Tillitskrise 1

12 juli 2019 skrev Edvard Lysne i Aftenposten om samfunnets «tillitskriser». Det han skrev skapte en tankerekke hos meg som jeg vil dele med mine venner i et par meninger som jeg kaller for «Tillitskriser».

Essensen av det han skrev var:

Den klassiske samfunnsmessige konfliktlinjen «sentrum/periferi» har ligget som en understrøm i norsk politikk og samfunnsliv i flere hundre år (best illustrert ved vår grunnlovfestede valgordning som i 205 år har sikret landdistriktene overrepresentasjon over byene). Vår tids aktuelle politiske og sosiologiske utvikling har revitalisert den.

De senere år har det oppstått stor labilitet i politiske holdninger i mange vestlige demokratiske land. Den bunner i en direkte og dyp tillitskrise mellom deler av befolkningen og statens styrende sjikt (i Norge: Storting og regjering).

Lysne mener at det parallelt med «sentrum/periferi» finnes et begrepspar som belyser krisenes underliggende årsak : Forskyvning av balansen mellom de to fundamentale kommunikasjonskanalene for demokratisk maktutøvelse og politiske prosesser:

1) Den «numerisk-territorielle» kanalen, det vil si den retten befolkningen i et område har til å påvirke den politiske styringen av sitt område gjennom sine stemmer ved regelmessige valg av politikere (altså «folkevalgte»).

2) Den «korporativ-funksjonelle» kanalen – kommunikasjonen mellom befolkningen og statens styrende sjikt – embetsverket og byråkratiet som skal sikre borgernes tjenester fra det offentlige.

Velgerne opplever at det blir stadig vanskeligere å bli hørt gjennom den flora av interesseorganisasjoner og institusjoner som har utviklet seg mellom dem og de styrende organer – en viltvoksende skog av organisasjoner, institusjoner, prosesser, eksperter, NGO-er, avtaler, nettverk, fora, tenketanker, lobbyister, arendalsuker, sommerfester, kjennskap og vennskap.

Denne floraen klumper seg inn mot hovedstedene (statsmaktens base) fordi formell og uformell makt rundt statsapparatet krever nærkontakt for å fremme interesser gjennom denne delvis formaliserte – og oftest lite transparente – politiske kanalen. Ideen er bedre presentasjon av ønsker og behov.

Resultatet er imidlertid at kompleksiteten og den manglende transparensen gjør denne kanalen fjern og ubegripelig for mange velgere, som opplever det som om det egentlig ikke er deres meninger som blir fremmet– den gir dem følelsen av ikke å nå frem til de styrende, som blir til «de inne i Oslo».

Det viktigste, men ofte oversette, er at det er nettopp i dette mellomsjiktet store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt, lever, får makt og lærer seg å navigere, og formerer seg.

De protesttog og gateprotester, politiske ad hoc-lister (av typen bompenger) og uforutsette, brå og radikale endringer i stemmetall ved valg som vi ser rundt oss i dag, er resultatet av at forholdet mellom valgkanalen og organisasjonskanalen har havnet i alvorlig ubalanse – det er den grunnleggende årsaken.

Det er lite som tyder på at denne ubalansen vil bedre seg. Det er gode grunner til det, som jeg vil si min mening om i neste snutt, «Tillitskrise