Om Demokrati

Vi lærer på skolen at demokratiet oppsto i antikkens Hellas for rundt 2500 år siden, utviklet av antikkens store filosofer, først og fremt Aristoteles.

Selv om det er lite av Aristoteles igjen i vår tids demokrati, er det fortsatt mye interessant å hente i hans betraktninger rundt mulige styreformer.

Vi lærer imidlertid lite om datidens forhold, og om forutsetningene datidens demokrati hvilte på. Videre vet vi at riker oppsto og forsvant i de neste 2000 år uten særlig demokrati noe sted.

Gaius Julius Ceasar

Romerriket varte i rundt 1000 år, og er noe av det ypperste menneskelig sivilisasjon har skapt, men demokrati var det ikke – selv i republikktiden var ikke senatet folkevalgt – det var en elite Men effektivt var det, og den eneste perioden av tidligere tiders historie hvor det ble brukt mer ressurser på praktisk infrastruktur (veier og akvedukter) enn på det åndelige og det hinsidige (pyramider, templer og katedraler).

John I skriver under på Magna Carta

Man kan sikkert si at britenes Magna Carta av 1215 begynte en slags demokrati – det sikret en del adelsmenns rettigheter mot kongelig misbruk og utviklet seg etter hvert til mer allmenn gyldighet. Avgjørende betydning fikk ikke Magna Carta før på 1700-tallet da den ble inspira­sjonen til USAs konstitusjon.

Robespierre, Danton og Marat

Det var på 1700-tallet at det oppsto noe som lignet på demokrati – først ved løsrivelsen av de britiske koloniene i Amerika, så ved den franske revolusjon. Mens USA klarte å opprettholde sitt demokrati, gikk det svært dårlig i Europa. Der dukket eneveldet snart opp igjen, og Europas statsformer utviklet seg i bølger med tidvis totalitære styreformer.

Adolf Hitler

Først i vår egen tid (etter 1990) har demokratiske styreformer vunnet frem i det meste av Europa og i en del andre land. Etter 1945 utviklet Vesten, ledet av USA, «Menneskeret­tighetserklæringen», som gjerne presenteres som «universell» – den er i navnet akseptert av de fleste av verdens stater, selv om praktisering og etterlevelse varierer sterkt.

Tilbake til start:

Athens demokrati omfattet ”borgerne”, men Athensk borgerskap var begrenset til voksne menn som ikke var slaver og som hadde minst én Athensk forelder: Kvinner, slaver og de som drev manuelt arbeid var innbyggere, men ikke borgere. Bare 15 prosent av byens befolkning som hadde borgerskapsstatus og kunne delta i politiske prosesser.

Aristoteles spesifiserte ikke noen krav til de som skulle delta i politiske prosesser, men forutsatte at de var tenkende mennesker med livserfaring. Han mente blant annet at det var nødvendig med en nedre aldersbegrensning for politisk virksomhet:

Athen med Akropolis – bygget mellom 5020 og 400 f.k.

«En ung mann er ikke utstyrt til å bedrive politikk – han har ingen erfaring fra de handlinger som livet krever av en mann – de handlinger som utgjør grunnlaget for og substansen i diskusjonene. Unge men handler fortrinnsvis på grunn­lag av følelser fremfor fornuft, og ettersom handling på basis av praktisk erfaring krever bruk av fornuft, er unge menn uegnet til å drive politikk».

I det hele tatt inneholdt ikke det hellenske «demokrati» mye av de prinsippene Vestens moderne demokrati bygger på. Det er allikevel mye interessant å hente i Aristoteles’ betraktninger rundt mulige styreformer også i dag. De er samlet i hans verk “Politikk” fra 350-tallet fvt (Bok III kapittel 7).

Aristoteles’ seks styreformer

Aristoteles brukte innsamlet informasjon til å lage en liste over styreformer så klar og logisk at den ble brukt av statsmenn gjennom de neste 2000 år – helt opp til Renessansen. Han startet med å sortere styreformene i seks kategorier, først etter to hovedkriterier.

  • Kriterium 1 er antallet personer som styrer: En mann, noen få menn, eller mange.
  • Kriterium 2: er hvordan de som styrer handler, uansett hvor mange de er: handler de i egeninteresse, eller handler til beste for alle borgere?

«De styreformer som setter borgernes felles interesse først, er de riktige styreformene etter lov og rett, mens de som setter styrernes fordeler først er avvik fra det riktige, for de anvender overherredømme – mens staten er et partnerskap av frie mennesker»

Deretter lister han opp seks styreformer rangert fra best til dårligst:

  1. Monarki (av “mono” – én mann styrer til fellesskapets beste.),
  2. Aristokrati (av “aristo” (de beste) – noen få styrer til felles beste),
  3. Stat (Polity, av «poly» – mange styrer til fellesskapets beste)
  4. Demokrati (mange styrer i egen interesse)
  5. Oligarki (noen få styrer i egen interesse).
  6. Tyranni (én mann styrer i egen interesse).

Han mener at monarki er best, aristokrati nest best, deretter stat, med demokrati, oligarki og tyranni som mindre brukbare systemer. I den vestlige verden er vi vant med å rangere demokrati som den beste – kanskje eneste brukbare – styreform. Det gjør ikke Aristoteles (selv om han mener den er minst ille av de tre siste).

Med fellesskapets beste mener Aristoteles det beste for borgerne – det betyr ikke nødvendigvis for alle innbyggerne. Som beskrevet foran, regnet ikke hellenerne kvinner, slaver og manuelle arbeidere som borgere Dermed utgjorde hans «fellesskap» bare 15 prosent av inbyggertallet.

Når Aristoteles rangerer monarki som den beste styreform, er det under forutsetning av at monarken er en født leder som fra naturens side er forsynt med den klokskap, visdom og moral som kreves for å styre en stat – vi ville kalle det «opplyst enevelde». Slike ledere er født av god familie og undervist av kloke lærere. (Han berører ikke den viktigste ulempen ved enevelde – at menneskers karakter tenderer til å endre seg ved lang tid med stor makt.)

Aristoteles’ foretrukne styreform var nummer to – aristokrati. På samme måte som for monarki mener han at det er de fødte ledere som skal styre, men flere sammen i en begrenset gruppe har den fordelen at de kan komplettere hverandres egenskaper. Hans uttrykk «the chosen few» betyr ikke valgt av andre, men utvalgt av naturen.

Stat (Polity) er der hvor mange i samarbeid forestår styringen. Det sprer oppgavene på flere, men det krever mer koordinasjon og fremmer ikke raske og klare avgjørelser og disposi­sjoner. Fortsatt er forutsetningen at alle har fellesskapets beste som primært formål.

De neste tre styreformene betrakter han som uegnete, fordi alt dreier seg om hva som er det beste for den enkelte, ikke for fellesskapet.

I et demokrati blir hver enkelt av de styrende valgt av en gruppe borgere som har særkrav. Dermed må som den valgte fremme sine velgeres særkrav. Slik blir det kamp mellom egeninteresser – også om de som ikke er til fellesskapets beste.

I et oligarki er det de rikeste som styrer, og de vil alltid styre til eget beste. Alle stater har mange fattige og få rike – ettersom de rike alltid er få og de fattige alltid er mange flere blir det antallet styrende heller enn deres rikdom som er den synlige forskjellen mellom de to styreformene. Men det egentlige skillet mellom oligarki og demokrati går mellom hvorvidt de rike eller de fattige skal styre – ikke mellom de mange og de få.

Det var ulikhetene mellom de fattige og de rike som førte til konflikt mellom dem og forår­saket politisk ustabilitet i Hellas’ bystater, til og med borgerkriger. Aristoteles brukte mye tid på å diskutere disse to styreformene og hvorfor de alltid skaper politisk ustabilitet.

Aristoteles grunnprinsipp for liberalt demokrati:

Loven avgjør:

«Den som krever at loven skal avgjøre, anses for å be om at intellektet og det som er rett skal avgjøre, mens den som krever at menn skal avgjøre slipper dyret løs. Herav følger at lover er intellekt uten appetitt».

Det betyr ikke at loven er objektiv – den vil være påvirket av styreformen fordi loven reflekterer styresettets prinsipper, og er ment å lære opp borgerne til å støtte det bestående regimet. Men fordi loven er etablert på forhånd, er den upartisk, mens et menneske vil finne det vanskelig å motstå fristelsen til å dømme til egen fordel, hvilket fort leder til urettferdighet.

Oligarkene hevder at deres rikdom gir dem rett til makt og at dermed rett til å styre alene, mens demokratene hevder at det faktum at alle like frie gir hver enkelt borger rett til lik andel politisk makt. Fordi de fleste er fattige betyr dette at de fattige skal styre. Hver av disse to sidene har delvis feil og delvis rett.

Viktigst er at når styrende makt legges i hendene på menn i stedet for å tillegges lov og rett, vil det alltid oppstå desperate kamper om de enkelte embeter og deres fordeler. Uansett hvilken styreform som velges må lov og rett settes foran menns avgjørelser. Den som tar avgjørelser etter egne ønsker er en tyrann – det er også typisk for den type demokrati som hersker gjennom dekreter i stedet for i henhold til lov og rett.

Det er lite av disse prinsippene igjen idag:

Vår tids Demokratibegrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Enhver er sikret “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Det Vestens land og organisasjoner ikke vil snakke om:

Det er at grunnlaget for vår tids Demokrati er antikkens (europeiske) filosofi, videreutviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. FNs konvensjoner bygger egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet er viktigst. Det forutsettes også et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat.

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Demokratiet slik det presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden – a) Europa til Ural og Middelhavet,  b) Nord og Syd-Amerika og c) Australia Oseania,. Tilsammen utgjør de en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Egentlig er det vel ikke lov å spørre …

Om Menneskerettigheter

I det alt vesentlige er nåtidens demokratibegrep utviklet etter 1945, i kjølvannet av to ufattelig ødeleggende verdenskriger. Vi i Vesten fremstiller det som en verdensomspennende utvikling.

For å gjøre begrepet mer «universelt» utviklet ledende krefter i Europa og Amerika en Menneskerettserklæring og fikk dem vedtatt i FN. Den omtales og beskrives gjerne som én universelt akseptert lov

Virkeligheten er mer komplisert; FN’s erklæring av 10. desember 1948 med sine 30 Artikler på 8 sider inneholdt en rekke artikler som falt en del europeiske nasjoner tungt for brystet (blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering – Norge har derfor aldri ratifisert FN- erklæringen)

Resultatet var at FNs erklæring to år senere ble etterfulgt av den Europeiske Menneskeret­tighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den er ratifisert av alle EU- og EØS-land (som en av betingelsene for medlemskap).Senere har FN etablert flere konvensjoner son dekker spesielle deler av retighetene.

De viktigste menneskerettighetene er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihett og retten til å binde seg ved løfte eller avtale. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. De fleste land har ratifisert avtalene – nesten alle med klare, protokollerte forbehold.

Det sies gjerne at Menneskerettighetene bygger på «naturretten» som universell rett. Det som Vestens land og organisasjoner unngår å snakke om er at «naturretten» er sprunget ut av antikkens (europeiske) filosofi siden antikken og utviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. Både FNs og Europas konvensjoner bygger derfor egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet vektlegges. I tillegg vises det klart at det forutsettes et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat..

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet – er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Verdens religioner – sammenlign flateinnholdene med tittelbildet til artikkelen

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Menneskerettighetene som presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden: Europa til Ural og Middelhavet,  Nord og Syd-Amerika og Australia Oseania, – som representerer en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Vår tids Menneskeretts-begrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Jeg bare spør …

NORGES VALGORDNINGER

Norges styreformer har gjennomgått mange endringer siden grunnlovsforsamlingen i Eidsvoll i 1814. Selv under unionstiden med Sverige var Stortinget virksomt og gjorde endringer – etter 1905 har vi også gjort viktige endringer.

Store deler av de siste års endringer har gått den menige borger hus forbi – få kjenner valgsystemets detaljer …

Hvem er det i dag som ser at endringene i 1988 og 2005 ble frembragt av våre småpartier?

At de har utnyttet situasjonen til å sikre seg et system som garanterer dem vippeposisjoner og mindretallsregjeringer?

Les nedenfor om utviklingen, og om de endringene som har hatt størst betydning for den enkelte norske borger gjennom tidene:

  • Stemmeretten,

  • Stemmerettsalderen,

  • Partiene og

  • Valgsystemet.

Stemmeretten

Grunnloven av 1814

ga stemmerett til menn som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi.

Norges befolkning i 1814 var 1,03 millioner – etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning over 25 år stemmerett. – den besto uendret de neste 70 år.

Grunnlovsendringer av stemmeretten

1884: Kravet om eiendom fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett.

1898: Inntektskravet ble fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget.

1907: Kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, fikk stemmerett.

1913: Ble allmenn stemmerett innført – også for kvinner.

Stemmerettsalderen var uforandret – 25 år – i 106 år. Den ble nedsatt til 23 år i 1920,  I 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.

Indirekte flertallsvalg

Grunnloven av 1814 fastsatte et valgsystem for Norge der velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. og frem til 1880-tallet mente man at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelte velger til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget (systemet er fortsatt i bruk i USA).

Forskjell på By og Land

I Norge har man alltid vært svært opptatt av at valgsystemet skulle sikre at befolkningen på landsbygden skulle være i majoritet fremfor by-befolkningen. Prinsippet har vært nedfelt i Norges Lover i all tid – selv etter 1952, da valgdistriktene ble lagt fylkesvis, ble representasjonen fra hvert fylke slik at hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Grunnloven av 1814 fastsatte antall velgere per valgmann til  50 i byene (kjøpstedene) og 100 på landsbygdene (prestegjeld på landet – Norge hadde 17 prestegjeld). I byene måtte det være mer enn 150 stemmeberettigede for å være eget valgdistrikt.

I 1815 bodde om lag 90 prosent av landets stemmeberettigede i landdistriktene mens bare 10 prosent bodde i byene.

I 1815 hadde landdistriktene 61 representanter mot byenes 26, altså litt flere enn to tredjedeler. I 1816 ble det vedtatt at hvert landdistrikt ikke kunne velge mer enn tre representanter uansett antall stemmeberettigede i distriktet. Dermed kunne ikke antall representanter fra landdistriktene overstige 51 i alt.

Antall representanter fra byene vokste, til de i perioden 1818-1830 hadde over en tredjedel. Da gjeninnsatte Stortinget valgreglene fra 1814 om to tredjedeler til landdistriktene, men hvert landdistrikt kunne velge maksimalt fire representanter – det begrenset økning av representasjonen.

Fra rundt 1835 økte antall stemmeberettigede i byene, og dermed antall byrepresentanter. I 1838 møtte 32 byrepresentanter  – det vokste til 50 i i 1859. Landdistriktene møtte med 67 ved hvert storting i samme periode.

Frem til 1859 varierte stortingsrepresen­tantenes antall ved hvert valg avhengig av antallet valgmenn og antallet stemmeberettigede. Igjen endret Stortinget – i 1859 – paragraf 57 («Bondeparagrafen») i Grunnloven slik at to tredjedeler skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.

Igjen var hensikten å hindre at byenes representanter skulle dominere. Definisjonen av valgdistrikt på landet ble endret fra prestegjeld til amt, og det ble fastsatt hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt (landdistrikt) og kjøpstad (by).

Da antall representanter ble økt i 1879, la man til to i landdistriktene og én til byene – det gjorde at byene fikk flere representanter per stemmeberettiget enn landdistriktene. Fra 1840 frem mot 1900 sank landdistriktenes andel av stemmeberettigede fra 90 til 75 prosent. Ved stemmerettsutvidel­sene i 1905 økte andelen til 80 prosent. Deretter gikk den jevnt og trutt ned til 70 prosent i 1920. Først ved stortingsvalget i 1949 kom landdistriktenes andel stemmeberettigede ned til om lag 67 prosent (2/3 deler), slik Grunnloven i 1814 bestemte og gjentok i 1859.

Politiske Partier

I årene etter 1814 da Norge var union med Sverige og underlagt den svenske kongen, var det maktkamp mellom kongen og det norske Stortinget. Kongen kunne nedlegge utsettende veto mot Stortingets lovvedtak. Men Stortinget bestemte over skatter og avgifter og bevilgninger over statsbudsjettet. Uten Stortingsbevilgninger kunne kongen gjennomføre lite.

Kongen valgte selv medlemmene av den norske regjering uten hensyn til sammensetningen av Stortinget. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, og unngikk dermed debatt og kritikk fra Stortinget. Embetsmannsklassen egjerte landet sammen med kongen og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget

Partier er ikke nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten, og mellom 1828 og 1842 forbød Grunnloven partier. Derfor tok det 70 år før det ble dannet politiske partier i landet, På midten av 1800-tallet var flertallet av Norges befolkning bønder, og bondeopposisjonen begynte etter hvert å samle seg.

Det ble snakket om politiske partier fra midten av 1800-tallet, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser – innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn.

Søren Jaabæk var fører for en gruppering bønder på Stortinget. Han allierte seg med Johan Sverdrup, den senere Venstre-lederen, og dannet med det dannet grunnlaget for et organisert venstreparti. I 1859 ble Reformforeningen ble opprettet, ledet av Johan Sverdrup – det første forsøk på å skape et organisert samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene. Det ble ikke noen suksess, men mot 1870-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforen­ingene.

Parlamentarismens gjennombrudd i Norge kom i 1884, da en lang strid om regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget ble endelig avgjort ved Riksrett. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget, og tre ganger hadde kongen lagt ned veto.

Kongen kunne ikke  Stortinget gjøre noe med, men stilte regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter, og kongen ble tvunget til å utnevne opposisjonens leder Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.

Venstre og Høyre

Betegnelsene «venstre» og «høyre» var mye brukt mens kampen raste, og det endte med at partiene Venstre og Høyre ble stiftet i 1884. Til tross for Riksrettssaken forekom det flere tilfeller etter 1884 hvor regjeringer ble sittende til tross for manglende flertall i Stortinget. Johan Sverdrup gikk ikke av da mistet flertallet bak sin regjering alt 1886.

Både i 1893 og 1894 ble Høyreregjeringen Stang sittende til tross for flertallets mistillit. Emil Stang ble den første statsminister til å gå av etter tapt kabinettsspørsmål (1891).I 1903 var første gang en regjering gik av etter et valgnederlag (Otto Blehr, Venstre). Høyre godtok parlamentarismen først etter 1905.

Partidannelsene førte til at systemet med valgmenn kom under kritikk. Valgmanssystemet ble erstattet med direkte flertallsvalg i enmannskretser i 1905 (se nedenfor). Etter at Venstre og Høyre ble stiftet, med Arbeiderpartiet like etter,  pilte de politiske partiene en stadig viktigere rolle i det norske demokratiet.

Arbeiderpartiet.

I sin kamp mot Høyre ønsket Venstre å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti. Det norske Arbeiderparti endret navn til Arbeiderpartiet i 2011. I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. Partiet fikk sin første representant i 1903.

I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammen­slutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Da Arbeider­partiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en annen gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokrat­ene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.

Norges Kommunistiske Parti

Etter at Norges Kommunistiske Parti brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 var det representert på Stortinget i 1927-30, 1945–49 og 1953-1961. I 1973 deltok NKP i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, og siste stortingsmann for NKP, Reidar T. Larsen, ble valgt inn på den listen. NKP trakk seg senere fra dette samarbeidet og stilte som eget parti, men har ikke kommet inn på Stortinget igjen. I 1975 meldte Reidar T. Larsen seg inn i Sosialistisk Venstre­parti sammen med resten av partigruppen og ble til Sosialistisk Valgforbund i 1975.

Splittelser i Venstre

Partiet Venstre har gjennomgått en rekke splittelser og avskallinger. Først brøt en lavkirkelig fly ut allerede i 1888 og dannet eget parti under navnet Moderate Venstre. Det var represen­tert på Stortinget 1888–1906. Partiet gikk i 1906 inn i Høyre og ble med i Samlingspartiet, et parti av høyrefolk og moderate venstrefolk som ble dannet i 1903 og ønsket en borgerlig front mot sosialistene. Det var representert på Stortinget 1903–09, men gikk så i oppløsning.

En radikal fløy av Venstre stilte til valg som De forenede norske Arbeidersamfund og kom inn på Stortinget i 1906, det endret i 1911 navn til Arbeiderdemokratene og i 1921 til Det Radikale Folkeparti. Partiet var representert på Stortinget til 1906-1936, men gikk tilbake i Venstre i 1940.

I 1909 ble Frisinnede Venstre dannet av en konservativ del av Venstre. Partiet samarbeidet tett med Høyre og var på Stortinget 1909–36. Det skiftet navn til Frisinnede Folkeparti i 1932 og gikk gradvis opp i Høyre. Den første kvinnen som møtte på Stortinget, Anna Rogstad, var fra dette partiet.

EF-striden splittet partiet Venstre på ny og «ja»-siden brøt i 1972 ut, først under navnet Folkepartiet Nye Venstre, så Det Nye Folkeparti. som fikk en stortingsgruppe på 8. Ved valget i 1973 fikk det inn én representant. Partiet skiftet navn til Det Liberale Folkeparti i 1980 og ble gjenforent med Venstre i 1988. Venstre var helt ute av Stortinget i to perioder, 1985 til 1993.

Bondepartiet

Bondepartiet ble stiftet i 1920 av Norsk Landmandsforbund (det som i dag heter Norges Bondelag). men skiftet navn til Senterpartiet i 1959. Dagens Senterparti er uavhengig av Bondelaget.

Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933 som en reaksjon på at predikanten Nils Lavik fra Hordaland ikke ble nominert til stortingsvalget av Venstre.

Sosialistisk Folkeparti

I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – startet av utbrytere fra Arbeider­partiet – de som var uenige i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlem­skapet. Det nye partiet fikk to representanter på Stortinget ved valget i 1961. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk,

I 1973 dannet SF, NKP, Demokratiske Sosialister – AIK (en utbryterfraksjon av EF-motstan­dere fra Arbeiderpartiet) og noen uavhengige sosialister, Sosialistisk Valgforbund (SV). I 1975 ble  SV omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV). SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.

Anders Langes Parti

I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og i 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet.

Norges valgordninger I

1905: Direkte flertallsvalg i enmannskretser

I 1905 ble valgmanssystemet  erstattet av enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. Systemet til at Arbeiderpartiet i 1915, med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget (enmannskretser er fortsatt i bruk i Storbritannia – det umuliggjør i praksis småpartier). Arbeiderpartiets fremvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.

I 1907 fikk kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.

1919: Forholdstallsvalg i flermannskretser

For å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn ble det i 1919 innført forholdstallsvalg i flermannskretser. Valgkretsene ble redusert til 29. Loven fores­krev at mandatfordelingen skulle e beregnet etter den d’Hondtske fordelingsmetode, som forutset­ter at det stemmes på klart definerte partilister, det ble derfor også vedtatt regler for oppsetting av lister og registrering av partinavn.  Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 150, 100 skulle velges fra landdistriktene og 50 fra kjøpstedene. «Bondeparagrafen» ble med andre ord opprettholdt.

I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redus­ert fra 29 til 20 (nå 19), slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge.  Antallet mandater fra  Norges 19 fylker avhenger av befolkningstallet og geografisk størrelse: Hver innbygger teller ett poeng, mens antallet kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (kalt (Sainte. Lagües modifiserte metode).

Sainte. Lagües modifiserte metode

Fordelingsformelen er        Q =  V /(2m + 1)

Der V  = det totale antallet stemmer et parti har fått, og

m = er antallet mandater som er tildelt partiet så  langt (dvs. ved første beregning = 0 for alle).

Det partiet som har den høyeste kvotienten (Q) får tildelt det neste mandatet, og kvotienten (Q) beregnes på nytt for neste mandat. Denne prosessen fortsetter inntil alle mandater er fordelt. Sainte-Laguë metoden sikrer ikke et parti som får mer enn halvdelen av mandatene. For eksempel vil syv mandater til fordeling og stemmetallene 53,000, 24,000 og 23,000, resultere i en respektiv mandatfordeling på tre, to og to seter:

Norge endrer kvotientformelen for partier som så langt ikke har fått tildelt noe mandat (m = 0) fra V til V/1,4. Det betyr at rekkefølgen av divisorene endres fra opprinnelig 1 – 3 – 5 – 7 … til 1,4 – 3 – 5 – 7 … Dette gir litt fordel til de største partiene fremfor partier som – med en liten margin – vunnet  et mandat dersom den umodifiserte metoden hadde vært anvendt.

Norges Valgordninger – II

I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to. I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.

Norges Valgordninger – III

I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 169, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.

Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om Saint Laguë’s metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.

Norges Valgordninger – IV

I 2005 ble antall distriktsrepresentanter redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet ett  utjevni­ngsmandat for hvert fylke (19), fortsatt i alt 169. Ett mandat fra hvert fylke blir fordelt etter den landsdekkende stemmefordelingen. En sperregrense på 4% av totale stemmer for at et parti skal kvalifisere for tilleggsmandat. Et parti under sperregrensen vil fortsatt kunne oppnå mandater fra fylker der de har tilstrekkelig oppslutning.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.  Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.

Stortinget

Fram til 2009 var Stortinget delt  i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde …»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon.

Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak. Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

Komiteer

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget. Hver repre­sentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles.

Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, avgjør ledelsen sammen med de parlamentariske lederne hvordan budsjettet skal behandles.

Stortingets presidentskap består av president  og fem visepresidenter. De leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten forføyninger når det er påkrevet. Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha en rolle hevet over den daglige politikken. Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepre­sentanter (169). Fordeling for stortingsvalgene i 2013 og 2017 var:

Østfold 9 mandater Rogaland 14 mandater
Akershus 17 mandater Hordaland 16 mandater
Oslo 19 mandater Sogn og Fjordane 4 mandater
Hedmark 7 mandater Møre og Romsdal 9 mandater
Oppland 7 mandater Sør-Trøndelag 10 mandater
Buskerud 9 mandater Nord-Trøndelag 5 mandater
Vestfold 7 mandater Nordland 9 mandater
Telemark 6 mandater Troms 6 mandater
Aust-Agder 4 mandater Finnmark 5 mandater
Vest-Agder 6 mandater Herav utjevningsmandater 19 mandater
Antall stortingsrepresentanter etter fylke fra 1953 til 2017
1953-69 1973-81 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 8 8 8 9 8 8 8 9 9 9 9
Akershus 7 10 12 15 14 14 15 16 17 17 17
Oslo 13 15 15 16 17 17 16 17 19 19 19
Hedmark 8 8 8 8 8 9 8 8 7 7 7
Oppland 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7
Buskerud 7 7 7 7 8 7 7 9 9 9 9
Vestfold 7 7 7 7 7 7 8 7 7 7 7
Telemark 6 6 6 6 8 6 6 6 6 6 6
Aust-Agder 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4
Vest-Agder 5 5 5 5 5 5 5 6 6 6 6
Rogaland 10 10 10 12 11 12 11 13 14 14 14
Hordaland 15 15 15 16 15 16 17 15 16 16 16
Sogn og Fj. 5 5 5 5 5 5 5 5 4 4 4
Møre og Rd 10 10 10 10 10 10 10 9 9 9 9
S-Trlag 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10
N-Trlag 6 6 6 6 6 6 6 6 5 5 5
Nordland 12 12 12 12 12 12 12 10 9 9 9
Troms 6 6 6 6 6 6 6 7 6 6 6
Finnmark 4 4 4 4 4 4 4 5 5 5 5

Antall Stortingsrepresentanter – historisk:

Periode Antall rep.  
1815–1817 87
1817–1820 78
1820–1826 77
1826–1829 79
1829–1832 81
1832–1835 95
1835–1838 96
1838–1841 99
1841–1844 100
1844–1847 102
1847–1850 105
1850–1853 106
1853–1856 107
Periode Antall rep.  
1856–1859 111
1859–1862 117
1862–1879 111
1879–1903 114
1903–1906 117
1906–1918 123
1918–1921 126
1921–1973 150
1973–1985 155
1985–1989 157
1989–2005 165 8
2005–i dag 169 19

RETTIGHETER UTEN PLIKTER?

FNs Menneskerettighetserklæring av 1.  november 1948 fastsetter i sine 30 Artikler individets rettigheter, gjeldende for alle mennesker i hele verden.[1]

Ett eneste sted (Artikkel 29, 1) forekommer ordet “plikt”. Erklæringen tilkjenner ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter – uten noen reservasjoner eller forpliktelser – som for eksempel forpliktelse til å erverve seg kunnskaper, utvise fornuft eller til å være et opplyst menneske

Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.Ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – ikke en gang lese- og skriveferdighet …

Verden er mer enn syv milliarder mennesker i over 220 forskjellige nasjonalstater eller -territorier. På tvers av alle etniske, religiøse, språklige, kulturelle og politiske skillelinjer er alle innbyrdes avhengig av hverandre gjennom flere lag med intrikate, usynlige, finmaskete nett av tekniske, kommersielle og finansielle bindinger.

Disse innbyrdes avhengighetsforholdene finnes på alle felter, på alle nivåer og i alle områder, og er så komplekse og sammenvevde at ikke noe enkelt menneske eller enhet evner å ha oversikt over det eller forstå det – det kan heller ikke politiske ledere. Utdanningsinstitusjoner leverer massevis av spesialister som evner å håndtere de enkelte delene av nettverkene – men totaliteten kan ingen styre eller håndtere.

Legg til at 99 prosent av klodens mer enn syv milliarder individer er  totalt uvitende om disse innbyrdes avhengighetsforholdene. I tillegg er den vanlige persons kunnskaper om alt dette så begrensete at de nærmest er må regnes som  analfabeter – det store flertall av allmennutdannelser tilfører ikke grunnleggende kunnskaper om finansielle og økonomiske sammenhenger.

Når verden i dag rystes av “demokratiske” folkeavstemninger (som Brexit) og valg som fører til rystende endringer i politiske partitilhørigheter, så er det nokså åpenbart at årsaken ligger i at vitalt viktige avgjørelser overlates til uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt anafabeter, og at det overlates til dem å avgjøre kjernespørsmål uten de har den fjerneste anelse om konsekvensene,  og uten noe som helst ansvar for resultatet av beslutningene – avstemningene er hemmelige.

I dagens verden er det å gi mennesker rettigheter uten noen som helst medfølgende plikter og uten ansvar for de resultater som følger av deres stemmegivning – uten at det stilles noen krav – ikke en gang om et minimum av kunnskaper –  den sikre undergang – det er bare et spørsmål om tid.

Thomas Jefferson, forfatteren av USAs Declaration of Independence, sa: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness” – en imponerende grunnleggende erklæring. Utelatt i denne sammenhengen er at Jefferson forutsatte at “all men” er rasjonelle, fornuftige mennesker, ikke hvem som helst som tilfeldigvis er i live.

Oldtidens grekere brukte betegnelsen “idiot» på de som ikke viste interesse for politikk[2]. 2000 år senere snudde den tyske filosofen Immanuel Kant dette rundt, og mente at mangel på interesse for å finne ut hvorfor og hvordan ting er og skjer er menneskets naturlige tilstand, mens søken etter kunnskaper og opplysning er det eksepsjonelle, til tross for at potensialet for denne søken er iboende i ethvert menneske.

De som oppnår å bli et selvstendige, opplyste individer er bare de få; vitenskapsmenn, lærde, statsmenn og noen få andre ledere. Det betyr ikke at alle de andre er dumme – svært mange av oss er meget smarte idioter. Kant skiller mellom tre nivåer av menneskelig eksistens:

  1. Grunn-nivået er den rent organiske hjerne – krypdyrhjernen.
  2. Det andre nivået er menneskets spesielle intellektuelle kløktighet – fra tekniske ferdigheter og bevegelsesevne til lur smarthet.
  3. Ikke før på det tredje nivået finnes de egentlige, spesifikt menneskelige sider av mennesket eksistens: ansvarlighet[3].

De to første nivåene er vår arts animalistiske side – vi er svært allsidige og fleksible skapninger. I sin beskrivelse av det tredje og høyeste nivået bruker Kant ordet ansvarlighet (“verantwortlichkeit”) i dets rette betydning: evnen til å svare på de krav, spørsmål og evalueringer som samfunnet stiller, på grunnlag av hva som oppfattes som rett og galt, i motsetning til suksess og nederlag. Det er evnen til å respondere tilstrekkelig og på akseptabel måte, og handle tilsvarende, som utgjør en ansvarlig person.

Dette tredje nivået er alltid i konflikt med de to lavere, som først og fremst er rettet mot umiddelbar, kortsiktig, tilfredsstillelse av det vi attrår. Det er foreldres og andre oppdrageres oppgave å fremelske og styrke ansvarligheten til den overvinner de to lavere nivåenes drifter både hos individer og i det omgivende samfunnet. Bare når det tredje nivåets egenskaper vinner over de to lavere, omformes samfunnet til sivilisajon.

Omformingen av et samfunn til sivilisasjon er derfor først og fremst et spørsmål om å erstatte idioti med ansvarlighet. Kant’s moralfilosofi dreier seg derfor om selvstendighet – autonomi – han skiller mellom en intellektuelt selvstendig person og en som er intellektuelt umoden og avhengig av andre.

Kant definerer «opplysning” (aufklärung, enlightenment) som det å fremstå fri fra selvpåført umodenhet. Umodenheten er selvpåført i den forstand at den kommer av manglende mot til å bruke sin egen fornuft og intellekt uten veiledning andres  veiledning.

Kant mener at majoriteten av alle mennesker er tilfreds med ¨følge de ledesnorer som skapes av det omgivende samfunn («den allmenne oppfatning»),og er ute av stand til å kaste av seg umodenhetens åk. Det er vanskelig for enkeltindividet å arbeide seg ut denne tilstanden fordi vi finner det så lite komfortabelt å tenke selv, uavhengig av andre. Nøkkelen til å kaste av seg mental umodenhet er fornuft.

Fornuft  er evnen til bevisst å holde orden på ting og begreper, finne og verifisere fakta, bruke logikk, endre fremgangsmåter og oppfatninger basert på ny eller eksisterende informasjon.[4]

FOTNOTER:

[1] FNs Menneskerettighetserklæring inneholder 30 Artikler og er på 8 sider. Den ble etterfulgt to år senere av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den kom fordi det var en rekke artikler i FN-erklæringen som falt noen europeiske nasjoner tungt. Blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering. Norge har derfor aldri ratifisert FNs erklæring, og viser til den europeiske konvensjonen.

[2]  Merk at i antikkens Hellas var folket – «demos» – begrenset til menn i de høyere samfunnslag (ingen tjenere, ingen slaver, ingen kvinner) slik at de representerte en svært begrenset del av den samlete befolkningen. – i

[3] Det originale tyske «verantwortlichkeit» blir på norsk og dansk til «ansvarlighet». På engelsk oversettes det til både «responsibility» og « accountability», som det er en nyanseforskjell mellom. «Accountability» er mer spesifikt, i betydningen «trekkes til ansvar for», mens «responsibility» er mer generelt.

[4]  Kilde for Immanuel Kant:  “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – (ISBN: 1477666915).

Flyktninger 1945-55: Displaced Persons

Ved krigens slutt i Europa 8. mai 1945 befant det seg ca. 60 millioner tvangsforflyttede sivile i sentral-Europa – de fikk fellesbetegnelse DP: Displaced Persons.

Det var frigitte konsentrasjonsleirfanger, østeuropeere som hadde flyktet foran fremrykkende sovjetiske styrker i krigens siste måneder og tidligere slavearbeidere importert av Nazityskland.

Flertallet av disse menneskene ble tilbakeført til sine opprinnelige hjemland i løpet av et års tid, men de fleste østeuropeere nektet å dra tilbake til sine nå sovjetokkuperte hjemland.

Høsten 1946 var det fortsatt 8 millioner igjen som var hjemløse og det var ennå uklart hvor man skulle gjøre av dem – de var samlet i store leire rundt om i Vesttyskland (som til å begynne med inkluderte den vestlige delen av Østerrike) og i Norditalia. Disse leirene gikk under betegnelsen Displaced Persons Camps – DP-leire.
Det tok tid før Vesten fikk organisert seg – en del land hadde jo vært okkupert, og måtte få orden på sine egne samfunn først.. Det ble løst etter hvert og mellom 1947 og 1953 ble majoriteten av de gjenværende DPer distribuert rundt om i verden.

De som tjenestegjorde i Tysklandsbrigadene 1948-52 erfarte disse DP-ene på nært hold – særlig de som var forlagt i Rendsburg i Schleswig Holstein.

Tysklandsbrigadens 1. bataljon og Ingeniørkompaniet var forlagt i det store anlegget Kingsway Barracks i Rendsburg. Nærmeste nabo var DP-leiren, som lå gjerde mot gjerde . Der holdt rundt 2 000 flyktninger til – Displaced Persons, folk som var fordrevet fra sine hjemland i løpet av krigen som slavearbeidere, konsentrasjonsleirfanger, eller bare hjemløse.

Felles for dem alle var at de ikke turte å reise tilbake fordi landet deres var under sovjetisk okkupasjon eller var blitt til en sovjetisk vasallstat. De hadde vært mange flere, men de var gradvis blitt fordelt rundt om (se nedenfor).

Dette var mennesker uten arbeid, som levde på UNRRA-programmet. Selv om de fikk mat nok, var det jo klart at så mange inaktive mennesker hopet sammen på et sted var et problem. Ca en tredjedel var kvinner – i alle aldre. Det var jo nærmest en naturlov at det ble omfattende prostitusjon av slikt. Men DP-leiren var forbudt område for Ola.

Vi i Brigaden hadde, som alle okkupasjonstropper, et generelt fraterniseringsforbud – det vil si at det var ikke tillatt å opprette varige kontakter med tyskere, uansett kjønn. Vi kunne fritt handle i butikker og gå på bierstuber og spisesteder, men BAOR (British Army of the Rhine) som hadde kontrollen over den britiske sektoren (nordvestdelen) av Tyskland hadde strikte regler for en del steder: Nattklubber og liknende var merket Out of Bounds dvs. adgang forbudt!. Overtredere som ble oppdaget havnet i kakebua. DP-leiren var definitivt Out of Bounds.

DP

Da Vesten fikk organisert seg, ble det et storstilt flyktningeprogram av det. To norske skip var involvert i trafikken, chartret inn av det britiske samveldet,  i første rekke MS Skaubryn. De gik i fast rute mellom Marseilles i Franrike og Australia, Canada og Syd-Afrika i første rekke.

  • Belgia var det første landet som tro til: I 1947 importerte de 20,000 DPer som arbeidere til kullgruvene – det virkelige antallet var større fordi det var familier med. Programmet fikk en del kritikk fordi det ble sett på som en måte å skaffe billig arbeidskraft.
  • Storbritannia tok i mot 86 000 DP som en del av et stort arbeiderimport­program. I tillegg tok Storbritannia in 115 000 polske soldater som hadde tjenestegjort på vestlig side, og 12 000 ukrainere, i alt over 200 000.
  • Canada startet et storstilt importprogram for kvalifisert arbeidskraft med nære slektninger – ved slutten av 1951 hadde Canada tatt imot 157 687 DP.
  • Australia ekspanderte sitt tidligere immigrasjonsprogram i 1947, og hadde i 1953 tatt imot i alt 182,159 DP, hovedsakelig fra Polen og Balticum (i tillegg tok de imot flere hundre tusen briter som forlot Storbritannia i samme periode).
  • Da Israel ble en egen nasjon i 1948, hadde allerede over 50,000 DPer kommet seg inn i landet, lovlig eller ulovlig. Med helt åpne dører for alle jødiske flyktninger uansett alder, tok Israel imot over 652 000 DP før 1950.
  • Frankrike tok imot 38 157 pluss 1500 i Marokko.
  • Sydamerika tok nesten 80 000 DP: Venezuela 17 000, Brasil 29 000; Argentina 33 000.
  • Norge tok imot 492 jødiske DP, men de fleste av disse reiste til Israel så snart det ble en mulighet.
  • USA kom sent inn i prosessen, hovedsakelig på grunn av motstand i Kongressen mot sentral- og østeuropeiske intellektuelle og jøder, Det amerikanske programmet ble allikevel det mest ekspansive, men også det mest byråkratiske. The DP Act of 1948 lot 200 000 DP inn i landet de neste to årene. I 1950 ble loven forlenget i to år, slik at mellom 1949 og 1952 slapp i alt 450 000 DP inn i USA. 137 450 av disse var europeiske jøder.

I 1953 var det fortsatt over 250 000 DP i Europa, de fleste av dem gamle og/eller uføre. Enkelte tok i mot disse på humanitært grunnlag – Norge tok imot 200 DP som var blinde eller hadde tuberkulose, og Sverige tok også imot en del slike. De aller siste ble til slutt akseptert av Tyskland og Østerrike som fullverdige borgere.

Det er til ettertanke at når det gikk så greit å absorbere over to millioner flyktninger inn i moderne samfunn på mindre enn ti år, så var det av to enkle grunner:
  1. Alle var av kaukasisk  opprinnelse (hvite) – ingen var asiater eller afrikanere.
  2. De var alle av nær beslektede religioner: Kristne (ortodokse, katolikker, protestanter) og jøder (750 000) – ingen var muslimer. 

Eilif Ness

 

Tysklandsbrigaden

Fra 1947 til 1953 hadde Norge en infanteribrigade (ca. 4 500 mann) stående i Tyskland som en del av den britiske okkupasjonsstyrken «British Army of the Rhine» – BAOR -som fra 1945 til 1994 besatte Nordvest-Tyskland (British Sector- fra Harz i syd til Schleswig Holstein i nord) . BAOR besto av fire panserdivisjoner (armoured divisions).

I 1950-51 så verden ikke lys ut: Sovjet hadde dannet østblokken av kommuniststyrte regimer, de hadde blokkert Vest-Berlin i ett helt år i 1948-49, NATO ble dannet i 1949 som et svar på alt dette, med Norge som medlem. Så tok Mao makten i Kina, og i juni 1950 invaderte Nord-Korea Sør-Korea, og startet en voldsom krig som pågikk i tre år. Det var bare 5 år siden 2. Verdenskrig – den hadde vi alle friskt i minnet. 3. Verdenskrig lurte like rundt hjørnet.

De norske brigadene besto alle av vernepliktige i førstegangstjeneste – tjenestetiden var 12 måneder: Først 6 måneder i Brig S – skolebrigaden, deretter 6 måneder i Tyskland.

I 1947-49 var den norske brigaden plassert i Harz, men fra og med 1950 besatte den Schleswig Holstein, med forlegninger i Flensburg, Schleswig, Rendsburg og Neumünster. Brigadene ble nummerert med årstall: Brig 471 var den første, Brig 522 var den siste – i alt 12 brigader.

Jeg tjenestegjorde i Brig 521 – den nest siste – da innkallingen til verneplikt fant meg hjemme i 1951, hadde jeg allerede fartet en del rundt i verden: To år på dekk og i maskin i handelsflåten, et halvt år i Australia og ett år som praktikant på byggeplasser i Italia. For å få mer praksis før teknisk utdannelse hadde jeg søkt forlodds fordeling til Ingeniørregimentet, så det ble Hvalsmoen og Ing.Kp/Brig S – opplæringen til Tysklandstjeneste.

Ved oppmøtet i november viste det seg ca. 60 % av rekruttene hadde Artium (datidens VGS), og var der for å opparbeide praksis på samme måte som meg (men få av dem visste hva de skule bruke poengene sine til – tannlege eller arkitekt?…). Det var en kald vinter og det ble mye skigåing: tråkking av utforløypa på Norefjell for den kommende Olympiaden og Øvelse Vinter I i Hedmark – det ble mere tid i 16-manns svensketelt enn på brakka.

I januar lå vi i telt på Vikersund en måned for skytetrening. Vi hadde, som den første av brigadekontingentene til Tyskland, fått amerikanske våpen – Garand M1, Browning BAR MG og Colt 12,7 mm mitr.  Tidligere brigader hadde ex-tyske våpen under tjenesten i Norge (Mauser K98k og MG 42). Mer om det nedenfor. Ellers var det brobygging over Randselva, sperretjeneste, sprengningstjeneste og spredt og sluttet orden. Og det var ingen tvil om hvem som var FI: Sovjetunionen.

KNM Svalbartd – Troppetransport

Da dagen opprant i april ble vi stuet (fire i høyden) 1000 mann om bord i KNM Svalbard – Norges eneste troppetransportskip . Tidligere kontingenter lot igjen sin ex-tyske våpen i Norge, og fikk britiske våpen når de kom til Tyskland (Lee Enfield geværer, Brengun MG). Vi, derimot, hadde med oss våre amerikanske (NATO-) våpen til Tyskland og brukte dem der.

Parade for admiral Brind

Vel i land i Tyskland ble vi forlagt i Kingsway Barracks i Rendsburg sammen med 1. bataljon. Det var flotte mur-kaserner, en stor overgang fra trebrakkene på Hvalsmoen. Vi oppsto som Ing.kp/Brig 521 (engelsk: Fd. Coy. RNore/521 Bde). Brigaden var en del av The British Army of the Rhine, som okkuperte Nordtyskland. Brigadens ansvarsområde var Schleswig-Holstein, som i sydøst grenset til Østsonen – sovjetisk territorium. Vi var en del av NATOs front mot øst.

Kingsway Barracks

I Tyskland begynte en helt ny virkelighet for oss. Tjenesten var mye mer velorganisert enn i Norge: Hver uke var det én type tjeneste fra mandag til fredag, avsluttet med en nattmanøver natt til lørdag – og så fri. Ny tjeneste uken etter, på samme måte – veldig grundig trening. Vi brukte tidligere tyske øvingsfelter rundt i Schleswig-Holstein, med masse ruiner å prøve seg på og i uansett type tjeneste.

Sprengningstjeneste

I juni ble vi sendt til Hameln ved elven Weser – historiens rottefangerby, i Niedersachsen, litt syd for Hannover, og det var brobygging vi skulle trene på. Vi ble forlagt i telt ved siden av en britisk ingenøravdeling, og i fem uker bygde vi broer av Baileymateriell, et genialt mekano-aktig system (som fortsatt er i bruk for midlertidige konstruksjoner verden over). Som sluttprodukt bygde vi en 133 meter lang pontongbro for 50-tonns stridsvogner, over Weser – på 8 timer. Det var jubel da den første Centurionen kjørte over – så demonterte vi den igjen.

Bailey-bro, Klasse 50 tonn – 133 meter over Weser ved Hameln

I august og september fulgte butt i butt henholdsvis to uker i Brilon og to uker i Sennelager, begge i Nordrhein-Westfalen, med intensiv infanteritrening med alle våpentypene vi hadde. Sennelager var et område på 116 kvadratkilometer som hadde vært i militær bruk i nesten 100 år, med masse spesialområder med hinderbaner og bymodeller for gatekrig og minefeller. En del treningsopplegg ville vel vakt oppsikt i dag, som f. eks. 300 m hinderløp med innlagt skarpskyting. Hørselvern var ukjent, og en ukes tjeneste med demolering av blindgjengere på bazooka- og håndgranatbanene var nok medvirkende til permanente smellskader i hørselen.

Hinderløp med skarpskyting – Sennelager

Tjenesten i Tyskland ble avrundet med de to store øvelsene Skandia III og Main Brace i Schleswig-Holstein, begge øvelser på divisjonsnivå samme med britiske avdelinger. Største opplevelsen var da troppen fikk i oppdrag å forberede Kieler Hochbrücke, jernbanebroen over Kielkanalen, for sprengning – det gikk 500 TNT-klosser (tre-attrapper) like mange fenghetter 2 km ledning og 1 km detonerende lunte, og tok 36 mann 8 timer i pøsende regnvær.

Bliundgjenger tjemeste på håmdgranatbane -(UXB = Unexplobeb bomb) – Sennelager – Sjt. Vaage og Vkorp Ness

Jeg er ikke fagmilitær, men jeg har det inntrykk at Norges Tysklandsbrigader var svært godt opplært og trent, og hadde nok kunnet gjøre en god innsats, så langt det er mulig å få til med vernepliktige soldater på ett år. Men vi som var korporaler og visekorporaler var underbefal – NCO – i det britiske systemet, og hadde adgang til britenes NCO-fasiliteter. Det hendte nok at vi følte oss litt beskjemmet ved å sitte ved samme bord som korporaler og sersjanter med 10 års tjeneste og mer bak seg, inkludert 2. Verdenskrig …

Hochbrucke over Kiel-kanalen – Sprengningsobjekt

Da det nærmet seg dimittering, kom det rundskriv om mulighet for tjeneste ved det norske feltsykehuset i Korea, jeg meldte meg på, og dit bar det – det er en annen historie.

Eilif Ness – 12-29675 – Ink.kp/Brig 521

Krigsseilerne

Jeg reiste til sjøs som 15-åring i 1946, så jeg var ikke krigsseiler, selv om jeg de første 12 månedene av min førstereis hadde fullt krigsrisikotillegg (100%) og tankrisikotillegg (50%) – det var fordi det fortsatt var krig på havet: Drivminer fløt rundt i hundrevis – over Nordsjøen måtte vi gå med redusert fart i bøyemerkete leder som ble holdt fri av minesveipere.

To tredjedeler av mine skipskamerater (26 av en besetning på 40) var krigsseilere/uteseilere som alle hadde seilt utenriks de siste seks årene eller mer. De var harde (men gode) læremestre. Skipper var Guttorm Jacobsen fra Tromsø, tidligere skipper på DS Victo som ble senket av tyske fly i 1941.

Rundt halvparten av dem hadde opplevd torpedering eller minesprengning. Av handelsflåtens 30 000 sjøfolk (rundt 6 000 hjemme i Norge og 24 000 i Londonregjeringens Nortraship) omkom 3 638 – 12 % – hver niende mann – mellom 1939 og 1945, rundt 600 av dem i hjemmeflåten og 3000 i uteflåten.

Men alle var stort sett lojale til ”Junien” – Sjømannnsforbundet – formannen Ingvald Haugen hadde en høy stjerne, og vi var medlemmer alle sammen. I løpet av de neste to årene skjedde imidlertid saker og ting som skapte voldsomme reaksjoner blant krigsseilerne, som jeg fikk oppleve på nært hold:

Først hyreomleggingen og den nye sjømannsskatten høsten 1947: Skatten ble doblet fra 15% til 30% for ugifte (som var det store flertallet).

Det førte til storstreiken i Buenos Aires høsten 1947. Det lå 15 norske skip i La Plata på en gang, og besetningene gikk til spontan sitdownstreik da det første skattetrekket slo inn.  Sigurd Senje (1919-93) var Gnist på en av de båtene og har skrevet malende om det (utdrag av boken ”Farvel Sjømann”):

Det ble sitdown streik: Besetningene på alle norske båter i Buenos Aires satte seg ned og protesterte. Holdt møter i messene og på kaia, forsøkte å nå norske skip i andre havner med appeller om aksjon. Skipperne nektet å betale ut hyrer. Sympatiaksjoner og innsamlinger ble satt i gang på andre lands båter. Ingen utenlandske sjøfolk hadde hørt om så grove skatter. Hva er det for noen gærninger som sitter ved makta i sjøfartslandet Norge? De amerikanske passasjerene våre sperret øynene opp, og slapp dollars i streikekassa, dollars mot sosialistisk undertrykkelse!

Hvem streiket vi mot egentlig? Mot selve fedrelandet, far! Fedrelandet som er så stolt over sjøfolka sine bare de seiler inn penger nok! Mot makthaverne hjemme: Vi streiket mot den firkanta staten og mot tillitsmennene våre hjemme som ikke har spytta i saltvann siden ungdommen og ikke tør å gjøre noe nå fordi de er redde for de feite landfaste kontorjobbene sine! Og forresten er de gift med partiet og staten.

Vi streika mot alle som styrer og bestemmer over sjøfolk – som de veit er spredt over sju hav og tusen havner og ikke kan møtes til samlet motstand. En gjeng av den navngjetne norske sjømannsstand på kaia i Buenos Aires gjorde stille opprør mot sjøfartsnasjonen Norge. Streiken varte i åtte dager. Så gikk den i oppløsning som ventet. Hyra går ned, men argentinsk rødvin er stadig god og billig, og du kan trøste deg med puro til to kroner literen – 96% sprit.

Den norske sjømann! er ingen fullgod samfunnsborger med stemmerett over sine egne inntekter. men en  desto bedre melkeku for dere, enda bedre enn Vinmonopolet. Og en fin figur i skåltalene for vår ære og vår makt og i eventyret om den vesle nasjonen som ble stormakt på havet …”

Så langt Senje.  Vårt skip var i tankfart på Vestndia da dette skjedde, og som resten av handelsflåten fikk vi bare høre om Buenos Aires-opprøret gjennom Radioavisen, som Gnisten delte ut et par ganger i uka. Vi ble jo også truffet av denne skatten – alle murret, men du kan ikke streike i sjøen. Men sinnet var voldsomt – Senje beskriver det godt …

Hendelse nummer to kom våren 1948, da Stortinget besluttet å ikke dele ut Nortraship-pengene til krigsseilerne.

Ingvald Haugen (som var medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre) vendte krigsseilerne ryggen, og spredt som de var ”over sju hav og tusen havner” kunne de lite gjøre. Over natten ble Ingvald et hatobjekt – for fortsatt utgjorde krigsseilerne over halvdelen av utenriksflåtens bemanning  .

I 1945 var Norge fortsatt et nokså klassebevisst samfunn, der sjøfolk var nær bunnen av stigen (“spenner penger som en full sjømann” var et standarduttrykk). Det kom klart til uttrykk under Stortingets behandling av saken: En rekke av innleggene i debatten var utilslørt sjikane av sjøfolkene: “Sjøfolkene ville sløse bort pengene om de fikk dem utbetalt (les: drikke dem opp)”. En som kjempet for at sjøfolkene skulle få pengene var Claudia Olsen (H – Vestfold) men det var bare åtte som stemte for det.

Oscar Torp overtar fra Einar Gerhardsen nov. 51

Mer formelt fant regjeringen (Arbeiderpartiet) det politisk vanskelig å utbetale så mye penger til én begrenset gruppe av befolkningen i en økonomisk vanskelig tid – Norges innbyggere ble manet til å vise nasjonal holdning til gjenoppbyggingen av landet.

Til tross for store protester fra norske krigsseilere, vedtok Stortinget i 1948 å sørge for “forsvarlig bruk av midlene” ved å opprette et fond. Det ble av krigsseilerne oppfattet som et overformynderi – Staten skulle avgjøre hvem som hadde mest behov for pengene.

Jeg husker som om det var i går den veldige bitterheten hos mine skipskamerater og det voldsomme hatet mot den svikefulle Junien og forræderen Ingvald Haugen.

Krigsseilerne ønsket og forventet at fondet skulle tilbakebetales til hver enkelt sjømann som individuelle utbetalinger. At en del av krigsseilerne var fremtredende kommunister hjalp ikke saken (den kalde krigen var i full gang). I stedet ble krigsseilerne som gruppe stemplet som kommunister. Krigsseilerne organiserte seg og gikk til rettssak mot Staten, som de tapte i 1954 da Høyesterett avgjorde at de ikke hadde rett til pengene.

Hva var nå dette Nortrashipfondet?

Det ble opprettet fordi britiske myndigheter ikke ønsket at norske sjøfolk skulle seile under bedre betingelser enn britiske sjøfolk, og ville at de norske krigsrisikotilleggene skulle reduseres. Fra 1940 av ble beløp tilsvarende reduksjonene i norske sjøfolks hyrer satt inn på et fond. Da det ble kjent blant norske sjøfolk, var tolkningen at pengene i fondet var personlige krigsrisikotillegg som skulle tilbakebetales til hver enkelt krigsseiler etter krigen. Slik gikk det ikke.

Johan Nygaardsvold, Arbeiderpartiet, statsminister 1935-45

Kampen om dette fondet førte til at norske krigsseilere organiserte seg i krigsseilerforeninger og Krigsseilerforbundet. Det er et sårt punkt i krigsseilernes historie – et symbol på Norges manglende anerkjennelse for deres innsats. I krigsseilernes øyne stjal Staten deres opptjente penger – og de fleste oppfattet det som manglende anerkjennelse for den store innsats de hadde gjort for landet under krigen. Siden den gang har Nortraship-fondet dominert all omtale av norske krigsseileres innsats – saken vekker harme den dag i dag.

Nortraship-fondet ble ikke brukt til gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. De norske rederiene fikk sine skip tilbake i august 1945 (etter Japans kapitulasjon), og  i januar 1946 fikk de erstatningsoppgjør for tapte skip.

Mange tror at norske redere skodde seg på krigsfarten, men sannheten er at det var den norske Londonregjeringen som tok inn hele Nortraships netto fortjeneste gjennom fem år. Dels brukte Londonregjeringen inntektene til forbruk under krigen, men hovedgevinsten – 808 millioner – ble i 1945 brukt til nedbetaling av Norges statsgjeld.

Nortrashipfondet var et separat beløp, som i 1948 var på 43,7 millioner kroner. Det levde videre, og ble hovedsakeligbrukt til støtte for enker og barn av sjømenn som omkom under krigen Fondet med renter var brukt opp i 1995.

Først i 1972, etter mange års kamp, kom det en økonomisk oppreisning da Stortinget vedtok en utbetaling til krigsseilerne som fikk karakter som en æreslønn (ex gratia). Vedtaket er juridisk sett enestående da det tilsidesetter et vedtak i høyesterett. Utbetalingen var på kr 200 per måned for fartstid under andre verdenskrig minus kr 20 i skatt. Men det var egentlig for sent – mange var døde i løpet av de 27 årene som var gått – de fikk aldri noen ting.

Alt dette opplevde jeg gjennom min direkte kontakt med mine læremestre krigsseilerne – det er klart at det gjør meg ikke nøytral i denne saken. Jeg delte deres følelse av maktesløshet – de var jo spredt for alle vinder og uten mulighet til mottiltak.
”Junien” falt sterkt i sjøfolks anseelse i disse årene. Skampletten sitter fortsatt uutslettelig fast på Stortinget, Høyesterett og Det norske Arbeiderparti.

Migrasjon

Hvorfor går alle utenom problemets virkelige kjerne?

Migranter fra Libya stevner mot Italia
Migranter fra Libya stevner mot Italia

Alle forstår at migrantene rømmer fra fattigdom og elendighet. Men ingen spør: Hvorfor er det så fattig og elendig der de kommer fra?

Når vi VET at alle landene sør for Sahara (40 land) er fruktbare, fulle av naturressurser, befolket av fysisk sterke og produktive mennesker, er velsignet med varmt klima, enorme uutnyttede områder med rike jordbruksmuligheter, og dermed har alle forutsetninger for å utvikle rike og blomstrende samfunn,

  • HVORFOR er det ikke blomstrende og rike samfunn der?

  • HVORFOR stiller ingen det spørsmålet?

Migranter stormer det spanske gjerdet i Melilla (Nordafrika)
Migranter stormer det spanske gjerdet i Melilla (Nordafrika)

I stedet hengir vi oss til selvpisking og overøser oss selv med forklaringer som ”koloniveldets uhyrligheter” og fortidens så vel som nåtidens ”utsugning og utbytting” og ”tapping av ressurser” fra disse samfunnene.

For det hele blir jo så mye enklere når alt er vår skyld! Da kan vi jo bøte på det med penger: Bare kast penger til dem, så blir alt bra! At vi har brukt titalls milliarder av dollar, kroner, mark, franc og euro i gaver og ”bistand” på de samme landene i snart 60 år uten at noe har blitt særlig bedre, ser vi glatt bort fra.

Inger Anne Olsen skrev et par utmerkete artikler i Aftenposten om migrasjonen, og var nær ved å stille spørsmålet:

”… Titusener av de menneskene som risikerer livet i usikre båter kommer fra land der det ikke er voldelige konflikter. Hva får dem til å risikere livet? For de aller fleste av disse er Europa en drøm. De har hørt, og kanskje sett på TV, at det finnes et sted der alle har mat på bordet, hver dag. Der alle som vil, kan finne en jobb og får råd til å stifte familie, der alle barn får utdannelse, et sted der det finnes gode sykehus, og vann og strøm overalt, hele tiden. … de forestiller seg Europa som et sted der penger gror på trær, nesten bokstavelig. Et sted der alle kan klare å oppnå det de vil og skaffe alt de ønsker seg …”

”… Men den egentlige utfordringen er å jevne ut de uanstendig store forskjellene i verden: Fattigdomsforskjellen: Mange må dra tilbake dit de kom fra – og selv om de aldri fikk en sjanse til å velte seg i Europas relative rikdom, har de nå sett med egne øyne at forskjellen mellom dem selv og den jevne nordmann er akkurat så stor som de trodde.”

Men verken hun eller andre spør: Hvorfor er forskjellen der?  Hvorfor har de vist seg ute av stand til å skape blomstrende samfunn, til tross for milliarder i bistand?

Migranter bryter ned gjerdet til fergeterminalen i Clalais
Migranter bryter ned gjerdet til fergeterminalen i Clalais

Den forrige store migrasjonen var i 1945-55, da 8 millioner ”displaced persons” etter 2. verdenskrig ble eksportert fra Europa til Australia, Sydafrika og Canada (Australia tok 1 million alene). Men de var alle europeere, hvite og kristne, så det gikk fint, og alle mottagerlandene hadde god plass. To viktige forhold gjorde det lettere den gangen: Andelen manuelle, ufaglærte arbeidere i de moderne, utviklete landenrs arbeidsmarkeder var mange ganger større enn i dag, og Europas omfattende velferdsordninger var bare såvidt påbegynt.

Før det hadde vi de store utvandringene mellom 1850 og1910, skapt av den relative elendigheten i Europa i den perioden: 30 millioner – av en europeisk befolkning som den gang var på 250 millioner – fant seg nytt liv i Nord- og Sydamerika. Men de var jo europeere, og der de dro var det også god plass.

Dersom ikke Afrikas (syd for Sahara) 400 millioner mennesker klarer å skape moderne levevilkår – velstand – for sine egne, vil en tilsvarende flom av migranter (= 50 millioner) overvelde Europa i løpet av én generasjon . Men det er ikke plass til dem her, slik det var i Amerika.

Det er dette EU-landenes (og våre) feildisposisjoner leder til. En slik mengde migranter vil ikke bare sprenge Europas ressurser – de vil også gradvis fortrenge den innovative og produktive befolkingen som skapte den Europeiske sivilisasjonen (den som befolket Amerika) – slik at de som i dag feiler i Afrika vil bli dominerende i Europa.

Resultatet må enhver kunne se: Europa vil miste evnen til å opprettholde de leveforholdene som lokket migrantene, og vi havner alle i den elendigheten de rømte fra.

Migranter har brutt ut av inngjerdingen i Clais
Migranter har brutt ut av inngjerdingen i Clais

Det går an å legge sammen 2 og 2. Det er IKKE greit når ”selvbestemmelsesretten” til en ”selvstendig stat” medfører at en despot sitter i et (varmt og fruktbart) land med 700.000 innbyggere og oljeinntekter på 150 milliarder kroner årlig og stapper pengene i egne lommer (og bygger luksusvillaer i Paris) mens befolkningen er uten rent vann, har verdens høyeste rater av malaria, tyfus og denguefeber og 6% har HIV/AIDS, og må leve av det de selv dyrker i bakgården sin.  Sjekk ut Obiang Nguema Mbasongo/Ekvatorialguinea. Nylig fikk han klapp på skulderen av Obama og familiefoto i det hvite hus.

Mbasongo family with Obama
Mbasongo family with Obama

Hvis noen tror at eksempelet ovenfor er enestående tar de grundig feil – forskjellene er bare i graden av vanstyre. Det er summen av alt dette vanstyre som får hundretusener til å rømme i retning Europa, der alle får penger og hus og mat – helt gratis. Livsfarlig reise betyr ingen ting – deres syn på fare og graden av forlokkelse kan vi i Europa ikke forestille oss. Scenene fra Middelhavet, fra Melilla og fra Calais viser det til fulle.

Selvsagt propaganderer jeg ikke for at den veletablerte delen av verden skal bruke makt for å rydde opp i alt dette vanstyre – de velmenendes hylekor ville stoppe det. I steden sier jeg:

1. Slutt å kaste gode penger etter dårlige.
2. Stopp migrasjonen for alle uten politisk beskyttelsesbehov.
3. Bruk økonomisk-politiske tvangsmidler for å tvinge de stjålne pengene tilbake til hjemlandet fra alle de skjulte gjemmesteder i utlandet.  
4. Press de evneløse lederne til å bruke alle pengene i sine egne hjemland.  

PS: Jeg har jobbet i 25 år av mitt liv med prosjekter i Afrika (i 30 land) og i Midtøsten.

Osvald-monumentet: Historieløst

Landsforrædere hedres …

Har du sett Osvald-monumentet på Jernbanetorget – 19 tonn i beste sovjetstil ?- Hammeren som knuser hakekorset utenfor Østbanehallen på Oslo S har skapt bruduljer og møtt mye motstand

Gamle AKP-ere maste og fislet helt til godtroende og tankeløse (yngre) politikere gikk med på å reise et monument over Asbjørn Sundes ”Osvald”-gruppe. Men hvem var nå de?

Aftenpostens journalist Gunnar Kagge skrev 3. oktober 2015 om en ny bok. Her er enkeltutdrag  av hans artikkel (Alle tekstutvalg,  uthevelser og tekst i kursiv er gjort av meg. EN)

”Under krigen var sabotasje langt mer omstridt enn vi har fått inntrykk av i ettertid. Da freden kom, ble noen sabotører helter, mens andre ble støtt ut i mørket.

20. april 1943 kom en lastebil nedover Pilestredet med fem mann. Utenfor arbeids­kontoret stoppet de og ropte til folk på gaten at de måtte komme seg unna. Med brannbomber (molotovcocktails), og granater var målet arkivet over unge nordmenn tyskerne ville sende på tvangsarbeid.

Sprengningen av arbeids­kontoret var en av krigens viktigste aksjoner, fordi den gjorde at planene om tvangsarbeid måtte skrinlegges. Aksjonen var også første gang Hjemmefrontens Milorg samarbeidet med den kommunistiske Osvald-gruppen. Asbjørn Sunde fikk i begynnelsen av krigen kodenavnet Osvald og gruppen han ledet ble kalt opp etter ham.

Osvaldgruppen sprengte Østbanestasjonen i Oslo 1942
Osvaldgruppen sprengte Østbanestasjonen i Oslo 1942

Ii 1937 reiste Asbjørn Sunde  til den spanske borgerkrigen (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Da han kom hjem etter halvannet år, ble han engasjert i Wollwebergruppen som drev sabotasje mot skip som fraktet materiell for Nazi-Tyskland (se Wollweber nedenfor. EN).

Etter at Sovjetunionen ble angrepet av Tyskland, bygget han den om til en sabotasjegruppe. De første årene drev de med både likvidasjoner og sprengninger. Osvald-gruppen opptrådte også på egen hånd, ikke minst med sprengning av toglinjer og jernbanestasjoner.

Men etter krigen ble Max Manus og Gunnar Sønsteby  heltene, mens Osvald-gruppen ble skjøvet ut i historiens mørke. Det berodde på at Sunde var kommunist og fikk ordre fra sovjetisk etterretning. Da den kalde krig startey i 1948, passet ikke Osvald-gruppen som krigshelter. Egil Ulateig skrev kritisk om Sunde og Osvald-gjengen i 1989.

I februar 1942 sprengte både Østbane- og Vestbanestasjonen. Dette var den første spektakulære aksjonen deres. Et halvt år senere smalt det kraftig igjen, Statspolitiets kontorer i Oslo var målet. Hjemmefrontens ledelse skrev da til London-regjeringen og tok kraftig avstand fra slike aksjoner som «kunne få de uhyggeligste konsekvenser». De mente å vite at det var kommunister som sto bak.

Osvaldgruppen stengte AS Per Kure i 1943
Osvaldgruppen stengte AS Per Kure i 1943

Sunde hadde kontakt med politimannen Asbjørn Bryhn, som  ga ham en liste over ønskede terrormål, som Statspolitiets kontor og navngitte politimenn. Sunde selv var kommunist, men ikke partimedlem. Han mottok ordre fra sovjetiske NKVD, ingen andre. Samtidig samarbeidet Sunde med deler av Hjemmefronten, ikke minst om likvidasjoner. Etter hvert som Milorg vokste økte konfliktene med Osvald-gruppen. Det hendte også at Osvaldgruppenstjal fra Milorgs flyslipp.

«Oppløs organisasjonen og send folkene inn i polititroppene i Sverige!» lød ordren fra Sovjet sommeren 1944 (Merk: nesten ett år før krigens slutt!. EN). Sunde var lojal, avviklet og  sendte i stedet gikk folkene inn i politiarbeidet i Sverige (Sundes folk infiltrerte de norske polititroppene, slik de ble beordret: Da Sovjet gikk inn i Norge i oktober 1944 ble polititropene satt inn i Finnmark – og de infiltrerte Sovjetagentene fulgte med på lasset! EN).

Etterlysing av Sunde og Bruun 1943
Etterlysing av Sunde og Bruun 1943

Ti år senerere ble Asbjørn Sunde arrestert og dømt som spion for Sovjetunionen. Det var kald krig, og Norge brukte store ressurser på overvåking. På denne tiden brukte Politiets overvåkingstjeneste mesteparten av ressursene sine på å overvåke Asbjørn Sunde, som hadde regelmessig kontakt med den sovjetiske ambassaden. Men politiet hadde ikke nok til å arrestere ham før januar 1954. Han ble dømt til åtte års fengsel.

Etter å ha lest denne artikkelen sendte jeg Kagge følgende kommentar (5. oktober 2015):

Jeg har gjennom flere år lest dine artikler med stor interesse – de om diverse land og om gamle kart – alltid interessant lesning og ofte nytt stoff. I dag skriver jeg imidlertid til deg som kritisk kommentator – det dreier seg om din presentasjon av boken om Asbjørn Sunde. Din fremstilling og ordbruk reagerte jeg sterkt på. For meg var det urimelig historieløst – og jeg bruker ikke uttrykket om fakta, men om manglede forståelse for og innsikt i datidens holdninger og tenkesett – datidens egentlige realiteter.

Gjennom hele 50- og 60-tallet var hele den vestlige verden (som inkluderte hele Sydamerika,  hele Afrika  og det meste av Asia utenom Kina og Sovjet) helt ut enige om én ting: At kommunisme var noe jævelskap og kommunister var villige agenter for Sovjet – for det var det de var. Enigheten illustreres best ved at FN-styrkene i Korea (340 000 mann) besto av enheter fra 17 – sytten(!) –  land utenom Sør-Koreas egne 600000, og omfattet ,i tillegg til USA, Colombia, Ethiopia, Thailand, New Zealand, Hellas og Tyrkia (for å nevne noen som er lite kjent)

Kumwah - januar 1953
Kumwah – januar 1953

Du vil forstå meg bedre når jeg forteller deg at jeg kom til Norge som (norsk) flyktning fra Spania i 1936, vokste opp i Norge under 2. verdenskrig, at jeg avtjente min verneplikt i Tysklandsbrigaden 1951-52, og deltok i Koreakrigen 1952-53 (den som ennå ikke er slutt). På den bakgrunnen er det bittert å lese en fremstilling av Asbjørn Sunde som en stakkars miskjent norsk patriot som kjempet for fedrelandet. Han var en ekte kommunist av verste sort, hvis mål med kampen var det stikk motsatte av frigjøring.

Når du skriver at ”han bygde opp sin gruppe på restene av skips-sabotasjegruppen fra 30-årene”, som han hadde vært aktiv deltager i, så bør du lese Håkon Lies redegjørelse til Lund-kommisjonen om bl.a. Wollwebers sabotasjeaksjoner mot sivile handelsskip (se Wollweberligaen, nedenfor, EN). De var rendyrkete terrorister etter alle målestokker, både datidens og nåtidens. Du sier: ”Sunde mottok sine instrukser fra NKVD” som om det var helt greit – du vet vel at NKVD var den Sovjetiske statens sikkerhetsdepartement? Som drev Gulagene?

Du minner meg om Lund-kommisjonen, som dømte ting som hendte i 50- og 60-årene ut fra holdningene i dag – nye holdninger skapt av mennesker som aldri har vært i krig og som lever i en helt annen verden enn den som det de dømmer over, skjedde i. For oss som levde da, er det skammelig at en landsforreder (i ordets egentlige betydning) som Sunde og hans pakk har fått et minnesmerke i Oslo.

I hele etterkrigstiden har det i Norge blitt sementert en myte om norske idealister som kastet seg inn i kampen for demokrati i Spania i 1936-39, mens de i realiteten var organisert av Internasjonalen i Moskva) (se Den spanske borgerkrigen, nedenfor. EN). Les Anthony Beevor, han pleier å være pålitelig. Sannheten er jævlig nok. Jeg hadde egentlig ventet bedre innsikt fra deg. Om håndteringen av Asbjørn Sunde og sannheten rundt andre Spaniaveteraner etter krigen, (les Asbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner, nedenfor – EN). – Mvh, Eilif Ness, (nå i Norge – hjemflyttet fra Kypros)

Dette er Gunnar Kagges svar til meg (6. oktober 2015):

Kjære Eilif Ness, Tusen takk for interessant «notat». Du har jo en livshistorie som kunne vært en egen artikkel. Sunde/Osvald er fortsatt en kontroversiell historie. Det visste jeg da jeg skrev artikkelen. Egentlig er det trist at det langt på vei er gamle AKPere som skriver om dem. Et hederlig unntak er Frode Ferøy som disputerte med en avhandling om den kommunistiske motstandsbevegelsen nå i våres. Han jobber ved Hjemmefrontmuseet.

Jeg er helt enig i at Sundes engasjement før krigen bærer preg av terrorisme, og at det kunne vært bedre forklart. Men her må jeg «skylde på» plassen, selv to hele avissider blir i trangeste laget. Derfor gikk jeg ikke nærmere inn på det. Men at Sunde mottok ordre fra NKVD skriver jeg jo. Og det var selvsagt ikke uproblematisk. London-regjeringen og Hjemmefrontens ledelse forsøkte å stanse alle «uautoriserte» sabotasjeaksjoner. De la listen veldig høyt for alle aksjoner, i frykt for represalier. Sunde brøt kraftig med denne linjen. Samtidig er det viktig å huske at Linge-karene også handlet på tvers av Regjeringens ønsker. Med SOE gjennomførte de aksjoner i Norge som førte til alvorlige konflikter mellom War Cabinet og den norske regjeringen. Samtidig var Sunde et redskap for deler av hjemmefronten. Karene hans var av de hardeste og mest hensynsløse. Derfor kom de til nytte ved likvideringer, for eksempel.

Jeg setter veldig pris på den grundige tilbakemeldingen din. Målet for en journalist er selvsagt ikke at alle lesere skal like alt hele tiden. Noen ganger blir noen provosert, ellers er det for tamt! Men slurv og feil leverer vi også. Og det irriterer meg kraftig når det er meg som er synderen…

Med vennlig hilsen, Gunnar Kagge, journalist

Wollweber­ligaen

Ernst Wollweber – Moskva-styrt terrorist – senere sjef for DDRs Stasi

(Kilder: L.Borgersrud: «Die Wollweber-organisation und Norwegen» (Berlin, 2001), og Lundkommisjonen, 1996)

Ernst Wollweber ble født i Hannover i 1898, gikk yil sjøs i 1912 og inn i Tysklands Keiserlige Marine 16 år gammel og tjenestegjorde i ubåtvåpenet under første verdenskrig. I november 1918 deltok han i Wilhelmshavenmytteriet, en meget omtalt oppstand blant tyske marinegaster. Da Weimar-republikken fikk makten i Tyskland i 1919 gikk han inn i det tyske kommunistpartiet KPD. Wollweber steg rask i gradene i partiet, ble medlem av KPDs sentralkomite  leder for KPDs militante fløy i Hessen, Thüringen og Schlesien fra 1923. Hans aktiviteter førte til at han ble arrestert i 1924, anklaget for høyforrederi, men ble sluppet fri i1926. I 1928 ble han valgt inn i Landestag Freistaat Preussen og i 1932 til Reichstag. I 1931 ble han leder for the den Kominternstyrte International Union of Seamen and Harbour Workers (ISH).

Ernst Wollweber, kommunistisk skipssabotør 1936-40, Stasisjef i DDR 1953-58
Ernst Wollweber, kommunistisk skipssabotør 1936-40, Stasisjef i DDR 1953-58

Da Hitler forbød KPD i Tyskland i 1933, måtte Wollweber flykte til København og senere til Leningrad. I 1936 dro han til Oslo (hans kone Ragnhild, f. Wiik, var norsk). Fra sitt skjulested i en boligblokk på Sinsen organiserte Wollweber i tiden fra 1936 til 1940 «Organisation Against Fascism and in Support of the USSR», bedre kjent som Wollweber­ligaen, en sabotasjeorganisa­sjon som gjennomførte 21 kjente tilfeller av sabotasje mot tyske og andre skip som seilte til Tyskland fra skandinaviske og andre nordeuropeiske havner. Nordmennene Martin Hjelmen, Asbjørn Sunde og tyskeren Josef “Conrad” Amann var blant sabotørene i Oslo.

Wollweber også våpenleveranser til den republikanske siden i den spanske borgerkrigen. Han var ettersøkt over hele verden, og ble til slutt arrestert i Sverige i 1940, der han ble dømt til tre års fengsel. Asbjørn Sunde overtok Wollwebers sabotasjeorgabisasjon – det ble grunnlaget for “Osvald”-gruppen. Mans Wollweber satt i fengsel i Sverige, ble han tildelt sovjetisk stats­borgerskap, og etter sterkt press fra Sovjet lot den svenske regjeringen ham å reise dit i 1944.

I 1945 returnerte Wollweber til Tyskland og ble med i SED – Det tyske sosialistiske enhetsparti – Østtysklands statsbærende parti. Ett år senere ble han leder for sentralstyringen av skipsfarten, og i 1950 viseminister i samferdselsministeriet i DDR. Samtidig gikk det rykter i Vesten om at han hadde startet en ny Wollweber-organisasjon for Sovjet, for å lære opp kommunistagenter i skipssabotasje – det ble aldri bekreftet, men dansk etterretning var overbevist om at Wollweber hadde opprettet et sovende sabotasjenettverk i Skandinavia og Vest-Tyskland. På midten av 1950-tallet observerte de at mange reiste på 8-10 dagers kurs i Øst-Berlin. Dette ble knyttet en STASI-radiosender sør for Berlin. I 1957 fikk PET opplysninger fra finsk etterretning om at en sovjetisk spionorganisajon var aktiv i Danmark. Helt sikkert var det at Wollweber aktiverte sin tidligere agent Josef Amann (Gregor), som ble sentral i pågripelsen av den vesttyske kommunisttoppen Kurt Müller i Øst-Berlin i 1950. Da Müller ble forhørt i det beryktede Hohenschönhausen-fengselet, måtte “Gregor” gå i dekning i Øst-Berlin. Årsaken var at Müllers kone hadde sluppet unna, og sørget for at den hemmelige prosessen mot parlamentarikeren offentlig kjent.

Ernst Wollweber (t.v.) - DDRs Stasi-sjef 1954-58
Stasi-sjefen 1954-58, Ernst Wollweber gratulerer DDR-president Wilhelm Pieck med fodselsdagen (1955)

I 1952, året før Ernst Wollweber ble STASI-sjef, bidro han til at Josef Amman (Gregor) ble KGB-spesialist på sabotasjeaksjoner og minelegging. I 1953 ble “Gregor” sendt til Moskva for møter med Pavel Sudoplatov om sabotasjearbeidet i Danmark, Vest-Tyskland og Frankrike. Etter endt opphold på «sabotasje- og terrorskolen» utenfor Øst-Berlin brukte  “Gregor” de neste ti årene på å planlegge operasjoner og bygge opp sabotasjegrupper rettet mot amerikanske mål og NATO-installasjoner. Sabotasjen skulle sette NATO-installasjoner  ut av spill i en krise- eller krigssituasjon. Moskvas krav til KGB-residentene i alle europeiske NATO-land og nøytrale Sverige, Østerrike og Sveits var å levere fire til seks detaljerte sabotasjeplaner i året. En av de illegale KGB-agentene som planla sabotasje i Norge er omtalt i Mitrokhin-arkivet som kodenavnet «Gratsjov» var her flere ganger på topphemmelige oppdrag.

I august 1953 ble Wollweber utnevnt Sikkerhetsminister (sjef for Stasi). Wollweber gikk inn for å styrke Stasis myndighet i arbeidet for å hindre vestlig etterretnings infiltrering av GDR, men dette brakte ham i konflikt med sterke krefter i SEDs ledelse, særlig med Walter Ulbricht og Erich Honecker.

I 1954 ble Wollweber delegat til Volkskammer – folkeparlamentet – og medlem av SEDs Sentralkomite. Etter 1956 minket hans innflytelse etter hvert som han kom på kollisjonskurs med Walter Ulbricht og Erich Honecker om saker fra Østtysklands politikk overfor Polen til antallet  antikommunistiske grupper i DDR. I 1957 ble Wollweber tvunget til å gå av som sjef for Stasi. Han ble etterfulgt av sin nestkommanderende, Erich Mielke. In 1958 ble Wollweber beskyldt for anti-SED aktiviteterog ble fjernet fra Sentralkomiteen. Han levde anonymt i Østberlin som tolk til sin død i 1967.

Asbjørn Sunde og andre Spaniaveteraner etter 1945 …

Journalisten Lise Lindbæk rapporterte fra Spania i 1937

at hun møtte Asbjørn Sunde som ambulansesjåfør “på «alskens rare veier i syd og i nord”. Etter flere år til sjøs behersket han spansk godt. Med militær utdanning og opplæring som kanonskytter (fra den norske marinen) og styrmanns­eksamen (1929) var Sunde motivert for andre oppdrag, og gikk etter hvert inn i en republikansk partisanbataljon, som utførte sabotasjeoperasjoner og likvideringer bak fronten. Asbjørn Sunde kom tilbake til Norge med erfaring som ga ham en sentral rolle i den væpnede kampen mot nazismen.

Borgerkrigen i Spania 1936-39
Republikansk milits – Borgerkrigen i Spania 1936-39 – med knyttnevehilsen

Da Sovjetunionen skapte Østblokken gjennom en serie kommunistiske statskupp i Østeuropa i 1946-48, det som Churchill betegnet som “å senke et jernteppe” , oppsto den “kalde krigen”. Sovjet med sine vasallstater ble Vestens fiende. Dermed ble de norske kommunistene  Arbeiderpartiets og den norske stats fiende. Statsminister Einar Gerhardsen innledet en kraftig antikommunistisk offensiv, og i en tale i februar 1949 la han ikke fingrene imellom i sin beskrivelse av kommunistenes intensjoner:

“Det var mange som under krigen gikk med dem i god tro, fordi de trodde kommunistpartiet var nasjonalt og demokratisk. I dag har ingen lenger rett til å være i god tro. De som står i spissen for kommunistpartiet i Norge, er Komintern- og Kominform-kommunister. Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene — selv om det for mange blir en uhyggelig oppdagelse.»

Sommeren 1949 ble begrepet «femtekolon­nist» definert av Kongen i statsråd: “Med femtekolonnevirksomhet forstås virksomhet fra en-keltpersoner, grupper eller organisasjoner som går ut på ved planlegging og gjennomføring av etterretningsvirksomhet, sabotasje, infiltrasjon, propaganda, attentater, m.v., å svek-ke landets forsvar og alminnelige forsvarsevne”.

Forside billedbladet Nå, 1954
Forside billedbladet Nå, 1954

En rekke tiltak skulle forhindre destabilisering og sabotasje fra kommunistisk side. Det ble opprettet et register over «femtekolonnister»  som grunnlag for arrestordre og eventuell internering. I den kalde krigen ble Spaniaveteranene ansett som mulige deltakere i en kommunistisk sabotasjeorganisasjon: overvåkningspolitiet hadde en liste med 130 navn på Spania-frivillige – de ble rangert likt med agentene fra krigens tyske etterretningsorganisasjon Abwehr. Overvåkningssjef Bryhn mente at Spaniakjemperne, i likhet med Abwehr-agentene hadde «vist slik fanatisme og kynisme at de måtte anses som villige til å tjenestegjøre for hvilket som helst annet land”. I et rundskriv fra 1950 framholdt overvåkningspolitiet at begge gruppene måttte følges med spesiell oppmerksomhet – et fellestrekk var at begge var lettpåvirkelige hvis de ble utsatt hverving for landsskadelig virksomhet.

Asbjørn Sundes politiske overbevisning kombinert med hans erfaring som kommandosoldat i Spania og hans ledelse av Osvald-gruppa under okkupasjonen gjorde at han pekte seg ut som svært farlig. Overvåkningspolitiet drevet aktiv spaning på ham fra 1949. I 1954 ble Sunde fengslet og dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen. I 1956 ble Arthur Iversen Folden, tidligere Spania­kjemper og Osvaldmedlem, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen, men unngikk å bli tatt ved å rømme til Sovjetunionen. Senere etterretnings­materiale har avdekket at han allerede i 1943 ble vervet av russerne og siden opererte under dekknavnet «Erik».

Etter 1990 har gamle AKP-mlere stått på iherdig for å få disse spionene og forræderne omdannet til “motstandsfolk”. Hensikten er hele tiden klar: ved å ufarliggjøre dem reduseres graden av AKPernes eget forrederi som agenter for fiendtlige makter – Stasi inkludert. Blåøyde og godtrende unge politikere lar seg villig lure.

Den Spanske Borgerkrigen 1936-1939

Norge og Franco-Spania

Den spanske borgerkrigen et lite kjent tema i dagens Norge. Det som er av offisiell historie dekker mindre enn halve virkeligheten. Fra borgerkrigens første dag var norske omtaler av borgerkrigen preget av Norges offisielle fulle støtte til Spanias republi­kanske regjering – en naturlig følge av at Norges regjering war utgått av Arbeiderpartiet, og av at Franco så åpenbart ble støttet av Hitler og Mussolini.

Det mislykkete kuppet

Bakgrunnen for kuppet var de forgående fem år med streiker, opptøyer og kaos. I 1931 hadde en folke­avstemning ført til at Spania ble reublikk, og kongen forlot landet. Den republikanske regeringen var dominert av sterke, konkur­rerende fagforbund og store grupper anarkister og kommunister, med særlig stor støtte i det industritette Catalonia med Barcelona. Dårlig styring  gjorde at streiker og opptøyer var dagens orden. All uroen skapte sterke mot­krefter, med den nye fascistiske bevegelsen Falange i spissen. Store deler av hæren støttet Falange.

Arbeidermilits i Barcelona juli 1936
Arbeidermilits i Barcelona juli 1936

Francos kupp i juli 1936 skulle vært et unnagjort på tre-fire dager, men da militæret skulle besette viktige punk­ter i de større byene, viste det seg at en del av hærens avdelinger valgte å støtte den republikanske regjeringen. I tillegg utløstes voldsomme kref­ter i folkemassene, som fryktet gjeninnføring av de århundregamle sosialreligiøse hierarkiet de nylig var blitt kvitt, og reiste seg til kamp. Opp­ildnet av den rus­siske revolusjon bare 20 år tidligere, og godt hjulpet av sovjetiske eksperter, kastet de seg mot en fas­cistisk beveg­else støttet av nazi-Tysk­land og fascist-Italia, og alt kom fullstendig ut av kontroll. I stedet for et raskt kupp ble et tre år langt blodbad.

Fler mennesker ble myrdet og henrettet under den spanske borgerkrigen enn det falt soldater på slagmarken. De sydlige og vestlige områdene kom raskt under fascistisk kontroll, mens de østlige og nordøstlige områdene ble kontrollert av den republikanske regjeringen. Skillet gikk midt gjennom hovedstaden Madrid, som var en krigssone i 30 måneder. Begge sider jaktet på og utryddet enhver som sym­pati­serte med motstanderen. Hvor mange denne krigen tok livet av er helt til i dag et ubesvart spørsmål. Det som skiller denne krigen fra alle andre kriger i moderne tid er det enorme antallet som ble henrettet eller myrdet- som ikke falt  strid. Det antas å ha vært vært rundt 120.000. Av disse må – etter alt å dømme – vinneren Franco stilles til ansvar for rundt 40,000, og taperen, Republikken, for rundt 80,000.

Den norske historieversjonen

I Norge og Sverige lyder fortsatt historien, som gjentas igjen og igjen i aviser, på TV og i bøker, at det var Francos falangister som henrettet tusener uskyldige under borgerkrigen. De myrdet ganske visst mange, men i Norden sies det aldri et ord om de myrderiene som de republikanske styrkene – regulære og irregulære – bedrev helt fra krigens begynnelse, og som var vel så omfattende som falangistenes, og om mulig enda mer tilfeldige.

Massakre i Modelo
Massakre i Modelo

Den norske (nordiske) versjonen er etter hvert blitt så innarbeidet, opplest og vedtatt at det er omtrent umulig å ta opp noen del av den til en normal diskusjon. Det var de republikanske myrderiene – republikanernes “tsjekaer”, de antifascistiske arbeidermilitsene – som myrdet for fote i det republikanske Madrid, som fikk tusener av mennesker i den republikanskstyrte del av Spania til å søkte beskyttelse i utenlandske ambassader og legasjoner

Norske tiltak – Asylantene i Madrid

Inntaket av flyktningene i legasjonen skjedde meget mot den norske regjerings vilje og til stor irritasjon for politikerne på ytre venstre i Norge, men kaste dem ut kunne ingen – for det var den visse død. Til gjengjeld løftet ikke den norske regjeringen en finger for å hjelpe flykt­ningene – ikke med forsyn­inger, ikke med penger – de toet sine hender. Det eneste de gjorde var å sende en diplomat til en ny legasjon (nr.2) i Valencia for å holde kontakt med regjer­ingen, for deretter å sende en attaché til legasjonen i Madrid. Det var denne Asylantene i Madrid siste som i to år var så og si alene om å organisere mat og livsnød­vendigheter til de hundevis av mennesker som var stuet inn der.

Den norke legasjon i Madrid - Abascal nr. 27 huset opptil 900 flyktninger
Den norke legasjon i Madrid – Abascal nr. 27 huset opptil 900 flyktninger i en vanlig bygard.

Det hele startet med at det var sommerferie i lega­sjonene og ambassadene i Madrid da borgerkrigen brøt ut 18. juli 1936. Alle toppdiplomatene hadde reist ut av Madrid, de fleste til nordkysten – Bilbao og San Seba­stian – for å unngå den verste heten i Madrid midt­sommers. Det hadde også den norske minister (ambas­sadør) Leif Bøgh. Da myrderiene startet åpnet visekonsulen legasjonens dører for de flyktende (det gjorde de aller fleste utenlandske ambassader). I løpet av det første året av borgerkrigen reddet han på denne måten livet til ca. ni hundre flyktninger ved å ta dem inn i legasjons­bygningen og huse dem der, i en vanlig bygård i det sentrale Madrid.

Sovjets innflytelse

Ganske tidlig i konflikten begynte skipninger av våpen og ammunisjon til de republikanske styrkene. Boken ”1000 dager” har detaljerte beskrivelser av dette (inkludert opprinnelses­havnene i Baltikum) men nevner ingen ting om finansieringen. Det som skjedde var at den republikanske regjeringen overlot hele den store spanske gullbeholdningen til Sovjet­unionen som betaling for russiske kanoner, tanks og fly, og åpnet sin del av grensene for sovjetiske kommissærer. Kommissærene etablerte et maktmaskineri som minnet om forholdene i Sovjetunionen. I den spanske hovedstaden ble triumfbuen ved Puerta de Alcalá fylt med enorme portretter av Stalin, og over disse hang teksten: «Lenge leve USSR!, Lenge leve Sovjetunionen!» I Puerta del Sol hang et ti meter høyt Stalinportrett og under det «Spanske antifascister, fremad til vi har overvunnet fascismen! Det russiske folk står ved deres side’ J. Stalin.»

Den republikanske regjeringen av september 1936 under Francisco Largo Caballero var helt Sovjetdominert, hans tilnavn var ”den Spanske Lenin». I oktober er­stattet Largo Caballero repu­blikkens armé med en ”Folkearmé”, etter den Sovjetiske model­len. Et krigskommissariat ble etablert, bestående av sosialistiske og kommunist­i­ske fagforeningsledere som alle var direkte ansvarlige over­for krigsministeren, og Largo Caballero tok selv over også krigsministerens portefølje. De russiske rådgiverne hadde uhindret adgang til alle møter og deres ord veide tungt.  6. november flyttet regjeringen til Valencia.

Om natten den 7. november oppnevnte den gjenværende ”Junta de defensa” den knapt 21-årige Santiago Carrillo Solares, med titelen «Consejero de Orden Público.» til innenriks­minister. Han kom fra ”Sosialistisk Ungdom”, men i det han ble tildelt embetet gikk han over til kom­munist­partiet. Regjeringen kom vel frem til Valencia, og avventet passivt utfallet av det avgjørende slaget, overbevist om at hovedstadens fall var et spørsmål om timer eller i det lengste, et par dager. De avgjørende kampene varte i fjorten dager, til 23. november, til Franco fant at det ville koste for meget å bryte gjennom inn til byens sentrum.

Massakrene

Det var i denne perioden at den republikanske regjeringen gjennomførte de største massakrene. Fengslene Modelo, Ventas, San Antón and Porlier var fylt av fanger som var blitt kidnappet fra sine hjem og konsentrert der, og som propa­gandaen nå kalte ”soldatene i den femte kolonnen”. Den 7. november ble åtte hundre personer fra Modelo beordret inn i ventende busser og kjørt til Paracuellos de Jarama utenfor Madrid. Der ble fangene stilt opp langs en lang grøft og skutt. Andre busser kjørte til Torrejón de Ardoz lenger øst – det samme ble gjentatt der. Dette fortsatte gjennom hele november måned. Rundt 7.000 mennesker ble likvidert i Madrid på denne måten.

Den svenske professor Knut Ahnlund har analysert omstendighetene rundt denne affæren, og mener at det er sannsynlig at massakrene i Madrid i november 1936 egentlig var Stalins verk. Han hadde militære og politiske agenter aktive i Spania, som var direkte ansvarlige overfor ham. Den sovjetiske oppfatning var at høyreorienterte elementer utgjorde en dødelig fare for forsvaret mot fascistangrepet på Madrid, og måtte elimineres. Det var vitner til massakrene, og de internasjonale humanitære organi­sasjonene ble alarmert. Røde Kors hadde et dusin representanter på hver side, men deres arbeid ble delvis hindret av kravet om at de skulle utvise streng nøytralitet. Saken sivet etter hvert ut, og det diplomatiske korps in Madrid sendte en samlet protest til ”Junta de defensa”. Det hadde ingen virkning – eller heller den motsatte. Den 14. november erklærte regjeringen at alt snakk om hvordan de ”arresterte fascister” hadde blitt behandlet var løgn. De ville alle bli dømt overensstemmende med loven, og det ble konkludert med at de som spredte rykter om mishand­ling risikerte dødsstraff.

De internasjonale brigadene

Det er få krigsrelaterte hendelser som har blitt så myteomspunnet som de ”Internasjonale brigadene” i den spanske borgerkrigen. Allerede i august 1936 så Stalin at det gikk dårlig med republikanske Spania, og beordret igangsatt systematisk rekruttering gjennom Komintern, som dirigerte de nasjonale kommunist­partiene over hele verden. Ordre gikk ut til partiorganisasjonene rundt om i Europe, også til NKP. De nasjonale partiapparatene ble brukt til rekruttering, og veletablerte kanaler ble brukt for å sende de frivillige til Spania. Et samlingspunkt var ”vervingssentralen” i Paris, som registrerte dem og videresendte dem til brigadenes hovedkvarter i Albacete , et stykke vest for Valencia. Vel fremme fikk de våpen og utstyr (ofte mangelfullt) som var levert fra Sovjet. Vervingssystemet medførte at rundt 80% av alle som meldte seg til tjeneste var aktive kommunister – resten var sympatisører og/eller rene idealister, inkludert noen kjente kultupersonligheter (Hemingway, George Orwell, Nordahl Grieg), samt endel rene eventyrere. Det er få sikre kilder, men det totale antallet frivillige antas å ha vært rundt 32 000. Det er kjent at 225 var norske. Brigadenes antall falne er også usikkert, og varierer mellom 3 000 og 10 000, det er antatt at 100 av dem var norske.

2. verdenskrig.

Etter at Franco endelig beseiret republikken våren 1939, regjerte han Spania til 1975 med et gjennomført fascistisk diktatur, sørget dermed for at Spania ble plassert i bås med Nazi-Tyskland og Mussolini-Italia. Spanias nøytralitet gjennom hele 2. verdenskrig var en naturlig følge av at landet var fullstendig utarmet etter tre år med blodig borgelig, og ute av stand til krigføring (selv om spanske frivillige deltok på tysk side). Etter 1945 var Spania en politisk paria – nazi-renommeet sørget for det – men den kalde krigen mellom Sovjet og Vesten brakte raskt realpolitikk på banen. Spania inngikk baseavtale med USA i 1953, og ble medlem av FN i 1955.

Francisco Franco
Francisco Franco, diktator i Spania 1939 – 1975

At Franco fikk sitte ved makten så lenge som 36 år (1939 -75), mot Hitlers 13 år, og Musso­linis 21, kom av at den ufattelig grusomme borgerkrigen etterlot et Spania gjennomsyret av redsel for en gjentagelse (det er landet fortsatt). Men det var ingen folkereisning, verken i eller utenfor Spania, som fjernet Franco, – han selv la grunnlaget for den over­gangen til demo­kratisk styre som fant sted etter hans død i 1976. Det var Franco selv som gjeninnførte konge­dømmet ved å innsette den demokratisk innstilte Juan Carlos, og overgangen gikk smerte­fritt. Etter det kom Spania snart inn i varmen igjen: Medlemsskap i NATO kom i 1981, og i EU i 1986.

Kilder:

  • Felix Schlayer: ”Diplomat im Roten Madrid» (Berlin 1938)
  • Sverre Dæhlen: ”Don Felix”, hovedoppgave i historie i 1994 (UB)
  • Knut Ahnlund – professor i nordisk litteraturhistorie ved uni­versitetet i Aarhus, innvalgt som medlem av Svenska Akedemin i 1983.
  • Anthony Beevor: ”the Spanish Civil War” (London, 1980)
  • S.Moen & R. Sæther: ”Tusen dager” (Oslo, 2009)
  • Erling Chr. Ness: Norges Charges d’affaires i Madrid 1937-39: private brev og dagbøker, offisielle rapporter 1936-40.

Den Allmenne Oppfatning

En allmenn oppfatning kan være sann, men er det ikke nødvendigvis.

”Allmenn oppfatning” er ideer som allmennheten oppfatter som alminnelig aksept­ert: – ubestridte sannheter – de danner ofte grunnlaget fpr holdninger. Noen slike oppfatninger blir overført fra forelder til barna, mens ytterlige ideer og meninger blir tilført under skolegang og utdannelse. I tillegg er allmennheten, gjennom media,  kontinuerlig utsatt for påvirkning av uttalelser og påstander fra toneangivende skribenter og ledere.

Noen ganger skaper slike etablerte sannheter hindringer for alminnelig aksept av ny informasjon, nye teorier og nye forklaringer.

Begrepet ”allmenn oppfatning” (”conventional wisdom”) tillegges vanligvis økonomen John Kenneth Galbraith, som brukte det i 1958 i sin bok «Det velstående samfunn» (”The Affluent Society”). Begrepet er egentlig mye eldre, og kan dateres tilbake minst til 1838, som et ofte nedsettende synonym for «aksepterte sannheter».

Galbraith skjerpet betydningen av begrepet til å bety oppfatninger som samfunnet vanligvis finner akseptable og komfortable, og som dermed øker tendensen til å avvise fakta som kan redusere deres betydning. Han brukte ofte uttrykket for å forklare den sterke motstand mot nye ideer som av og til oppstảr innen økonomisk akademia.

Nye teorier om, og forklaringer på, aksepterte og ubestridte sannheter kan noen ganger oppfattes som forandring av det bestående, og det fører tidvis til (tidvis heftig) motstand. En viktig årsak til det er at den allmenne oppfatning ofte er basert hva som er praktisk, appellerer til, og er gjennom­gående akseptert av allmennheten.

Overbevisende eksempler vil over tid kunne endre allmenne oppfatninger. For eks­empel var det en allmenn oppfatning i 1950, selv blant leger, at røyking ikke var helseskade­lig. I løpet av de etterfølgende tiårene er den allmenne oppfatningen endret, slik at det i dag (2015) er allment akseptert at røyking er skadelig.

Begrepet allmenn oppfatning gjelder også i politisk forstand. Det brukes av og til for å illustrere at uttalelser som til stadighet gjentas gjerne blir til allmenn oppfatning uansett om de er sanne eller ikke. Politiske allmenne oppfatninger motstår gjerne endring: De som holder sterkt på en utdatert politisk oppfatning motsetter seg endringer.