brandsnes 3, Eilif beholdt 13 og Peter sine 10. Peter fortsatte som driftssjef for IS’et.

I 1995 fikk TSB montert ny trebladet propell og hushkit til motoren (støydemper), verdi 120.000 kroner. Ny verdi av TSB = 370.00 kroner.
I 1998 overdro Eilif 10 av sine andeler til Torolf Paulshus, som da fikk 18 andeler (36%).

Dum flyger som ikke brukte forgasservarme ved descend. Motorstopp og landing i akeren.

I 1999 ble TSB utsyrt med speedbrakes (stupbremser) for 50.000 kr, og i 2003 med vingeforlengelser (og fikk øket max.-vekt), ny bakvegg i cockpit og nytt stigtrinn for til sammen 130.000 kroner. Ny verdi av flyet 500.000 – Flyet var alltid gjeldfritt, ingen lån ble tatt opp – alt nytt utstyr ble finansiert over driften.

I 2003 ble Jens-Henrik Johnsens og Arild Brandsnes’ andeler kjøpt ut. I november 2006 ble ”Venneforeningen LN-TSB” stiftet og overtok driften av flyet., og drev det frem til desember 2017. I juni 2017, feiret TSB 60 år, på Starmoen.

13. desember 2017 ble det registrert eierskifte av LN-TSB: Ny ene-eier er Kurt Vegar Ødemark, Krokkleiva. Venneforenngen LN-TSB består fortsatt.

The Birth of Sequential Formation Skydiving

Sequential Formation Skydiving was introduced in 1976, as the third generation of group free fall competitions

(The first generation was free fall relay: «baton pass», in use in the
late 1960’ies, – the second generation was free fall speed star: 10-man star formations on time, in use in the early 1970’ies.)

This is the story of how the sequential competition format came about, and who were the persons to bring it to the World scene.

The FAI – the “World Air Sport Organisation” – is the international institution that  registers all kinds of aviation and space records, from spacewalks down to model aircraft, and authorises (sanctions)  international competitions in aviation sports – particularly World Championships. FAI was established i 1905, so it has has been around for 112 years.

FAI oversees aviation sports through International Air Sport Commissions, one for each sport branch. Parachuting has been included since 1936, when the Commission International de Parachutisme  (CIP) was established, so it has been  included for just over 80 years.

Parachuting involves a number of competition forms , which are governed by subcommittees – the one involving groups manoeuvring in free fall were known under the name “relative work” – RW for short.  In 1988, the CIP swithed acronym to IPC (english) and RW was renamed “Formation Skydiving” – FS.

The Start
Triple baton pass team (flour way) Elsinore, 1959

In the late 1960’ies, FAI’s parachuting section dabbled with some advanced frefall competition exercise called “baton pass”.  It was used at the Adriatic Cups in Yougoslavia, but not much more. At the beginning of the 1970’ies, however, the idea of group freefall competitions was brought up, as a result of the widespread skydiving pastime of “star building”. The building of 10-way ”stars” was particularly popular in the USA.

In 1972, the CIP created a five member RW Subcommittee with Eilif Ness (Norway) as chair. At this time, the dominating competition forms were «style» – individual free fall maneuvering, and «accuracy» – precision landing. An intense fight ensued: as usual, it was the Rebels against the Established, the latter not wanting to share their glory monopoly with others. It didn’t help much that the Rebels had a reputation as unruly, long haired pot smokers.

The Breaktrough

The CIP went for the most common variety, building a 10-man star in the shortest possible time. Early on, it became clear that many small nations were unable to raise large teams, mostly due to lack of access to large aircraft. This was resolved by designing a competition format for a group of four: a four-man star – all four back-loop separately – build a new four-man star, the whole sequence in the shortest possible time.

It was the US who managed the coup that broke through the barrier. People like Norman Heaton, Bill Ottley (RIP), Chuck McCrone (RIP) and others, got someone high up in the US to say: “OK, let them use Sicily Drop Zone and a couple of Chinooks for a few days”. Which resulted in the first RW World Cup at Fort Bragg – a 10-way speed star / 4-way event.

First RW World Cup: French team loading up in CH-47 Chinook at Sicily Drop Zone, Fort Bragg, North Carolina, USA

14 nations participated, all Western. Please remember that this was at the height of the Cold War – which was very cold at the time – it was the Angels against the defined emeny: the Soviet Bloc – it permeated every aspect of life – the world of sports very much so. In the case of parachuting competitions, the Soviets didn’t want any new fangled activities.

The US won the Fort Bragg meet, with a funny team called “Jerry Bird’s All Stars”, who beat the French by a narrow margin.  With that, the wall was broken. The year after, the Angels outvoted the Soviet Bloc in the International Parachuting Commission – the IPC  (CIP it was called then) – authorising a World Champion­ship in RW, to be held in Warendorf, West Germany, in 1975.

Rod Murphy,South Africa, RW Subcommittee member 1974

Thanks to efforts by South Africa, the development continued. South African Rod Murphy was a member of the RW-committee, and the South African situation at the time, with international boycotts growing, made for official domestic support. The organised RW Cup no. 2, in Wonderboom, Pretoria in 1974. Once more it was 10-way speedstar + 4-way. Again Jerry Bird captained the winning team, ”Wings of Orange”.

The first RW WPC

That first RW WPC in Warendorf, West Germany, became the only one to feature speed star / 4-way event. 23 nations entered teams, still, all were from the West only. The 10-way event was won by the US team – Captain Hook’s Sky Pirates – with Australia in 2nd place and the French. – surprisingly – in third place (they  were placed to win, but blew the last jump).

But something else happened at Warendorf.

World RW Championships in Warendorf, West Germany, 1975

During the meet, a strange group of 16 Americans showed up, who called themselves the US Freefall Exhibition Team, outside the competition. They got two Hueys to lift them to 12,000 feet, and proceeded to make not only a 16-way diamond, but to do a two-point sequence with it. It left us all speechless.

Skratch Garrison, USFET 1975

The main architect behind many of USFET’s dives was one of its members, Skratch Garrison – a quiet, low voiced philosopher with a very creative mind. He inspired another one of the team, a long haired, mustachioed 23-year old: B.J. Worth, a gifted young man with an immensely productive mind.

BJ came up with the idea of a totally new RW competition format: sequences of different formations – fixed or random – to be scored by the number of formations made within a certain time.

All of us in the IPC RW subcommittee knew at that time that the speed star competition concept was a dead end – soon we would pull 10-ways out of tailgates – we needed something with open ended scoring. I was chair of that Subcommittee at the time, and I invited this young guy to the next IPC meeting i Paris.

The 1976 FAI-CIP Meeting
B.J. Worth USFET 1975

In February of 1976, at Rue Galilee in Paris, BJ presented his proposals for 4-way and 8-way sequential competition formats – complete with dive pools and everything . It had to be discussed step by step, finally fixing the format for the next WPC in 1977.

A strange session followed. BJ presented his case very convincingly I grew more and more surpsised as I led the delegates through five consecutive votings – all proposals were approved, the Soviet bloc voting Yes throughout (in view of later developments, I am convinced that the Soviet bloc was convinced that it was a fad that would die out).

The end result, however, was that we had eliminated a doomed competition format, and replaced it with an open ended system that subsequently proved its suitability and durability unchallenged throughout the next 40 years.

The «Dive Pool» – pre-determined formations from which each round’s set of manouvres was to be drawn. The ones shown are for 4-way teams. A corresponding Dive Pool was made for 8-way teams.
The Repercussions

That same year, I was invited to the Z-hills Turkey Meet- they wanted me to assess its potential for hosting a RW WPC. Fortunately, I stayed with Jim Hooper (who really hated me for having taken away the speed star, which was his True Love). But at lest he protected me from being killed by the multitudes of 10-way teams present, who were all furious at me for having quashed their event.

At Zephyrhills Turkey Meet 1976, middle: Jan Arvidsson, right: Eilif Ness

Which goes to prove the hard headedness of skydiving populations – at that time they did not recognise a dead-ended concept that was staring them in the face (at that meet, The Herd pulled off a 4-second 10-way jump – in reality signing the event’s death warrant. I, the paper pusher – the rule writer – got the blame, while BJ, the actual inventor of the whole idea – walked unscathed through it all

Testing

Once the new format for Relative Work Skydiving competitions was in place, it was –at that point – untested. It existed on paper only, but we had already made the decision that was binding for the 1977 RW-WPC. Once more, South Africa saved the day: Rod Murphy organised a RW Cup in Oudtshoorn , Southern Cape, in October 1976.

Chief Judge for the event was Charles Shea-Simonds (UK). Participation was limited because South Africa was under intensifying boycott measures, but with entries open, 25 teams from 15 nations entered: 18 teams in 4-way and 7 teams in 8-way teams.

Winning 8-way team at Oudtshoorn 1976
USA – «Baby Up» (BJ center back row)

Among the 4-ways were four South African, three US , three French and two Italian 4-way teams. Of 8-ways, there were two South African, two US (BJ was there with «Baby Up»), one French and two International (mixed) teams. Even if the Soviet bloc had voted for the new format, there was no participation from that corner – the cold war was still cold, and the boycott did not help. This test turned out to be very useful, as it resolved a problem that arose when the top teams overran the 5-point dive pools – it was quickly fixed by repeating the formation sets.

It also turned out to be a watershed in terminology: Due to a French all-girl, 4-way team named the «Pink Panthers» refusing to be called a «four man» team, the RW Subcommittee decided to use the term «way» in stead of «man», i.e. «4-way» and «8-way» replaced «4-man» and «8-man», thereby gender-neutralising all RW events.
Gatton 1977: The first Sequential WPC

As late as the FAI-CIP meeting in Zurich, Switzerland in February 1977, the location for the RW WPC in 1977 was not decided. At that meeting, however, Australia came up with Gatton in Queensland – on the other side of the globe – and won the bid.

FAI-SIP RW Subcommittee 1976: L to R: Curt Curtis, USA. Richard Charter, South Africa (RIP), Eilif Ness, Norway (chair)) , Bert Wijnands, Netherlands, Charles Shea-Simonds (UK0

Again, the entire West turned up, with 19 countries, but none from the Soviet bloc – this time there was no boycott to explain it – it appeared that the East was determined that sequential RW was to be a Western nations event only.

The US won the 8-way, with the team ”Mirror Image”, captained by BJ Worth, with Canada a close second, but winning the 4-way event. Sweden won a surprise silver medal in the 4-way, ahead of USA.

Epilogue

The big international break-through for RW (FS) came in the 1979 RW WPC in Chateauroux, France, as China fielded a full team in both 8-way and 4-way. The Soviet Union sent observers, but no team – no other Soviet bloc country participated. China was the sensation, with 4th place in both in 4-way and 8-way – following a shock opening with 9 points in the first round, ahead of all others – it was close to China winning the 8-way ….

Finally, the East was forced to show up – cold war or not. It was still quite cold, but Gorbatchov’s entry as leader in the Soviet Union started a thaw that would, eventually, normalise the situation …

Life on the High Seas (2)

As recounted in my previous post in «Life on the High Seas» («Rookie Sailor») I spent the first years of my early youth in the merchant navy – just after WW2. Between age 15 and 19 – from 1946 to 1951 – I served on Norwegian ships. By the 1950s, Norway’s merchant fleet was the World’s fourth largest, crewed by 35,000 seamen – 90% of them Norwegians.

Rookie No More

August 1st 1947 we arrived at Amsterdam from Abadan, and 22 of the crew had given notice and were leaving ship. There was a severe shortage of seamen at that time, so that it was clear that we would be short of crew. In a way, that was good news, since, by law, the actual crew would share the wages of any missing crew members as compensation.

As I recounted in my previous tale (Rookie Sailor), I often scrounged turns at the wheel in my spare time ass mess boy, and had done well, so the captain offered to sign me on as a deck hand – and of course I jumped at that chance. As a bonus, he credited me for my time as mess boy, and signed me on as Youngman (which formally required 12 months as deck boy). I was no longer a rookie.

Woman on board!

Our Sparks (the radio operator – officer by rank) was signing off, and the word spread as wildfire: we were to get a female Sparks! This was about the first female radio operator ever in the Norwegian merchant navy – among 35.000 men and more that 800 male radio operators. When the transport arrived at the quay, 30 men hung over the railing to watch her coming up the gangway. She was a real doll, a 19-year old long haired blonde. Everybody drooled, but the Wise Men aft – Bosun, Chips and the Cook – made it clear to the younger ones who drooled the most: ”Forget it – you need an anchor on your sleeve and a meatball in you cap to have any success there …” . They were proven right.

West Indies

I was put on the 4-8 watch. The transition from a mess boy’s gruelling 80-hour work weeks was like going to paradise. One hour at the wheel, one hour lookout on the foredeck (night-time), another hour at the wheel, another lookout – daytime, the lookout turns were replaced by miscellaneous maintenance work.

With most of the new crew aboard (3 hands short) we went from Amsterdam to Aruba (Dutch West Indies at that time) . Entering the roads of St. Nicholas to anchor and wait for loading space, we all lined the railing to admire the (then) world’s largest tanker – the American 28,000 ton dw  turbine tanker ”Ulysses” – that dwarfed our 12,000 tons (the newest “Ulysses”  – 2005 – is 300,000 tons dw).

Loading at Aruba was quick, about 18 hours, so shore visits had to be maximised – it became dominated by Cuba Libre – rum and coke – the national drink of the West Indies. This resulted in a large portion of our crew landing in the local (Dutch) jail, where they were put in zoo-like cages. Departure approaching, our First officer sent in a shore patrol, who had to buy out the whole gang and hire a bus to get them aboard. Still, at departure we were only five sober people on deck to cast off, two on the poop, two on the foredeck and me at the wheel. The captain was not amused.

A Wayward Sparks

We spent most of the next half year plying between Abadan in the Gulf and European ports. One of these trips we were returning to Abadan from Bristol, and I was on the 8-12 watch at the time. It was the duty of the last watch turn of the day – the lookout – to wake up the 3rd officer for the coming 12-4 watch. When I went in to wake him up I had to step over to shake him – and there was our lovely Sparks, stark naked – they were both asleep.  Up on the bridge later, the 3rd officer came up to me and asked me to keep quiet about it. ”OK,” I said, I’ll keep mum” – which I did. But the Wise Men aft were right …

At the Wheel in the Suez Canal

During the trip up fom Abadan in November 1947 the passing through the Suez Canal was to become a very memorable one for me indeed. All ships passing through, both ways, are required to have a Canal Company pilot on board – and the Suez pilots were demanding and choosy. M/T Kollbjørg was fully loaded – 12,000 tons of kerosene, and, on entering the canal’s southern end at Port Tewfik, the captain put me at the wheel.

The pilot looked at me, obviously sceptical, but said nothing, and started out by giving me the courses to steer in points and half-points of compass, not in degrees. The hundreds of books on ships and sailing that I had consumed growing up during the war, a number of them in English, had made me familiar with the points system, so I responded without hesitation in repeating his orders – the pilot soon looked much more satisfied.

When my relief came up to take over after the first hour, the pilot told the captain: ”Keep the helmsman”. That was a right the pilots had, but rarely used – it resulted in my staying at the wheel continuously for five hours, until we tied up at the canal side to let an opposite convoy pass. Those hours remain – to this day – the greatest moment of my life. I had just passed 16 – I didn’t even have hairs on my chest. The captain was all smiles, too.

Trouble in Palestine

Our next trip turned out to be exciting (as well as historical) – we went to Haifa, that time in the British Mandate of Palestine. Israel did not yet exist, but British withdrawal was just around the corner. The Jewish resistance (Haganah) was preparing to take over and establish the new state of Israel, and was harassing the British continuously with bombs and sabotage. Haifa was the terminal of the oil pipeline from Iraq, and very important to the Brits.

Due to the continuous unrest ashore, we were not allowed to leave the ship. While we were anchored in the harbour waiting for a loading space, British warships kept dropping depth charges in the harbour area every 15 minutes to prevent frogmen saboteurs to sink us with limpet charges. ”Kollbjørg” was completely empty, without ballast, and with tank hatches open the ship was like a gigantic bass drum every time a depth charge went off.

Our cargo from Haifa went to Southampton – then another trip to Abadan – it was Christmas before we passed southbound through Suez With a new load of kerosene from Abadan we were ordered to Dublin.

Dublin partying

Our stay i Dublin became quite an experience. I owned a small book of English song texts, and had learned some by heart, among them the Irish folk song Molly Malone. Irish pubs were never known for their reserve, neither for low noise levels, and as soon as the locals found that I could sing Molly Malone – all of it – I no longer had to pay for my drinks. The same happened the next night at a new pub up the street – I must have sung Molly Malone a hundred times those two nights. I believe that it is the only time my voice has brought me benefits.

Going home

The rest of the winter and spring we went up and down between Abadan and North European ports, until we ended up in Hull and loaded a lot of pipes on deck: future steam coils in the tanks in order to convert to crude oil transport – then on to Antwerp. When we turned into June, I had been aboard for 19 months, and had 1500 kroner ($ 300) in a bank in Oslo. On June 25th, four of us signed off at the Norwegian consulate in Antwerp. The captain provided me with an extra bonus: He certified that I had served 19 months as a deck hand – that would be enough for me to sign on as OS (Ordinary Seaman – lettmatros) next time around.

We paid for a four-berth cheap passenger cabin on the ”Brabant”, a Fred Olsen passenger ship plying between Antwerp and Oslo – it was strange for us to be passengers for a change. (In a twist of fate, this happened to be the very same ship that brought my family and me the same stretch 12 years earlier, when we were passing through as refugees from the Spanish civil war).

Four days later we landed in Oslo, ad I took the train to Fredrikstad – I had wired ahead, so they were prepared. What my Mother was not prepared for was that I was 3 inches taller and 30 pounds heavier than when I left i November 1946 – no fat, all muscles – when I rang the bell at our home that day, it took some time before she recognised me .

Life on the High Seas (1)

Rookie Sailor (1)

After five years of occupied Norway and another year with all kinds of restrictions, I was 15 and seething with desire to get out and see the world. Further trudging through school loomed ahead, fencing me in. At the time, just after WW2, 15-year olds were allowed as deck boys, mess boys, galley boys, wipers etc. So, as soon as I turned 15, in the autumn of 1946, to the chagrin of my parents, I quit school and went to sea. This led to my spending the first few years of my early youth in the merchant navy.

War sailors      

At that time, just over a year after Japan surrendered, a majority of the crews still consisted of men who had sailed throughout the war.  Many had not been in Norway for 10-15 years. All of them had served in convoy duty, and some had experienced being sunk by torpedoes or mines. Out of the 30 000 Norwegian sailors who served during 1939-1945 war, 3.640 – 12 % – went down with the 706 Norwegian ships that were sunk. Once the wartime losses were replaced, Norway’s merchant fleet was the World’s fourth largest, crewed by 35,000 seamen – 90% of them Norwegians.

I signed on as mess boy on the tanker ”Kollbjørg”, Odd Berg, owners. I was one of a group of 20 relief crew that included three deck officers. We were to replace those out of the crew of 41 who were leaving ship in Stockholm. From the train station, we were taken down to the harbour. ”Kollbjørg” was lying at anchor, so we went out to her by tugboat in the early morning. We were shown our cabin and bunks, and we two mess boys were ordered to don working clothes right away, and put to work 20 minutes after we set out feet aboard.

norsol
Motor tanker «Kollbjorg», 12800 tons deadweight, built in Belfast 1943.
Straight to work

The work was to deal with the three mess rooms aft, one for the deck hands (11 men), one for the engine hands (9 men) and one for the NCOs (5 men). I landed the deck hands’ mess. 11 men had just finished breakfast, and on the table there remained two trays with altogether 11 (cold) fried eggs. I asked what to do with those, was told: Dump them! I was 15 years old, came straight from strict rationing in Norway, and had not seen an egg for six years. There was only one thing to do: Eat them! All 11 eggs went down – no problem …

All of the 21 who were left of the previous crew had been sailing throughout the war. One of them had been torpedoed three times – his back was like a plowfield of scars from glass splinters – he had recurring nightmares. Our cook had crossed the North Atlantic 52 times during the war, and had never set foot in a lifeboat except for boat drills.  They were all good sailors, and our captain ran a tight ship. Great instructors they all were for a rookie sailor, thorough and strict. It was a hard transition, of course – straight from schoolboy to grown up practically overnight.

At sea, the war was still on

From Stockholm we went on to Antwerp. On the oceans, the war was still going on in grisly reality. Mines were floating around by the hundreds – we went the whole way at reduced speed along a buoyed channel that was being kept free from free loose mines by mine sweepers. The wages reflected the war situation. As mess boy I had 154 kroner ($ 28) per month basic wage, on top of that came 100 % for war risk and an extra 50 % for tanker risk, altogether 385 kroner ($ 77), a hefty salary at that time.

The trip to Antwerp took four days with winter storms and head seas. In the merchant navy there are (were) two kinds of ailments not considered valid excuses for not working: Hangover and seasickness. The cure for both is food and hard work. As soon as we hit open sea, I became terribly seasick. When I was at my worst, they put one of the deck hands to keep watch on me – I was not allowed to slink off for a single minute. He kept force-feeding me so that I always had something to throw up. I was allowed to creep into my bunk 9 at night, where I passed out until 6 in the morning. Then the same torture was repeated:  get up, eat, throw up, carry food from the galley, throw up, wash up, throw up more … If I had been able to, I would have jumped overboard. After three days of this regime, the seasickness disappeared – and I was never seasick again on that ship.

Later, I found that the cure is good for one ship only – aboard a new ship, you become seasick again, but usually much milder and with a speedy acclimatisation. This is due to each ship having a different motion at sea. However, on every ship there is one place where you are never seasick regardless  of the seaway: at the wheel. The feeling of control and your close attention to the ship’s every move eliminates any seasickness.

Antwer­p

We stayed in an Antwerp shipyard for five weeks of continuous noise and dirt. ”Kollbjørg”s armaments from the wartime convoys had been removed earlier – one 105 mm aft and one 75 mm on the fore-deck, four 20 mm pom-poms on amidships (and cabins for 12 gunners aft) – but the gun platforms and gun placements remained and had to be removed, and the ship dry docked for re-certification. Wooden decks were installed on top of the steel decks aft and amidships.

Then (and now) Antwerp is a real shipping city – a huge commercial port with more than 100 kilometres of quays. All along the quays there were ample offers of entertainment, including the whorehouse street of Schipperstraat. A bar with the Norwegian name ”Fattige Augusta” (Poor Augusta) was close to the dry dock, and became the main hangout for our crew every night.

As rookies, we were shown the ropes by our elder shipmates, including some ground rules for taking care of ourselves, such as: ”Never trust anyone you don’t know, don’t use a wallet, never keep all your money i one pocket – spread it around in different pockets, never get drunk alone, if you desire female company, do it while sober and drink later (never the other way around), and stay away from fights». All advice useful for an eager 15-year old.

Style

Style (”steil” in Norwegian) are the unwritten laws that govern conduct aboard ships. They vary from ship to ship, but some ground rules ar fixed. Style governs everything: When the coffee breaks are for the day crew, that deck hands use the cabins on the port side of the ship and the engine hands use the starboard ones, the laying up of ropes and lines, there are style rules for everything. One set of styles are for sea use, i.e. when the ship is under way, another set rules things when the ship is in port.

At sea: never lock the door of your cabin – for two reasons: One is the psychological one: Anyone who locks his door does not trust his shipmates. A practical reason: a collision or an explosion may cause the door to be stuck, and locked doors are harder to open (there was still a real risk for hitting mines – the war  ended only a year previously). Never enter a mess room without a shirt, or t-shirt on – no sleeveless (singlets or tank tops) allowed. It was bad style to be smelly. Showers were put to good use – cleanliness aboard Norwegian ships was high.

Basic style was «no alcohol at sea». You may be as drunk as you wish when the ship is in port, but not at sea – valid for all ships and all aboard. No homoexuals! – this was enforced with zero tolerance on all ships . At the smallest sign, the culprit was thrown ashore in the next port. Everybody had to learn and abide by the declared style for the ship.

In port: Always lock your cabin door, and keep  all strangers out of mess rooms, cabins and corridors – never invite aboard anyone who does not belong to the ship into cabins or mess rooms. The mess rooms are sanctuaries for eating, coffee drinking and card games. No drinking of alcohol in the mess rooms, and no binge drinking in the cabins – «drink on shore!» Never bring women aboard – not only do you run the risk of being robbed, but you also expose your shipmates to the same risk. Such needs are to be taken care of ashore.

On commencing service on another ship, new rules might apply and had to be learned – the basic rules, however, were the same all over the Norwegian merchant navy.

Suez

We left Antwerp in January 1947 for Suez. The Bay of Biscay stretch, from Ouessant til Finisterre, was gales and head sea all the way, and an empty tanker is extremely uncomfortable. In the aft mess rooms wet table cloths kept plates and cutlery in place, even if the worst heaves created close to negative G. The cure that I had previously undergone proved to be good – I went through the ordeal without problems.

12 days out of Antwerp we arrived at Port Said, my first encounter with the chaos that surrounds the Suez canal ( in 1947 max. allowed draught was 35 feet, ships under 25 000 tons dw). We were surrounded by bumboats and boarded by a horde of Arabs who peddled all kinds of goods around on deck. ”Gamla Moses” (Old Moses) was in charge of the bumboats – he was generally trusted by Norwegian ships, and managed to keep the worst of the rascals away.

The new Suit

One of the sellers was a tailor. He hooked me, measured me up and down, and offered to have a nice brown pinstripe suit ready for me when we came back from Abadan up through Suez again, in about a month – 12 Egyptian pounds down, 12 by delivery (500 kroner) – more than a whole months wages, but the captain said it was OK and logged me for it. As it turned out, we did not go to Europe again from Abadan – we were directed to Freemantle in Western Australia, then from Abadan to Madras, after that to Chittagong in Bengal and then Bombay. More about that later.

Life aboard

Most ships at the time – the forties and fifties – both tankers and cargo vessels – had crew accommodations both amidships and aft. The officers’ quarters were amidships, everyone else lived aft (the poop). Tankers had the galley and the large mess rooms aft. On «Kollbjørg» we were 30 sailors under deck  aft, in two-man cabins with bunks over/under – the deck hands on the port side and the engine hands on the starboard side.

Air condition was barely invented, and nonexistent in the merchant navy. Cabin ventilation was by an air duct with two nozzles in each cabin – with all in use, the ventilation was zero. There were wind scoops that you could stick out of the portholes to catch the wind, weather permitting. The ship’s freeboard determined the use of the portholes – fully loaded, a tanker is so low in the water that the seas swamp the tank decks even in good weather. In heavy seas the portholes had to stay closed.

We spent more than half the time in the tropics – sometimes months on end. Real cold we experienced only when in Northern Europe in winter. As soon as we had passed Suez south bound, we dragged our mattresses up on the boat deck and slept beside the life boats – you just had to watch the ship’s course and avoid being woken up by the morning sun. Life on the boat deck was only interrupted when we were in port – then we had to stay in our cabins below deck.

At the Wheel

I soon found out that if I sneaked up on the bridge and the weather was nice, the officer of the watch would let me take over the wheel form the helmsman for a while. The helmsmen didn’t mind a spell of relief, and the officers liked that I showed such interest. Autopilots didn’t exist at the time – the wheel had a direct hydraulic connection to the steering gear that was located aft, and the steering was pretty direct. Fully loaded, the ship’s displacement (weight) was about twenty thousand tons – empty about eight thousand. A fully loaded tanker and an empty one were two totally different animals. Fully loaded the ship’s response was sluggish, and it took a lot of experience to foresee the ship’s reaction to the wheel.  There were many tricks to be learned in order to maintain a straight wake – the sign of a  good helmsman.

As time went on, I took on such spells at the wheel quite often, mostly on Saturdays and Sundays so as not to be accused of failing in my mess duties.  As I acquired the skills, I was allowed to stay at the wheel in rougher weather also, so, as the months passed, I became quite good at it. The captain was pleased, and in the end he let me handle the ship in heavy weather, learning me to use preemptive rudder and counter-rudder and foresee how much and to what side the ship would veer in the next wave – it became intuition-like.

Gasoline

At this time, «Kollbjørg» hauled gasoline, which was only possible because she was a young ship, less than six years old. Gasoline generated heavy rusting of the tank walls and ship’s sides. The last 10-12 days before we were to load a new cargo, «wind men» were rigged – great canvas ducts that led the wind down into the tanks to drive out the gases. After that, tank cleaning was carried out manually. 28 separate tanks were emptied for thick flakes of rust and sludge that was hoisted up and emptied overboard.

The process eroded the tank walls and the hull (this was long before double hulls were introduced) – the steel was gradually eaten up in 5 to 6 years. From 1948 onward, we switched to kerosene, and later to light fuel oil – after 8 years, however, steam coils had to be installed to haul crude oil, which had to be heated.

When we carried high octane aviation gasoline and leaded gasoline for cars special attention was required in the tropics. The tropical sun led to very high temperatures in the decks and tank tops. Sea water had to be pumped on deck in daytime – which helped, even if the sea temperatures in the tropics stay around 30 to 35 degrees C round the clock.

Back to Europe

When we finally got a cargo for Europe we had been south of Suez for 6 months. Back in Port Said I was handed my elegant brown suit and a bill for the remaining 12 pounds.

The snag was that during that half year I had grown two inches and gained 20 pounds in weight – my arms and legs stuck miles out of the new suit. The captain said that it was not the tailor’s fault that I had grown like beanstalk, nor that Kollbjørg returned 5 months too late – so, the tailor got his remaining 12 pounds. The super new suit I sold a few months later to a pawnbroker in Antwerp – one useless lesson wiser.