Krigsseilerne

Jeg reiste til sjøs som 15-åring i 1946, så jeg var ikke krigsseiler, selv om jeg de første 12 månedene av min førstereis hadde fullt krigsrisikotillegg (100%) og tankrisikotillegg (50%) – det var fordi det fortsatt var krig på havet: Drivminer fløt rundt i hundrevis – over Nordsjøen måtte vi gå med redusert fart i bøyemerkete leder som ble holdt fri av minesveipere.

To tredjedeler av mine skipskamerater (26 av en besetning på 40) var krigsseilere/uteseilere som alle hadde seilt utenriks de siste seks årene eller mer. De var harde (men gode) læremestre. Skipper var Guttorm Jacobsen fra Tromsø, tidligere skipper på DS Victo som ble senket av tyske fly i 1941.

Rundt halvparten av dem hadde opplevd torpedering eller minesprengning. Av handelsflåtens 30 000 sjøfolk (rundt 6 000 hjemme i Norge og 24 000 i Londonregjeringens Nortraship) omkom 3 638 – 12 % – hver niende mann – mellom 1939 og 1945, rundt 600 av dem i hjemmeflåten og 3000 i uteflåten.

Men alle var stort sett lojale til ”Junien” – Sjømannnsforbundet – formannen Ingvald Haugen hadde en høy stjerne, og vi var medlemmer alle sammen. I løpet av de neste to årene skjedde imidlertid saker og ting som skapte voldsomme reaksjoner blant krigsseilerne, som jeg fikk oppleve på nært hold:

Først hyreomleggingen og den nye sjømannsskatten høsten 1947: Skatten ble doblet fra 15% til 30% for ugifte (som var det store flertallet).

Det førte til storstreiken i Buenos Aires høsten 1947. Det lå 15 norske skip i La Plata på en gang, og besetningene gikk til spontan sitdownstreik da det første skattetrekket slo inn.  Sigurd Senje (1919-93) var Gnist på en av de båtene og har skrevet malende om det (utdrag av boken ”Farvel Sjømann”):

Det ble sitdown streik: Besetningene på alle norske båter i Buenos Aires satte seg ned og protesterte. Holdt møter i messene og på kaia, forsøkte å nå norske skip i andre havner med appeller om aksjon. Skipperne nektet å betale ut hyrer. Sympatiaksjoner og innsamlinger ble satt i gang på andre lands båter. Ingen utenlandske sjøfolk hadde hørt om så grove skatter. Hva er det for noen gærninger som sitter ved makta i sjøfartslandet Norge? De amerikanske passasjerene våre sperret øynene opp, og slapp dollars i streikekassa, dollars mot sosialistisk undertrykkelse!

Hvem streiket vi mot egentlig? Mot selve fedrelandet, far! Fedrelandet som er så stolt over sjøfolka sine bare de seiler inn penger nok! Mot makthaverne hjemme: Vi streiket mot den firkanta staten og mot tillitsmennene våre hjemme som ikke har spytta i saltvann siden ungdommen og ikke tør å gjøre noe nå fordi de er redde for de feite landfaste kontorjobbene sine! Og forresten er de gift med partiet og staten.

Vi streika mot alle som styrer og bestemmer over sjøfolk – som de veit er spredt over sju hav og tusen havner og ikke kan møtes til samlet motstand. En gjeng av den navngjetne norske sjømannsstand på kaia i Buenos Aires gjorde stille opprør mot sjøfartsnasjonen Norge. Streiken varte i åtte dager. Så gikk den i oppløsning som ventet. Hyra går ned, men argentinsk rødvin er stadig god og billig, og du kan trøste deg med puro til to kroner literen – 96% sprit.

Den norske sjømann! er ingen fullgod samfunnsborger med stemmerett over sine egne inntekter. men en  desto bedre melkeku for dere, enda bedre enn Vinmonopolet. Og en fin figur i skåltalene for vår ære og vår makt og i eventyret om den vesle nasjonen som ble stormakt på havet …”

Så langt Senje.  Vårt skip var i tankfart på Vestndia da dette skjedde, og som resten av handelsflåten fikk vi bare høre om Buenos Aires-opprøret gjennom Radioavisen, som Gnisten delte ut et par ganger i uka. Vi ble jo også truffet av denne skatten – alle murret, men du kan ikke streike i sjøen. Men sinnet var voldsomt – Senje beskriver det godt …

Hendelse nummer to kom våren 1948, da Stortinget besluttet å ikke dele ut Nortraship-pengene til krigsseilerne.

Ingvald Haugen (som var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre) vendte krigsseilerne ryggen, og spredt som de var ”over sju hav og tusen havner” kunne de lite gjøre. Over natten ble Ingvald et hatobjekt – for fortsatt utgjorde krigsseilerne over halvdelen av utenriksflåtens bemanning  .

I 1945 var Norge fortsatt et nokså klassebevisst samfunn, der sjøfolk var nær bunnen av stigen (“spenner penger som en full sjømann” var et standarduttrykk). Det kom klart til uttrykk under Stortingets behandling av saken: En rekke av innleggene i debatten var utilslørt sjikane av sjøfolkene: “Sjøfolkene ville sløse bort pengene om de fikk dem utbetalt (les: drikke dem opp)”. En som kjempet for at sjøfolkene skulle få pengene var Claudia Olsen (H – Vestfold) men det var bare åtte som stemte for det.

Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51

Mer formelt fant regjeringen (Arbeiderpartiet) det politisk vanskelig å utbetale så mye penger til én begrenset gruppe av befolkningen i en økonomisk vanskelig tid – Norges innbyggere ble manet til å vise nasjonal holdning til gjenoppbyggingen av landet.

Til tross for store protester fra norske krigsseilere, vedtok Stortinget i 1948 å sørge for “forsvarlig bruk av midlene” ved å opprette et fond. Det ble av krigsseilerne oppfattet som et overformynderi – Staten skulle avgjøre hvem som hadde mest behov for pengene.

Jeg husker som om det var i går den veldige bitterheten hos mine skipskamerater og det voldsomme hatet mot den svikefulle Junien og forræderen Ingvald Haugen.

Krigsseilerne ønsket og forventet at fondet skulle tilbakebetales til hver enkelt sjømann som individuelle utbetalinger. At en del av krigsseilerne var fremtredende kommunister hjalp ikke saken (den kalde krigen var i full gang). I stedet ble krigsseilerne som gruppe stemplet som kommunister. Krigsseilerne organiserte seg og gikk til rettssak mot Staten, som de tapte i 1954 da Høyesterett avgjorde at de ikke hadde rett til pengene.

Hva var nå dette Nortrashipfondet?

Det ble opprettet fordi britiske myndigheter ikke ønsket at norske sjøfolk skulle seile under bedre betingelser enn britiske sjøfolk, og ville at de norske krigsrisikotilleggene skulle reduseres. Fra 1940 av ble beløp tilsvarende reduksjonene i norske sjøfolks hyrer satt inn på et fond. Da det ble kjent blant norske sjøfolk, var tolkningen at pengene i fondet var personlige krigsrisikotillegg som skulle tilbakebetales til hver enkelt krigsseiler etter krigen. Slik gikk det ikke.

Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45

Kampen om dette fondet førte til at norske krigsseilere organiserte seg i krigsseilerforeninger og Krigsseilerforbundet. Det er et sårt punkt i krigsseilernes historie – et symbol på Norges manglende anerkjennelse for deres innsats. I krigsseilernes øyne stjal Staten deres opptjente penger – og de fleste oppfattet det som manglende anerkjennelse for den store innsats de hadde gjort for landet under krigen. Siden den gang har Nortraship-fondet dominert all omtale av norske krigsseileres innsats – saken vekker harme den dag i dag.

Nortraship-fondet ble ikke brukt til gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. De norske rederiene fikk sine skip tilbake i august 1945 (etter Japans kapitulasjon), og  i januar 1946 fikk de erstatningsoppgjør for tapte skip.

Mange tror at norske redere skodde seg på krigsfarten, men sannheten er at det var den norske Londonregjeringen som tok inn hele Nortraships netto fortjeneste gjennom fem år. Dels brukte Londonregjeringen inntektene til forbruk under krigen, men hovedgevinsten – 808 millioner – ble i 1945 brukt til nedbetaling av Norges statsgjeld.

Nortrashipfondet var et separat beløp, som i 1948 var på 43,7 millioner kroner. Det levde videre, og ble hovedsakeligbrukt til støtte for enker og barn av sjømenn som omkom under krigen Fondet med renter var brukt opp i 1995.

Først i 1972, etter mange års kamp, kom det en økonomisk oppreisning da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia). Vedtaket er juridisk sett enestående da det tilsidesetter et vedtak i høyesterett. Utbetalingen var på kr 200 per måned for fartstid under andre verdenskrig minus kr 20 i skatt. Men det var egentlig for sent – mange var døde i løpet av de 27 årene som var gått – de fikk aldri noen ting.

Alt dette opplevde jeg gjennom min direkte kontakt med mine læremestre krigsseilerne – det er klart at det gjør meg ikke nøytral i denne saken. Jeg delte deres følelse av maktesløshet – de var jo spredt for alle vinder og uten mulighet til mottiltak.
”Junien” falt sterkt i sjøfolks anseelse i disse årene. Skampletten sitter fortsatt uutslettelig fast på Stortinget, Høyesterett og Det norske Arbeiderparti.

5 kommentarer til «Krigsseilerne»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *