Tillitskrise 2

I foregående snutt nevnte jeg at det er ubalansen mellom velgernes innflytelse gjennom 1) stemmeseddelen og 2) deres øvrige kommunikasjon med de styrende, som gjør at mange velgere opplever det som en innskrenkning av sine muligheter til å uttrykke seg og bringe frem meninger: «Vi blir ikke hørt!».

Men det passer Statens styrende organer svært godt å ha et slikt mellomsjikt – det gir dem følelsen av kontakt med folket. Ubalansen det skaper har ikke plaget dem hittil. Det blir stadig flere av disse påvirkerne – særlig organisasjoner – og de glir lett inn i rollen som «høringsinstanser» (gjerne uformelt) – som de som formidler «grasrotas» syn til de styrende.

De aller fleste påvirkerne holder seg med lønnet personell – generalsekretær eller «leder» – som gjerne opptrer i media og i debatter. Mange har hele staber av heltidspersonell som forer de styrende med informasjon om sine respektive interesseområder.

Alle påberoper de seg eksistensberettigelse som meningsbærere – de bringer frem sine medlemmers syn og meninger med vekt og gjennomarbeidet argumentasjon. Det krever profesjonell innsats, som igjen berettiger til lønninger og kostnadsdekning – omfanget avgjøres av betalingsevne og -villighet hos de som blir representert

Hos befolkningen flest vekker dette lite bekymring – de fleste tror seg bra representert av disse påvirkerne. Men som nevnt det er jo i dette stadig voksende mellomsjiktet at store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt. Her skapes ut utall av jobber for unge, nyutdannete som vil opp og frem.

Jobber om er svært forskjellige fra jobber i næringslivet. Her er det ikke strikte produksjons- eller leveringskrav, og lite av de kvalitetskrav som stilles i jobber der du får fyken hvis du ikke presterer. Helt på linje med jobber i partiorganisasjoner – og ofte godt egnete trappetrinn opp til nettopp partijobber.

For – egentlig – er jo alle de som fyller disse jobbene seg selv nærmest. Selvsagt jobber de alle for å fremme sine arbeidsgiveres interesser – men det kal ikke så mye til før saker som ikke ville være i den ansattes interesse skyves bakover i køen til fordel for de som er mer interessante. Det er selvsagt også tilfelle der ordninger eller tiltak vil ha effekt på hele grupper av påvirkere – da vil de naturlig nok samarbeide.

Ved å akseptere at dette mellomsjiktet får vokse og florere skaper vi en hel verden av profesjonalitet mellom oss velgere og de som styrer. Dermed vil Storting og Regjering stadig oftere erfare at forstoppelsene i kommunikasjonskanalen resulterer i flere, hyppigere og stadig mindre forutsigbare protester, demonstrasjonstog, streiker og spontane valglistedannelser.

Det er vi selv som har skapt dette. Som man reder, så ligger man.

Men det er neppe vår – velgernes – interesse.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *