Jungmann

Som nevnt i min tidligere beretning «Førstereis», tilbragte jeg noen av mine tidlige ungdomsår i handelsflåten.

Etter 8 måneder som messegutt var jeg rede for nye oppgaver – og det fikk jeg.

I august 1947 kom vi med «Kollbjørg» til Amsterdam med en parafinlast fra Abadan i Persiabukten. Toogtyve av besetningen hadde sagt opp for avmønstring. Det var fortsatt stor mangel på sjøfolk med fartstid, så det lå an til at vi ville bli kort for mannskap. På en måte var det godt nytt, fordi vi ville få hyrene for de som manglet fordelt på oss («kortmannshyre»)

Skipperen spurte meg om jeg ville gå over fra messa og mønstre på dekk – det hoppet jeg på med en gang, særlig fordi han ga meg full uttelling for alle rortørnene jeg hadde tatt: Han mønstret meg på som jungmann direkte – det krevde ellers 12 måneder fartstid på dekk.

Esau – 2-kokken

Som Jungmann hørte jeg til i dekksmessa, og – viktig! – jeg var ikke lenger førstereis, og ikke på bunnen av stigen! Hyren var oppe i gamle høyder – med tilleggene var jungmannshyre 387 kroner i måneden – gode penger i 1947. Det var ikke bare jeg som avanserte: Esau ble annenkokk og Kyrre ble smører.

Dame ombord!

Gnisten vår (radiotelegrafisten – med rang som offiser) var blant de som mønstret av, og det gikk so mild I tørt gress at vi skulle få en kvinnelig Gnist! Det gir perspektiv til dette at det dreide seg om den første kvinnelige telegrafist noen sinne i den norske handelsflåten – blant 35.000 mann og minst 800 mannlige telegrafister. Det var sensasjon.

Da bussen kom til kaia med de nye, hang 25 mann over rekka for å se henne komme opp gangveien. en snerten en på 19 år med langt lyst hår. Hvordan i all verden skulle dette gå? Alle var spent – men vismennene akterut – Båsen, Tømmern og Reppen – sa klart fra til de yngre som siklet mest: ”Bare glem det, gutter – der må du ha anker på armen og kjøttkake i lua for å komme noen vei”. De hadde helt rett.

Blant de nye fra Norge var det en ny dekksgutt, Sverre Syversen (han ble bare hetende Syver) fra Oslo, 17 år, og en lettmatros fra Tenvik på Nøtterøy som het Svendsen (han ble aldri kalt noe annet), 20 år. Syver var lang og tynn, Svendsen liten og rund, begge var norsk lyshårete. Nye kamerater å seile med og dra på land med. Vi fem fikk til mye gøy etter hvert.

Vestindia

Med Syver på Aruba

Neste tur gikk til St. Nicholas på Aruba i Hollandsk Vestindia til nye beitemarker. Jeg ble tildelt 4-8 vakta (0800-1200 og 1600-2000) under styrmann Barane fra Haugesund sammen med Svendsen. Etter messejobbens gruelige 80-timersuker var dette som i paradis. En time til rors, en time utkik på bakken (om natten), ny rortørn, ny utkik, etter fire timer fulgte 8 timer fri. På dagtid ble utkiksøktene erstattet av dekksarbeid. At lengste sammenhengende søvn var maks. 7 timer plaget ikke ungdommer.

Med mesteparten av besetningen ombord (3 mann kort) gikk vi fra Amsterdam til Aruba (hollandsk Vestindia den gang) . Da vi lå på reia i St. Nicholas og ventet på lasteplass, hang vi alle over rekka og beundret verdens (den gang) største tankskip, amerikanske 28,000-tonns turbintankeren ”Ulysses” – med våre 12,000 tonn ble vi små i forhold (den nyeste “Ulysses” – – 2005 er på 300,000 tonn dw).

Det var på Aruba at vi ble introdusert til Cuba Libre – rom og cola – den Vestindiske nasjonaldrikken. Den ble årsaken til at størstedelen av mann­skapet havnet i arresten kvelden før avgang fra St. Nicholas. Avskjeden med Aruba forgikk oppover fra havneporten, bar etter bar, med Cuba Libre og sigarer. Det gikk som det måtte gå – det hollandske politiet ble nødt til å ta vare på de fleste – de ble transportert til politistasjonen og satt i et stort rom med innstøpte jernstenger fra gulv til tak i sirlige båser, nærmest som i zoologisk have.

Styrmann Barane ante uråd utover kvelden og sendte i land en patrulje med bl.a. meg (jeg gikk dekksvakt), Vi måtte kjøpe fri hele gjengen og busse dem ombord – de fleste var jo nærmest bevisst­løse. Vi var bare fem mann på dekk for å kaste loss – to mann forut og to akterut til å få inn vaiere og trosser, og en til rors (meg). Skip­peren var ikke blid.

Antwerpen igjen

Aruba …

Etter å ha losset Aruba-lasten i Liverpool gikk vi til Antwerpen for et tre ukers verkstedbesøk. Gjensynet med tidligere stamsteder (og bursdagen min, jeg fylte 16 år) ble feiret. Den fine, nye, men alfor trange  Port Said-dressen min solgte jeg til en pantelåner for 200 kroner.

I stedet kjøpte jeg en FN kaliber 22 salongrifle og ammunisjon – jeg tenkte å skyte måker som tidsfordriv. Det ble aldri noe av, for en sen aften fant vi på at vi skulle øvelsesskyte på kaia. Det likte ikke havnepolitiet, som konfiskerte riflen og ga meg 2.000 Bfr i bot, mens skipperen brummet noe om at vi egentlig hadde erklært Belgia krig. Det ble en svinedyr 16-års bursdag.

Gnisten på avveie

Ny tur til Abadan. Jeg ble satt på 2. styrmannens vakt – 08-12, 20-24, og den som har den siste dekksvakta om natten – vil det si utkikken – purrer påtroppende vakt (hundevakta 00-04) både akterut og midtskips en halvtime før. Det var da jeg fant ut at den ettertraktede unge, blonde Gnisten avla nattlig besøk hos 3. styrmannen – de hadde sovnet fra hyrdestunden begge to, og sov så hardt at jeg måtte bort til 3. styrmannen og ruske i ham – og der var Gnisten i nettoen.

Da han kom opp på brua for å avløse trakk han meg til side og ba meg holde tett om det som hadde hendt. ”Greit,” sa jeg – ”jeg har ikke tenkt å si et kvekk.” Og tett holdt jeg. Men så skjedde det at da 3. styrmannen mønstret av i England i mars, gikk hun over til å besøke 2. styrmannen i stedet, og dermed hendte det samme igjen – og ble oppdaget av andre enn meg. Så vismennene akterut – Båsen, Tømmern, Koken og Reppen – fikk helt rett – kjøttkake i lua og anker på armen må til …

Rortørn i Suezkanalen

Suezkanalen – før 1954

På turen opp fra Abadan ble passeringen av Suezkanalen 2-3 november 1947 minneverdig – et av de store øyeblikkene i mitt liv. Det var bare de dyktigste rormennene som ble satt til rors gjennom Suezkanalen – vi var alltid under kommando av en Suez-los, og de var kjent som verdens mest kritiske, og M/T Kollbjørg var fullastet. Jeg var mektig stolt da skipperen satte meg til rors inn i kanalen fra Suez.

Da losen kom opp på brua så han på meg – han syntes nok at jeg var i yngste laget, men sa ikke noe. Han ga meg styrekommandoer med engelske kom­passkurser i halvstreker i stedet for grader: ”North half west, North by west,” etc. – det gikk greit, for de kunne jeg. Rortørn var en time.

Toppen kom da avløseren min kom opp på brua, og losen sa til skipperen: ”Keep the helmsman”. Det var en rett losene hadde men sjelden brukte, men jeg ble altså stående til rors uten avløsning i fem timer, helt til vi fortøyde ved kanalbredden i Bitter Lake for møtende konvoi. Det var stort for en som så vidt hadde fylt 16 år – jeg hadde ikke en gang hår på brøstet.

Etterpå mente skipperen (som også var svært forn­øyd) at losen beholdt meg ikke bare fordi jeg viste at jeg kjente den tungt lastete båten godt, men også fordi jeg hadde kvittert riktig da han ga meg kursene i streker og halvstreker i stedet for grader– jeg var antagelig den eneste ombord som kunne kompassets 32 streker og 64 halv­streker – takket være speideren og Horatio Hornblower …

Bråk i Palestina

Haifa 1947

Neste tur ble spennende, og nesten historisk – vi gikk til Haifa i det som den gangen var det britiske mandatområdet Palestina. Israel eksisterte ikke ennå, men det var like før, og den jødiske motstandsbevegelsen forberedte seg på selvstendighet for den nye staten Israel (som skjedde 14. mai 1948. De ytet sterk motstand mot britene med bomber og sabotasje. Haifa var endepunktet for oljeledningen fra Irak, og viktig for britene.

Vi kom til Haifa 29 november 1947, akkurat den dagen FN vedtok Resolution 181 om delingen av Palestina. På grunn av kampene fikk vi ikke lov til å forlate skipet, og mens vi lå på reden og ventet på kaiplass slapp britiske krigsskip dypvannsbomber hvert kvarter hele natten for å hindre aksjoner fra froske­menn med limpets. Kollbjørg var helt tom, uten ballast, og med åpne tank­luker var båten som en gigantisk stor­tromme hver gang en dypvanns­bombe smalt.

Gatekamper i Haifa 1947

Lasten fra Haifa gikk til Southampton – og så en ny tur til Abadan – det ble julaften dagen før vi passerte Suez­kanalen – en mye hyggeligere jul enn året før i Antwerpen – uten hjem­lengsel. Vi gikk nordover igjen med ordre ”Nord-Europa” og ved Gibral­tar fikk vi ordre om Dublin.

 Fest i Dublin

Det ble en morsom landgang. Jeg hadde en visebok og hadde lært meg en del engelske viser utenat, blant annet ”Molly Malone”. Irske puber har aldri vært kjent for hverken reservasjon eller lavt støynivå, og det varte ikke lenge før lokal­befolkningen fant ut at jeg kunne Molly Malone utenat – alle tre versene.

Dermed fikk hverken jeg eller mine kumpaner Sverre og Kyrre betale for en eneste øl resten av kvelden – alt var gratis i begeistringens (og annen) rus. Neste kveld gjentok det samme seg i en ny pub lenger opp i gaten. Jeg må ha sunget Molly Malone minst hundre ganger i Dublin. Det er eneste gang sang­stemmen min har brakt meg inntekter

Etter Dublin gikk turen til Aruba igjen for å hente en parafinlast til England. Etter det – resten vinteren og våren – gikk Kollbjørg i trikkefart mellom Abadan og Europa til vi endte opp i Hull og tok ombord en masse stålrør som dekkslast – de skulle bli til steamcoiler i tankene slik at Kollbjørg for fremtiden skulle frakte tungolje i stedet for bensin og parafin som vi hadde fraktet til da. Så  bar det til Antwerpen..

Hjem igjen

Det var blitt juni, jeg hadde vært ombord i 19 måneder og hadde 1500 kroner på bok i Oslo Sparebank. Den 25. juni mønstret Sverre, Kyrre, Svendsen og jeg av i Antwerpen. Skipperen ga meg en ekstra påskjønnelse – en attest på at jeg hadde tjenestegjort alle mine 19 måneder på dekk, signert Guttorm Jacobsen – det var nok til å seile lettmatros neste tur. Jeg var glad som en lerke. Det skulle bare ikke gå slik – igjen ville skjebnen det annerledes.

Vi dro alle fire hjem med Fred Olsens Brabant, (samme båt vi reiste med 12 år tidligere da vi ble evakuert fra Spania). Fire dager senere gikk vi i land i Oslo og jeg tok toget hjem – jeg hadde sendt telegram to uker tidligere, så de var forberedt.. Det Mor ikke var helt forberedt på var at jeg var 8 centimeter høyere og veide 15 kilo mer enn nussebassen som reiste ut i november 1946 – hun kjente meg ikke helt igjen da jeg ringte på døren i Dronningensgate 6.

I hjemmet vårt i Dronningensgate hadde det skjedd store endringer.. Mor hadde vært i Spania i flere måneder i 1947, og ordnet med alt innbo og løsøre som vi hadde måttet etterlate i Barcelona i 1936 – det hadde vært lagret der nede. Hun fikk det skipet til Norge, så hele leiligheten (som var nokså spartansk møblert under krigen) var nå adskillig mer elegant.

Sommeren med …

Det ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd Bakke på Slevikfjellet – der var det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommerferie i Slevik. Onkelen til en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro av det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var in-båten på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.

Far lånte en 32 spissgatter av Egil Paulsen – den lød det supre navnet ”Sprøyt” – Dag og Far og jeg seilte flere turer med den, bl. a. til Skjærhallen og Gravningsund, hvor Far be­søkte kjente fra tiden i Madrid under borgerkrigen. Det var fine turer.

Mor ordnet hun det slik at jeg ble invitert til Drammens-delen av fam­ilien, som hadde hytte på Rødtangen ytterst i Drammensfjorden (det har de fortsatt). Mine fettere/kusiner av Ness-familien i Drammen er fem stykker – Berit, et halvt år yngre enn meg, Reidar Morten, to år yngre, Bente, fire år yngre og Terje, åtte år yngre (den femte, Petter, var ikke født enda). Det ble en kjempetur – en uke med knallvær, med minimal tilstedeværelse av fedre og mødre. Men det var Bente med stjerneøynene jeg egentlig ble betatt av, men hun var dessverre bare tretten år … Life is hard.

Ut igjen – og takras

Det var på tide å dra ut igjen – jeg skulle samle fartstid for å kvalifisere til styr­mannsskolen – det var mitt faste forsett å bli skipsoffiser – ikke det Mor ønsket seg mest, men motstand opplevde jeg ikke. 22. august stilte jeg på mønstringskon­toret. Etter  å ha vraket åtte båter, valgte jeg  lettmatrosjobb på Fred. Olsens Bana­deros som skulle gå på Syd-Amerika.

Jeg ble sendt til dr. Johnsen for å sjekke synet; det hadde jeg ikke gjort da jeg mønstret ut første gangen, fordi jeg dro ut som messegutt og da var det ingen synskrav. Jeg durte rundt hjørnet til Dr. Johnsen for å ta prøven.

Han dro frem den lille plansjeboken med alle de lure runde bildene som var satt sammen av små rundinger i forskjellige farger. Den er jo så bestialsk laget at de som er rød-grønn-blinde ser tall der de med normalsyn ikke ser noen ting. Nei, sa dr. Johnsen, det blir nok ikke noe dekkstjeneste på deg …

Det var som om taket raste ned. Nok en gang tok skjebnen og dro til meg – også denne gangen på en måte jeg ikke kunne gjøre noe som helst med. Enhver tanke på en karriere som dekksoffiser kunne jeg glemme. Jeg kunne gjort som Dag og valgt å seile i maskinen, men det var ikke et liv i maskinrommet jeg hadde sett for meg, det var dagslys og blått hav, sjøsprøyt og palmesus – så det var bom for det jeg hadde drømt om i årevis.

(Ca. 15 % av alle menn har denne feilen, som er arvelig gjennom morssiden i annethvert slektsledd. En som er rød-grønn blind trenger ca. dobbelt så mye gult lys innblandet i blått lys for å se grønt. I praksis ser man farger som alle andre, men det slår ut ved sammenstilling med andre farger, typisk finner man mye mindre røde bær blant grønne blader enn de som har normalt fargesyn).

Tid for en ny tenk …

3 kommentarer til «Jungmann»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *