USA vs. Europe

It irritates me time and again that Europeans appear unable to grasp how substantial the difference is between their attitudes and those of the Americans. European commentators keep shaking their heads in disbelief of American rejections of what Europeans regard as self-evident truths.

Of course, this reflects the leftist bias of European media – they have been ridiculing Republican US presidents for the past 50 years: Ford was an idiot, Reagan was a moron, Bush Sr. & Jun. were war mongers and Trump all of the above – presented as facts. No wonder that there is a widespread feeling among Europeans that Americans are not very smart.

Let me try to explain:

Gaius Julius Ceasar

Europe is the product of two and half millennia of hierarchic societies – from the Romans through to the Sun King. Patricians and plebeians, nobility and peasants, lords and serfs, educated upper class and ignorant proletarians have been the rule all the time. Change to this has happened only during the last two centuries.

However, those relatively recent changes have been only partial. After substantial revolutions, the proletarian societies that grew up in their wake failed one by one, to be replaced by basically authoritarian social structures: central  governments and regulated societies requiring permits and licenses for everything. To Europeans, respect for authorities is in the blood.

Canada and Australia are products of the British empire, their actual independence is less than 50 years old, and their ways of thought are inherited. Middle- and South America are products of Spain and Portugal: populated and governed by them for 300 years until they themselves failed, leaving a bunch of states unusually prone to dictatorships and one-party rule.

North America was populated by European immigrants through 200 years, displacing a sparse indigenous population, before they threw off  British rule and created the Unites States. The next 100 years of unchecked immigration from Europe expanded the US through a bloody civil war and subsequent rigid federal regulations, creating a strong society with very non-authoritarian attitudes.

The United States is the product of people leaving Europe for a new start – the one single society in the Western World with unbroken development of non-authoritarian, classless independence and democratic rule and the same basic constitution through the last 230 years.

This process developed, in a majority of the US population, basic attitudes and thinking profoundly different from those of European populations. The resulting differences in ideals and standards are not well known among Europeans.

The major difference between thinking in the US and in Europe is best illustrated by their different economic systems:

  • The National Budgets of each European state is roughly two thirds of its Gross National Product (GNP) – meaning that two thirds of Europe’s economy is routed through and controlled by Governments. Laws are nationwide.
  • In the USA, the combined Federal and State budgets total about one third of the US GNP, leaving two thirds outside Government control, generated and run by private enterprise. Only Federal laws are nationwide, and there is no nationwide census registry.

Europeans talk a lot about individual freedom – in reality they see social democratic principles as safer. A good example is their attitude to health services: Europeans generally believe that health care should the public, available to everyone, run and financed by the State.

Therefore, it appears to Europeans as lunacy when large numbers of Americans oppose “Obamacare” (of 2010) over Medicare (limited to people 62 or over) and preferring general health care to be a private choice, run by private enterprise and financed through insurance policies.

As opposed to all European states, in the USA, citizens can move freely around without registering anywhere (except for voting rights) and no permission or registration in needed to change work, domicile own property.

Tillitskrise 1

12 juli 2019 skrev Edvard Lysne i Aftenposten om samfunnets «tillitskriser». Det han skrev skapte en tankerekke hos meg som jeg vil dele med mine venner i et par meninger som jeg kaller for «Tillitskriser».

Essensen av det han skrev var:

Den klassiske samfunnsmessige konfliktlinjen «sentrum/periferi» har ligget som en understrøm i norsk politikk og samfunnsliv i flere hundre år (best illustrert ved vår grunnlovfestede valgordning som i 205 år har sikret landdistriktene overrepresentasjon over byene). Vår tids aktuelle politiske og sosiologiske utvikling har revitalisert den.

De senere år har det oppstått stor labilitet i politiske holdninger i mange vestlige demokratiske land. Den bunner i en direkte og dyp tillitskrise mellom deler av befolkningen og statens styrende sjikt (i Norge: Storting og regjering).

Lysne mener at det parallelt med «sentrum/periferi» finnes et begrepspar som belyser krisenes underliggende årsak : Forskyvning av balansen mellom de to fundamentale kommunikasjonskanalene for demokratisk maktutøvelse og politiske prosesser:

1) Den «numerisk-territorielle» kanalen, det vil si den retten befolkningen i et område har til å påvirke den politiske styringen av sitt område gjennom sine stemmer ved regelmessige valg av politikere (altså «folkevalgte»).

2) Den «korporativ-funksjonelle» kanalen – kommunikasjonen mellom befolkningen og statens styrende sjikt – embetsverket og byråkratiet som skal sikre borgernes tjenester fra det offentlige.

Velgerne opplever at det blir stadig vanskeligere å bli hørt gjennom den flora av interesseorganisasjoner og institusjoner som har utviklet seg mellom dem og de styrende organer – en viltvoksende skog av organisasjoner, institusjoner, prosesser, eksperter, NGO-er, avtaler, nettverk, fora, tenketanker, lobbyister, arendalsuker, sommerfester, kjennskap og vennskap.

Denne floraen klumper seg inn mot hovedstedene (statsmaktens base) fordi formell og uformell makt rundt statsapparatet krever nærkontakt for å fremme interesser gjennom denne delvis formaliserte – og oftest lite transparente – politiske kanalen. Ideen er bedre presentasjon av ønsker og behov.

Resultatet er imidlertid at kompleksiteten og den manglende transparensen gjør denne kanalen fjern og ubegripelig for mange velgere, som opplever det som om det egentlig ikke er deres meninger som blir fremmet– den gir dem følelsen av ikke å nå frem til de styrende, som blir til «de inne i Oslo».

Det viktigste, men ofte oversette, er at det er nettopp i dette mellomsjiktet store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt, lever, får makt og lærer seg å navigere, og formerer seg.

De protesttog og gateprotester, politiske ad hoc-lister (av typen bompenger) og uforutsette, brå og radikale endringer i stemmetall ved valg som vi ser rundt oss i dag, er resultatet av at forholdet mellom valgkanalen og organisasjonskanalen har havnet i alvorlig ubalanse – det er den grunnleggende årsaken.

Det er lite som tyder på at denne ubalansen vil bedre seg. Det er gode grunner til det, som jeg vil si min mening om i neste snutt, «Tillitskrise

Tillitskrise 2

I foregående snutt nevnte jeg at det er ubalansen mellom velgernes innflytelse gjennom 1) stemmeseddelen og 2) deres øvrige kommunikasjon med de styrende, som gjør at mange velgere opplever det som en innskrenkning av sine muligheter til å uttrykke seg og bringe frem meninger: «Vi blir ikke hørt!».

Men det passer Statens styrende organer svært godt å ha et slikt mellomsjikt – det gir dem følelsen av kontakt med folket. Ubalansen det skaper har ikke plaget dem hittil. Det blir stadig flere av disse påvirkerne – særlig organisasjoner – og de glir lett inn i rollen som «høringsinstanser» (gjerne uformelt) – som de som formidler «grasrotas» syn til de styrende.

De aller fleste påvirkerne holder seg med lønnet personell – generalsekretær eller «leder» – som gjerne opptrer i media og i debatter. Mange har hele staber av heltidspersonell som forer de styrende med informasjon om sine respektive interesseområder.

Alle påberoper de seg eksistensberettigelse som meningsbærere – de bringer frem sine medlemmers syn og meninger med vekt og gjennomarbeidet argumentasjon. Det krever profesjonell innsats, som igjen berettiger til lønninger og kostnadsdekning – omfanget avgjøres av betalingsevne og -villighet hos de som blir representert

Hos befolkningen flest vekker dette lite bekymring – de fleste tror seg bra representert av disse påvirkerne. Men som nevnt det er jo i dette stadig voksende mellomsjiktet at store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt. Her skapes ut utall av jobber for unge, nyutdannete som vil opp og frem.

Jobber om er svært forskjellige fra jobber i næringslivet. Her er det ikke strikte produksjons- eller leveringskrav, og lite av de kvalitetskrav som stilles i jobber der du får fyken hvis du ikke presterer. Helt på linje med jobber i partiorganisasjoner – og ofte godt egnete trappetrinn opp til nettopp partijobber.

For – egentlig – er jo alle de som fyller disse jobbene seg selv nærmest. Selvsagt jobber de alle for å fremme sine arbeidsgiveres interesser – men det kal ikke så mye til før saker som ikke ville være i den ansattes interesse skyves bakover i køen til fordel for de som er mer interessante. Det er selvsagt også tilfelle der ordninger eller tiltak vil ha effekt på hele grupper av påvirkere – da vil de naturlig nok samarbeide.

Ved å akseptere at dette mellomsjiktet får vokse og florere skaper vi en hel verden av profesjonalitet mellom oss velgere og de som styrer. Dermed vil Storting og Regjering stadig oftere erfare at forstoppelsene i kommunikasjonskanalen resulterer i flere, hyppigere og stadig mindre forutsigbare protester, demonstrasjonstog, streiker og spontane valglistedannelser.

Det er vi selv som har skapt dette. Som man reder, så ligger man.

Men det er neppe vår – velgernes – interesse.