Begravelse til sjøs …

I min tidlige ungdom var jeg noen år i handelsflåten

Blant mine mange opplevelser er det en som sitter godt fast – en begravelse til sjøs – den eneste jeg har vært med på:

I 1949 seilte jeg med M/T Trondheim, Hjalmar Bjørges rederi. Oslo. En 11,900 tonn dw tankbåt bygget på Eriksbergs Mek Verkstad i Gøteborg i 1939, maskineriet var en Götaverken to-takt, dobbeltvirkende diesel på 3600 ihk.

Etter 9. april 1940 gikk hun inn i Nortraship, Norges statsrederi i London, og opparbeidet seg en sterk krigshistorie: Mellom 1940 og 1945 gjorde MT Trondheim mer enn 30 toveis turer i konvoier over Nord-atlanteren – helskinnet. I januar 1946 ble hun ble overtatt av rederiet igjen, og seilte for Hjalmar Bjørge frem til hun ble solgt til Italia i 1952.

I min tid ombord på MT Trondheim gikk vi for det meste mellom Abadan (i Persiabunkten) og Nord-Europa, men i august ’49 hadde vi en tur fra Abadan til Aden (som fortsatt var britisk den gangen). Det var en kort tur – bare 9 dager hver vei. En uke ut av Abadan startet et drama i tre akter:

Første Akt:

Dekksmessen, 18 år, ble plutselig syk. Han fikk feber og lå i villelse. Det ene låret hans hovnet opp. På radioen kontaktet gnisten et pakistansk passasjerskip som var i nærheten, Muhammadi Lines’ S/S «Al Ahmadi», som var på vei fra Karachi til London, og hadde lege ombord. De gjorde en kort vendereis, møtte oss i åpen sjø og satte legen sin over til oss med en av barkassene.

Annen Akt:

Den britiske legen undersøkte messen, som var bevisstløs. Men det var for sent – en halv time etter var gutten død. Det vi ble fortalt (riktigheten garanterer jeg ikke for) var at han hadde skjult at han hadde diabetes (da hadde han ikke fått mønstre ut), og hadde tatt med seg en solid forsyning av insulin og sprøyte, og så brukket sprøyten ved et uhell.

Tredje Akt:

Skipperen melder på radio til Aden at vi har et lik ombord som skal i land. Blankt avslag fra britenes havnekontor i Aden – ingen lik i land her! Dermed ble det begravelse til sjøs.

Messen ble sydd inn i et norsk flagg med lodd inni, og lagt på en lukelem oppå rekka. Vi stoppet, og ”Trondheim” lå og drev i den slake dønningen – det var så vidt et pust av en bris. Vi var ved 18 grader Nord, 59 grader Øst, det Indiske hav intenst blått og krystallklart – det er 3700 meter dypt der.

Vi stod rundt med bare hoder, skipperen sa Fadervår, lukelemmen ble tippet og messen forsvant ned i det klare, klare blå dypet med flagg og alt. Det var høytidelig – et av de øyeblikkene som blir sittende fast i hukommelsen for alltid …

PS: Egentlig, etter boka, så skulle gutten vært sydd i seildukpose med lodd i, og flagget festet i lukelemmen slik at det hadde blitt igjen om bord.. Med tømmermannen syntes det ble for kjipt og mente at gutten var et flagg verd, skipperen var enig …

En kommentar til «Begravelse til sjøs …»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *