Om arbeidstid i Norge

1915 – Stortingets første vedtak om alminnelig arbeidsdag: Arbeidstiden skulle være på 10 timer, 6 dager i uken.

Forhistorien til denne lovfestingen var Arbeiderkommissionen som ble satt ned av regjeringen Sverdrup i 1885 etter amnodning fra Kong Oscar II fordi Sverige året før hadde nedsatt en kongelig kommisjon for å utrede ulykkes- og alderstrygd for arbeidere.

Kommisjonens arbeid ledet frem til Fabrikktilsynsloven av 1892 og Ulykkesforsikringsloven av 1894 – de første lovene som regulerte arbeid i Norge.

Gjennom hele annen halvdel av 1800-tallet hadde tolv timers arbeid seks dager i uken vært normalt for de fleste i arbeiderklassen i Norge, som i resten av verden. Et av kravene fra fyrstikkarbeiderskene i Norge under streiken i 1889 var en arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.

En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandlet fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble senere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetiden inkludert i arbeidstiden, noe som var utgangspunkt for konflikt så sent som i 1986.

Argumentene

Argumentet var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeider­kommisjonen av 1892 la vekt på vernet om arbeidernes helse, men mente at innføringen ville lønne seg. Politisk utvikling ble vektlagt: Stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i sakene.

Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre «den frie voksne mann» å bestemme over egen arbeidstid. De la vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de mot lovregulering, ikke mot selve arbeidstiden, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.I 1909 hadde nesten 20 % av dagtidsarbei­derne 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 % av dagtidsarbei­derne.

Kampen for åttetimersdagen

Åttetimersdagen var den arbeiderorganisasjonenes krav fra slutten av 1880-tallet. I 1888 holdtThe American Federation of Labor en demonstrasjon for kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre 1. mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen. Kravet om åtte timers dag spilte en stor rolle som motor for utviklingen av arbeiderbeveg­elsen, og førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstiden .

Lærdommer

Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinjet affære: Det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Etter hvert evnet arbeiderorganisasjonene å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.

Revolusjonen i Russland i 1917 inspirerte arbeiderklassen over hele verden. Bor­gerskapet gikk med på forkortelser av arbeidstiden for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd ved lov i alle land med sterke arbei­derorganisasjoner. Først ute var Russland og Finland i 1917 (se nedenfor). I 1918 i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Neder­land. Av de større landene var det bare England og USA som ikke lovfestet åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.

Dette ga impulser til bedrifter som konkurrerte med hverandre, ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskraften, til generell regulering av arbeidstiden i avgrensete områder. Også utviklingen av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid. Kapitalismen skapte selv betingelser for kortere arbeidstid.

Fire dager etter oktoberrevolusjonen i 1917 innførte den nye sovjetregjeringen åttetimers­dagen. Arbeidstiden kunne settes ned til til seks eller syv timer hvis arbeidet var farlig for helsen. Overtid ble begrenset. Søndager og andre helligdager ble fridager. I årene etter ble arbeidsuken ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, syv timer. Produkti­viteten økte, og det var også noe av målet.

I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstiden i 1940 utvidet til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uken. Åttetimersdagen fortsatte til 1956, da sjutimersdagen ble gjeninnført, samtidig med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonven­sjon i 1956.

Kampen for førtitimersuken – sekstimersdagskravet reises

I tredveårene ble kampen for førtitimersuken reist av fagbevegelsen i Frankrike og England, samtidig som industrien opplevde økende problemer under den store depresjonen som startet i 1929. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumen­terte for arbeidstidsforkortelse som et viktig middel tilr å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.

ILO

Den internasjonale arbeidsorganisasjon (International Labour Organisation) ble dannet i 1919 som et mottrekk mot de revolusjonære arbeiderbevegelsene, og har lik representasjon av arbeidere, arbeidsgivere og statsmakt. Etter 1945 ble ILO en underorganisasjon i FN-systemet, og omtaler ILO som sin vakthund i arbeidslivet. ILOs mandat er å overvåke internasjonale konvensjoner om lønn, arbeidstid, ansettelsesvilkår og sosial sikkerhet.

I Norge

Kravet om sekstimersdagen ble reist tidlig på 1920-tallet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeids­løsheten på 1930-tallet førte til at seks- og syvtimersdag ble et krisekrav for å dele arbeid. Ny lov om arbeidervern kom i 1936, der nye store grupper arbei­dere fikk lovfestet åtte timers dag og ni dagers ferie.

Arbeidstidsforkortinger i Norge etter krigen

  • 1959: 45 timers uke
  • 1968: 42½ timers uke
  • 1976: 40 timers uke, 8 timers dag
  • 1977: Arbeidsmiljøloven
  • 1987: 37½ timers uke tariffestes

Kamp om kvinners rett til arbeid

LO avviste å dele på arbeid gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De motarbeidet den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 på­la de fagorganiserte å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune, med Arbeiderpartiets stemmer, forbud mot å ansette gifte kvinner. LO-vedtaket av 1925 vakte misnøye blant kvinnene og resulterte i krav om eget kvinneutvalg i LO.

Det som ble diskutert i Norge, var hvorvidt kvinner med såkalt forsørger skulle få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Sagt på en annen måte: ”Hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid uten­for husarbeidet, skal få lov til å gifte seg.» (Johanne Reutz, i LOs representantskap, og frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvin­ners rett til arbeid.)

Tariffavtale eller lov

Den tariffestete arbeidstidsforkortningen i 1986 ble ikke fulgt opp i arbeids­miljø­lovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstiden er gammelt.Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Arbeiderbevegelsen ønsket å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene.

På 1950-tallet ville ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville forlate lovveien, men fikk ikke til­slutning på grunnplanet. De siste årene er ikke loven justert i pakt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har fortsatt bestemmelsen om førti­timers uke. Heller ikke den femte ferieuken er lovfestet.

LO-ledelsen sier at «det skal lønne seg å være fagorganisert» – men det vil ikke lønne seg dersom lov-linjen vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven.   I Norge har fagbevegelsen varslet at den vil følge opp endringer i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene.

Utviklingen av ferietiden

  • 1916: Avtaler med fire til 6 dagers ferie var utbredt.
  • 1919: Tariffrevisjonen gav 6 dagers ferie.
  • 1920: 12 dager.
  • 1922: 8 dagers ferie.
  • 1937: 12 dager. I tillegg var det lokale avtaler som var bedre enn loven.
  • 1947: Ferieloven: 18 arbeidsdager fri (tre ukers ferie)
  • 1965: Ferieloven: 24 arbeidsdager fri (fire uker).
  • 1976: Over 60 år: En ekstra uke ferie.
  • 1981: Gro-dagen som begynnelse på den femte ferieuken.
  • 2002: 5 ukers ferie for de med tariffavtale (femte ferieuke ikke innført i loven).

6 kommentarer til «Om arbeidstid i Norge»

  1. Conseguir Viagra Cuanto Cuesta Amoxicillin 250 Mg [url=http://costofvia.com]generic viagra[/url] Cialis Modo De Empleo Amoxicillin Causing Sickness

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *