Min venn Odd

I en lang periode  av min barndom og ungdom – i over seks år – var
min klassekamerat Odd Bakke min aller beste venn – –

Etter at min familie måtte flykte til Norge fra den blodige spanske borgerkrigen i 1936 –  min far og mor, min søster Aina (13), min bror Dag (12) og jeg (5) – bodde vi bodde først i Oslo-området til 1940. Men da 9. april 1940 satte en stopper for vår retur til Spania – havnet vi i stedet i Fredrikstad.

FREDRIKSTAD

Aina begynte på handelsskole og Dag fullførte middelskolen. Jeg skulle egentlig gått på St. Croix skole 200 meter hjemmefra. men der var det ikke plass, så jeg måtte gå tredje klasse – 1940-41 – på Østsiden skole – på are sia ælva – med ferge frem og tilbake over elven hver dag.

ODD

Først i fjerde klasse- fra høsten 1941 – havnet jeg der jeg geografisk hørte hjemme: på St. Croix skole – der havnet jeg i fellesklasse. I fjerde felles gikk også Odd Bakke – vi ble ikke bare klassekamerater, men også beste­venner gjennom de neste seks årene. Vi var helt jevngamle på noen uker nær.

Odd bodde på Dampskipsbryggen nede ved Vesterelva. Faren var tanntekniker og hadde kontor og bolig i ett. Odds vesen og fremferd gjorde at de aller fleste likte ham, hans venners foreldre syntes om ham – han var populær.  

I femteklasse fikk vi Borg Moum til klasseforstander – vi forgudet ham – han hadde en utrolig sans for å få det beste ut av hver av oss, og forsto guttungers sterke behov for rettferdighet og lik behandling. Han beholdt vi hele resten av folkeskolen – ut syvvedndeklasse.

Sammen var sikkert Odd og jeg bøllete av og til – men skoledisiplinen den gang var svært mye strammere enn i dag.

Den Gule Anstalt – to-skifts skole

Den Gule Anstalt

På St. Croix ble det bare to skoleår. Sommeren 1943 tok tyskerne over skolen med gymsaler og alt til innkvartering for Organisation Todt – arbeids­bataljonene med de kanelbrune uniformene – de besto mest av eldre menn over militær tjene­stealder, og drev hovedsakelig med å bygge forsvarsanlegg. Seiersten skole på den andre siden av byen ble også rekvirert av tyskerne, og både Seiersten og St. Croix ble overført til Den Gule Anstalt som inntil da hadde det vært byens middelskole og gymnas.

Realskole- og gymnasklassene ble flyttet til provisoriske lokaler andre steder (den gang fortsatte bare en knapp tredjedel etter folkeskolen). Min søster Aina og min bror Dag var begge ferdig med realskolen og ble ikke berørt – Dag hadde fått jobb som læregutt på Bjarne Aas’ Båtbyggeri på Isegran.

For meg gjorde ikke flyttingen mye forskjell på skole­veien, men skoledagen ble dramatisk endret:  Fra høsten 1943 gikk St. Croix og Seiersten vekselvis formiddagsskole 0830-1330 og ettermiddagsskole 1400-1900 (de byttet på hvert halve skoleår) de neste to skoleårene – helt til og med våren 1945.

Erteris

Odd og jeg hang sammen som erteris fra 1941 og gjennom hele krigen så og si hver dag.  Han hadde halvvoksen sykkel med bagasjebrett, og vi tandemtråkket mens jeg satt bakpå – jeg tror aldri Mor skjønte hvordan det hadde seg at jeg raserte overlæret på skoene mine fortere enn sålene.

Og så hadde Odd rattkjelke med wire­styring – gjevt! Vintrene var jo kaldere da enn nå, de fleste gater var uasfalterte, salt på gater og veier hadde ingen funnet på ennå, og strøing (med aske – ikke sand) var bare på fortau. Det ble mye hålke og aking av det.

Familien Bakke hadde hytte på toppen av Slevikfjellet rett opp for bryggene – mens vi bodde alle somrene på «Bråten» som lå på motsatt side av Slevikkilen, bortenfor Nesteng og Uteng.

«Bråten»

Bråten – Eilif foran

Vi hadde leid «Bråten» av familie helt fra juni 1937. Det var tante Blancas hus. Det ble til at vi leide stedet år etter år, og dermed ble det vårt egentlige faste holdepunkt i tilværelsen – de neste ni årene var vi der hver sommer.

Det var Hartvig Andersen (Mors og Fars «onkel Hartvig») som hadde vunnet en utlodningshytte rundt 1925 – den ble satt opp på en av det som opprinnelig var en av onkel Karls mange tomter, et bortgjemt tun like ved Uteng (Karl eide jo alt fra Uteng rundt Mærrapanna, Sandbukta og Hankøsundets østside forbi Miramar, inkludert alt som i dag er friområder).

Da onkel Karl døde i 1922 tilfalt tomtene døtrene Karla og Blanca, og det be en av Blancas tomter som «Bråten» ble oppført på og til sist tilfalt henne (Blanca (de Murrieta). Huset var på halvannen etasje, av maskinlaftet tre-toms plank uten ytterpanel – datidens ferdighus – gissent, så det trakk og pep gjennom veggene over alt. I loftsetasjen var det to soverom til oss ungene.

Steinbrygga

Det var kort vei over knausene til en gammel steinbrygge i vestre Slevikkilen. Den stakk ut i sjøen mot Jettøya på utsiden av veien fra Uteng til Breidablikk. Breidablikveien – drøyt to kilometer lang – fikk onkel Karl bygget like etter første verdenskrig – etter sigende av to mann på tre år for 5.000 kroner.

Fra Rørvik-veien ved Nesteng snor denne gamle veien seg innenfor jordet til Uteng, langs sjøen rundt hele neset (forbi steinbrygga), over gjørme­stranda innerst i Ramseklobukta, gjennom Ramseklo gård (nå borte – det er parkeringsplass der i dag), langs kornåkeren og inn i skogen til Breidablik.
Veien finnes fortsatt, men trafikken til Mærrapanna går i dag på den nye bilveien som går opp kloven og tvers over tunet til det som en gang var Bråten.

Ramseklo Gård høsten 1940 – veien oversvømmet

Akkurat som veien, var steinbrygga bygget av digre steinblokker hugget ut av fjellet like innenfor veien; det var et slags steinbrudd. Fiskeren Thorvald Ramseklo hadde snekken sin der, og da far kjøpte en pram, ble det vår båtplass også.

Like utenfor steinbrygga lå det et sunket vrak – en tidligere «lørje» – som var pill råttent. Hele bukten over til Jettøya og vestover var full av ålegress, og grunnet sterkt helt inn i Ramseklo-bukta der det var bare gjørme. I dag er det mudret og anlagt en privat marina i bukten, og Ramseklo gård med åkre er i dag parkerings- og opplagsplass.

Sjekta til Bakke

Bakke hadde også en sjekte – tung og treig, men solid, med mastetofte med hull i, mast og luggerseil som de opprinnelige Oslojollene. Seilet var altfor lite til den tunge båten, så det måtte stiv kuling til for å få noe fart på beistet. Men det var jo en innebygget safety i det som nok var tilsiktet.

Før vi lærte å svømme, hadde vi alltid svømmebelte (redningsvest for barnebruk hadde ingen funnet på enda). Så snart vi hadde lært å svømme, var det slutt på mas om redningsvester eller andre flytemidler, og ingen seilbåt var utstyrt med gjerde rundt hele båten slik som i dag. Til tross for at datidens utstyr var mye dårligere enn i dag, var det ikke noen høyere druk­ningsfrekvens.

Odd og jeg rodde og seilte og utforsket hvert eneste skjær og sund og hver en krok og fjellsprekk mellom Oksrød og Vikane. Spesielt spennende var surfing med den tunge sjekta på brenningene på utsiden av Stensholmen når det blåste som verst – det var en trang passasje mellom holmen og et stort skjær, det var bare et spørsmål om timing. Vi lærte i hvert fall å seile, og vi lærte respekt for vind og sjø.

Her er jeg med min mor i 1944 – ikke noe overflødig fett …

Gutteliv under krigen

Det er skapt mange myter om hvor vondt vi hadde det i Norge i krigsårene. Sett fra en guttunges synspunkt hadde vi det imidlertid ganske fint. Det var fordi det som var savn for voksne savnet ikke vi. Alle de spesielle forholdene med forbud og restriksjoner som ble opplevd av våre foreldre som vanskeligheter ble ikke opplevd slik av oss – det var slik det var: En del av hverdagen.

Riksvåpen uten krone …

Det var streng rasjonering og lite mat, men vi hadde jo ikke luksus­vaner fra tidligere liv, og det at vi ikke hadde hverken sjokolade, kaker eller godis av noe slag var ingen lidelse. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Brød var svart. Loff krevde diagnose for mavesår. Den viktigste maten vi spiste var havregrøt – på vann, ikke melk. Den spiste vi med svart sirup oppå (lagt i intrikate mønstre). Det ble etter hvert til en livrett, som vi ville valgt foran bløtkake om vi hadde hatt valget. Egg var en ukjent luksus.

Vi fikk mangelsykdommer etter hvert, og det var selvsagt ubehagelig, Særlig brennkopper var plagsomt – tett i tett med små kviser med gule topper bredte seg fort ut på huden rundt sår og skram­mer. Til gjengjeld hadde vi utmerket tannhelse – tannleger og oppdragere har mast i alle år siden om hvor gode tenner vi hadde da det ikke fantes søtsaker og lite sukker i husholdningene

Krig

Tyske soldater marsjerte daglig taktfast gjennom gatene mens de sang «Hailí Hailå», «Lili Marlene» og «Wir Fahren Gegen Engeland». Det gjorde oss lite – det ble en naturlig del av bybildet. Alle tanksperringene – tometers granittmurer tvers over gaten med en meter pas­sasje ved husveggen – var utfordringer på sykkel: Full fart inn i passasjen, med flekte knoker som straff for å bomme.

Det var høye bøter for dårlig blending …

Utendørs var det bekmørkt hele natten på grunn av den tette blendingen – det var høye bøter for å slurve med den – det var vanskelig å navigere unntatt i måneskinn. Det gjorde at all nattlig utendørsaktivitet ble mye mer spennende enn i dag, og det var mye lettere å stikke av hvis man hadde gjort noe galt. Tyske vaktposter ved forlegninger og luftvernstil­linger kunne være lette på avtrekkeren, men de visste vi jo om.

Milorg var ikke særlig aktive i våre trakter før 1944. Det var først høsten 44 og vinteren og våren 45 at det virkelig smalt – som natten til 15. mars 1945, da alle broer og tunneler mellom Oslo og Halden ble sprengt. Det førte til portforbud om natten og skuddvillige tyske vakter overalt.

Rasjonering

Rasjoneringen var basert på klippekort med merker, forskjellige kort for forskjellige matvarer. «Forsyningsnemda» var midtpunktet for alt.

Rasjoneringskort 1940-1953

Uten kort fikk man ikke kjøpe noe. Rasjonene ble mindre etter hvert, helmelk og hvitt mel var det bare spedbarn og folk med magesår som fikk. Fra 1943 var min bror Dag tungarbeider, og fikk kjøttrasjon – hans ukentlige kjøttdeig blandet Mor opp så det rakk til kjøttkaker til hele familien en gang i uken. Annet kjøtt så vi ikke – det var det fisk i alle fasonger.

Det var min betrodde oppgave å hente fisk hos Thorvald Ramseklo om vinteren. Slevikbus­sen, en gammel 20-seter Reo Speed Wagon med tregass-generator (fyrt med knott av oretre), gikk bare til Slevik om vinteren, så jeg måtte traske med ryggsekken de to kilometerne til Ramseklo og hente det han hadde. Derfra kom Thorvalds udødelige uttalelse: ”Likær’em ente lyr, er’em ente sultne …” Jeg har hatet all fisk i alle år etterpå – det har bare delvis gått over.

Det var som sagt havregrøten som reddet alt – håbrann som lyste i spiskammeret om natten eller kålrabi a la rype spilte ingen rolle så lenge vi hadde havregrøt. Brød ble vi delvis vennet av med – det som gikk under den betegnelsen var så svart og surt at det aldri mugnet.

Uslig øverst – Quisling nederst

Ellers var vitsemakeri populært under hele krigen, og mange finurlige ordstillinger ble utviklet for å lage skjulte meninger. En av de mindre tilslørte var navnet på de minste sedlene (enkronen ble ikke degradert til mynt før ut på 50-tallet), så enkroneseddelen ble døpt til ”Usling” og tokroneseddelen til ”Quisling”: To uslinger på en Quisling.

Stalingradvinteren

Vinteren 1942-43 var en av Euro­pas kaldeste noen sinne, med en eviglang kuldeperiode – fra nov­ember til mars. Elvebyen Fredrik­stad har normalt moderate vinter­temperaturer, men den vinteren sank grade­stokken til minus 28 i januar. Alle nyheter var dominert av det enorme slaget om Stalin­grad, og den vinteren ble hetende «Stalingrad-vinteren» blant alle som opplevde den.

En tysk funksjonær bodde i sam­me bygget som oss i Dronning­ensgate – han abonnerte på «Deutsche Zeitung in Norwegen», en tyskspråklig avis som ble utgitt av Wehrmacht. Den lå foran inngangsdøren til bygget hver morgen, så jeg så den når jeg gikk til skolen.

Jeg husker helt tydelig min reaksjon den morgenen den 3. februar 1943, da jeg så Deutsche Zeitung på trappen med overskriften i fete typer: «Stalingrad ist gefallen!». Virkningen på oss alle, store som små, var enorm. Selv om britene hadde hatt fremgang i Nord-Afrika i oktober, og USA hadde invadert Nord-Afrika i november, hadde følelsen av tysk overmakt dominert helt frem til da.

Da Far kom fra jobben på SMV på Greaker den dagen, sa jeg til ham: «Nå har det snudd – nå vinner vi!». Han smilte og sa: «Det ser slik ut – vi får se …» Jeg var 11 år.

Stalingradvinteren førte til at Fredrikstad ble fullstendig innefrosset – det var tykk is både på Vesterelven og Østerelven. Arbeiderne på FMV gikk til og fra jobben over isen mellom Seiersten og Kråkerøy, og bilfergen mellom Øst- og Vestsiden måtte ha isbryter kontinuerlig – ut i februar var det lastebiltrafikk over isen …

Vesterelven tilfrosset 1943

I Dronningensgate måtte vi stenge av stuen – hele familien holdt til i spisestuen. Der hadde vi en skikkelig støpejernsovn som gikk best med koks, men det var det mangel på, så det ble vedfyring, med tilhørende hyppige turer ned i vedkjelleren for å klyve kubber. Det var ved som var hovedbrenslet i hele byen. Hele den store tomten ved St. Croix skole – der brann­stasjonen ligger i dag – var fylt av enorme stabler med trestammer, og kappsagene gikk så å si dag og natt.

Matauk

Krisetider krevde matauk, og i fjellsprekkene rundt Bråten utviklet Mor etter hvert omfat­tende kjøkkenhaver. Alt mulig ble dyrket der – til og med nypoteter. Hoved sensasjonen hvert år var gresskaret: Hvor stort ville det bli? Det ble noen gigantiske eksemplarer som Mor syltet og vi brukte vinteren gjennom. Vi hadde ikke kjøleskap og frysing var ukjent den gangen, så det var hermetisering på Norgesglass i lange baner – agurker, sukkererter, bønner.

Sandbukta – fiskeplass

Dag var den oppfinnsomme og netthendte, så han lagde snarer som vi satte ut i skogen ut mot Mærrapanna – senhøstes ble det mange fete troster som havnet på familiens middagsbord. Om høsten var det sopp for alle pengene. Vi hadde en diger plansje på veggen som vi brukte til å identifisere sopptypene og styre unna de farlige. Mor hermetiserte sopp av alle typer.

Blåskjell

Vi drev minimalt med fisking, annet enn den helt uproduktive abborfiskingen ved stein­brygga. Det å sitte der med snøret i handa og vente på napp (som aldri kom) var ikke noe for oss. Sjømat var blåskjell og atter blåskjell, unntatt etter isvinteren 1942-43 som renskurte alle svabergene for skjell.

Blåskjellfråtsingen fikk imidlertid en brå slutt sensommeren 1944. Det var velkjent at bare blåskjell som vokste på stein var spiselige. Men en dag fant Odd og jeg en diger klase velvoksne blåskjell på en bryggepåle i Utengbukta. Fristelsen ble for stor, og vi dro klasen opp til Mor på Bråten uten å si hvor vi hadde funnet den. Mor renset alt omhyggelig og stelte til blåskjellgryte med løk – et herremåltid. Odd overnattet hos oss på Bråten den kvelden.

Ut på natten våknet vi begge av forferdelig magevondt, og spydde og brakk oss hele natten Mor var heldigvis OK, for hun hadde ikke spist noe – vi hadde vært for grådige – men vi var døden nær, syntes vi (og helt uskyldig var den toxinforgiftningen slett ikke – vi var heldige). Det ble slutten på blåskjellspisingen for Odd og meg i flere år fremover.

Svenskesuppen

Kostholdet for skoleelever ble bedre da svenskesuppen kom. Litt krigshistorie er nødvendig i den sammenhengen. Det «nøytrale» Sverige var svært tyskvennlig frem til og med 1942 – de lot tyske troppetransporter rulle uhindret gjennom Sverige, og leverte jernmalm, stål og kulelagre til Hitler så lenge de trodde at han ville vinne.

Den troen fikk en støkk i desember 1941 da USA kom med i krigen, og all tro forsvant da tyskerne tapte Stalingrad. Da fikk Sverige det travelt med å endre profil, og startet et stort suppeprogram, med kjøkken som leverte suppe til norske skolebarn tre dager i uken fra høsten 1943.

Svenskesuppe – min tegning

Svenskesuppen kom i to varianter: Hav­resuppe (laget med melk), og ertesuppe, det vekslet annen hver gang. Hver elev måtte ha med egen bolle eller stort krus, og hvert store-frikvarter kom det store spann med varm suppe som læreren øste opp med slev. Begge variantene var ganske gode så lenge suppen var varm, og det var lov å få to ganger.

På min egenhendige tegning ovenfor ser det ut som tvangsforing, men det var det ikke – det var høyst frivillig. Det var ikke bare snakk om foring av sultne barn – svenskesuppen var et kosttilskudd som førte til sterk reduksjon av mangelsykdommene hos barn.

Uten radio eller annen underholdning tilført utenfra ble det et trivelig innendørs familieliv. Det hendte rett som det var at flyalarmen gikk, særlig sent på kvelden. Parolen var at man skulle gå ned i tilfluktsrommet i kjelleren så fort alarmen gikk, men det gjorde vi aldri.

Det falt aldri bomber i Fredrikstad annet enn bombene på Guldbergsiden 9. april 1940, men så snart luftvernskytset satte i gang var det risikabelt å ferdes utendørs på grunn av splintregnet fra granatene som eksploderte i høyden.

Sprengstoff

Den delen av året vi ikke bodde ute på Bråten, hadde vi guttene to tilholdssteder: Gutteværelset i Dronningens­gate, som Dag og jeg delte og brukte som verksted, og uthuset til Bakke på Dampskipsbryggen. Det ble til at disse to stedene var tenketanken vår. Broder Dag var jo syv år eldre enn oss, men ble ofte involvert i prosjektene våre fordi han kunne så mye mer og var så mye flinkere og hendigere.

Min bror Dag

Derfor ble det ofte slik at Odd og jeg fant på de gale tingene, mens Dag perfeksjonerte og effektiviserte dem slik at de ble mye farligere. Et eksempel var kanonen vi laget. Vi var levende opptatt av krutt og sprengstoff (vi levde jo med krig rundt oss på alle kanter), men ettersom krutt var utilgjengelig, måtte vi lage det selv. Alle visste at ugressalt (natriumklorat – et hvitt krystallisk pulver som gikk ut av bruk på 50-tallet) hadde potens.

Ugressalt var ekstremt brannfarlig, og blandet med organisk materiale ble det eksplosjonsfarlig Det verserte mange gale og ville råd om hvordan man kunne lage smell med ugressalt: Blandet med kullstøv ble det ganske likt svartkrutt, men vanskeligere å antenne og vanskelig å bruke som kanonladning. Dag lærte oss om forladninger og å bruke lite krutt – det gikk adskillig bedre. Vi laget en kanon på en meter av halvannentoms vannrør med biter av kosteskaft som kuler – vi klarte 30-40 meter.

Raketter

Men så begynte vi med raketter – vi fant at hvis vi løste ugressalt i vann og dyppet papir i det og tørket det, så brant det aldeles jævlig, og hvis vi puttet det i papprør så var det et kraftig drivstoff. Egentlig var det nitrocellulose – skytebomull – vi laget. Men slik kjemisk infor­masjon hadde vi ikke peiling på. Vi produserte dette i store mengder på gutterommet, og klarte å sende raketter ganske høyt med det drivstoffet.

En dag vi prøveskjøt raketter på en tomt like ved, ble vi oppdaget av en politibetjent, som dro oss og rakettene båre inn til vakthavende politi, som kryssforhørte oss grundig om hvordan vi hadde laget dem – han ville til og med vite hva sags lim vi hadde brukt for å lage rakettrørene. Det endte med at han tilkalte Far, som klarte å berolige vakthavende. Betjenten beslagla imidlertid rakettene våre. Da vi gikk, så vi at han puttet dem i støpejernsovnen på kontoret sitt. I alle år var Fars favoritthistorie – han var overbevist om at det må har blitt skikkelig fart i ovnen da de tente den opp senere.

Vi prøvde dette stoffet tettpakket som kanonladning, med tennhull a la Hornblower og gravde ned kanonrøret i blomsterbedet til Bakke – det gikk som det måtte gå – kanonen ble sprengt i fillebeter, og det ble et stort hull der Bakkes blomsterbed hadde vært. Vi lå klokelig i dekning under eksperimentet, så ingen ble skadet. Men etter hvert ble det vanskeligere å finne øvelsesfelter – smellene ble svært kraftige – dessuten var det et problem at Værnemakta – Wehrmacht – ble urolige av høye smell. Det begrenset virksomheten vår.

Lesing

Både Odd og jeg likte å lese, og lånte bøker på Fredrikstad Folkebibliotek, der vi satt i lange perioder på den voksne lesesalen. Der fant jeg blant annet Universitetets 1920-utgave av Homers Iliaden, oversatt til norsk fra det originale gresk av professor P. Østbye, helt i samme stil og metriske versefot som originalen. Der leste jeg historien om beleiringen av Troja og tvekampene mellom Hector og Akilles og begges endelikt. Det førte til at jeg gikk og deklamerte lange avsnitt i klassisk versefot – det minner litt om norrønt kvad. Det er mer blod og gørr i Iliaden enn man finner selv i de blodigste av dagens actionfilmer.

Forlokkende Sverige

Da krigen nærmet seg slutten, ble det mer og mer populært i grensefylkene å rømme til Sverige. Ikke bare blant voksne – utover ettervinteren 1945 forsvant flere og flere av elevene på skolen. I Sverige ble de godt mottatt og fikk alt de trengte og mere til. Det ble til slutt en slags motesak. Det ble to forsøk på meg.

Første forsøk var i oktober 1944. Planen var å gå til fots til Svinesund, lage en flåte og padle over til Sverige om natten. Vi var seks stykker som kom oss til Skjeberg og videre til Berg, og startet marsjen mot Svinesund. Men så begynte det å regne, og ble vi litt etter litt færre og færre. Til slutt bare var vi to igjen – vi kunne ikke lage flåte alene, så vi måtte snu vi også, mens vi bannet feigingene opp og ned. Vi var tilbake før Mor hadde oppdaget noe.

Den andre gangen – i april 1945 – var det bedre planlagt og vi var bare tre. Av hensyn til Mor hadde jeg etterlatt meg et brev der jeg sa hva vi hadde lagt ut på. Da hun fant brevet (litt tidligere enn jeg hadde beregnet) ringte hun prompte til politiet. De sendte ut en patrulje fra Skjeberg, som fant oss fort, og vi ble kjørt med eskorte til politistasjonen i Fredrikstad (som da lå i Dronningensgate 1, bare 100 meter fra vårt hus). Etter avhør og strenge formaninger ble vi sluppet ut. Det var det jeg fikk igjen for å vise hensyn …

Andre kamerater

Odd og jeg hadde andre kamerater også:

  • Kjell Gundrosen kom fra svært trange kår (bodde i Bryggeriveien), veloppdragen og høflig, alle mødre syntes han var aldeles prektig. Han ble helikopterflyger i Forsvaret da han ble stor (de små Bell-boblene), men ble senere lærer.
  • Min tremenning Jan Bérard-Andersen, som bodde i Bydalen – på Somrene var han på Miramar, onkel Hartvigs sommersted ved Hankøsundet.
  • Sofus, som i grunnen var litt tafatt, og ikke gjorde mye av seg.
  • Hansemann var foreldreløs og bodde hos forskrekkelig religiøse onkel og tante nede i Storgaten. Han fikk aldri lov til noen ting, og hadde konstant dårlig samvittighet (det var han som vervet meg til barnelosjen «Vårblomst» – en gren av IOGT – for å få en premie).
  • Jan Karlsen bodde i St. Olavsgate. Mor fattet fort at det var noe galt med ham (før vi andre fant ut). Alt han ble med på utartet straks til kaos og ugreie. Senere kom det frem at han var bortsatt til pleieforeldre fordi hans far var en kjent skapsprenger som sonet en fengselsstraff. Eplet og treet etc.
  • Per Liland var vår klassekamerat en stund, han var en pøbel fra han var liten, og dårlig likt av alle – selv om drapsdommen han fikk i 1970 var et justismord, var og ble han et utskudd.

Freden

8. mai 1945 brøt freden løs. Det første jeg opp­levde den dagen var scenen utenfor politi­kam­meret – som nevnt var det bare 100 meter unna – jeg stakk rett dit så fort jeg kunne.

Milorg i Folkets Hus

Hva er det jeg får se på trappen? Jo, det var sekretæren til nazipolitimester Wergeland, han som bare uker tidligere hadde sittet bak politimest­eren og hakket ned vår forklaring på maskin mens politimesteren formante oss etter rømmingen – han sto nå på trappen med RP armbind og Stengun: Han var den nye politimesteren!

Det var en fantastisk dag. Alle var helt ville og hoiet og skrek av glede – men heldigvis var det ingen utskeielser. Milorg var tidlig ute og besatte Folkets Hus og politistasjonene, og startet arrestasjoner av nasister og tyskertøser med en gang. Det var det folk ville se, og dermed ble de roet ned. De mer enn seks tusen tyske soldatene i forlegningene i og rundt Fredrikstad holdt seg heldigvis i ro, Tre tusen russiske krigsfanger bak piggtråd på Brakkesletta i Gamlebyen ble ikke sluppet ut, og fikk fortsatt mat av tyskerne.

Plakater fløt rundt over alt: ”Vår Kamp er Kronet med Seier! – Ro, Verdighet, Disiplin!” med fete typer – det var meldingen, og alle de nye lensmenn og ordførere i Østfold var listet opp. Den plakaten har jeg i glass og ramme på veggen en dag i dag.

Arrestasjoner som underholdning

Milorgs arrestasjoner var storartet underholdning – alt som kunne krype og gå var ute for å se på. Heldigvis var alt godt organisert, slik at ting fore­gikk på sivilisert vis, men noe snauklipping av kjente tyskertøser forekom det der Milorg var sent ute, og rundt stornasistenes boliger var det en del hoing og tilrop. Folk hadde fortsatt stor respekt for Wehrmacht og Gestapo, og det var ingen som provoserte dem. Til gjengjeld løftet ikke tyskerne en finger, og lot Milorg i fred.

Arreststasjoner 8. mai

Jeg var i grunnen litt skuffet da jeg fant at min bror Dag ikke bar armbindet til Milorg, han var jo 21 år, og jeg hadde vel et lønnlig håp om at han var med, men nei. Heller ikke Far var involvert. Jeg slo meg til ro med at begge jobbet på SMV, som drev med skipsreparasjoner, så var det vel lite de kunne gjort. Ellers var ble jo gud og hvermann med i Milorg de siste par månedene, da tyske tropper forlot Norge (bl.a. via Fredrikstad) i en tett strøm, og alle så at det var safe – men altså ikke Far og Dag.

Far var en mann som ikke lot seg feie med av begeistringens rus – i Spania hadde han nok sett for mye av hvordan totalitære makter opererer til å risikere liv og familie.

Aina hadde heller ikke vært involvert i Milorg, men fra morgenen av 8. mai kastet hun seg med stor entusiasme inn i tjeneste som lotte for Milorgs stab i Folkets Hus. Det varte en god stund, i hvert fall ut juni. Mor var veldig bekymret over at hun jobbet lange dager og kom sent hjem – ikke på grunn av arbeidet, men at hun var midt oppe i en haug med unge menn hele tiden. Mor sukket lettet da det var over.

17. mai 1945

Stemningen hele den våren var helt utrolig – 17, mai 1945 sitter spikret hos de fleste som var med – det lille brennevin og desslike som fantes gikk med 8. og 9. mai, så da 17de kom var det tørt. Ikke noe fyll, bare glade mennesker over alt – alle jublet og sang. «Norge i Rødt Hvitt og Blått», «Seier ’n er vår», «Anne Malene» og slikt. Rasjoneringen var akkurat like streng og varemangelen like følbar, men det gjorde liksom ikke så mye lenger.

Men krigen var jo ikke slutt. Selv om vi hadde britiske og amerikanske soldater rundt oss, raste Stillehavskrigen fortsatt, og varte ennå tre måneder til. Det var ikke før i august at atombombene fikk stillheten til å senke seg – på mer enn en måte. Jeg husker dagen helt spesielt. Jeg var ofte på Miramar hos onkel Hartvig den sommeren, og onkel Hartvig hadde en super sjekte som min tremenning Jan og jeg rodde tomanns, på hver vår tofte, i rasende fart til og fra landhandleren i Rørvik.

V-J Day

Akkurat den onsdagen var Jan og jeg hos kjøpmannen og hentet dagens forsyninger og gårsdagens aviser fra Oslo. Kjempebokstaver forkynte at USA hadde tatt i bruk et nytt, fullstendig knusende våpen og utslettet den japanske byen Hiroshima i én smell. Ingen forsto vel akkurat da hva det virkelig var, annet enn at det var uhyggelig, og at det var slutten.

Onkel Hartvigs Miramar ved Hankøsundet var bare en halvtimes rask løpetur fra vår nye hytte – Tibidabo – der vi hadde flyttet inn akkurat den våren, 1945. Onkel Hartvig, egentlig min grandonkel, min bestefars bror, men vi kalte ham bare onkel. Hans franske kone Marguerite, født Bérard, – deres barnebarn Liv og Eva og Jan og René og Pierre het alle Bérard-Andersen.

Jeg hadde en litt spesiell stjerne hos onkel Hartvig etter mine-affæren i 1944. En høstdag fant jeg en stor jernbøye på stranden ved Miramar. Onkel Hartvig og jeg ble enige om å dra den litt opp på stranden, så vi stakk onkel Hartvigs spaserstokk gjennom et øye i toppen og halte og dro. Da onkel Hartvig ringte til politiet og meldte fra om funnet, kom det i en fart tre tyske marinefolk i en minejolle fra Kriegsmarine Hafenkommandatur i Fredrikstad. De dro ”bøyen” ut på Orholmen og sprengte den så det ristet i hele Hankøsundet.

Speideren

I mai 1945 ble Odd og jeg valgt ut av de gamle speiderlederne til å bli med i det første kull patruljeførere som skulle gjenoppbygge Speideren i Fredrikstad etter krigen. Odd havnet i 1. Fredrikstad speidertropp mens jeg havnet i 6. Fredrikstad speidertropp – det var den første av flere atskillelser Men det var spennende, morsomt og disiplinerende. Jeg ble patruljefører i 6. Fredrikstad i 1945-46.

Jeg vet ikke hva Speideren driver med i dag, men den gangen var det i hvert fall lærerikt, og mye av det kom meg til nytte kort tid etter. Alt om knoper, tau og spleising, kart og kompass, navigasjon, livredning, førstehjelp etc. 3-grad, 2-grad, 6-merkersnor og 12-merkersnor – vi ble kjørt gjennom med ekspressfart, og endte opp med 1ste-graden.

Det negative var det stadige religionsmaset – det var normalt ikke noe problem i Speideren (i motsetning til i KFUM-speiderne). Som patruljefører måtte jeg be speiderbønnen ved hvert patruljemøte, men de fleste patruljer blåste i det. Imidlertid var troppssjefen for 6. tropp en svært troende person som insisterte på salmer og bønner i tide og utide – det tok mye av gleden ut av det hele.

Etter alt fredskaoset våren 1945 tilbrakte Odd og jeg en normal sommer i full aktivitet, og seilte regatta med en Oslojolle. Vår familie hadde akkurat flyttet inn på vår nye hytte på Lensmannsfjellet ved Rørvik, Tibidabo, og vi semaforerte til hverandre fra hyttetakene hver dag.

Adskillelsen fortsetter

Odds og mitt nære vennskap var tett helt til høsten 45, da vi begynte på realskolen. Der fant man ut, i et utslag av uendelig visdom, at vi skulle fordeles til hver vår klasse – Odd ble plassert i 1a og jeg i 1b. Det gikk ikke lenge før vi fikk nye venner på hver vår kant – Odd med klassekameratene Arntzen-brødrene i Bydalen – og vi drev vel gradvis fra hverandre.

Grimstadjoller

Sommeren i 1946 var jeg mere sammen med min tremenning Jan og seilte regatta med hans nye Grimstadjolle GJ 110 ”Mickey”

Realskolen

Fra og med første real vantrivdes jeg på skolen. Klassene vi hadde gått i de siste årene på folkeskolen ble brutt opp, og elevene ble spredt rundt uten mål og mening. Samtidig gjorde andre undervisningsmetoder og lærebøker livet vanskelig (de gamle ble gjeninnført for å få vekk de nasistiske).

En del av lærerne – de som hadde vært om ikke nasister, så i hvert fall medløpere under krigen, ble fjernet og de som erstattet dem var ikke alltid av beste kvalitet– mange gamle metoder ble børstet støvet av og gjenopplivet. En av årsakene til elendigheten var at den nye realskolen begynte etter den første skoleferien i fredstid – krigen hadde sluttet akkurat da mitt siste folkeskoleår var fullført. Det var nasjonalpsykologisk nødvendig å feie ut alt som var innført av nasistiske skolesystem i de foregående fem årene.

Tyksboken vi brukte fra 1942 til 1945

Det skjedde med hele det undervisningssystemet for tysk (vi hadde hatt tysk fra og med femteklasse). Under krigen hadde vi samme system som i Tyskland – et betydelig bedre system enn det gamle norske fra 1920-årene – men det måtte ut fordi det var nasistisk. Det var forståelig, men ikke særlig effektivt. Til og med regel-ramsene i grammatikken var forskjellige fra det vi hadde lært før. Dermed gikk alt på tverke.

I tillegg utviklet jeg på den tiden en ganske sterk opposisjonstrang og opprørsånd, og hadde lett for å hisse meg opp og utfordre lærerne. Det første året på realskolen, 1945-46, gikk allikevel noenlunde bra, kanskje takket være Speideren. Det andre året begynte skjevt, men enda en ny lærer.  frøken Bertel – «Bertela». Hun var en gammeldags tyrann uten fnugg av pedagogisk innsikt; tysklærer av puggeskolen med utenatlekser som hovedmetode.

Mønstringskontoret

Jeg hadde ennå ikke fylt 15 år. Jeg hadde ingen dåpsattest – den var tapt i den spanske borgerkrigen – så Far skrev en erklæring når det var nødvendig. Nå skrev jeg selv en erklæring om hvem jeg var og en tillatelse til å mønstre ut, på Fars brevpapir og undertegnet med hans navn, dro ned på Fredrikstad mønstringskontor og registrerte meg som hyresøkende førstereisgutt.

Passfoto oktober 1946

 Jeg gikk i spenning i to måneder og stakk nesen innom Mønstringskontoret annenhver dag. Endelig fikk jeg et tilbud, messegutt på M/T Kollbjørg, og slo til tvert. Jeg ordnet a1le mine papirer – pass og kontrakt og diverse, og brukte alle tenkelige utveier for å få dem, og klarte det virkelig. Ombord skulle jeg om én uke.

Til Sjøs

Men fire dager før avreise glemte jeg å ta papirene ut av jakken min om kvelden og gjemme dem, og mor oppdaget det hele. Helvete brøt løs og Mor gråt. Men, stikk imot alle mine antagelser, fikk jeg reise. Det var egentlig Far som skar i gjennom og sa «det er like godt å la gutten reise – han kommer uansett til å rømme fra oss før eller senere.»

Eilif til venstre – 15 år – såvidt

Mens jeg var til sjøs korresponderte Odd og jeg litt – blant annet skrev han i et brev til meg 2. april 1947  : «Og så har jeg en gledelig nyhet, hold deg fast: DET INNTØRKA HURPETREET BERTLA HAR LUNGEBETENNELSE! – men det ser dessverre ut til at hun står det over. Men B-klassen har hatt vikar i hele vinter …»)

Jeg var ute i 20 måneder, først som messegutt (med gruelige arbeisforhold), Alt dette er beskrevet i andre innlegg på denne websiden – med beskrivelser av mne oplevelser som førstereis – i Australia og India – før min overgang til Jungmann i ’47.

Sommeren ’47, mens jeg var ute, var Odd (t.v.) og Kjell (Gundrosen, se tekst over) på besøk på Tibidabo . her med min bror Dag og Far mellom seg. (fetter Tino til høyre)
Bilde i min Sjøfartsbok (aug. 1948) (sammenlign med passoto over, tatt 1946)

Hjemkomst

Bermudarigget Oslojolle

Jeg kom hjem igjen fra sjøen i juni 1948 – jeg var 7 cm høyere og 10 kilo tyngre enn da jeg dro – mor kjente meg nesten ikke igjen da jeg ringte på. Det ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd på Slevikfjellet – der var det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommer­ferie i Slevik. Onkelen til en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro av det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var in-båten på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.

Men i skoleåret som fulgte gikk jeg på Øksendal privatskole og tok realskoleeksamen på kveldstid – da så jeg lite til Odd. Han hadde jo da utviklet en annen bekjentskapskrets – Bydalengjengen – det var litt fiff – og i den alderen blir det sterke bindinger.

Ut igjen

Studietillatelse Italia 1950

Det ble ikke bedre av at jeg sommeren 1949 reiste ut igjen og var borte i to år – jeg var i Australia en tid, og et år i Italia, slik at jeg kom hjem til militærtjeneste ett år forsinket.

Militærtjeneste

Odd hadde da allerede fullført sin militærtjeneste – han tjenestegjorde 1950-51, ved AR 1 i Fredrikstad og iTysklandsbrigade 511, i artilleribataljonen i Flensburg. Jeg tjenestegjorde i 1951-52 ved Ingeniørregimentet på Hvalsmoen og i Tysklandsbrigade 521, i ingeniørkompaniet i Rendsburg.

Ingeniørkompaniet Tysklandsbrigade 521 – Hameln
Eilif J. Ness, vaktsoldat 1952-53

Derfra dro jeg rett i Koreakrigen, et halvt år ved NORMASH, det norske feltsykehuset (det var den siste krigs­vinteren i Korea).

Gøteborg

Da jeg kom tilbake i 1953 – begynte jeg på Gøteborgs Tekniska Institut. Da hadde Odd allerede et år bak seg på Chalmers Tekniska Högskola, som også lå i Gøteborg – jeg traff ham så vidt et par ganger, men vi hadde lite kontakt.  Etter GTI fikk jeg jobb i Fredrikstad, og giftet meg i 1956 – resten er familiehistorie.

Møte med fortiden

Det skulle gå over 20 år til jeg møtte Odd igjen, i 1975. Det var på slutten av min tid med AS Notekk; vi hadde en stor taktekkingsjobb på Sørenga i Oslo for entre­prenøren Kaare Backer AS. Vi hadde somlet med jobben og brukt mer tid enn avtalt, så hovedentreprenøren leide inn et annet firma i tillegg for å få fart på sakene.

Det ble et møte om dette, og til min overraskelse var det Odd som representerte entreprenøren. Det var et kaldt møte – bare et ”hei, er det deg” fra hver av oss og en formell samtale – en skikkelig kalddusj som ikke fristet til ny kontakt. Jeg brakte senere på det rene at han hadde rykte som en uvanlig hard negl.

«Fyk»

Willing «Fyk» – 1991

Seiling var min hovedinteresse både før og etter fallskjermperioden, og i 1985 skiftet jeg båt – jeg kjøpte Willingen N-902 (31 fot) av Steinar Mathisen. Stor var min forundring da jeg oppdaget at den første eieren av N-902 var nettopp Odd Bakke. Han kjøpte den fabrikkny i 1976, men hadde den bare i ett år, uten at jeg vet omstendighetene rundt det.

Vi døpte henne «Fyk» – et navn min far hadde brukt i 1920-årene . Da jeg flyttet til Kypros – i1999 overtok min sønn Peter Christian henne – hun fikk ny motor i 2007, 30 år gammel, og er i fortsatt fin form.

Epilog:

I februar 2010 skrev jeg et brev til Odd (jeg sporet ham opp gjennom ligningsvesenet) for å ta opp kontakten. Det resulterte i at jeg den sommeren, under et besøk i Norge, besøkte ham i hans hjem på Bekkestua – vi satt og pratet og mimret i over tre timer – alt meget hyggelig – han fortalte meg om sin familie og konens død – og at han var frisk og rask og ihuga langrennsløper på vinteren.

Jeg selv flyttet tilbake fra Kypros til Norge i 2015, etter at forholdene ikke tilsa videre opphold.. Men jeg tok ikke kontakt med Odd.

I januar 2019 leste jeg i avisen at Odd døde 28 desember 2018. Berit og jeg gikk i begravelsen – men jeg kjente jo ingen av etterkommerne – så jeg tok kontakt med sønnen Espen Gjardar dagen etter og sendte ham en epistel med innhold stort et som det i denne beretningen … jeg tror de satte pris på det …

6 kommentarer til «Min venn Odd»

  1. Cephalexin Soap Google. Viagra India Cialis 20 Mg Walmart Price [url=http://cial20mgprice.com]cialis 5mg[/url] Cialis Funciona Viagra Chepa Online Viagraorderonline

  2. Cialis Generico Profesional Canadian Chemist Online Acquisto Sildenafil 100mg [url=http://rxbill6.com]levitra 20mg tablets mfg gsk[/url] Levitra 20mg Tablets Mfg Gsk

  3. Where To Buy Cialis Online Safely 164 Tomar Cialis 20 Mg Canadian Meds Product [url=http://tadalaf.com]viagra vs cialis[/url] Viagra En Pharmacie Zenegra 100 Buy Cytotec

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *