Tillitskrise 1

12 juli 2019 skrev Edvard Lysne i Aftenposten om samfunnets «tillitskriser». Det han skrev skapte en tankerekke hos meg som jeg vil dele med mine venner i et par meninger som jeg kaller for «Tillitskriser».

Essensen av det han skrev var:

Den klassiske samfunnsmessige konfliktlinjen «sentrum/periferi» har ligget som en understrøm i norsk politikk og samfunnsliv i flere hundre år (best illustrert ved vår grunnlovfestede valgordning som i 205 år har sikret landdistriktene overrepresentasjon over byene). Vår tids aktuelle politiske og sosiologiske utvikling har revitalisert den.

De senere år har det oppstått stor labilitet i politiske holdninger i mange vestlige demokratiske land. Den bunner i en direkte og dyp tillitskrise mellom deler av befolkningen og statens styrende sjikt (i Norge: Storting og regjering).

Lysne mener at det parallelt med «sentrum/periferi» finnes et begrepspar som belyser krisenes underliggende årsak : Forskyvning av balansen mellom de to fundamentale kommunikasjonskanalene for demokratisk maktutøvelse og politiske prosesser:

1) Den «numerisk-territorielle» kanalen, det vil si den retten befolkningen i et område har til å påvirke den politiske styringen av sitt område gjennom sine stemmer ved regelmessige valg av politikere (altså «folkevalgte»).

2) Den «korporativ-funksjonelle» kanalen – kommunikasjonen mellom befolkningen og statens styrende sjikt – embetsverket og byråkratiet som skal sikre borgernes tjenester fra det offentlige.

Velgerne opplever at det blir stadig vanskeligere å bli hørt gjennom den flora av interesseorganisasjoner og institusjoner som har utviklet seg mellom dem og de styrende organer – en viltvoksende skog av organisasjoner, institusjoner, prosesser, eksperter, NGO-er, avtaler, nettverk, fora, tenketanker, lobbyister, arendalsuker, sommerfester, kjennskap og vennskap.

Denne floraen klumper seg inn mot hovedstedene (statsmaktens base) fordi formell og uformell makt rundt statsapparatet krever nærkontakt for å fremme interesser gjennom denne delvis formaliserte – og oftest lite transparente – politiske kanalen. Ideen er bedre presentasjon av ønsker og behov.

Resultatet er imidlertid at kompleksiteten og den manglende transparensen gjør denne kanalen fjern og ubegripelig for mange velgere, som opplever det som om det egentlig ikke er deres meninger som blir fremmet– den gir dem følelsen av ikke å nå frem til de styrende, som blir til «de inne i Oslo».

Det viktigste, men ofte oversette, er at det er nettopp i dette mellomsjiktet store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt, lever, får makt og lærer seg å navigere, og formerer seg.

De protesttog og gateprotester, politiske ad hoc-lister (av typen bompenger) og uforutsette, brå og radikale endringer i stemmetall ved valg som vi ser rundt oss i dag, er resultatet av at forholdet mellom valgkanalen og organisasjonskanalen har havnet i alvorlig ubalanse – det er den grunnleggende årsaken.

Det er lite som tyder på at denne ubalansen vil bedre seg. Det er gode grunner til det, som jeg vil si min mening om i neste snutt, «Tillitskrise

Tillitskrise 2

I foregående snutt nevnte jeg at det er ubalansen mellom velgernes innflytelse gjennom 1) stemmeseddelen og 2) deres øvrige kommunikasjon med de styrende, som gjør at mange velgere opplever det som en innskrenkning av sine muligheter til å uttrykke seg og bringe frem meninger: «Vi blir ikke hørt!».

Men det passer Statens styrende organer svært godt å ha et slikt mellomsjikt – det gir dem følelsen av kontakt med folket. Ubalansen det skaper har ikke plaget dem hittil. Det blir stadig flere av disse påvirkerne – særlig organisasjoner – og de glir lett inn i rollen som «høringsinstanser» (gjerne uformelt) – som de som formidler «grasrotas» syn til de styrende.

De aller fleste påvirkerne holder seg med lønnet personell – generalsekretær eller «leder» – som gjerne opptrer i media og i debatter. Mange har hele staber av heltidspersonell som forer de styrende med informasjon om sine respektive interesseområder.

Alle påberoper de seg eksistensberettigelse som meningsbærere – de bringer frem sine medlemmers syn og meninger med vekt og gjennomarbeidet argumentasjon. Det krever profesjonell innsats, som igjen berettiger til lønninger og kostnadsdekning – omfanget avgjøres av betalingsevne og -villighet hos de som blir representert

Hos befolkningen flest vekker dette lite bekymring – de fleste tror seg bra representert av disse påvirkerne. Men som nevnt det er jo i dette stadig voksende mellomsjiktet at store grupper av samfunnets «eliter» blir skapt. Her skapes ut utall av jobber for unge, nyutdannete som vil opp og frem.

Jobber om er svært forskjellige fra jobber i næringslivet. Her er det ikke strikte produksjons- eller leveringskrav, og lite av de kvalitetskrav som stilles i jobber der du får fyken hvis du ikke presterer. Helt på linje med jobber i partiorganisasjoner – og ofte godt egnete trappetrinn opp til nettopp partijobber.

For – egentlig – er jo alle de som fyller disse jobbene seg selv nærmest. Selvsagt jobber de alle for å fremme sine arbeidsgiveres interesser – men det kal ikke så mye til før saker som ikke ville være i den ansattes interesse skyves bakover i køen til fordel for de som er mer interessante. Det er selvsagt også tilfelle der ordninger eller tiltak vil ha effekt på hele grupper av påvirkere – da vil de naturlig nok samarbeide.

Ved å akseptere at dette mellomsjiktet får vokse og florere skaper vi en hel verden av profesjonalitet mellom oss velgere og de som styrer. Dermed vil Storting og Regjering stadig oftere erfare at forstoppelsene i kommunikasjonskanalen resulterer i flere, hyppigere og stadig mindre forutsigbare protester, demonstrasjonstog, streiker og spontane valglistedannelser.

Det er vi selv som har skapt dette. Som man reder, så ligger man.

Men det er neppe vår – velgernes – interesse.

Om Demokrati

Vi lærer på skolen at demokratiet oppsto i antikkens Hellas for rundt 2500 år siden, utviklet av antikkens store filosofer, først og fremt Aristoteles.

Selv om det er lite av Aristoteles igjen i vår tids demokrati, er det fortsatt mye interessant å hente i hans betraktninger rundt mulige styreformer.

Vi lærer imidlertid lite om datidens forhold, og om forutsetningene datidens demokrati hvilte på. Videre vet vi at riker oppsto og forsvant i de neste 2000 år uten særlig demokrati noe sted.

Gaius Julius Ceasar

Romerriket varte i rundt 1000 år, og er noe av det ypperste menneskelig sivilisasjon har skapt, men demokrati var det ikke – selv i republikktiden var ikke senatet folkevalgt – det var en elite Men effektivt var det, og den eneste perioden av tidligere tiders historie hvor det ble brukt mer ressurser på praktisk infrastruktur (veier og akvedukter) enn på det åndelige og det hinsidige (pyramider, templer og katedraler).

John I skriver under på Magna Carta

Man kan sikkert si at britenes Magna Carta av 1215 begynte en slags demokrati – det sikret en del adelsmenns rettigheter mot kongelig misbruk og utviklet seg etter hvert til mer allmenn gyldighet. Avgjørende betydning fikk ikke Magna Carta før på 1700-tallet da den ble inspira­sjonen til USAs konstitusjon.

Robespierre, Danton og Marat

Det var på 1700-tallet at det oppsto noe som lignet på demokrati – først ved løsrivelsen av de britiske koloniene i Amerika, så ved den franske revolusjon. Mens USA klarte å opprettholde sitt demokrati, gikk det svært dårlig i Europa. Der dukket eneveldet snart opp igjen, og Europas statsformer utviklet seg i bølger med tidvis totalitære styreformer.

Adolf Hitler

Først i vår egen tid (etter 1990) har demokratiske styreformer vunnet frem i det meste av Europa og i en del andre land. Etter 1945 utviklet Vesten, ledet av USA, «Menneskeret­tighetserklæringen», som gjerne presenteres som «universell» – den er i navnet akseptert av de fleste av verdens stater, selv om praktisering og etterlevelse varierer sterkt.

Tilbake til start:

Athens demokrati omfattet ”borgerne”, men Athensk borgerskap var begrenset til voksne menn som ikke var slaver og som hadde minst én Athensk forelder: Kvinner, slaver og de som drev manuelt arbeid var innbyggere, men ikke borgere. Bare 15 prosent av byens befolkning som hadde borgerskapsstatus og kunne delta i politiske prosesser.

Aristoteles spesifiserte ikke noen krav til de som skulle delta i politiske prosesser, men forutsatte at de var tenkende mennesker med livserfaring. Han mente blant annet at det var nødvendig med en nedre aldersbegrensning for politisk virksomhet:

Athen med Akropolis – bygget mellom 5020 og 400 f.k.

«En ung mann er ikke utstyrt til å bedrive politikk – han har ingen erfaring fra de handlinger som livet krever av en mann – de handlinger som utgjør grunnlaget for og substansen i diskusjonene. Unge men handler fortrinnsvis på grunn­lag av følelser fremfor fornuft, og ettersom handling på basis av praktisk erfaring krever bruk av fornuft, er unge menn uegnet til å drive politikk».

I det hele tatt inneholdt ikke det hellenske «demokrati» mye av de prinsippene Vestens moderne demokrati bygger på. Det er allikevel mye interessant å hente i Aristoteles’ betraktninger rundt mulige styreformer også i dag. De er samlet i hans verk “Politikk” fra 350-tallet fvt (Bok III kapittel 7).

Aristoteles’ seks styreformer

Aristoteles brukte innsamlet informasjon til å lage en liste over styreformer så klar og logisk at den ble brukt av statsmenn gjennom de neste 2000 år – helt opp til Renessansen. Han startet med å sortere styreformene i seks kategorier, først etter to hovedkriterier.

  • Kriterium 1 er antallet personer som styrer: En mann, noen få menn, eller mange.
  • Kriterium 2: er hvordan de som styrer handler, uansett hvor mange de er: handler de i egeninteresse, eller handler til beste for alle borgere?

«De styreformer som setter borgernes felles interesse først, er de riktige styreformene etter lov og rett, mens de som setter styrernes fordeler først er avvik fra det riktige, for de anvender overherredømme – mens staten er et partnerskap av frie mennesker»

Deretter lister han opp seks styreformer rangert fra best til dårligst:

  1. Monarki (av “mono” – én mann styrer til fellesskapets beste.),
  2. Aristokrati (av “aristo” (de beste) – noen få styrer til felles beste),
  3. Stat (Polity, av «poly» – mange styrer til fellesskapets beste)
  4. Demokrati (mange styrer i egen interesse)
  5. Oligarki (noen få styrer i egen interesse).
  6. Tyranni (én mann styrer i egen interesse).

Han mener at monarki er best, aristokrati nest best, deretter stat, med demokrati, oligarki og tyranni som mindre brukbare systemer. I den vestlige verden er vi vant med å rangere demokrati som den beste – kanskje eneste brukbare – styreform. Det gjør ikke Aristoteles (selv om han mener den er minst ille av de tre siste).

Med fellesskapets beste mener Aristoteles det beste for borgerne – det betyr ikke nødvendigvis for alle innbyggerne. Som beskrevet foran, regnet ikke hellenerne kvinner, slaver og manuelle arbeidere som borgere Dermed utgjorde hans «fellesskap» bare 15 prosent av inbyggertallet.

Når Aristoteles rangerer monarki som den beste styreform, er det under forutsetning av at monarken er en født leder som fra naturens side er forsynt med den klokskap, visdom og moral som kreves for å styre en stat – vi ville kalle det «opplyst enevelde». Slike ledere er født av god familie og undervist av kloke lærere. (Han berører ikke den viktigste ulempen ved enevelde – at menneskers karakter tenderer til å endre seg ved lang tid med stor makt.)

Aristoteles’ foretrukne styreform var nummer to – aristokrati. På samme måte som for monarki mener han at det er de fødte ledere som skal styre, men flere sammen i en begrenset gruppe har den fordelen at de kan komplettere hverandres egenskaper. Hans uttrykk «the chosen few» betyr ikke valgt av andre, men utvalgt av naturen.

Stat (Polity) er der hvor mange i samarbeid forestår styringen. Det sprer oppgavene på flere, men det krever mer koordinasjon og fremmer ikke raske og klare avgjørelser og disposi­sjoner. Fortsatt er forutsetningen at alle har fellesskapets beste som primært formål.

De neste tre styreformene betrakter han som uegnete, fordi alt dreier seg om hva som er det beste for den enkelte, ikke for fellesskapet.

I et demokrati blir hver enkelt av de styrende valgt av en gruppe borgere som har særkrav. Dermed må som den valgte fremme sine velgeres særkrav. Slik blir det kamp mellom egeninteresser – også om de som ikke er til fellesskapets beste.

I et oligarki er det de rikeste som styrer, og de vil alltid styre til eget beste. Alle stater har mange fattige og få rike – ettersom de rike alltid er få og de fattige alltid er mange flere blir det antallet styrende heller enn deres rikdom som er den synlige forskjellen mellom de to styreformene. Men det egentlige skillet mellom oligarki og demokrati går mellom hvorvidt de rike eller de fattige skal styre – ikke mellom de mange og de få.

Det var ulikhetene mellom de fattige og de rike som førte til konflikt mellom dem og forår­saket politisk ustabilitet i Hellas’ bystater, til og med borgerkriger. Aristoteles brukte mye tid på å diskutere disse to styreformene og hvorfor de alltid skaper politisk ustabilitet.

Aristoteles grunnprinsipp for liberalt demokrati:

Loven avgjør:

«Den som krever at loven skal avgjøre, anses for å be om at intellektet og det som er rett skal avgjøre, mens den som krever at menn skal avgjøre slipper dyret løs. Herav følger at lover er intellekt uten appetitt».

Det betyr ikke at loven er objektiv – den vil være påvirket av styreformen fordi loven reflekterer styresettets prinsipper, og er ment å lære opp borgerne til å støtte det bestående regimet. Men fordi loven er etablert på forhånd, er den upartisk, mens et menneske vil finne det vanskelig å motstå fristelsen til å dømme til egen fordel, hvilket fort leder til urettferdighet.

Oligarkene hevder at deres rikdom gir dem rett til makt og at dermed rett til å styre alene, mens demokratene hevder at det faktum at alle like frie gir hver enkelt borger rett til lik andel politisk makt. Fordi de fleste er fattige betyr dette at de fattige skal styre. Hver av disse to sidene har delvis feil og delvis rett.

Viktigst er at når styrende makt legges i hendene på menn i stedet for å tillegges lov og rett, vil det alltid oppstå desperate kamper om de enkelte embeter og deres fordeler. Uansett hvilken styreform som velges må lov og rett settes foran menns avgjørelser. Den som tar avgjørelser etter egne ønsker er en tyrann – det er også typisk for den type demokrati som hersker gjennom dekreter i stedet for i henhold til lov og rett.

Det er lite av disse prinsippene igjen idag:

Vår tids Demokratibegrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Enhver er sikret “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Det Vestens land og organisasjoner ikke vil snakke om:

Det er at grunnlaget for vår tids Demokrati er antikkens (europeiske) filosofi, videreutviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. FNs konvensjoner bygger egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet er viktigst. Det forutsettes også et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat.

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Demokratiet slik det presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden – a) Europa til Ural og Middelhavet,  b) Nord og Syd-Amerika og c) Australia Oseania,. Tilsammen utgjør de en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Egentlig er det vel ikke lov å spørre …

Om Menneskerettigheter

I det alt vesentlige er nåtidens demokratibegrep utviklet etter 1945, i kjølvannet av to ufattelig ødeleggende verdenskriger. Vi i Vesten fremstiller det som en verdensomspennende utvikling.

For å gjøre begrepet mer «universelt» utviklet ledende krefter i Europa og Amerika en Menneskerettserklæring og fikk dem vedtatt i FN. Den omtales og beskrives gjerne som én universelt akseptert lov

Virkeligheten er mer komplisert; FN’s erklæring av 10. desember 1948 med sine 30 Artikler på 8 sider inneholdt en rekke artikler som falt en del europeiske nasjoner tungt for brystet (blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering – Norge har derfor aldri ratifisert FN- erklæringen)

Resultatet var at FNs erklæring to år senere ble etterfulgt av den Europeiske Menneskeret­tighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den er ratifisert av alle EU- og EØS-land (som en av betingelsene for medlemskap).Senere har FN etablert flere konvensjoner son dekker spesielle deler av retighetene.

De viktigste menneskerettighetene er personlig frihet, næringsfrihet, organisasjonsfrihett og retten til å binde seg ved løfte eller avtale. I den vestlige kulturen regnes også retten til liv, ytringsfrihet, stemmerett, rettssikerhet og religionsfrihet som viktige menneskerettigheter. De fleste land har ratifisert avtalene – nesten alle med klare, protokollerte forbehold.

Det sies gjerne at Menneskerettighetene bygger på «naturretten» som universell rett. Det som Vestens land og organisasjoner unngår å snakke om er at «naturretten» er sprunget ut av antikkens (europeiske) filosofi siden antikken og utviklet i Vest-Europa fra 1700-tallet og videre. Både FNs og Europas konvensjoner bygger derfor egentlig på kristendommens moralbegreper og oppfatninger, der individets frihet vektlegges. I tillegg vises det klart at det forutsettes et tydelig skille tydelig mellom åndelige og jordiske verdier – mellom religion og stat..

Å hevde at dette er universelt akseptert verden over er pretensiøst og intolerant – det finnes trosretninger og religioner om mener noe helt annet. Grunnprinsippet om individets absolutte åndelige frihet – ytringsfrihet og meningsfrihet – er direkte i strid med moraloppfatninger i en stor del av verden.

Verdens religioner – sammenlign flateinnholdene med tittelbildet til artikkelen

Det virkelig merkverdige er jo at ingen stiller spørsmål ved om det er slik at Vesten – en minoritet på kloden (se nedenfor) – er utstyrt med en slags ufeilbarlighet som tilsier at det er VI som vet hva som er best for alle andre (slik vi jo mente før – i ca. 500 år)

Menneskerettighetene som presenteres i dag sammenfaller med oppfatningene i den vestlige verden – egentlig den opprinnelig kristne verden: Europa til Ural og Middelhavet,  Nord og Syd-Amerika og Australia Oseania, – som representerer en befolkning på 1,8 milliarder mennesker – en snau fjerdedel av verdens 7,5 milliarder mennesker Andre trosretninger og religioner er faktisk tre ganger så mange!

Vår tids Menneskeretts-begrep gir ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter uten reservasjoner eller forpliktelser (se også min artikkel «Rettigheter uten plikter»). Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.

Det sies ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – heller ikke om forpliktelser. Ikke noe om et minimum av kunnskaper. Uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt analfabeter, får dermed lik rett til å delta i vitale avgjørelser uten de har anelse om konsekvensene og uten noe som helst ansvar for resultatet.

Hvorfor spør ingen om det Vi mener – vi i Norge og Vesten – egentlig er den endelige sannheten?

Er det helt sikkert at det vi kaller Demokrati er det beste for alle i Verden?

Er det virkelig slik slik at de som allmennheten velger til å styre egentlig er de beste til å styre?

Jeg bare spør …

Min venn Odd

I en lang periode  av min barndom og ungdom – i over seks år – var
min klassekamerat Odd Bakke min aller beste venn – –

Etter at min familie måtte flykte til Norge fra den blodige spanske borgerkrigen i 1936 –  min far og mor, min søster Aina (13), min bror Dag (12) og jeg (5) – bodde vi bodde først i Oslo-området til 1940. Men da 9. april 1940 satte en stopper for vår retur til Spania – havnet vi i stedet i Fredrikstad.

FREDRIKSTAD

Aina begynte på handelsskole og Dag fullførte middelskolen. Jeg skulle egentlig gått på St. Croix skole 200 meter hjemmefra. men der var det ikke plass, så jeg måtte gå tredje klasse – 1940-41 – på Østsiden skole – på are sia ælva – med ferge frem og tilbake over elven hver dag.

ODD

Først i fjerde klasse- fra høsten 1941 – havnet jeg der jeg geografisk hørte hjemme: på St. Croix skole – der havnet jeg i fellesklasse. I fjerde felles gikk også Odd Bakke – vi ble ikke bare klassekamerater, men også beste­venner gjennom de neste seks årene. Vi var helt jevngamle på noen uker nær.

Odd bodde på Dampskipsbryggen nede ved Vesterelva. Faren var tanntekniker og hadde kontor og bolig i ett. Odds vesen og fremferd gjorde at de aller fleste likte ham, hans venners foreldre syntes om ham – han var populær.  

I femteklasse fikk vi Borg Moum til klasseforstander – vi forgudet ham – han hadde en utrolig sans for å få det beste ut av hver av oss, og forsto guttungers sterke behov for rettferdighet og lik behandling. Han beholdt vi hele resten av folkeskolen – ut syvvedndeklasse.

Sammen var sikkert Odd og jeg bøllete av og til – men skoledisiplinen den gang var svært mye strammere enn i dag.

Den Gule Anstalt – to-skifts skole

Den Gule Anstalt

På St. Croix ble det bare to skoleår. Sommeren 1943 tok tyskerne over skolen med gymsaler og alt til innkvartering for Organisation Todt – arbeids­bataljonene med de kanelbrune uniformene – de besto mest av eldre menn over militær tjene­stealder, og drev hovedsakelig med å bygge forsvarsanlegg. Seiersten skole på den andre siden av byen ble også rekvirert av tyskerne, og både Seiersten og St. Croix ble overført til Den Gule Anstalt som inntil da hadde det vært byens middelskole og gymnas.

Realskole- og gymnasklassene ble flyttet til provisoriske lokaler andre steder (den gang fortsatte bare en knapp tredjedel etter folkeskolen). Min søster Aina og min bror Dag var begge ferdig med realskolen og ble ikke berørt – Dag hadde fått jobb som læregutt på Bjarne Aas’ Båtbyggeri på Isegran.

For meg gjorde ikke flyttingen mye forskjell på skole­veien, men skoledagen ble dramatisk endret:  Fra høsten 1943 gikk St. Croix og Seiersten vekselvis formiddagsskole 0830-1330 og ettermiddagsskole 1400-1900 (de byttet på hvert halve skoleår) de neste to skoleårene – helt til og med våren 1945.

Erteris

Odd og jeg hang sammen som erteris fra 1941 og gjennom hele krigen så og si hver dag.  Han hadde halvvoksen sykkel med bagasjebrett, og vi tandemtråkket mens jeg satt bakpå – jeg tror aldri Mor skjønte hvordan det hadde seg at jeg raserte overlæret på skoene mine fortere enn sålene.

Og så hadde Odd rattkjelke med wire­styring – gjevt! Vintrene var jo kaldere da enn nå, de fleste gater var uasfalterte, salt på gater og veier hadde ingen funnet på ennå, og strøing (med aske – ikke sand) var bare på fortau. Det ble mye hålke og aking av det.

Familien Bakke hadde hytte på toppen av Slevikfjellet rett opp for bryggene – mens vi bodde alle somrene på «Bråten» som lå på motsatt side av Slevikkilen, bortenfor Nesteng og Uteng.

«Bråten»

Bråten – Eilif foran

Vi hadde leid «Bråten» av familie helt fra juni 1937. Det var tante Blancas hus. Det ble til at vi leide stedet år etter år, og dermed ble det vårt egentlige faste holdepunkt i tilværelsen – de neste ni årene var vi der hver sommer.

Det var Hartvig Andersen (Mors og Fars «onkel Hartvig») som hadde vunnet en utlodningshytte rundt 1925 – den ble satt opp på en av det som opprinnelig var en av onkel Karls mange tomter, et bortgjemt tun like ved Uteng (Karl eide jo alt fra Uteng rundt Mærrapanna, Sandbukta og Hankøsundets østside forbi Miramar, inkludert alt som i dag er friområder).

Da onkel Karl døde i 1922 tilfalt tomtene døtrene Karla og Blanca, og det be en av Blancas tomter som «Bråten» ble oppført på og til sist tilfalt henne (Blanca (de Murrieta). Huset var på halvannen etasje, av maskinlaftet tre-toms plank uten ytterpanel – datidens ferdighus – gissent, så det trakk og pep gjennom veggene over alt. I loftsetasjen var det to soverom til oss ungene.

Steinbrygga

Det var kort vei over knausene til en gammel steinbrygge i vestre Slevikkilen. Den stakk ut i sjøen mot Jettøya på utsiden av veien fra Uteng til Breidablikk. Breidablikveien – drøyt to kilometer lang – fikk onkel Karl bygget like etter første verdenskrig – etter sigende av to mann på tre år for 5.000 kroner.

Fra Rørvik-veien ved Nesteng snor denne gamle veien seg innenfor jordet til Uteng, langs sjøen rundt hele neset (forbi steinbrygga), over gjørme­stranda innerst i Ramseklobukta, gjennom Ramseklo gård (nå borte – det er parkeringsplass der i dag), langs kornåkeren og inn i skogen til Breidablik.
Veien finnes fortsatt, men trafikken til Mærrapanna går i dag på den nye bilveien som går opp kloven og tvers over tunet til det som en gang var Bråten.

Ramseklo Gård høsten 1940 – veien oversvømmet

Akkurat som veien, var steinbrygga bygget av digre steinblokker hugget ut av fjellet like innenfor veien; det var et slags steinbrudd. Fiskeren Thorvald Ramseklo hadde snekken sin der, og da far kjøpte en pram, ble det vår båtplass også.

Like utenfor steinbrygga lå det et sunket vrak – en tidligere «lørje» – som var pill råttent. Hele bukten over til Jettøya og vestover var full av ålegress, og grunnet sterkt helt inn i Ramseklo-bukta der det var bare gjørme. I dag er det mudret og anlagt en privat marina i bukten, og Ramseklo gård med åkre er i dag parkerings- og opplagsplass.

Sjekta til Bakke

Bakke hadde også en sjekte – tung og treig, men solid, med mastetofte med hull i, mast og luggerseil som de opprinnelige Oslojollene. Seilet var altfor lite til den tunge båten, så det måtte stiv kuling til for å få noe fart på beistet. Men det var jo en innebygget safety i det som nok var tilsiktet.

Før vi lærte å svømme, hadde vi alltid svømmebelte (redningsvest for barnebruk hadde ingen funnet på enda). Så snart vi hadde lært å svømme, var det slutt på mas om redningsvester eller andre flytemidler, og ingen seilbåt var utstyrt med gjerde rundt hele båten slik som i dag. Til tross for at datidens utstyr var mye dårligere enn i dag, var det ikke noen høyere druk­ningsfrekvens.

Odd og jeg rodde og seilte og utforsket hvert eneste skjær og sund og hver en krok og fjellsprekk mellom Oksrød og Vikane. Spesielt spennende var surfing med den tunge sjekta på brenningene på utsiden av Stensholmen når det blåste som verst – det var en trang passasje mellom holmen og et stort skjær, det var bare et spørsmål om timing. Vi lærte i hvert fall å seile, og vi lærte respekt for vind og sjø.

Her er jeg med min mor i 1944 – ikke noe overflødig fett …

Gutteliv under krigen

Det er skapt mange myter om hvor vondt vi hadde det i Norge i krigsårene. Sett fra en guttunges synspunkt hadde vi det imidlertid ganske fint. Det var fordi det som var savn for voksne savnet ikke vi. Alle de spesielle forholdene med forbud og restriksjoner som ble opplevd av våre foreldre som vanskeligheter ble ikke opplevd slik av oss – det var slik det var: En del av hverdagen.

Riksvåpen uten krone …

Det var streng rasjonering og lite mat, men vi hadde jo ikke luksus­vaner fra tidligere liv, og det at vi ikke hadde hverken sjokolade, kaker eller godis av noe slag var ingen lidelse. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Brød var svart. Loff krevde diagnose for mavesår. Den viktigste maten vi spiste var havregrøt – på vann, ikke melk. Den spiste vi med svart sirup oppå (lagt i intrikate mønstre). Det ble etter hvert til en livrett, som vi ville valgt foran bløtkake om vi hadde hatt valget. Egg var en ukjent luksus.

Vi fikk mangelsykdommer etter hvert, og det var selvsagt ubehagelig, Særlig brennkopper var plagsomt – tett i tett med små kviser med gule topper bredte seg fort ut på huden rundt sår og skram­mer. Til gjengjeld hadde vi utmerket tannhelse – tannleger og oppdragere har mast i alle år siden om hvor gode tenner vi hadde da det ikke fantes søtsaker og lite sukker i husholdningene

Krig

Tyske soldater marsjerte daglig taktfast gjennom gatene mens de sang «Hailí Hailå», «Lili Marlene» og «Wir Fahren Gegen Engeland». Det gjorde oss lite – det ble en naturlig del av bybildet. Alle tanksperringene – tometers granittmurer tvers over gaten med en meter pas­sasje ved husveggen – var utfordringer på sykkel: Full fart inn i passasjen, med flekte knoker som straff for å bomme.

Det var høye bøter for dårlig blending …

Utendørs var det bekmørkt hele natten på grunn av den tette blendingen – det var høye bøter for å slurve med den – det var vanskelig å navigere unntatt i måneskinn. Det gjorde at all nattlig utendørsaktivitet ble mye mer spennende enn i dag, og det var mye lettere å stikke av hvis man hadde gjort noe galt. Tyske vaktposter ved forlegninger og luftvernstil­linger kunne være lette på avtrekkeren, men de visste vi jo om.

Milorg var ikke særlig aktive i våre trakter før 1944. Det var først høsten 44 og vinteren og våren 45 at det virkelig smalt – som natten til 15. mars 1945, da alle broer og tunneler mellom Oslo og Halden ble sprengt. Det førte til portforbud om natten og skuddvillige tyske vakter overalt.

Rasjonering

Rasjoneringen var basert på klippekort med merker, forskjellige kort for forskjellige matvarer. «Forsyningsnemda» var midtpunktet for alt.

Rasjoneringskort 1940-1953

Uten kort fikk man ikke kjøpe noe. Rasjonene ble mindre etter hvert, helmelk og hvitt mel var det bare spedbarn og folk med magesår som fikk. Fra 1943 var min bror Dag tungarbeider, og fikk kjøttrasjon – hans ukentlige kjøttdeig blandet Mor opp så det rakk til kjøttkaker til hele familien en gang i uken. Annet kjøtt så vi ikke – det var det fisk i alle fasonger.

Det var min betrodde oppgave å hente fisk hos Thorvald Ramseklo om vinteren. Slevikbus­sen, en gammel 20-seter Reo Speed Wagon med tregass-generator (fyrt med knott av oretre), gikk bare til Slevik om vinteren, så jeg måtte traske med ryggsekken de to kilometerne til Ramseklo og hente det han hadde. Derfra kom Thorvalds udødelige uttalelse: ”Likær’em ente lyr, er’em ente sultne …” Jeg har hatet all fisk i alle år etterpå – det har bare delvis gått over.

Det var som sagt havregrøten som reddet alt – håbrann som lyste i spiskammeret om natten eller kålrabi a la rype spilte ingen rolle så lenge vi hadde havregrøt. Brød ble vi delvis vennet av med – det som gikk under den betegnelsen var så svart og surt at det aldri mugnet.

Uslig øverst – Quisling nederst

Ellers var vitsemakeri populært under hele krigen, og mange finurlige ordstillinger ble utviklet for å lage skjulte meninger. En av de mindre tilslørte var navnet på de minste sedlene (enkronen ble ikke degradert til mynt før ut på 50-tallet), så enkroneseddelen ble døpt til ”Usling” og tokroneseddelen til ”Quisling”: To uslinger på en Quisling.

Stalingradvinteren

Vinteren 1942-43 var en av Euro­pas kaldeste noen sinne, med en eviglang kuldeperiode – fra nov­ember til mars. Elvebyen Fredrik­stad har normalt moderate vinter­temperaturer, men den vinteren sank grade­stokken til minus 28 i januar. Alle nyheter var dominert av det enorme slaget om Stalin­grad, og den vinteren ble hetende «Stalingrad-vinteren» blant alle som opplevde den.

En tysk funksjonær bodde i sam­me bygget som oss i Dronning­ensgate – han abonnerte på «Deutsche Zeitung in Norwegen», en tyskspråklig avis som ble utgitt av Wehrmacht. Den lå foran inngangsdøren til bygget hver morgen, så jeg så den når jeg gikk til skolen.

Jeg husker helt tydelig min reaksjon den morgenen den 3. februar 1943, da jeg så Deutsche Zeitung på trappen med overskriften i fete typer: «Stalingrad ist gefallen!». Virkningen på oss alle, store som små, var enorm. Selv om britene hadde hatt fremgang i Nord-Afrika i oktober, og USA hadde invadert Nord-Afrika i november, hadde følelsen av tysk overmakt dominert helt frem til da.

Da Far kom fra jobben på SMV på Greaker den dagen, sa jeg til ham: «Nå har det snudd – nå vinner vi!». Han smilte og sa: «Det ser slik ut – vi får se …» Jeg var 11 år.

Stalingradvinteren førte til at Fredrikstad ble fullstendig innefrosset – det var tykk is både på Vesterelven og Østerelven. Arbeiderne på FMV gikk til og fra jobben over isen mellom Seiersten og Kråkerøy, og bilfergen mellom Øst- og Vestsiden måtte ha isbryter kontinuerlig – ut i februar var det lastebiltrafikk over isen …

Vesterelven tilfrosset 1943

I Dronningensgate måtte vi stenge av stuen – hele familien holdt til i spisestuen. Der hadde vi en skikkelig støpejernsovn som gikk best med koks, men det var det mangel på, så det ble vedfyring, med tilhørende hyppige turer ned i vedkjelleren for å klyve kubber. Det var ved som var hovedbrenslet i hele byen. Hele den store tomten ved St. Croix skole – der brann­stasjonen ligger i dag – var fylt av enorme stabler med trestammer, og kappsagene gikk så å si dag og natt.

Matauk

Krisetider krevde matauk, og i fjellsprekkene rundt Bråten utviklet Mor etter hvert omfat­tende kjøkkenhaver. Alt mulig ble dyrket der – til og med nypoteter. Hoved sensasjonen hvert år var gresskaret: Hvor stort ville det bli? Det ble noen gigantiske eksemplarer som Mor syltet og vi brukte vinteren gjennom. Vi hadde ikke kjøleskap og frysing var ukjent den gangen, så det var hermetisering på Norgesglass i lange baner – agurker, sukkererter, bønner.

Sandbukta – fiskeplass

Dag var den oppfinnsomme og netthendte, så han lagde snarer som vi satte ut i skogen ut mot Mærrapanna – senhøstes ble det mange fete troster som havnet på familiens middagsbord. Om høsten var det sopp for alle pengene. Vi hadde en diger plansje på veggen som vi brukte til å identifisere sopptypene og styre unna de farlige. Mor hermetiserte sopp av alle typer.

Blåskjell

Vi drev minimalt med fisking, annet enn den helt uproduktive abborfiskingen ved stein­brygga. Det å sitte der med snøret i handa og vente på napp (som aldri kom) var ikke noe for oss. Sjømat var blåskjell og atter blåskjell, unntatt etter isvinteren 1942-43 som renskurte alle svabergene for skjell.

Blåskjellfråtsingen fikk imidlertid en brå slutt sensommeren 1944. Det var velkjent at bare blåskjell som vokste på stein var spiselige. Men en dag fant Odd og jeg en diger klase velvoksne blåskjell på en bryggepåle i Utengbukta. Fristelsen ble for stor, og vi dro klasen opp til Mor på Bråten uten å si hvor vi hadde funnet den. Mor renset alt omhyggelig og stelte til blåskjellgryte med løk – et herremåltid. Odd overnattet hos oss på Bråten den kvelden.

Ut på natten våknet vi begge av forferdelig magevondt, og spydde og brakk oss hele natten Mor var heldigvis OK, for hun hadde ikke spist noe – vi hadde vært for grådige – men vi var døden nær, syntes vi (og helt uskyldig var den toxinforgiftningen slett ikke – vi var heldige). Det ble slutten på blåskjellspisingen for Odd og meg i flere år fremover.

Svenskesuppen

Kostholdet for skoleelever ble bedre da svenskesuppen kom. Litt krigshistorie er nødvendig i den sammenhengen. Det «nøytrale» Sverige var svært tyskvennlig frem til og med 1942 – de lot tyske troppetransporter rulle uhindret gjennom Sverige, og leverte jernmalm, stål og kulelagre til Hitler så lenge de trodde at han ville vinne.

Den troen fikk en støkk i desember 1941 da USA kom med i krigen, og all tro forsvant da tyskerne tapte Stalingrad. Da fikk Sverige det travelt med å endre profil, og startet et stort suppeprogram, med kjøkken som leverte suppe til norske skolebarn tre dager i uken fra høsten 1943.

Svenskesuppe – min tegning

Svenskesuppen kom i to varianter: Hav­resuppe (laget med melk), og ertesuppe, det vekslet annen hver gang. Hver elev måtte ha med egen bolle eller stort krus, og hvert store-frikvarter kom det store spann med varm suppe som læreren øste opp med slev. Begge variantene var ganske gode så lenge suppen var varm, og det var lov å få to ganger.

På min egenhendige tegning ovenfor ser det ut som tvangsforing, men det var det ikke – det var høyst frivillig. Det var ikke bare snakk om foring av sultne barn – svenskesuppen var et kosttilskudd som førte til sterk reduksjon av mangelsykdommene hos barn.

Uten radio eller annen underholdning tilført utenfra ble det et trivelig innendørs familieliv. Det hendte rett som det var at flyalarmen gikk, særlig sent på kvelden. Parolen var at man skulle gå ned i tilfluktsrommet i kjelleren så fort alarmen gikk, men det gjorde vi aldri.

Det falt aldri bomber i Fredrikstad annet enn bombene på Guldbergsiden 9. april 1940, men så snart luftvernskytset satte i gang var det risikabelt å ferdes utendørs på grunn av splintregnet fra granatene som eksploderte i høyden.

Sprengstoff

Den delen av året vi ikke bodde ute på Bråten, hadde vi guttene to tilholdssteder: Gutteværelset i Dronningens­gate, som Dag og jeg delte og brukte som verksted, og uthuset til Bakke på Dampskipsbryggen. Det ble til at disse to stedene var tenketanken vår. Broder Dag var jo syv år eldre enn oss, men ble ofte involvert i prosjektene våre fordi han kunne så mye mer og var så mye flinkere og hendigere.

Min bror Dag

Derfor ble det ofte slik at Odd og jeg fant på de gale tingene, mens Dag perfeksjonerte og effektiviserte dem slik at de ble mye farligere. Et eksempel var kanonen vi laget. Vi var levende opptatt av krutt og sprengstoff (vi levde jo med krig rundt oss på alle kanter), men ettersom krutt var utilgjengelig, måtte vi lage det selv. Alle visste at ugressalt (natriumklorat – et hvitt krystallisk pulver som gikk ut av bruk på 50-tallet) hadde potens.

Ugressalt var ekstremt brannfarlig, og blandet med organisk materiale ble det eksplosjonsfarlig Det verserte mange gale og ville råd om hvordan man kunne lage smell med ugressalt: Blandet med kullstøv ble det ganske likt svartkrutt, men vanskeligere å antenne og vanskelig å bruke som kanonladning. Dag lærte oss om forladninger og å bruke lite krutt – det gikk adskillig bedre. Vi laget en kanon på en meter av halvannentoms vannrør med biter av kosteskaft som kuler – vi klarte 30-40 meter.

Raketter

Men så begynte vi med raketter – vi fant at hvis vi løste ugressalt i vann og dyppet papir i det og tørket det, så brant det aldeles jævlig, og hvis vi puttet det i papprør så var det et kraftig drivstoff. Egentlig var det nitrocellulose – skytebomull – vi laget. Men slik kjemisk infor­masjon hadde vi ikke peiling på. Vi produserte dette i store mengder på gutterommet, og klarte å sende raketter ganske høyt med det drivstoffet.

En dag vi prøveskjøt raketter på en tomt like ved, ble vi oppdaget av en politibetjent, som dro oss og rakettene båre inn til vakthavende politi, som kryssforhørte oss grundig om hvordan vi hadde laget dem – han ville til og med vite hva sags lim vi hadde brukt for å lage rakettrørene. Det endte med at han tilkalte Far, som klarte å berolige vakthavende. Betjenten beslagla imidlertid rakettene våre. Da vi gikk, så vi at han puttet dem i støpejernsovnen på kontoret sitt. I alle år var Fars favoritthistorie – han var overbevist om at det må har blitt skikkelig fart i ovnen da de tente den opp senere.

Vi prøvde dette stoffet tettpakket som kanonladning, med tennhull a la Hornblower og gravde ned kanonrøret i blomsterbedet til Bakke – det gikk som det måtte gå – kanonen ble sprengt i fillebeter, og det ble et stort hull der Bakkes blomsterbed hadde vært. Vi lå klokelig i dekning under eksperimentet, så ingen ble skadet. Men etter hvert ble det vanskeligere å finne øvelsesfelter – smellene ble svært kraftige – dessuten var det et problem at Værnemakta – Wehrmacht – ble urolige av høye smell. Det begrenset virksomheten vår.

Lesing

Både Odd og jeg likte å lese, og lånte bøker på Fredrikstad Folkebibliotek, der vi satt i lange perioder på den voksne lesesalen. Der fant jeg blant annet Universitetets 1920-utgave av Homers Iliaden, oversatt til norsk fra det originale gresk av professor P. Østbye, helt i samme stil og metriske versefot som originalen. Der leste jeg historien om beleiringen av Troja og tvekampene mellom Hector og Akilles og begges endelikt. Det førte til at jeg gikk og deklamerte lange avsnitt i klassisk versefot – det minner litt om norrønt kvad. Det er mer blod og gørr i Iliaden enn man finner selv i de blodigste av dagens actionfilmer.

Forlokkende Sverige

Da krigen nærmet seg slutten, ble det mer og mer populært i grensefylkene å rømme til Sverige. Ikke bare blant voksne – utover ettervinteren 1945 forsvant flere og flere av elevene på skolen. I Sverige ble de godt mottatt og fikk alt de trengte og mere til. Det ble til slutt en slags motesak. Det ble to forsøk på meg.

Første forsøk var i oktober 1944. Planen var å gå til fots til Svinesund, lage en flåte og padle over til Sverige om natten. Vi var seks stykker som kom oss til Skjeberg og videre til Berg, og startet marsjen mot Svinesund. Men så begynte det å regne, og ble vi litt etter litt færre og færre. Til slutt bare var vi to igjen – vi kunne ikke lage flåte alene, så vi måtte snu vi også, mens vi bannet feigingene opp og ned. Vi var tilbake før Mor hadde oppdaget noe.

Den andre gangen – i april 1945 – var det bedre planlagt og vi var bare tre. Av hensyn til Mor hadde jeg etterlatt meg et brev der jeg sa hva vi hadde lagt ut på. Da hun fant brevet (litt tidligere enn jeg hadde beregnet) ringte hun prompte til politiet. De sendte ut en patrulje fra Skjeberg, som fant oss fort, og vi ble kjørt med eskorte til politistasjonen i Fredrikstad (som da lå i Dronningensgate 1, bare 100 meter fra vårt hus). Etter avhør og strenge formaninger ble vi sluppet ut. Det var det jeg fikk igjen for å vise hensyn …

Andre kamerater

Odd og jeg hadde andre kamerater også:

  • Kjell Gundrosen kom fra svært trange kår (bodde i Bryggeriveien), veloppdragen og høflig, alle mødre syntes han var aldeles prektig. Han ble helikopterflyger i Forsvaret da han ble stor (de små Bell-boblene), men ble senere lærer.
  • Min tremenning Jan Bérard-Andersen, som bodde i Bydalen – på Somrene var han på Miramar, onkel Hartvigs sommersted ved Hankøsundet.
  • Sofus, som i grunnen var litt tafatt, og ikke gjorde mye av seg.
  • Hansemann var foreldreløs og bodde hos forskrekkelig religiøse onkel og tante nede i Storgaten. Han fikk aldri lov til noen ting, og hadde konstant dårlig samvittighet (det var han som vervet meg til barnelosjen «Vårblomst» – en gren av IOGT – for å få en premie).
  • Jan Karlsen bodde i St. Olavsgate. Mor fattet fort at det var noe galt med ham (før vi andre fant ut). Alt han ble med på utartet straks til kaos og ugreie. Senere kom det frem at han var bortsatt til pleieforeldre fordi hans far var en kjent skapsprenger som sonet en fengselsstraff. Eplet og treet etc.
  • Per Liland var vår klassekamerat en stund, han var en pøbel fra han var liten, og dårlig likt av alle – selv om drapsdommen han fikk i 1970 var et justismord, var og ble han et utskudd.

Freden

8. mai 1945 brøt freden løs. Det første jeg opp­levde den dagen var scenen utenfor politi­kam­meret – som nevnt var det bare 100 meter unna – jeg stakk rett dit så fort jeg kunne.

Milorg i Folkets Hus

Hva er det jeg får se på trappen? Jo, det var sekretæren til nazipolitimester Wergeland, han som bare uker tidligere hadde sittet bak politimest­eren og hakket ned vår forklaring på maskin mens politimesteren formante oss etter rømmingen – han sto nå på trappen med RP armbind og Stengun: Han var den nye politimesteren!

Det var en fantastisk dag. Alle var helt ville og hoiet og skrek av glede – men heldigvis var det ingen utskeielser. Milorg var tidlig ute og besatte Folkets Hus og politistasjonene, og startet arrestasjoner av nasister og tyskertøser med en gang. Det var det folk ville se, og dermed ble de roet ned. De mer enn seks tusen tyske soldatene i forlegningene i og rundt Fredrikstad holdt seg heldigvis i ro, Tre tusen russiske krigsfanger bak piggtråd på Brakkesletta i Gamlebyen ble ikke sluppet ut, og fikk fortsatt mat av tyskerne.

Plakater fløt rundt over alt: ”Vår Kamp er Kronet med Seier! – Ro, Verdighet, Disiplin!” med fete typer – det var meldingen, og alle de nye lensmenn og ordførere i Østfold var listet opp. Den plakaten har jeg i glass og ramme på veggen en dag i dag.

Arrestasjoner som underholdning

Milorgs arrestasjoner var storartet underholdning – alt som kunne krype og gå var ute for å se på. Heldigvis var alt godt organisert, slik at ting fore­gikk på sivilisert vis, men noe snauklipping av kjente tyskertøser forekom det der Milorg var sent ute, og rundt stornasistenes boliger var det en del hoing og tilrop. Folk hadde fortsatt stor respekt for Wehrmacht og Gestapo, og det var ingen som provoserte dem. Til gjengjeld løftet ikke tyskerne en finger, og lot Milorg i fred.

Arreststasjoner 8. mai

Jeg var i grunnen litt skuffet da jeg fant at min bror Dag ikke bar armbindet til Milorg, han var jo 21 år, og jeg hadde vel et lønnlig håp om at han var med, men nei. Heller ikke Far var involvert. Jeg slo meg til ro med at begge jobbet på SMV, som drev med skipsreparasjoner, så var det vel lite de kunne gjort. Ellers var ble jo gud og hvermann med i Milorg de siste par månedene, da tyske tropper forlot Norge (bl.a. via Fredrikstad) i en tett strøm, og alle så at det var safe – men altså ikke Far og Dag.

Far var en mann som ikke lot seg feie med av begeistringens rus – i Spania hadde han nok sett for mye av hvordan totalitære makter opererer til å risikere liv og familie.

Aina hadde heller ikke vært involvert i Milorg, men fra morgenen av 8. mai kastet hun seg med stor entusiasme inn i tjeneste som lotte for Milorgs stab i Folkets Hus. Det varte en god stund, i hvert fall ut juni. Mor var veldig bekymret over at hun jobbet lange dager og kom sent hjem – ikke på grunn av arbeidet, men at hun var midt oppe i en haug med unge menn hele tiden. Mor sukket lettet da det var over.

17. mai 1945

Stemningen hele den våren var helt utrolig – 17, mai 1945 sitter spikret hos de fleste som var med – det lille brennevin og desslike som fantes gikk med 8. og 9. mai, så da 17de kom var det tørt. Ikke noe fyll, bare glade mennesker over alt – alle jublet og sang. «Norge i Rødt Hvitt og Blått», «Seier ’n er vår», «Anne Malene» og slikt. Rasjoneringen var akkurat like streng og varemangelen like følbar, men det gjorde liksom ikke så mye lenger.

Men krigen var jo ikke slutt. Selv om vi hadde britiske og amerikanske soldater rundt oss, raste Stillehavskrigen fortsatt, og varte ennå tre måneder til. Det var ikke før i august at atombombene fikk stillheten til å senke seg – på mer enn en måte. Jeg husker dagen helt spesielt. Jeg var ofte på Miramar hos onkel Hartvig den sommeren, og onkel Hartvig hadde en super sjekte som min tremenning Jan og jeg rodde tomanns, på hver vår tofte, i rasende fart til og fra landhandleren i Rørvik.

V-J Day

Akkurat den onsdagen var Jan og jeg hos kjøpmannen og hentet dagens forsyninger og gårsdagens aviser fra Oslo. Kjempebokstaver forkynte at USA hadde tatt i bruk et nytt, fullstendig knusende våpen og utslettet den japanske byen Hiroshima i én smell. Ingen forsto vel akkurat da hva det virkelig var, annet enn at det var uhyggelig, og at det var slutten.

Onkel Hartvigs Miramar ved Hankøsundet var bare en halvtimes rask løpetur fra vår nye hytte – Tibidabo – der vi hadde flyttet inn akkurat den våren, 1945. Onkel Hartvig, egentlig min grandonkel, min bestefars bror, men vi kalte ham bare onkel. Hans franske kone Marguerite, født Bérard, – deres barnebarn Liv og Eva og Jan og René og Pierre het alle Bérard-Andersen.

Jeg hadde en litt spesiell stjerne hos onkel Hartvig etter mine-affæren i 1944. En høstdag fant jeg en stor jernbøye på stranden ved Miramar. Onkel Hartvig og jeg ble enige om å dra den litt opp på stranden, så vi stakk onkel Hartvigs spaserstokk gjennom et øye i toppen og halte og dro. Da onkel Hartvig ringte til politiet og meldte fra om funnet, kom det i en fart tre tyske marinefolk i en minejolle fra Kriegsmarine Hafenkommandatur i Fredrikstad. De dro ”bøyen” ut på Orholmen og sprengte den så det ristet i hele Hankøsundet.

Speideren

I mai 1945 ble Odd og jeg valgt ut av de gamle speiderlederne til å bli med i det første kull patruljeførere som skulle gjenoppbygge Speideren i Fredrikstad etter krigen. Odd havnet i 1. Fredrikstad speidertropp mens jeg havnet i 6. Fredrikstad speidertropp – det var den første av flere atskillelser Men det var spennende, morsomt og disiplinerende. Jeg ble patruljefører i 6. Fredrikstad i 1945-46.

Jeg vet ikke hva Speideren driver med i dag, men den gangen var det i hvert fall lærerikt, og mye av det kom meg til nytte kort tid etter. Alt om knoper, tau og spleising, kart og kompass, navigasjon, livredning, førstehjelp etc. 3-grad, 2-grad, 6-merkersnor og 12-merkersnor – vi ble kjørt gjennom med ekspressfart, og endte opp med 1ste-graden.

Det negative var det stadige religionsmaset – det var normalt ikke noe problem i Speideren (i motsetning til i KFUM-speiderne). Som patruljefører måtte jeg be speiderbønnen ved hvert patruljemøte, men de fleste patruljer blåste i det. Imidlertid var troppssjefen for 6. tropp en svært troende person som insisterte på salmer og bønner i tide og utide – det tok mye av gleden ut av det hele.

Etter alt fredskaoset våren 1945 tilbrakte Odd og jeg en normal sommer i full aktivitet, og seilte regatta med en Oslojolle. Vår familie hadde akkurat flyttet inn på vår nye hytte på Lensmannsfjellet ved Rørvik, Tibidabo, og vi semaforerte til hverandre fra hyttetakene hver dag.

Adskillelsen fortsetter

Odds og mitt nære vennskap var tett helt til høsten 45, da vi begynte på realskolen. Der fant man ut, i et utslag av uendelig visdom, at vi skulle fordeles til hver vår klasse – Odd ble plassert i 1a og jeg i 1b. Det gikk ikke lenge før vi fikk nye venner på hver vår kant – Odd med klassekameratene Arntzen-brødrene i Bydalen – og vi drev vel gradvis fra hverandre.

Grimstadjoller

Sommeren i 1946 var jeg mere sammen med min tremenning Jan og seilte regatta med hans nye Grimstadjolle GJ 110 ”Mickey”

Realskolen

Fra og med første real vantrivdes jeg på skolen. Klassene vi hadde gått i de siste årene på folkeskolen ble brutt opp, og elevene ble spredt rundt uten mål og mening. Samtidig gjorde andre undervisningsmetoder og lærebøker livet vanskelig (de gamle ble gjeninnført for å få vekk de nasistiske).

En del av lærerne – de som hadde vært om ikke nasister, så i hvert fall medløpere under krigen, ble fjernet og de som erstattet dem var ikke alltid av beste kvalitet– mange gamle metoder ble børstet støvet av og gjenopplivet. En av årsakene til elendigheten var at den nye realskolen begynte etter den første skoleferien i fredstid – krigen hadde sluttet akkurat da mitt siste folkeskoleår var fullført. Det var nasjonalpsykologisk nødvendig å feie ut alt som var innført av nasistiske skolesystem i de foregående fem årene.

Tyksboken vi brukte fra 1942 til 1945

Det skjedde med hele det undervisningssystemet for tysk (vi hadde hatt tysk fra og med femteklasse). Under krigen hadde vi samme system som i Tyskland – et betydelig bedre system enn det gamle norske fra 1920-årene – men det måtte ut fordi det var nasistisk. Det var forståelig, men ikke særlig effektivt. Til og med regel-ramsene i grammatikken var forskjellige fra det vi hadde lært før. Dermed gikk alt på tverke.

I tillegg utviklet jeg på den tiden en ganske sterk opposisjonstrang og opprørsånd, og hadde lett for å hisse meg opp og utfordre lærerne. Det første året på realskolen, 1945-46, gikk allikevel noenlunde bra, kanskje takket være Speideren. Det andre året begynte skjevt, men enda en ny lærer.  frøken Bertel – «Bertela». Hun var en gammeldags tyrann uten fnugg av pedagogisk innsikt; tysklærer av puggeskolen med utenatlekser som hovedmetode.

Mønstringskontoret

Jeg hadde ennå ikke fylt 15 år. Jeg hadde ingen dåpsattest – den var tapt i den spanske borgerkrigen – så Far skrev en erklæring når det var nødvendig. Nå skrev jeg selv en erklæring om hvem jeg var og en tillatelse til å mønstre ut, på Fars brevpapir og undertegnet med hans navn, dro ned på Fredrikstad mønstringskontor og registrerte meg som hyresøkende førstereisgutt.

Passfoto oktober 1946

 Jeg gikk i spenning i to måneder og stakk nesen innom Mønstringskontoret annenhver dag. Endelig fikk jeg et tilbud, messegutt på M/T Kollbjørg, og slo til tvert. Jeg ordnet a1le mine papirer – pass og kontrakt og diverse, og brukte alle tenkelige utveier for å få dem, og klarte det virkelig. Ombord skulle jeg om én uke.

Til Sjøs

Men fire dager før avreise glemte jeg å ta papirene ut av jakken min om kvelden og gjemme dem, og mor oppdaget det hele. Helvete brøt løs og Mor gråt. Men, stikk imot alle mine antagelser, fikk jeg reise. Det var egentlig Far som skar i gjennom og sa «det er like godt å la gutten reise – han kommer uansett til å rømme fra oss før eller senere.»

Eilif til venstre – 15 år – såvidt

Mens jeg var til sjøs korresponderte Odd og jeg litt – blant annet skrev han i et brev til meg 2. april 1947  : «Og så har jeg en gledelig nyhet, hold deg fast: DET INNTØRKA HURPETREET BERTLA HAR LUNGEBETENNELSE! – men det ser dessverre ut til at hun står det over. Men B-klassen har hatt vikar i hele vinter …»)

Jeg var ute i 20 måneder, først som messegutt (med gruelige arbeisforhold), Alt dette er beskrevet i andre innlegg på denne websiden – med beskrivelser av mne oplevelser som førstereis – i Australia og India – før min overgang til Jungmann i ’47.

Sommeren ’47, mens jeg var ute, var Odd (t.v.) og Kjell (Gundrosen, se tekst over) på besøk på Tibidabo . her med min bror Dag og Far mellom seg. (fetter Tino til høyre)
Bilde i min Sjøfartsbok (aug. 1948) (sammenlign med passoto over, tatt 1946)

Hjemkomst

Bermudarigget Oslojolle

Jeg kom hjem igjen fra sjøen i juni 1948 – jeg var 7 cm høyere og 10 kilo tyngre enn da jeg dro – mor kjente meg nesten ikke igjen da jeg ringte på. Det ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd på Slevikfjellet – der var det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommer­ferie i Slevik. Onkelen til en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro av det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var in-båten på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.

Men i skoleåret som fulgte gikk jeg på Øksendal privatskole og tok realskoleeksamen på kveldstid – da så jeg lite til Odd. Han hadde jo da utviklet en annen bekjentskapskrets – Bydalengjengen – det var litt fiff – og i den alderen blir det sterke bindinger.

Ut igjen

Studietillatelse Italia 1950

Det ble ikke bedre av at jeg sommeren 1949 reiste ut igjen og var borte i to år – jeg var i Australia en tid, og et år i Italia, slik at jeg kom hjem til militærtjeneste ett år forsinket.

Militærtjeneste

Odd hadde da allerede fullført sin militærtjeneste – han tjenestegjorde 1950-51, ved AR 1 i Fredrikstad og iTysklandsbrigade 511, i artilleribataljonen i Flensburg. Jeg tjenestegjorde i 1951-52 ved Ingeniørregimentet på Hvalsmoen og i Tysklandsbrigade 521, i ingeniørkompaniet i Rendsburg.

Ingeniørkompaniet Tysklandsbrigade 521 – Hameln
Eilif J. Ness, vaktsoldat 1952-53

Derfra dro jeg rett i Koreakrigen, et halvt år ved NORMASH, det norske feltsykehuset (det var den siste krigs­vinteren i Korea).

Gøteborg

Da jeg kom tilbake i 1953 – begynte jeg på Gøteborgs Tekniska Institut. Da hadde Odd allerede et år bak seg på Chalmers Tekniska Högskola, som også lå i Gøteborg – jeg traff ham så vidt et par ganger, men vi hadde lite kontakt.  Etter GTI fikk jeg jobb i Fredrikstad, og giftet meg i 1956 – resten er familiehistorie.

Møte med fortiden

Det skulle gå over 20 år til jeg møtte Odd igjen, i 1975. Det var på slutten av min tid med AS Notekk; vi hadde en stor taktekkingsjobb på Sørenga i Oslo for entre­prenøren Kaare Backer AS. Vi hadde somlet med jobben og brukt mer tid enn avtalt, så hovedentreprenøren leide inn et annet firma i tillegg for å få fart på sakene.

Det ble et møte om dette, og til min overraskelse var det Odd som representerte entreprenøren. Det var et kaldt møte – bare et ”hei, er det deg” fra hver av oss og en formell samtale – en skikkelig kalddusj som ikke fristet til ny kontakt. Jeg brakte senere på det rene at han hadde rykte som en uvanlig hard negl.

«Fyk»

Willing «Fyk» – 1991

Seiling var min hovedinteresse både før og etter fallskjermperioden, og i 1985 skiftet jeg båt – jeg kjøpte Willingen N-902 (31 fot) av Steinar Mathisen. Stor var min forundring da jeg oppdaget at den første eieren av N-902 var nettopp Odd Bakke. Han kjøpte den fabrikkny i 1976, men hadde den bare i ett år, uten at jeg vet omstendighetene rundt det.

Vi døpte henne «Fyk» – et navn min far hadde brukt i 1920-årene . Da jeg flyttet til Kypros – i1999 overtok min sønn Peter Christian henne – hun fikk ny motor i 2007, 30 år gammel, og er i fortsatt fin form.

Epilog:

I februar 2010 skrev jeg et brev til Odd (jeg sporet ham opp gjennom ligningsvesenet) for å ta opp kontakten. Det resulterte i at jeg den sommeren, under et besøk i Norge, besøkte ham i hans hjem på Bekkestua – vi satt og pratet og mimret i over tre timer – alt meget hyggelig – han fortalte meg om sin familie og konens død – og at han var frisk og rask og ihuga langrennsløper på vinteren.

Jeg selv flyttet tilbake fra Kypros til Norge i 2015, etter at forholdene ikke tilsa videre opphold.. Men jeg tok ikke kontakt med Odd.

I januar 2019 leste jeg i avisen at Odd døde 28 desember 2018. Berit og jeg gikk i begravelsen – men jeg kjente jo ingen av etterkommerne – så jeg tok kontakt med sønnen Espen Gjardar dagen etter og sendte ham en epistel med innhold stort et som det i denne beretningen … jeg tror de satte pris på det …

Begravelse til sjøs …

I min tidlige ungdom var jeg noen år i handelsflåten

Blant mine mange opplevelser er det en som sitter godt fast – en begravelse til sjøs – den eneste jeg har vært med på:

I 1949 seilte jeg med M/T Trondheim, Hjalmar Bjørges rederi. Oslo. En 11,900 tonn dw tankbåt bygget på Eriksbergs Mek Verkstad i Gøteborg i 1939, maskineriet var en Götaverken to-takt, dobbeltvirkende diesel på 3600 ihk.

Etter 9. april 1940 gikk hun inn i Nortraship, Norges statsrederi i London, og opparbeidet seg en sterk krigshistorie: Mellom 1940 og 1945 gjorde MT Trondheim mer enn 30 toveis turer i konvoier over Nord-atlanteren – helskinnet. I januar 1946 ble hun ble overtatt av rederiet igjen, og seilte for Hjalmar Bjørge frem til hun ble solgt til Italia i 1952.

I min tid ombord på MT Trondheim gikk vi for det meste mellom Abadan (i Persiabunkten) og Nord-Europa, men i august ’49 hadde vi en tur fra Abadan til Aden (som fortsatt var britisk den gangen). Det var en kort tur – bare 9 dager hver vei. En uke ut av Abadan startet et drama i tre akter:

Første Akt:

Dekksmessen, 18 år, ble plutselig syk. Han fikk feber og lå i villelse. Det ene låret hans hovnet opp. På radioen kontaktet gnisten et pakistansk passasjerskip som var i nærheten, Muhammadi Lines’ S/S «Al Ahmadi», som var på vei fra Karachi til London, og hadde lege ombord. De gjorde en kort vendereis, møtte oss i åpen sjø og satte legen sin over til oss med en av barkassene.

Annen Akt:

Den britiske legen undersøkte messen, som var bevisstløs. Men det var for sent – en halv time etter var gutten død. Det vi ble fortalt (riktigheten garanterer jeg ikke for) var at han hadde skjult at han hadde diabetes (da hadde han ikke fått mønstre ut), og hadde tatt med seg en solid forsyning av insulin og sprøyte, og så brukket sprøyten ved et uhell.

Tredje Akt:

Skipperen melder på radio til Aden at vi har et lik ombord som skal i land. Blankt avslag fra britenes havnekontor i Aden – ingen lik i land her! Dermed ble det begravelse til sjøs.

Messen ble sydd inn i et norsk flagg med lodd inni, og lagt på en lukelem oppå rekka. Vi stoppet, og ”Trondheim” lå og drev i den slake dønningen – det var så vidt et pust av en bris. Vi var ved 18 grader Nord, 59 grader Øst, det Indiske hav intenst blått og krystallklart – det er 3700 meter dypt der.

Vi stod rundt med bare hoder, skipperen sa Fadervår, lukelemmen ble tippet og messen forsvant ned i det klare, klare blå dypet med flagg og alt. Det var høytidelig – et av de øyeblikkene som blir sittende fast i hukommelsen for alltid …

PS: Egentlig, etter boka, så skulle gutten vært sydd i seildukpose med lodd i, og flagget festet i lukelemmen slik at det hadde blitt igjen om bord.. Med tømmermannen syntes det ble for kjipt og mente at gutten var et flagg verd, skipperen var enig …

Jungmann

Som nevnt i min tidligere beretning «Førstereis», tilbragte jeg noen av mine tidlige ungdomsår i handelsflåten.

Etter 8 måneder som messegutt var jeg rede for nye oppgaver – og det fikk jeg.

I august 1947 kom vi med «Kollbjørg» til Amsterdam med en parafinlast fra Abadan i Persiabukten. Toogtyve av besetningen hadde sagt opp for avmønstring. Det var fortsatt stor mangel på sjøfolk med fartstid, så det lå an til at vi ville bli kort for mannskap. På en måte var det godt nytt, fordi vi ville få hyrene for de som manglet fordelt på oss («kortmannshyre»)

Skipperen spurte meg om jeg ville gå over fra messa og mønstre på dekk – det hoppet jeg på med en gang, særlig fordi han ga meg full uttelling for alle rortørnene jeg hadde tatt: Han mønstret meg på som jungmann direkte – det krevde ellers 12 måneder fartstid på dekk.

Esau – 2-kokken

Som Jungmann hørte jeg til i dekksmessa, og – viktig! – jeg var ikke lenger førstereis, og ikke på bunnen av stigen! Hyren var oppe i gamle høyder – med tilleggene var jungmannshyre 387 kroner i måneden – gode penger i 1947. Det var ikke bare jeg som avanserte: Esau ble annenkokk og Kyrre ble smører.

Dame ombord!

Gnisten vår (radiotelegrafisten – med rang som offiser) var blant de som mønstret av, og det gikk so mild I tørt gress at vi skulle få en kvinnelig Gnist! Det gir perspektiv til dette at det dreide seg om den første kvinnelige telegrafist noen sinne i den norske handelsflåten – blant 35.000 mann og minst 800 mannlige telegrafister. Det var sensasjon.

Da bussen kom til kaia med de nye, hang 25 mann over rekka for å se henne komme opp gangveien. en snerten en på 19 år med langt lyst hår. Hvordan i all verden skulle dette gå? Alle var spent – men vismennene akterut – Båsen, Tømmern og Reppen – sa klart fra til de yngre som siklet mest: ”Bare glem det, gutter – der må du ha anker på armen og kjøttkake i lua for å komme noen vei”. De hadde helt rett.

Blant de nye fra Norge var det en ny dekksgutt, Sverre Syversen (han ble bare hetende Syver) fra Oslo, 17 år, og en lettmatros fra Tenvik på Nøtterøy som het Svendsen (han ble aldri kalt noe annet), 20 år. Syver var lang og tynn, Svendsen liten og rund, begge var norsk lyshårete. Nye kamerater å seile med og dra på land med. Vi fem fikk til mye gøy etter hvert.

Vestindia

Med Syver på Aruba

Neste tur gikk til St. Nicholas på Aruba i Hollandsk Vestindia til nye beitemarker. Jeg ble tildelt 4-8 vakta (0800-1200 og 1600-2000) under styrmann Barane fra Haugesund sammen med Svendsen. Etter messejobbens gruelige 80-timersuker var dette som i paradis. En time til rors, en time utkik på bakken (om natten), ny rortørn, ny utkik, etter fire timer fulgte 8 timer fri. På dagtid ble utkiksøktene erstattet av dekksarbeid. At lengste sammenhengende søvn var maks. 7 timer plaget ikke ungdommer.

Med mesteparten av besetningen ombord (3 mann kort) gikk vi fra Amsterdam til Aruba (hollandsk Vestindia den gang) . Da vi lå på reia i St. Nicholas og ventet på lasteplass, hang vi alle over rekka og beundret verdens (den gang) største tankskip, amerikanske 28,000-tonns turbintankeren ”Ulysses” – med våre 12,000 tonn ble vi små i forhold (den nyeste “Ulysses” – – 2005 er på 300,000 tonn dw).

Det var på Aruba at vi ble introdusert til Cuba Libre – rom og cola – den Vestindiske nasjonaldrikken. Den ble årsaken til at størstedelen av mann­skapet havnet i arresten kvelden før avgang fra St. Nicholas. Avskjeden med Aruba forgikk oppover fra havneporten, bar etter bar, med Cuba Libre og sigarer. Det gikk som det måtte gå – det hollandske politiet ble nødt til å ta vare på de fleste – de ble transportert til politistasjonen og satt i et stort rom med innstøpte jernstenger fra gulv til tak i sirlige båser, nærmest som i zoologisk have.

Styrmann Barane ante uråd utover kvelden og sendte i land en patrulje med bl.a. meg (jeg gikk dekksvakt), Vi måtte kjøpe fri hele gjengen og busse dem ombord – de fleste var jo nærmest bevisst­løse. Vi var bare fem mann på dekk for å kaste loss – to mann forut og to akterut til å få inn vaiere og trosser, og en til rors (meg). Skip­peren var ikke blid.

Antwerpen igjen

Aruba …

Etter å ha losset Aruba-lasten i Liverpool gikk vi til Antwerpen for et tre ukers verkstedbesøk. Gjensynet med tidligere stamsteder (og bursdagen min, jeg fylte 16 år) ble feiret. Den fine, nye, men alfor trange  Port Said-dressen min solgte jeg til en pantelåner for 200 kroner.

I stedet kjøpte jeg en FN kaliber 22 salongrifle og ammunisjon – jeg tenkte å skyte måker som tidsfordriv. Det ble aldri noe av, for en sen aften fant vi på at vi skulle øvelsesskyte på kaia. Det likte ikke havnepolitiet, som konfiskerte riflen og ga meg 2.000 Bfr i bot, mens skipperen brummet noe om at vi egentlig hadde erklært Belgia krig. Det ble en svinedyr 16-års bursdag.

Gnisten på avveie

Ny tur til Abadan. Jeg ble satt på 2. styrmannens vakt – 08-12, 20-24, og den som har den siste dekksvakta om natten – vil det si utkikken – purrer påtroppende vakt (hundevakta 00-04) både akterut og midtskips en halvtime før. Det var da jeg fant ut at den ettertraktede unge, blonde Gnisten avla nattlig besøk hos 3. styrmannen – de hadde sovnet fra hyrdestunden begge to, og sov så hardt at jeg måtte bort til 3. styrmannen og ruske i ham – og der var Gnisten i nettoen.

Da han kom opp på brua for å avløse trakk han meg til side og ba meg holde tett om det som hadde hendt. ”Greit,” sa jeg – ”jeg har ikke tenkt å si et kvekk.” Og tett holdt jeg. Men så skjedde det at da 3. styrmannen mønstret av i England i mars, gikk hun over til å besøke 2. styrmannen i stedet, og dermed hendte det samme igjen – og ble oppdaget av andre enn meg. Så vismennene akterut – Båsen, Tømmern, Koken og Reppen – fikk helt rett – kjøttkake i lua og anker på armen må til …

Rortørn i Suezkanalen

Suezkanalen – før 1954

På turen opp fra Abadan ble passeringen av Suezkanalen 2-3 november 1947 minneverdig – et av de store øyeblikkene i mitt liv. Det var bare de dyktigste rormennene som ble satt til rors gjennom Suezkanalen – vi var alltid under kommando av en Suez-los, og de var kjent som verdens mest kritiske, og M/T Kollbjørg var fullastet. Jeg var mektig stolt da skipperen satte meg til rors inn i kanalen fra Suez.

Da losen kom opp på brua så han på meg – han syntes nok at jeg var i yngste laget, men sa ikke noe. Han ga meg styrekommandoer med engelske kom­passkurser i halvstreker i stedet for grader: ”North half west, North by west,” etc. – det gikk greit, for de kunne jeg. Rortørn var en time.

Toppen kom da avløseren min kom opp på brua, og losen sa til skipperen: ”Keep the helmsman”. Det var en rett losene hadde men sjelden brukte, men jeg ble altså stående til rors uten avløsning i fem timer, helt til vi fortøyde ved kanalbredden i Bitter Lake for møtende konvoi. Det var stort for en som så vidt hadde fylt 16 år – jeg hadde ikke en gang hår på brøstet.

Etterpå mente skipperen (som også var svært forn­øyd) at losen beholdt meg ikke bare fordi jeg viste at jeg kjente den tungt lastete båten godt, men også fordi jeg hadde kvittert riktig da han ga meg kursene i streker og halvstreker i stedet for grader– jeg var antagelig den eneste ombord som kunne kompassets 32 streker og 64 halv­streker – takket være speideren og Horatio Hornblower …

Bråk i Palestina

Haifa 1947

Neste tur ble spennende, og nesten historisk – vi gikk til Haifa i det som den gangen var det britiske mandatområdet Palestina. Israel eksisterte ikke ennå, men det var like før, og den jødiske motstandsbevegelsen forberedte seg på selvstendighet for den nye staten Israel (som skjedde 14. mai 1948. De ytet sterk motstand mot britene med bomber og sabotasje. Haifa var endepunktet for oljeledningen fra Irak, og viktig for britene.

Vi kom til Haifa 29 november 1947, akkurat den dagen FN vedtok Resolution 181 om delingen av Palestina. På grunn av kampene fikk vi ikke lov til å forlate skipet, og mens vi lå på reden og ventet på kaiplass slapp britiske krigsskip dypvannsbomber hvert kvarter hele natten for å hindre aksjoner fra froske­menn med limpets. Kollbjørg var helt tom, uten ballast, og med åpne tank­luker var båten som en gigantisk stor­tromme hver gang en dypvanns­bombe smalt.

Gatekamper i Haifa 1947

Lasten fra Haifa gikk til Southampton – og så en ny tur til Abadan – det ble julaften dagen før vi passerte Suez­kanalen – en mye hyggeligere jul enn året før i Antwerpen – uten hjem­lengsel. Vi gikk nordover igjen med ordre ”Nord-Europa” og ved Gibral­tar fikk vi ordre om Dublin.

 Fest i Dublin

Det ble en morsom landgang. Jeg hadde en visebok og hadde lært meg en del engelske viser utenat, blant annet ”Molly Malone”. Irske puber har aldri vært kjent for hverken reservasjon eller lavt støynivå, og det varte ikke lenge før lokal­befolkningen fant ut at jeg kunne Molly Malone utenat – alle tre versene.

Dermed fikk hverken jeg eller mine kumpaner Sverre og Kyrre betale for en eneste øl resten av kvelden – alt var gratis i begeistringens (og annen) rus. Neste kveld gjentok det samme seg i en ny pub lenger opp i gaten. Jeg må ha sunget Molly Malone minst hundre ganger i Dublin. Det er eneste gang sang­stemmen min har brakt meg inntekter

Etter Dublin gikk turen til Aruba igjen for å hente en parafinlast til England. Etter det – resten vinteren og våren – gikk Kollbjørg i trikkefart mellom Abadan og Europa til vi endte opp i Hull og tok ombord en masse stålrør som dekkslast – de skulle bli til steamcoiler i tankene slik at Kollbjørg for fremtiden skulle frakte tungolje i stedet for bensin og parafin som vi hadde fraktet til da. Så  bar det til Antwerpen..

Hjem igjen

Det var blitt juni, jeg hadde vært ombord i 19 måneder og hadde 1500 kroner på bok i Oslo Sparebank. Den 25. juni mønstret Sverre, Kyrre, Svendsen og jeg av i Antwerpen. Skipperen ga meg en ekstra påskjønnelse – en attest på at jeg hadde tjenestegjort alle mine 19 måneder på dekk, signert Guttorm Jacobsen – det var nok til å seile lettmatros neste tur. Jeg var glad som en lerke. Det skulle bare ikke gå slik – igjen ville skjebnen det annerledes.

Vi dro alle fire hjem med Fred Olsens Brabant, (samme båt vi reiste med 12 år tidligere da vi ble evakuert fra Spania). Fire dager senere gikk vi i land i Oslo og jeg tok toget hjem – jeg hadde sendt telegram to uker tidligere, så de var forberedt.. Det Mor ikke var helt forberedt på var at jeg var 8 centimeter høyere og veide 15 kilo mer enn nussebassen som reiste ut i november 1946 – hun kjente meg ikke helt igjen da jeg ringte på døren i Dronningensgate 6.

I hjemmet vårt i Dronningensgate hadde det skjedd store endringer.. Mor hadde vært i Spania i flere måneder i 1947, og ordnet med alt innbo og løsøre som vi hadde måttet etterlate i Barcelona i 1936 – det hadde vært lagret der nede. Hun fikk det skipet til Norge, så hele leiligheten (som var nokså spartansk møblert under krigen) var nå adskillig mer elegant.

Sommeren med …

Det ble en fin sommer. Jeg dro over på hytta til Odd Bakke på Slevikfjellet – der var det full fart og tre unge damer fra Oslo på sommerferie i Slevik. Onkelen til en av dem disponerte huset til Svaneapoteket i Gamlebyen. Det ble mye moro av det. Dessuten hadde Odd fått seg en bermudarigget Oslojolle – det var in-båten på den tiden, og vi seilte i en rekke regattaer.

Far lånte en 32 spissgatter av Egil Paulsen – den lød det supre navnet ”Sprøyt” – Dag og Far og jeg seilte flere turer med den, bl. a. til Skjærhallen og Gravningsund, hvor Far be­søkte kjente fra tiden i Madrid under borgerkrigen. Det var fine turer.

Mor ordnet hun det slik at jeg ble invitert til Drammens-delen av fam­ilien, som hadde hytte på Rødtangen ytterst i Drammensfjorden (det har de fortsatt). Mine fettere/kusiner av Ness-familien i Drammen er fem stykker – Berit, et halvt år yngre enn meg, Reidar Morten, to år yngre, Bente, fire år yngre og Terje, åtte år yngre (den femte, Petter, var ikke født enda). Det ble en kjempetur – en uke med knallvær, med minimal tilstedeværelse av fedre og mødre. Men det var Bente med stjerneøynene jeg egentlig ble betatt av, men hun var dessverre bare tretten år … Life is hard.

Ut igjen – og takras

Det var på tide å dra ut igjen – jeg skulle samle fartstid for å kvalifisere til styr­mannsskolen – det var mitt faste forsett å bli skipsoffiser – ikke det Mor ønsket seg mest, men motstand opplevde jeg ikke. 22. august stilte jeg på mønstringskon­toret. Etter  å ha vraket åtte båter, valgte jeg  lettmatrosjobb på Fred. Olsens Bana­deros som skulle gå på Syd-Amerika.

Jeg ble sendt til dr. Johnsen for å sjekke synet; det hadde jeg ikke gjort da jeg mønstret ut første gangen, fordi jeg dro ut som messegutt og da var det ingen synskrav. Jeg durte rundt hjørnet til Dr. Johnsen for å ta prøven.

Han dro frem den lille plansjeboken med alle de lure runde bildene som var satt sammen av små rundinger i forskjellige farger. Den er jo så bestialsk laget at de som er rød-grønn-blinde ser tall der de med normalsyn ikke ser noen ting. Nei, sa dr. Johnsen, det blir nok ikke noe dekkstjeneste på deg …

Det var som om taket raste ned. Nok en gang tok skjebnen og dro til meg – også denne gangen på en måte jeg ikke kunne gjøre noe som helst med. Enhver tanke på en karriere som dekksoffiser kunne jeg glemme. Jeg kunne gjort som Dag og valgt å seile i maskinen, men det var ikke et liv i maskinrommet jeg hadde sett for meg, det var dagslys og blått hav, sjøsprøyt og palmesus – så det var bom for det jeg hadde drømt om i årevis.

(Ca. 15 % av alle menn har denne feilen, som er arvelig gjennom morssiden i annethvert slektsledd. En som er rød-grønn blind trenger ca. dobbelt så mye gult lys innblandet i blått lys for å se grønt. I praksis ser man farger som alle andre, men det slår ut ved sammenstilling med andre farger, typisk finner man mye mindre røde bær blant grønne blader enn de som har normalt fargesyn).

Tid for en ny tenk …

Førstereis 1946

Jeg tilbrakte mine første ungdomsår i  handelsfåten på 40-tallet

I 1946 fikk 15-åringer dra i utenriksfart. Etter en hard kamp med Mor og Far som jeg vant til slutt, droppet jeg ut av 2. real og mønstret ut.

Jeg fikk hyre som messegutt på MT «Kollbjørg», Odd Bergs rederi, og ble med en gruppe som 22. november 1946 dro fra Oslo med toget til Stockholm for å  mønstre på der. Vi var i alt 20 mann som skulle erstatte de 20 (av en besetning på 41) som mønstret av i Stockholm.

Det var godt betalt, for på havet var det fortsatt krig – halvannet år etter krigsslutt fløt det drivminer i hundrevis – så vi hadde 100 % krigstillegg og 50 % tankrisikotillegg – alt i alt 384 kroner måneden – en solid lønn den gangen.

MT Kollbjørg var bygget i Belfast i 1942 ved Harland & Wolff som et av 19 skip den britiske regjering leverte til Nortraship som kompensasjon for tapt tonnasje. Hun var på 11 870 tonn dw, med en Gøtaverken dobbeltvirkende totakt dieselmotor på 3600 hk. Under krigen hadde hun gått over 30 ganer tur-retur over Nordalanteren med flybensin – helskinnet.

Vi kom ut til ”Kollbjørg” med en taubåt på morgenen, og vi to nye messeguttene ble vist lugaren vår med en gang, dro på arbeidsklær og var i full jobb 20 minutter etter at vi hadde satt foten ombord.

Jobben omfattet tre messer akterut: Dekksmessa, 11 mann, maskinmessa, 9 mann og underoffisersmessa, 5 mann. Jeg ble dekksmess. I dekksmessa hadde 11 mann nettopp spist frokost, og to fat med 11 kalde speilegg sto igjen. Hva med dem? Klar beskjed: Dump det! Jeg var 15 år, kom rett fra okkupasjon og matmangel (hadde ikke sett egg på seks år). Det var bare en ting å gjøre: Jeg spiste alle eggene – kalde. De gikk rett ned.

Uteseilere

De 21 som var igjen av den gamle besetningen hadde seilt ute under hele krigen – ”uteseilere”. Enkelte hadde ikke vært i Norge på 10-15 år, alle hadde seilt i konvoier under krigen og 10 av dem hadde en eller flere torpederinger eller minesprengninger bak seg (av de 30 000 norske sjøfolk som seilte 1939-1945 gikk 3.640 mann – 12 % – ned med de 706 skipene som ble senket. (Jeg har skrevet om krigsseilerne og Nortraship i en annen posting på denne portalen). Gode sjøfolk var de, og grundige læremestre for en grønn guttunge. Det var rett fra barn til voksen – hard overgang.

Skipperen het Guttorm Jacob­sen og var fra Tromsø. Bare 29 år gammel ble han den yngste kaptein i Nortraship. I november ’41 fikk han ødelagt det ene benet – han hadde etter sigende et hælbein av sølv – da D/S Victo ble senket i Nordsjøen. Han tok over Norsol som ny i januar 1942. Da vi kom om bord i november ’46 hadde han vært kaptein ombord i fem år. Han ble senere ble han landskjent som kaptein på polarskipet Nordsel under Norsk Polar­institutts Antarktisekspedisjoner mellom 1949 og 1952.

Over Nordsjøen

Fra Stockholm bar det til Antwerpen. Som nevnt vart det fortsatt krig på havet – drivminene som fløt rundt gjorde at vi gikk over Nordsjøen i en bøyemerket led som minesveipere holdt fri. Turen til Antwerpen tol fire dager med vinterstorm og stampesjø.

I handelsflåten er (var) det to sykdommer som ikke teller: Sjøsyke og Fyllesyke. Kuren for begge er hardt arbeid og mat. Da jeg var på det verste satte de en lettmatros til å passe på meg – jeg fikk ikke lure unna et minutt. De truet i meg mat så jeg alltid hadde noe å kaste opp. Jeg fikk lov til å køye ni om kvelden, og svimte av til seks morgen. Opp, spise, spy, bære mat fra byssa, spy mer. Helst ville jeg hoppet over bord. Men etter tre dager kviknet jeg til, og var aldri mer sjøsyk i den båten.

Fra venstre: Roy fra Hvaler, Jens, og unge Ness

Antwerpen

I Antwerpen skulle vi på verksted. Kollbjørg hadde – som alle handelsfartøy under krigen – hatt solid bestykning: 105 mm antiubåtkanon akterut og en tilsvarende 75 mm forut, og fire 20 mm antiluftskyts midtskips og ekstra lugarer til 12 gunnere. Kanonene var fjernet, men alle plattingene sto igjen – de skulle nå bort. Skipet skulle også i tørrdokk for periodisk sjekk – ”klassing” – og tredekk skulle legges oppå ståldekkene rundt akterskip og midtskip. Vi var i Antwerpen 32 dager – 24 av dem i tørrdokk. Det ble slitsomt for oss i messene – verkstedfolk, utstyr og sveising og brenning over hele båten – et helvete for renholdet.

Men vi fikk god kompensasjon: Antwerpen er en skikkelig havneby, ikke noe Stockholm. Rundt alle havnens kilometervis med kaier var det underholdning av absolutt alle kategorier, inkludert syndens gate Schipperstraat –  en horegate slik som Reperbahn i Hamburg var før. Blant utallet av barer var ”Fattige Augusta” den som var mest kjent blant norske sjøfolk – den lå like ved tørrdokken og ble da også vårt faste tilholdssted på kveldene.

Læretid

Vi førstereisguttene hadde velinformerte guider – alle de eldre gutta lærte oss mye, ikke minst å ta vare på oss selv. Det var tidlig i livet å lære at du aldri skal stole på noen du ikke kjenner, men det var viktig. Bruk ikke lommebok, del pengene dine på i flere lommer – aldri alt i én lomme – drikk deg aldri full alene, bland aldri damer og fyll, styr unna slagsmål, og mange andre ting som alle kom godt med, selv om reglene varierte en del mellom læremestrene.

Tømmermannen var uteseiler, opprinnelig hvalfanger fra Sandefjord, rødhåret og like bred som høy – sønnen Kyrre som kom ombord i Stockholm hadde han ikke sett på syv år. Han hadde klart å seile ute i 10 år uten å lære seg annet engelsk enn det som følger med daglig sjømannstale, men hans personlighet var slik at ingen sa nei når han ba om noe. Båtsmannen var fra Fredrikstad, en høy, tynn mann rundt 40 år med sørgmodig ansikt – jeg så ham aldri smile – han var av den mer lavmælte typen, og derfor safe å gå i land sammen med.

Jeg hadde aldri vært beruset i mitt liv før jeg kom til Antwerpen. Der lærte jeg fort – under kyndig ledelse – å gjenkjenne og forstå symptomene på beruselse, og skjønne når du var på vei over grensen til ingenmannsland. Den lærdom­men har jeg hatt mye nytte av. Hold deg til en type drink hver kveld, gutt, ikke bland! Etter noen forsøk fant vi guttene ut at den drinken vi likte best var Triple Sec – det er nærmest en slags Cointreau. Det var nok mange års sukkerhunger som slo ut – i dag grøsser jeg bare ved tanken!

Det ble mange, lange og opplevelsesrike kvelder på oss i Antwerpen. Gjengen vår var Roy, Karl, Kyrre og jeg samt vår guide og mentor: matrosen Torstein Torgersen fra Skjærhallen på Hvaler. Den egyptiske salonggutten – Aly Hassan al Megily – var muslim, så han hadde andre beitemarker.

Antwerpen by day

Da julen nærmet seg kom Sjømannskirken om bord med folk fra NRK som skulle lage ”hilse hjem” program fra norske båter. Jeg var både minst og yngst, så jeg ble plukket ut som en av de som skulle prate inn hilsninger på bånd. Det gikk ikke bra. De andre gutta pratet villig vekk inn i mikrofonen, men da turen kom til meg ble jeg helt stum – mikrofonskrekk av beste merke. Nytt opptak måtte til – nå med min hilsen hjem pent skrevet opp foran meg – det gikk bedre. Jeg har i grunnen ikke vært plaget av det problemet senere …

Omtrent på samme tid – ved juletider – fikk jeg et anfall av hjemlengsel. Anfall er det rette ordet – for det var helt irrasjonelt. Jeg ble så aldeles ute av meg at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre – og ikke hadde jeg muligheter til å gjøre noe med det. Jeg har hatt tilløp et par ganger senere, man heldigvis aldri så intenst som den gangen. Jeg tror at bare den som har opplevd det selv kan forstå hvordan det er. Det varte bare en dags tid, men det var rystende.

Tiden på verksted hadde gitt oss messene tid til å lære jobben mens vi lå ved land og hadde bedre tid enn vi ville få i sjøen. Vasking av lugarer og ganger to ganger i uka var en stri jobb med den store besetningen, selv om standard­lugaren var tomanns – bare underoffiserer og offiserer hadde enmannslugar. All vask foregikk med skurekost og vaskeklut.

En pøs såpevann, en pøs ferskvann: En runde såpevann, en runde skurekost, en runde ferskvann og en runde tørke opp – fire ganger over alle flater, masse bæring og skifte av ferskvann. Messeguttuken var over 80 timer.

Steil

Steil hadde vi også lært oss. Steil («style») er de uskrevne lover som gjelder for all adferd ombord. De varierer noe fra båt til båt, men grunnreglene er faste. Steil styrer alt: Når det er kaffepauser for dagmennene, om dekksfolk hadde lugarene på babord side og maskinfolk på styrbord eller omvendt, kveiling av liner og tauverk, alt var det steil for. En type steil gjelder underveis, dvs. «i sjøen» (uttales «sjønn»), en annen type steil gjelder i havn («under land»).

I sjønn: Lås aldri lugardøren. Det var to grunner til det – én psykologisk: Den som låser stoler ikke på de andre ombord. Én praktisk: En kollisjon eller eksplosjon kan kile fast døren, og låste dører er vanskeligere å åpne (det var fortsatt reell minerisiko – krigen sluttet året før). Ikke bar overkropp eller singlet (dvs. uten ermer) i messa. Renslighet var steil: Det var ikke god steil å lukte vondt, så dusjen var hyppig i bruk – hygienen på norske båter var god.

Antwerpen by night

Det var grunnleggende steil at det ingen drikker alkohol i sjøen (”ingen drekking i sjønn”). Du kan bli så full du vil under land, men ikke i sjønn. Det gjelder alle båter og alle om bord. Ingen sopere (homser) ombord – det gjaldt alle båter med null toleranse. Ved det minste tegn på homseri havnet synderen på land i neste havn. Alt dette var regler som hver og en måtte lære seg, noen ganger på nytt for hver båt. Det som var erklært steil om bord måtte alle overholde.

Under land: Lås alltid lugaren. Hold alle fremmede ute av messer, lugarer og ganger – inviter aldri noen som ikke hører til ombord inn i lugarer eller messer. Messa er også fredet for alt annet enn spising, kaffedrikking og kortspill: Ingen drekking i messa, heller ikke fyllefest på lugaren: ”Drekk på land!”. Dra aldri med damer om bord – det er ikke bare du som utsetter deg for tyveririsiko og det som verre er – du utsetter også alle de andre ombord. Slike behov får du ordne med i land. 

Den 2. januar var verkstedarbeidet ferdig. Kollbjørg fremsto ren og fin og stort sett nymalt, og med alle kanonplattformer borte var hun blitt helt sivil. Både akterut og midtskips var dekkene nylagt med furuplank med sorte nater fylt med bek. Vi så frem til 6500 sjømil via Suezkanalen til Abadan i Iran …

Ut i Biscaya

3. januar 1947 bar det ned Kanalen og rundt Ouessant – nordvest-hjørnet på Frankrike (norske sjøfolk kaller det bare for Høysand) – og rett inn i Biscaya med sydvest liten storm rett i nesa. Det ble samme stampesjø som sist, men denne gangen ble jeg ikke sjøsyk – terrorregimet i Skagerak og Nordsjøen hadde kurert meg. Det er 380 sjømil fra Ouessant til Finisterre, og det fortsatte å blåse hele tiden, men vi kom oss omsider rundt sydvestre hjørnet av Portugal – Kapp St. Vincent – det ble maksvær og alt var OK igjen. Vel forbi Gibraltar var det 2000 sjømil grei seilas til Port Said.

Vaktsystemet

Alt om vakter og organisering ombord på 1940-tallet har jeg samlet i et eget Tillegg, så detaljene utelater jeg her, og beskriver bare det som trengs for å forstå sammenhengen. Vaktsystemet styrer alt ombord, og er nøyaktig likt for alle skip i utenriksfart.

Døgnet er delt i åtte firetimers vakter, og hver dekksvakt er en styrmann og to lettmatroser, tre vakter til sammen ni mann. I maskinen gjaldt de samme vaktene: Hver maskinvakt var en maskinist og en smører – tre vakter, til sam­men seks mann.

Hver vakt – dekk og maskin til sammen – besto derfor av tre mann som bodde akterut og brukte messene der, og to offiserer som bodde på midtskipet og brukte offisersmessa. Påtroppende vakt spiste før vaktskiftet, avtroppende etter. Det betød at messene var i bruk til og fra hele natten med kaffedrikking og brødmat og at messeguttene måtte rydde og vaske opp etter nattevaktene før de dekket på til frokost.

Suezkanalen

Vi kom til Port Said tolv dager ut av Antwerpen, og jeg fikk mitt første møte med det virvaret som omga en passering gjennom Suezkanalen (dette er historie fra gamle dager – i dag, to kriger senere – er kanalen ombygget og alt er annerledes). Først ankret vi på havna i Port Said for å vente på konvoi – det var bare plass til en konvoi av gangen hver vei, og nordgående og sydgående konvoier måtte møtes i Bittersjøen på midten for å passere.

Vi ble omgående omringet av bombåter og bordet av hundrevis av arabere med all verdens varer som de brettet ut over dekk – inkludert store mengder brennevin av tvilsom kvalitet. Det ble alltid fyll ombord gjennom Suezkanalen

Siden vi var en norsk båt, var det ”Gamla Moses” som var sjef for bombåtene. Han var en egypter som nøt stor tillit blant norske båter, og han sørget for at de verste kjeltringene ble holdt borte.

En skredder huket tak i meg, jeg ble målt opp og ned, og fikk beskjed om at en fin dress (brun med hvite pinstripes) ville ligge klar når båten kom opp gjennom Suez igjen – 12 egyptiske pund nå og 12 ved levering (500 kroner) – det var halvannen månedshyre, men skipperen sa det var OK og trakk meg i hyren. Ingen visste da at vi ikke skulle til Europa igjen før seks måneder senere – resultatet av det kommer lenger ute i historien.

Gjennom kanalen var det som en merkelig karavane – skip i ørkenen – etter 18 timer satte vi av losen i Suez­bukten og dro videre. Det var januar og ikke for varmt, men som bestandig i Rødehavet blåser det fra nord de første to døgnene – medvind og luften står stille. Vinden snur midtveis, og du får vinden i nesa og god luftende bris til du er ute av Bab el Mandeb, søndre innløpet til Rødehavet.

Suezkanalen i 1947

Rødehavet

De fleste skip på den tiden hadde overbygning både midtskips og akterut. Offiserene holdt til på midtskipet; alle andre bodde akterut (poopen). Byssa og de store messene lå på poopen. På Kollbjørg var vi 30 menige under dekk akterut, fordelt på tomannslugarer med køyer over/under – dekksfolket på babord side og maskin­folket på styrbord, og 10 offiserer midtskips.

Aircondition fantes ikke i handelsflåten. Ventilasjonen i lugarene var luftkan­aler med to blåsetuter i hver lugar – med alle i bruk var luftingen null. Vindfangere kunne stikkes ut av ventilen for å fange vinden når været tillot, men fullastete tankbåter har lavt fribord; med full last slo sjøen inn over dekk selv i maksvær – i tung sjø måtte ventilene være stengt.

Rortørn

Jeg fant tidlig ut at hvis jeg i en fristund tok meg en tur opp på brua og det var pent vær, så fikk jeg lov til å stå til rors. Rormannen tok gjerne avløsning, og styrmennene likte at jeg var interessert. Autopilot fantes ikke – rattet hadde hydraulisk overføring til styremaskinen akter, så styringen var ganske direkte.

 Fullastet var Kollbjørgs deplasement (vekt) rundt tyve tusen tonn — tom, rundt åtte tusen. En fullastet tankbåt og en tom en var to helt forskjellige ting å styre. Fullastet var responsen treg og det krevet erfaring å forutse hvordan skipet ville reagere på roret. Det var mange triks å lære for å få til et rett kjølvann – kriteriet for en god rormann.

Etter hvert tok jeg slike rortørner ganske ofte, helst på lørdager og søndager for ikke å få kjeft for å lure unna fra messejobben. Etter hvert fikk jeg lov til å ta roret i mer krevende vær, og ettersom månedene gikk ble jeg en habil rormann. Skipperen var fornøyd, og til slutt lot han meg ta rortørn i hardt vær mens han lærte meg om å gi ror og motror og forutse hvor mye og hvilken vei hvilken vei baugen ville gire i neste sjø – det ble til en slags intuisjon.

Abadan

Dhower – Basra

Vi hadde land innen synsvidde hele veien langs sydkysten av Arabia – gulbrune, knusktørre fjellkjeder uten tegn til liv. Langs Yemen og Oman, opp gjennom Hormuzstredet og inn i Shatt el Arab, elven som dannes av Eufrat og Tigris de siste milene til Persiagulfen, og som er grensen mellom Iran og Irak. Tette skoger av daddelpalmer på begge sider – vi hang over rekka og følte oss i Sindbads kjølvann.

Langt opp i elven ble vi buksert inn til en av de mange lastepirene og koblet til rørledningene fra land. Dette var et primitivt sted – bare lave hus og hytter så langt øyet rakk. Etter hvert ble vi godt kjent i Abadan – vi var der åtte ganger på et drøyt år.

På den britiske Seamens Club var det friluftkino og øl – McEwans Sparkling Bitter – for tropebruk tilsatt kinin – det gikk an med kaldt øl, men varmt smakte det pyton. Etter hvert fant vi frem til små sjapper i bakgatene som serverte både mat og drikke – inkludert iransk vodka på små, klare brusflasker med lakksegl, i tre varianter: 30 %, 40 % og 50 %.

Det var tydeligvis ikke noe Koranproblem som hindret omsetningen. Det var veldig billig og smakte deretter, men blandet med limonade ble det drikkbart. Maten i de små sjappene var store flate, tynne brødleiver, ris og himmelsk gode hotte kjøttretter.

 Livet på varmen

Fart i tropiske farvann – blant sjøfolk heter det «på varmen» – er alt sønnafor Suez. For min del varte den første runden på varmen seks måneder før vi kom opp gjennom Suez igjen.

Så fort båten passerte Suez på sydgående, dro vi mad­rassene opp på båtdekket og la oss ved siden av livbåtene. Vi levde stort sett der – livet på båtdekket ble bare avbrutt av havneanløp, da bar det ned i lugarene igjen.

Bensinlast

På den tiden fraktet Kollbjørg bensin. Det kunne hun fordi hun ennå var i sin ungdom – mindre enn seks år gammel. Bensinlast førte til store rustdannelser i tankene, slik at de siste 10-12 dagene før vi kom til lasteplass ble det rigget vindmenn (vindfangere av seilduk som ledet vinden ned gjennom tanklukene for å drive ut gassen), deretter ble det gjort tanksjau.

28 separate tanker ble manuelt renset med barkespader for tykke rustlag – store mengder rust og slam ble heist opp i pøser og tømt overbord. Det gikk stygt utover stålet i tankskottene (og den innvendige skutesiden også – dette var før dobbeltskrog så dagens lys) – stålet ble gradvis tæret opp i løpet av 5-6 år.

Under tropesol kommer dekk og tanktopper fort opp i svært høye temperaturer, og høyoktan bilbensin krevde spesielle tiltak. For å kjøle ned tanktoppene pumpet vi sjøvann utover tankdekket om dagen – det hjalp betydelig, selv om sjøtemperaturen i tropene alltid ligger godt over 30 grader.

Fra og med 1948 gikk vi over til parafinlaster, som var betydelig snillere, men etter 8 år måtte Kollbjørg installere steamcoiler i tankene og gå over til å frakte crude.

Det Indiske Hav

Fra Abadan gikk vi med 12.000 tonn bilbensin til Fremantle i Australia – en tur på 5.500 sjømil over det Indiske hav. 28. januar la vi i vei sydover, ut gjennom Hormuz, ned langs Oman og forbi Maldivene. Der krysset vi ekvator og Neptun kom ombord – det var ikke helt lett å kjenne igjen tømmermannen inntullet i et lastenett, men den rungende stemmen røpet ham.

Seremoni ble avholdt og vi førstereisguttene fikk en stilig dåpsattest. Vi slapp heldigvis den tradisjonelle skamklippingen og ble i stedet gnidd inn med grønnsåpe både her og der og spylt med sjøvann …

På den andre siden av ekvator var det høysommer. Turen ble lengre enn planlagt fordi vi fikk motorbrann et par ganger i uka – brann i spyleluftkanalen, sa maskinfolket. Etter hver brann ble liggende og drive i sjøen mens motorens spyleluftkanaler ble rengjort – en grisejobb som tok 4-5 timer hver gang.

De timene vi lå og drev i den slake dønningen ga oss litt ekstra opplevelser. Så og si alt avfall den gangen var matavfall – plast var ikke oppfunnet og tom emballasje var mest trekasser og returflasker, så søpla var spiselig for fisk og gikk rett over rekka.

Haifiske

Sikkert som banken kom det en hai eller to svinsende bort og jafset til seg – enda vi var godt over tusen kilometer fra nærm­este land det meste av tiden.

Haifiske – blåhai

Det måtte bli haifiske av det. Kokken kom med en kjøtthuk og tømmermannen med en vaier­stump til fortom og en kasteline til snøre. Et fleskestykke til agn og over bord med det! Det ble fisk med en gang!

Men første forsøk mislyktes: Hele frivakta halte og dro, men da vi hadde dradd haien halvveis oppe gjorde den et sprell og falt av – kjøtthuken var rettet ut. En tur ned i tømmermannens kiste frembrakte imidlertid en ekte haikrok fra Mustad. Nytt forsøk!

Suksess! Opp på akterdekket med beistet – 2 meter og 65 cm lang – vi holdt respektfull avstand, for den sprellet og slo med halen. Med haien fulgte to losfisker – de ville ikke gi opp verten sin, og hang fast på haien med suge­skålene de hadde oppå hodet. Vi fikk dem løs og opp i en pøs sjøvann.

Da var det Roy fikk den glupe ideen å klaske den største losfisken på den nakne ryggen min. Jeg hoppet og skrek og rev og slet i fisken til ingen nytte. Til slutt tok båtsmannen en pøs med sjøvann og slo over meg – og fisken slapp taket. Men en del hud fulgte med i kampens hete, og jeg fikk et ovalt seks centimeter langt arr på høyre skulder – det gikk jeg rundt med i mange år etterpå – det forårsaket mange kommentarer gjennom tidene.

Vannet var uhyggelig klart og blått – vi kastet ut blikklokk mens vi lå og ventet, og tok tiden på hvor lenge vi kunne se dem blinke der det flikket nedover – vi klokket over to minutter – godt over 100 meter må det ha vært

Australia

27 dager ut av Abadan – 24. februar og seks døgn forsinket av motortrøbbel – kom vi til Fremantle, havnebyen til Perth i Western Australia. Havnebassenget krydde av hammerhai (den som har hode som en ambolt med øynene ytterst i hver ende), og hvert kvartal i byen hadde åtte puber – en i hvert hjørne pluss en på hver langside. Og folk var det på alle sammen.

JFeg kjøpte to ting som jeg hadde i mange år etterpå: En sort, kort skinnjakke (Peter har den enda) og et Kodak Brownie E 6×9 kasseapparat, som gjorde at jeg i dag har de bildene fra de neste ti årene som jeg har brukt her.

Fremason Pub, Geraldton

Fra Fremantle gikk vi til Geraldton, en bitte liten by 400 kilometer lenger nord – en utskipningshavn for hvete – resten av bensinlasten vår skulle til farmene inne i landet. 1. mars dro vi nordover til Abadan igjen. Maskinfolkene hadde redusert frekvensen på motorbrannene til ca. en i uken, og vi klarte Abadan på 20 døgn. Den 30. mars gikk vi fra Abadan med bensinlast til Port Tewfik ved Suez, der to nye sylindertopper fra Gøtaverken ventet på oss. Tre motorbran­ner senere var vi der.

Kollbjørg i Geraldton

I mars 1947 ble krigsrisikotillegget fjernet – det var blitt færre drivminer – mens tankrisikotil­legget ble beholdt. I stedet ble grunnhyrene hevet, men ikke tilsvarende mye – samlet gikk hyrene rundt 20 % ned., og det ble innført sjømannsskatt som økte skattetrekkene til enslige (de fleste) en god del. Vi guttene brydde oss lite om det, men oppover i rekkene var det en del murring. I Buenos Aires lå ca. 30 norske skip, og ble det storstreik – uten resultat.

Suez og Cairo

Vi lå i Suez ti dager for å skifte sylindertoppene, og det ledet til nok en stor opp­levelse. Aly Hassan, offisersmessen, var fra Cairo, og hadde gode for­bindelser der. I 1947 regjerte fortsatt kong Farouk under britisk kontroll, men forholdene var spente (revolusjonen kom i 1952). Det var strenge reiserestrik­sjoner i hele Egypt, og mange kontrollposter på veiene.

Med Aly Hassan i Cairo 1947

Men Aly fikset plass i en lastebil som skulle til Cairo – det var 120 kilometer – og etter å ha ordnet avløsere i messa og varslet skipperen, dro Aly og jeg av gårde en fredag kveld. Det ble en spennende tur – ved hver kontrollpost måtte jeg legge meg på gulvet i førerhuset, og det var nærmere midnatt før vi kom Cairo og tok inn på et lite hotell.

Det var glovarmt i hele Egypt, og særlig i Cairo, så lørdag morgen startet vi tidlig. Aly Hassan tok meg med til hoved­markedet, der kjøletransport var et ukjent begrep.

Millionbyen skulle ha sine daglige forsyninger og det forgikk ved at dyra gikk på egne ben til byen. På morgenen var det greit nok, bortsett fra selve slaktingen, som var hallal – blodtapping. Verre var det senere på dagen – fluene hang over markedet i skyer og lukten var ulidelig.

Grønnsaksmarkedet var adskillig bedre, men selv der sluttet handelen tidlig. Aly tok meg med gate opp og gate ned i markedene – den tradisjonelle souk – en gate for skomakere, en for pottemakere, en for skreddere, en for en type krydder, en for en annen type. I varmen var luften stinn av lukter – de traff deg som et slag når du beveget deg fra en butikkinngang til en annen. Noen eksotiske, fristende lukter, noen sterke, noen frastøtende – det var som å gå i et hav av lukt.

Dette var jo lenge før masseturismen, det fantes nesten ikke turister i det hele tatt – ingen suvenirer, bare masse originale gjenstander til husbruk. Aldri har jeg fått servert kaffe maken til den jeg fikk den gangen i Kairo: En kopp så liten som et drammeglass, beksvart kaffe 50/50 med sukker – tatt på styrten som en dram. En kopp var nok for en lang stund.

Søndag bar det til Gizeh, til pyramidene og Sfinxen – ned i gravkamre med vegger av glit­rende sandsten, figurer og hiero­glyfer, og opp på toppen av en kamel som travet meg rundt Keopspyramiden. I dag har gud og hvermann gjort dette – det er vanskelig å formidle hvilken opplevelse det var for meg den gangen. Det skulle gå nøyaktig 40 år til neste gang jeg kom til Kairo.

Prickly heat, kakerlakker og smugling

Det var april, vi hadde vært fire måneder sønnafor Suez og heten begynte å gi langtidsvirkninger. Uavlatelig svetting gjorde at messe- og byssemannskapene fikk «prickly heat»: Tett i tett med bitte små kviser i store felter under armene, i armhulene, og innsiden av lårene. Ikke så det særlig innbydende ut, og det var ganske smertefullt. Vi bekjempet det med store mengder talkum og hyppig dusjing, men ble i grunnen aldri ordentlig kvitt det før vi kom opp i Middel­havet igjen.

Kakerlakkene var et annet voksende problem. Langvarig varme driver frem kakerlakker i store mengder – de svermet over alt.. Full gassing av skipet med alle mann på land kan bare gjøres effektivt nordpå – i mellomtiden tok vi livet av milliarder med DDT (dette var lenge før DDT ble bannlyst). Kakerlakken er et av verdens mest seiglivede insekter – det var en tung kamp.

Med motoren i orden dro vi til Abadan igjen – det var som en hjemmehavn nå – og selv om oppholdet var bare to dager, visste vi hvor vi kunne finne alt vi trengte. Finansieringen var sigarettsmugling. Vi hadde fem kartonger sigaretter i månedsrasjon, til fem kroner kartongen – og jeg for min del røkte ikke. Vi gikk på land om kvelden med en kartong sigaretter i hvert bukseben – i Abadan tilsvarte det to hundre kroner – det holdt til flere helaftener med god margin. Det systemet brukte vi overalt – dermed brukte vi ikke opp hyren, og la oss opp penger til vi kom nordover.

India

Neste last var igjen bensin, denne gangen til til Madras og til Chittagong i Bengal. Det var en kort, varm og fuktig tur fra Abadan rundt spissen av India og Ceylon til Madras – det tok 12 dager, og vi kom dit 14.mai. Mens vi ventet på kaiplass ble vi omringet av kanoer med unge gutter som stupte og dykket etter de myn­tene vi kastet – vi så ikke en som ikke klarte å få tak i mynten. 

Chittagong – Bengal

På land var det mennesketyper vi aldri hadde sett maken til – de som dro digre tohjulete kjerrer var uvanlig kraftig bygget, med tett hårvekst over hele kroppen. Det var som å komme til en annen verden – nesten ubegripelig fattige mennesker og rigide kastesystemer som holdt folk fast i båser av yrker og inntekter.

Vi losset den halve lasten som skulle til Madras, og gikk de fire døgnene opp til Fantomets hjemland Bengal (nå Bangladesh).

Bare to år tidligere var Chittagong forsyningshavnen til de britiske og indiske armeene som kjempet mot japanerne i Burma. Byen lå et godt stykke opp i elven Karnaphuli, som med 6 meters tidevannsforskjell som fikk strømmen i elven opp i 6-7 knop både på inngående og utgående. Kaien var bare peler og oljerør – vi måtte bruke taustiger for å komme ombord og i land.

Å kalle Chittagong for by var en overdrivelse – den gangen var den en kjem­pestor ansamling av hytter og pelehus rundt en kjerne av britiske koloni­bygninger. Besetningens bybesøk tok skikkelig av utover natten, og for en del oppsto det til dels dramatiske scener ved den nattlige ombordstigningen i taustigene over en sterk utgående strøm.

Tilbake i Abadan var det blitt juni, og heten kom, 48 – 50 grader om dagen, om natten holdt ørkenvinden 38-40 grader. Abadan var det eneste stedet vi fortsatte å sove på båtdekket mens vi lå under land. Vedlikehold utenbords – på skutesiden – kunne bare gjøres under land, så stillingene ble hengt ut så fort vi kom i havn, men etter at fire mann fikk hete­slag måtte de melde pass. Med innsunkne øyne i blåsvarte huler, slunken mage og dårlig bal­anse er det bare skygge, vann og salt­tabletter i meng­der som hjelper.

Bombay

Overklassebolig – Bombay 1947

Nok en bensinlast førte oss igjen til India, denne gangen til Bombay, der britene fortsatt regjerte, og det var fri flyt av alkohol (to måneder senere ble India selvstendig, og Gandhi innførte spritforbud i hele India). Bombay var allerede da en millionby, og selve syndens hule i India – det var et svært livlig sted.

Vi lå i Bombay fra 13. til 18. juli 1947. Det var mye uro i hele India. fordi Independendence Day nærmet seg raskt – 15de august 1947 ble India uavhengig fra Storbritannia. Fortsatt med i The British Commonwealth, men fritt. Vi lå nesten 20 kilometer fra sentrale Bombay, og merket ikke så mye til bråket. Men vi dro inn til selve Syndens Hule – det var det full fart. Alle visste om det kommende spritforbudet, og det virket som om alle fortet seg for a få med seg mest mulig synd før teppet falt.

Port Said

Tilbake i Abadan fikk vi til vår store glede beskjed om at vi skulle til Nord-Europa. Den 10. juli passerte vi Suezkanalen etter å ha vært seks måneder sønna­for Suez. I Port Said. strømmet bombåtene til med Gamla Moses i spissen, og jeg fikk overrakt en elegant snusbrun pinstripe dress med krav om de siste 12 pundene.

Det var bare det at i løpet av det halve året hadde jeg vokst fem centimeter og lagt på meg ti kilo – armer og bein stakk milevis ut av ermer og bukseben. Skipperen gjorde det klart for meg at det ikke var skredderens feil at jeg a) hadde vokst som en bønnestengel, og b) at Kollbjørg hadde kommet tilbake til Suez fem måneder for sent – så skredderen fikk de sine siste 12 pund. Jeg fikk aldri brukt den fine dressen – noen måneder etter solgte jeg den i Antwerpen – mer om det senere. Jeg var imidlertid en unyttig lærdom rikere.

Tilbake til Europa

Ved Gibraltar fikk vi beskjed om at vi skulle til Amsterdam, og mange benyttet anledningen til å mønstre av. Kontraktene den gang var enten ”7 dager i Nord-Europa” eller ”7 dager i Norge” – det vil si at man kunne mønstre av med syv dagers oppsigelse bare hvis båten var i henholdsvis nordeuropeisk eller norsk havn. Etter 18 måneder om bord ble man fristilt, og kunne mønstre av hvor som helst i verden. 22 mann som sa opp for avmønstring i Amsterdam, blant dem Roy. Jeg valgte å bli ombord – følg med …

NORGES VALGORDNINGER

Norges styreformer har gjennomgått mange endringer siden grunnlovsforsamlingen i Eidsvoll i 1814. Selv under unionstiden med Sverige var Stortinget virksomt og gjorde endringer – etter 1905 har vi også gjort viktige endringer.

Store deler av de siste års endringer har gått den menige borger hus forbi – få kjenner valgsystemets detaljer …

Hvem er det i dag som ser at endringene i 1988 og 2005 ble frembragt av våre småpartier?

At de har utnyttet situasjonen til å sikre seg et system som garanterer dem vippeposisjoner og mindretallsregjeringer?

Les nedenfor om utviklingen, og om de endringene som har hatt størst betydning for den enkelte norske borger gjennom tidene:

  • Stemmeretten,

  • Stemmerettsalderen,

  • Partiene og

  • Valgsystemet.

Stemmeretten

Grunnloven av 1814

ga stemmerett til menn som var norske borgere, over 25 år, hadde vært bosatt i landet i 5 år, og var eller hadde vært Embetsmenn, eller som på Landet eide eller over lengre tid enn 5 år hadde bygslet matrikulert jord, eller var kjøpstadborgere, eller som i kjøpstad eller ladested eide gård eller grunn hvis verdi minst var 300 riksdaler sølvverdi.

Norges befolkning i 1814 var 1,03 millioner – etter denne ordningen hadde bare rundt 10 % av landets befolkning over 25 år stemmerett. – den besto uendret de neste 70 år.

Grunnlovsendringer av stemmeretten

1884: Kravet om eiendom fjernet, slik at mannlige borgere med inntekt på 500 kroner (på landet) og byborgere med en inntekt på 800 kroner, og som betalte skatt, fikk stemmerett.

1898: Inntektskravet ble fjernet, og alle menn over 25 år om hadde bodd 5 år i landet ble stemmeberettiget.

1907: Kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, fikk stemmerett.

1913: Ble allmenn stemmerett innført – også for kvinner.

Stemmerettsalderen var uforandret – 25 år – i 106 år. Den ble nedsatt til 23 år i 1920,  I 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og til 18 år i 1978.

Indirekte flertallsvalg

Grunnloven av 1814 fastsatte et valgsystem for Norge der velgerne valgte valgmenn som igjen valgte stortingsrepresentantene. og frem til 1880-tallet mente man at valgmennene skulle være bedre skikket enn den enkelte velger til å bestemme hvem som skulle sitte på Stortinget (systemet er fortsatt i bruk i USA).

Forskjell på By og Land

I Norge har man alltid vært svært opptatt av at valgsystemet skulle sikre at befolkningen på landsbygden skulle være i majoritet fremfor by-befolkningen. Prinsippet har vært nedfelt i Norges Lover i all tid – selv etter 1952, da valgdistriktene ble lagt fylkesvis, ble representasjonen fra hvert fylke slik at hver innbygger teller ett poeng, mens hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Grunnloven av 1814 fastsatte antall velgere per valgmann til  50 i byene (kjøpstedene) og 100 på landsbygdene (prestegjeld på landet – Norge hadde 17 prestegjeld). I byene måtte det være mer enn 150 stemmeberettigede for å være eget valgdistrikt.

I 1815 bodde om lag 90 prosent av landets stemmeberettigede i landdistriktene mens bare 10 prosent bodde i byene.

I 1815 hadde landdistriktene 61 representanter mot byenes 26, altså litt flere enn to tredjedeler. I 1816 ble det vedtatt at hvert landdistrikt ikke kunne velge mer enn tre representanter uansett antall stemmeberettigede i distriktet. Dermed kunne ikke antall representanter fra landdistriktene overstige 51 i alt.

Antall representanter fra byene vokste, til de i perioden 1818-1830 hadde over en tredjedel. Da gjeninnsatte Stortinget valgreglene fra 1814 om to tredjedeler til landdistriktene, men hvert landdistrikt kunne velge maksimalt fire representanter – det begrenset økning av representasjonen.

Fra rundt 1835 økte antall stemmeberettigede i byene, og dermed antall byrepresentanter. I 1838 møtte 32 byrepresentanter  – det vokste til 50 i i 1859. Landdistriktene møtte med 67 ved hvert storting i samme periode.

Frem til 1859 varierte stortingsrepresen­tantenes antall ved hvert valg avhengig av antallet valgmenn og antallet stemmeberettigede. Igjen endret Stortinget – i 1859 – paragraf 57 («Bondeparagrafen») i Grunnloven slik at to tredjedeler skulle velges fra landdistriktene og en tredjedel fra byene.

Igjen var hensikten å hindre at byenes representanter skulle dominere. Definisjonen av valgdistrikt på landet ble endret fra prestegjeld til amt, og det ble fastsatt hvor mange representanter som skulle velges fra hvert enkelt amt (landdistrikt) og kjøpstad (by).

Da antall representanter ble økt i 1879, la man til to i landdistriktene og én til byene – det gjorde at byene fikk flere representanter per stemmeberettiget enn landdistriktene. Fra 1840 frem mot 1900 sank landdistriktenes andel av stemmeberettigede fra 90 til 75 prosent. Ved stemmerettsutvidel­sene i 1905 økte andelen til 80 prosent. Deretter gikk den jevnt og trutt ned til 70 prosent i 1920. Først ved stortingsvalget i 1949 kom landdistriktenes andel stemmeberettigede ned til om lag 67 prosent (2/3 deler), slik Grunnloven i 1814 bestemte og gjentok i 1859.

Politiske Partier

I årene etter 1814 da Norge var union med Sverige og underlagt den svenske kongen, var det maktkamp mellom kongen og det norske Stortinget. Kongen kunne nedlegge utsettende veto mot Stortingets lovvedtak. Men Stortinget bestemte over skatter og avgifter og bevilgninger over statsbudsjettet. Uten Stortingsbevilgninger kunne kongen gjennomføre lite.

Kongen valgte selv medlemmene av den norske regjering uten hensyn til sammensetningen av Stortinget. Regjeringens medlemmer hadde ikke rett til å møte i Stortinget, og unngikk dermed debatt og kritikk fra Stortinget. Embetsmannsklassen egjerte landet sammen med kongen og regjeringen var i stor grad uavhengig av Stortinget

Partier er ikke nevnt i den opprinnelige grunnlovsteksten, og mellom 1828 og 1842 forbød Grunnloven partier. Derfor tok det 70 år før det ble dannet politiske partier i landet, På midten av 1800-tallet var flertallet av Norges befolkning bønder, og bondeopposisjonen begynte etter hvert å samle seg.

Det ble snakket om politiske partier fra midten av 1800-tallet, men dette var kun grupper som samlet seg om visse interesser – innad i de ulike samfunnsklassene – bønder, borgere og embetsmenn.

Søren Jaabæk var fører for en gruppering bønder på Stortinget. Han allierte seg med Johan Sverdrup, den senere Venstre-lederen, og dannet med det dannet grunnlaget for et organisert venstreparti. I 1859 ble Reformforeningen ble opprettet, ledet av Johan Sverdrup – det første forsøk på å skape et organisert samarbeid mellom liberale byrepresentanter og bøndene. Det ble ikke noen suksess, men mot 1870-årene ble det skapt et samarbeid gjennom bondevennforen­ingene.

Parlamentarismens gjennombrudd i Norge kom i 1884, da en lang strid om regjeringsmedlemmene skulle møte i Stortinget ble endelig avgjort ved Riksrett. Stortinget hadde tre ganger vedtatt en grunnlovsendring som ga regjeringsmedlemmene adgang til Stortinget, og tre ganger hadde kongen lagt ned veto.

Kongen kunne ikke  Stortinget gjøre noe med, men stilte regjeringen for riksrett for å ha nektet å iverksette et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter, og kongen ble tvunget til å utnevne opposisjonens leder Johan Sverdrup fra Venstre til statsminister i en regjering med støtte fra flertallet i Stortinget.

Venstre og Høyre

Betegnelsene «venstre» og «høyre» var mye brukt mens kampen raste, og det endte med at partiene Venstre og Høyre ble stiftet i 1884. Til tross for Riksrettssaken forekom det flere tilfeller etter 1884 hvor regjeringer ble sittende til tross for manglende flertall i Stortinget. Johan Sverdrup gikk ikke av da mistet flertallet bak sin regjering alt 1886.

Både i 1893 og 1894 ble Høyreregjeringen Stang sittende til tross for flertallets mistillit. Emil Stang ble den første statsminister til å gå av etter tapt kabinettsspørsmål (1891).I 1903 var første gang en regjering gik av etter et valgnederlag (Otto Blehr, Venstre). Høyre godtok parlamentarismen først etter 1905.

Partidannelsene førte til at systemet med valgmenn kom under kritikk. Valgmanssystemet ble erstattet med direkte flertallsvalg i enmannskretser i 1905 (se nedenfor). Etter at Venstre og Høyre ble stiftet, med Arbeiderpartiet like etter,  pilte de politiske partiene en stadig viktigere rolle i det norske demokratiet.

Arbeiderpartiet.

I sin kamp mot Høyre ønsket Venstre å utvide stemmeretten til de lavere samfunnslagene, men i 1887 dannet arbeiderne sitt eget parti: Det forenede norske Arbeiderparti, senere Det norske Arbeiderparti. Det norske Arbeiderparti endret navn til Arbeiderpartiet i 2011. I motsetning til Høyre og Venstre ble ikke Arbeiderpartiet dannet med utgangspunkt i grupper som allerede var representert på Stortinget. Partiet fikk sin første representant i 1903.

I 1919 ble Arbeiderpartiet medlem av Komintern, som var en internasjonal sammen­slutning under ledelse av det sovjetiske kommunistpartiet. Dette førte til at en moderat fløy brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921. Da Arbeider­partiet gikk ut av Komintern i 1923, brøt en annen gruppe ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). I 1927 ble Arbeiderpartiet og de mer moderate sosialdemokrat­ene samlet igjen, og partiet ble for første gang det største på Stortinget.

Norges Kommunistiske Parti

Etter at Norges Kommunistiske Parti brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 var det representert på Stortinget i 1927-30, 1945–49 og 1953-1961. I 1973 deltok NKP i valgsamarbeidet Sosialistisk Valgforbund, og siste stortingsmann for NKP, Reidar T. Larsen, ble valgt inn på den listen. NKP trakk seg senere fra dette samarbeidet og stilte som eget parti, men har ikke kommet inn på Stortinget igjen. I 1975 meldte Reidar T. Larsen seg inn i Sosialistisk Venstre­parti sammen med resten av partigruppen og ble til Sosialistisk Valgforbund i 1975.

Splittelser i Venstre

Partiet Venstre har gjennomgått en rekke splittelser og avskallinger. Først brøt en lavkirkelig fly ut allerede i 1888 og dannet eget parti under navnet Moderate Venstre. Det var represen­tert på Stortinget 1888–1906. Partiet gikk i 1906 inn i Høyre og ble med i Samlingspartiet, et parti av høyrefolk og moderate venstrefolk som ble dannet i 1903 og ønsket en borgerlig front mot sosialistene. Det var representert på Stortinget 1903–09, men gikk så i oppløsning.

En radikal fløy av Venstre stilte til valg som De forenede norske Arbeidersamfund og kom inn på Stortinget i 1906, det endret i 1911 navn til Arbeiderdemokratene og i 1921 til Det Radikale Folkeparti. Partiet var representert på Stortinget til 1906-1936, men gikk tilbake i Venstre i 1940.

I 1909 ble Frisinnede Venstre dannet av en konservativ del av Venstre. Partiet samarbeidet tett med Høyre og var på Stortinget 1909–36. Det skiftet navn til Frisinnede Folkeparti i 1932 og gikk gradvis opp i Høyre. Den første kvinnen som møtte på Stortinget, Anna Rogstad, var fra dette partiet.

EF-striden splittet partiet Venstre på ny og «ja»-siden brøt i 1972 ut, først under navnet Folkepartiet Nye Venstre, så Det Nye Folkeparti. som fikk en stortingsgruppe på 8. Ved valget i 1973 fikk det inn én representant. Partiet skiftet navn til Det Liberale Folkeparti i 1980 og ble gjenforent med Venstre i 1988. Venstre var helt ute av Stortinget i to perioder, 1985 til 1993.

Bondepartiet

Bondepartiet ble stiftet i 1920 av Norsk Landmandsforbund (det som i dag heter Norges Bondelag). men skiftet navn til Senterpartiet i 1959. Dagens Senterparti er uavhengig av Bondelaget.

Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933 som en reaksjon på at predikanten Nils Lavik fra Hordaland ikke ble nominert til stortingsvalget av Venstre.

Sosialistisk Folkeparti

I 1961 ble et helt nytt parti – Sosialistisk Folkeparti (SF) – startet av utbrytere fra Arbeider­partiet – de som var uenige i partiets utenriks- og forsvarspolitikk, særlig NATO-medlem­skapet. Det nye partiet fikk to representanter på Stortinget ved valget i 1961. Under kampen mot EF (senere EU) på begynnelsen av 1970-tallet samarbeidet SF med andre deler av venstresiden i norsk politikk,

I 1973 dannet SF, NKP, Demokratiske Sosialister – AIK (en utbryterfraksjon av EF-motstan­dere fra Arbeiderpartiet) og noen uavhengige sosialister, Sosialistisk Valgforbund (SV). I 1975 ble  SV omdannet til Sosialistisk Venstreparti (SV). SF gikk opp i dette og opphørte som eget parti i 1976. SV ble imidlertid på mange måter en fortsettelse av SF.

Anders Langes Parti

I 1973 ble Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP) dannet, og partiet ble representert på Stortinget samme år. I tråd med navnet var dette et parti som henvendte seg til folk som var misfornøyd med skattenivået i Norge. Anders Lange døde i 1974, og i 1977 skiftet partiet navn til Fremskrittspartiet.

Norges valgordninger I

1905: Direkte flertallsvalg i enmannskretser

I 1905 ble valgmanssystemet  erstattet av enmannskretser hvor man trengte 50 % av stemmene for å bli valgt. Oppnådde man ikke 50 % av stemmene ved første valgomgang ble det gjennomført gjenvalg. Dette favoriserte de største partiene og gav et stort styringstillegg. Systemet til at Arbeiderpartiet i 1915, med 33 % av stemmene bare fikk 15 % av setene i stortinget (enmannskretser er fortsatt i bruk i Storbritannia – det umuliggjør i praksis småpartier). Arbeiderpartiets fremvekst fikk Venstre, det største partiet, som tidligere hadde vært redd for at det ville favorisere Høyre, til å gå med på å innføre forholdstallsvalg.

I 1907 fikk kvinner over 25 år med en inntekt over 300 kroner (på landet) eller 400 kroner i byene eller var gift med en mann som betalte slik skatt og var over 25 år, stemmerett. Endelig, i 1913, ble allmenn stemmerett – også for kvinner – innført.

1919: Forholdstallsvalg i flermannskretser

For å oppnå større likhet mellom antall stemmer og antall representanter som blir valgt inn ble det i 1919 innført forholdstallsvalg i flermannskretser. Valgkretsene ble redusert til 29. Loven fores­krev at mandatfordelingen skulle e beregnet etter den d’Hondtske fordelingsmetode, som forutset­ter at det stemmes på klart definerte partilister, det ble derfor også vedtatt regler for oppsetting av lister og registrering av partinavn.  Stemmetall for hver enkelt liste i valgdistriktet divideres den naturlige tallrekke (1,2,3, osv.). Antall stortingsrepresentanter ble fastsatt til 150, 100 skulle velges fra landdistriktene og 50 fra kjøpstedene. «Bondeparagrafen» ble med andre ord opprettholdt.

I 1952 opphevet Stortinget ordningen med at landdistrikt og byer skulle velge representanter hver for seg (bondeparagrafen), samtidig som fylkene ble gjort til valgdistrikter, som dermed ble redus­ert fra 29 til 20 (nå 19), slik at hvert enkelt distrikt fikk et større antall representanter å velge.  Antallet mandater fra  Norges 19 fylker avhenger av befolkningstallet og geografisk størrelse: Hver innbygger teller ett poeng, mens antallet kvadratkilometer teller 1,8 poeng.

Dessuten ble fordelingsmetoden endret ved at første delingstall ble satt til 1,4 i stedet for 1 (kalt (Sainte. Lagües modifiserte metode).

Sainte. Lagües modifiserte metode

Fordelingsformelen er        Q =  V /(2m + 1)

Der V  = det totale antallet stemmer et parti har fått, og

m = er antallet mandater som er tildelt partiet så  langt (dvs. ved første beregning = 0 for alle).

Det partiet som har den høyeste kvotienten (Q) får tildelt det neste mandatet, og kvotienten (Q) beregnes på nytt for neste mandat. Denne prosessen fortsetter inntil alle mandater er fordelt. Sainte-Laguë metoden sikrer ikke et parti som får mer enn halvdelen av mandatene. For eksempel vil syv mandater til fordeling og stemmetallene 53,000, 24,000 og 23,000, resultere i en respektiv mandatfordeling på tre, to og to seter:

Norge endrer kvotientformelen for partier som så langt ikke har fått tildelt noe mandat (m = 0) fra V til V/1,4. Det betyr at rekkefølgen av divisorene endres fra opprinnelig 1 – 3 – 5 – 7 … til 1,4 – 3 – 5 – 7 … Dette gir litt fordel til de største partiene fremfor partier som – med en liten margin – vunnet  et mandat dersom den umodifiserte metoden hadde vært anvendt.

Norges Valgordninger – II

I 1972 ble valgdistriktene redusert til 19, idet Bergen og Hordaland ble til ett fylke. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 150 til 155 ved at Oslo og Akershus fikk øket sine antall med henholdsvis tre og to. I 1985 ble antallet Stortingsrepresentanter utvidet fra 155 til 157.

Norges Valgordninger – III

I 1988 ble ordningen med utjevningsmandater vedtatt i Stortinget. Antall stortingsrepresentanter ble økt fra 157 til 169, der 157 representanter skulle velges som distriktsrepresentanter og 8 som utjevningsrepresentanter. Et utjevningsmandat er et mandat som tildeles for å sikre partiene ved stortingsvalg en større forholdsmessig representasjon etter stemmetallene på landsbasis enn det tildelingen av distriktsmandater tilsier. Ordningen betyr at et parti med lav oppslutning i et fylke likevel kan motta et utjevningsmandat der på grunn av oppslutningen i resten av landet.

Denne ordningen befestet de små partienes rolle i Stortinget. Som motvekt ble det bestemt at bare registrerte partier kunne få utjevningsrepresentanter, og det ble innført en sperregrense på 4 prosent landsoppslutning for å oppnå utjevningsrepresentanter. Partier som oppnådde distriktsmandater skulle kunne beholde disse selv om de ikke kom opp i 4 prosent av stemmene. Bestemmelsen om Saint Laguë’s metode ble flyttet fra valgloven til Grunnloven.

Norges Valgordninger – IV

I 2005 ble antall distriktsrepresentanter redusert fra 157 til 150, men det ble opprettet ett  utjevni­ngsmandat for hvert fylke (19), fortsatt i alt 169. Ett mandat fra hvert fylke blir fordelt etter den landsdekkende stemmefordelingen. En sperregrense på 4% av totale stemmer for at et parti skal kvalifisere for tilleggsmandat. Et parti under sperregrensen vil fortsatt kunne oppnå mandater fra fylker der de har tilstrekkelig oppslutning.

Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9 % av stemmene på landsbasis og i alt 10 mandater, hvorav fire utjevningsmandater. Et av Venstres utjevningsmandater gikk til Finnmark, selv om partiet der bare fikk 826 stemmer (2,2 %) mens Høyre mottok 3.439 stemmer i Finnmark (9,3 %) og lå nærmest til å vinne et mandat, men mistet likevel sitt ene Finnmarksmandat.  Både dette og det forrige forsøket på å rette opp representasjonen bedret representasjonen for små partiene, mens det bare gjorde forholdene verre for de styringsdyktige partiene.

Stortinget

Fram til 2009 var Stortinget delt  i to avdelinger ved lovbehandling. En fjerdedel av representantene utgjorde Lagtinget, resten Odelstinget. Fordelingen skjedde ved Stortingets første konstituering etter et valg. Lovforslag ble først behandlet i Odelstinget. Dersom det gjorde positivt vedtak, gikk dette videre til Lagtinget, som kunne bifalle eller foreslå endring (gjerne på formen «Odelstingets vedtak bifalles ikke. § X antas å burde lyde …»). Når et forslag (eller endret forslag) var vedtatt av begge ting, ble det sendt Kongen i statsråd for sanksjon.

Dersom Odelstinget og Lagtinget forble uenige, gikk saken til behandling i plenum, der det var krav om to tredelers flertall for gyldig lovvedtak. Ved riksrettssaker var det tidligere Odelstinget som besluttet tiltale, mens et utvalg av Lagtingets medlemmer utgjorde domstolen sammen med et utvalg av høyesterettsdommere.

Komiteer

Mesteparten av det faktiske arbeidet foregår i komiteene. Fordeling av saker på de ulike komiteene er fastsatt i Stortingets forretningsorden. Det er tolv faste fagkomiteer på Stortinget. Hver repre­sentant sitter i en komite. Alle partier skal ha en representant i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Små partiers medlem av denne komiteen kan velge å også sitte i en annen komite. Saker som Stortinget skal ta stilling til, blir først sendt til de faste komiteene hvor de behandles.

Unntaket er budsjettarbeidet: Når Regjeringens budsjettforslag kommer til Stortinget i oktober, avgjør ledelsen sammen med de parlamentariske lederne hvordan budsjettet skal behandles.

Stortingets presidentskap består av president  og fem visepresidenter. De leder det daglige arbeidet i Stortinget. Når tinget ikke er samlet, treffer presidenten forføyninger når det er påkrevet. Stortingspresidenten har ingen særlig myndighet etter Grunnloven og er forventet å ha en rolle hevet over den daglige politikken. Stortingspresidentenes oppgave er – i tillegg til representasjon – å lede møter i Stortinget.

Stortingsrepresentantene blir fordelt mellom fylkene med en formel hvor en innbygger teller ett poeng og en kvadratkilometer teller 1,8 poeng. Dette blir deretter delt på antall stortingsrepre­sentanter (169). Fordeling for stortingsvalgene i 2013 og 2017 var:

Østfold 9 mandater Rogaland 14 mandater
Akershus 17 mandater Hordaland 16 mandater
Oslo 19 mandater Sogn og Fjordane 4 mandater
Hedmark 7 mandater Møre og Romsdal 9 mandater
Oppland 7 mandater Sør-Trøndelag 10 mandater
Buskerud 9 mandater Nord-Trøndelag 5 mandater
Vestfold 7 mandater Nordland 9 mandater
Telemark 6 mandater Troms 6 mandater
Aust-Agder 4 mandater Finnmark 5 mandater
Vest-Agder 6 mandater Herav utjevningsmandater 19 mandater
Antall stortingsrepresentanter etter fylke fra 1953 til 2017
1953-69 1973-81 1985 1989 1993 1997 2001 2005 2009 2013 2017
Østfold 8 8 8 9 8 8 8 9 9 9 9
Akershus 7 10 12 15 14 14 15 16 17 17 17
Oslo 13 15 15 16 17 17 16 17 19 19 19
Hedmark 8 8 8 8 8 9 8 8 7 7 7
Oppland 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7 7
Buskerud 7 7 7 7 8 7 7 9 9 9 9
Vestfold 7 7 7 7 7 7 8 7 7 7 7
Telemark 6 6 6 6 8 6 6 6 6 6 6
Aust-Agder 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4 4
Vest-Agder 5 5 5 5 5 5 5 6 6 6 6
Rogaland 10 10 10 12 11 12 11 13 14 14 14
Hordaland 15 15 15 16 15 16 17 15 16 16 16
Sogn og Fj. 5 5 5 5 5 5 5 5 4 4 4
Møre og Rd 10 10 10 10 10 10 10 9 9 9 9
S-Trlag 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10 10
N-Trlag 6 6 6 6 6 6 6 6 5 5 5
Nordland 12 12 12 12 12 12 12 10 9 9 9
Troms 6 6 6 6 6 6 6 7 6 6 6
Finnmark 4 4 4 4 4 4 4 5 5 5 5

Antall Stortingsrepresentanter – historisk:

Periode Antall rep.  
1815–1817 87
1817–1820 78
1820–1826 77
1826–1829 79
1829–1832 81
1832–1835 95
1835–1838 96
1838–1841 99
1841–1844 100
1844–1847 102
1847–1850 105
1850–1853 106
1853–1856 107
Periode Antall rep.  
1856–1859 111
1859–1862 117
1862–1879 111
1879–1903 114
1903–1906 117
1906–1918 123
1918–1921 126
1921–1973 150
1973–1985 155
1985–1989 157
1989–2005 165 8
2005–i dag 169 19

RETTIGHETER UTEN PLIKTER?

FNs Menneskerettighetserklæring av 1.  november 1948 fastsetter i sine 30 Artikler individets rettigheter, gjeldende for alle mennesker i hele verden.[1]

Ett eneste sted (Artikkel 29, 1) forekommer ordet “plikt”. Erklæringen tilkjenner ethvert individ på kloden vidtgående rettigheter – uten noen reservasjoner eller forpliktelser – som for eksempel forpliktelse til å erverve seg kunnskaper, utvise fornuft eller til å være et opplyst menneske

Artikkel 21 sikrer enhver “rett til å delta i sitt lands styre og stell – deres vilje skal uttrykkes gjennom frie og allmenne valg som skal være hemmelige –”.Ikke et ord om kvalifikasjoner for stemmerett – ikke en gang lese- og skriveferdighet …

Verden er mer enn syv milliarder mennesker i over 220 forskjellige nasjonalstater eller -territorier. På tvers av alle etniske, religiøse, språklige, kulturelle og politiske skillelinjer er alle innbyrdes avhengig av hverandre gjennom flere lag med intrikate, usynlige, finmaskete nett av tekniske, kommersielle og finansielle bindinger.

Disse innbyrdes avhengighetsforholdene finnes på alle felter, på alle nivåer og i alle områder, og er så komplekse og sammenvevde at ikke noe enkelt menneske eller enhet evner å ha oversikt over det eller forstå det – det kan heller ikke politiske ledere. Utdanningsinstitusjoner leverer massevis av spesialister som evner å håndtere de enkelte delene av nettverkene – men totaliteten kan ingen styre eller håndtere.

Legg til at 99 prosent av klodens mer enn syv milliarder individer er  totalt uvitende om disse innbyrdes avhengighetsforholdene. I tillegg er den vanlige persons kunnskaper om alt dette så begrensete at de nærmest er må regnes som  analfabeter – det store flertall av allmennutdannelser tilfører ikke grunnleggende kunnskaper om finansielle og økonomiske sammenhenger.

Når verden i dag rystes av “demokratiske” folkeavstemninger (som Brexit) og valg som fører til rystende endringer i politiske partitilhørigheter, så er det nokså åpenbart at årsaken ligger i at vitalt viktige avgjørelser overlates til uinformerte og uvitende personer, ofte praktisk talt anafabeter, og at det overlates til dem å avgjøre kjernespørsmål uten de har den fjerneste anelse om konsekvensene,  og uten noe som helst ansvar for resultatet av beslutningene – avstemningene er hemmelige.

I dagens verden er det å gi mennesker rettigheter uten noen som helst medfølgende plikter og uten ansvar for de resultater som følger av deres stemmegivning – uten at det stilles noen krav – ikke en gang om et minimum av kunnskaper –  den sikre undergang – det er bare et spørsmål om tid.

Thomas Jefferson, forfatteren av USAs Declaration of Independence, sa: ‘We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness” – en imponerende grunnleggende erklæring. Utelatt i denne sammenhengen er at Jefferson forutsatte at “all men” er rasjonelle, fornuftige mennesker, ikke hvem som helst som tilfeldigvis er i live.

Oldtidens grekere brukte betegnelsen “idiot» på de som ikke viste interesse for politikk[2]. 2000 år senere snudde den tyske filosofen Immanuel Kant dette rundt, og mente at mangel på interesse for å finne ut hvorfor og hvordan ting er og skjer er menneskets naturlige tilstand, mens søken etter kunnskaper og opplysning er det eksepsjonelle, til tross for at potensialet for denne søken er iboende i ethvert menneske.

De som oppnår å bli et selvstendige, opplyste individer er bare de få; vitenskapsmenn, lærde, statsmenn og noen få andre ledere. Det betyr ikke at alle de andre er dumme – svært mange av oss er meget smarte idioter. Kant skiller mellom tre nivåer av menneskelig eksistens:

  1. Grunn-nivået er den rent organiske hjerne – krypdyrhjernen.
  2. Det andre nivået er menneskets spesielle intellektuelle kløktighet – fra tekniske ferdigheter og bevegelsesevne til lur smarthet.
  3. Ikke før på det tredje nivået finnes de egentlige, spesifikt menneskelige sider av mennesket eksistens: ansvarlighet[3].

De to første nivåene er vår arts animalistiske side – vi er svært allsidige og fleksible skapninger. I sin beskrivelse av det tredje og høyeste nivået bruker Kant ordet ansvarlighet (“verantwortlichkeit”) i dets rette betydning: evnen til å svare på de krav, spørsmål og evalueringer som samfunnet stiller, på grunnlag av hva som oppfattes som rett og galt, i motsetning til suksess og nederlag. Det er evnen til å respondere tilstrekkelig og på akseptabel måte, og handle tilsvarende, som utgjør en ansvarlig person.

Dette tredje nivået er alltid i konflikt med de to lavere, som først og fremst er rettet mot umiddelbar, kortsiktig, tilfredsstillelse av det vi attrår. Det er foreldres og andre oppdrageres oppgave å fremelske og styrke ansvarligheten til den overvinner de to lavere nivåenes drifter både hos individer og i det omgivende samfunnet. Bare når det tredje nivåets egenskaper vinner over de to lavere, omformes samfunnet til sivilisajon.

Omformingen av et samfunn til sivilisasjon er derfor først og fremst et spørsmål om å erstatte idioti med ansvarlighet. Kant’s moralfilosofi dreier seg derfor om selvstendighet – autonomi – han skiller mellom en intellektuelt selvstendig person og en som er intellektuelt umoden og avhengig av andre.

Kant definerer «opplysning” (aufklärung, enlightenment) som det å fremstå fri fra selvpåført umodenhet. Umodenheten er selvpåført i den forstand at den kommer av manglende mot til å bruke sin egen fornuft og intellekt uten veiledning andres  veiledning.

Kant mener at majoriteten av alle mennesker er tilfreds med ¨følge de ledesnorer som skapes av det omgivende samfunn («den allmenne oppfatning»),og er ute av stand til å kaste av seg umodenhetens åk. Det er vanskelig for enkeltindividet å arbeide seg ut denne tilstanden fordi vi finner det så lite komfortabelt å tenke selv, uavhengig av andre. Nøkkelen til å kaste av seg mental umodenhet er fornuft.

Fornuft  er evnen til bevisst å holde orden på ting og begreper, finne og verifisere fakta, bruke logikk, endre fremgangsmåter og oppfatninger basert på ny eller eksisterende informasjon.[4]

FOTNOTER:

[1] FNs Menneskerettighetserklæring inneholder 30 Artikler og er på 8 sider. Den ble etterfulgt to år senere av den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (Roma, desember 1950), som har 59 Artikler og er på 32 sider (senere modifisert med 16 tilleggsprotokoller). Den kom fordi det var en rekke artikler i FN-erklæringen som falt noen europeiske nasjoner tungt. Blant annet var Norge imot Artikkel 20, 2, som forbyr tvangsorganisering. Norge har derfor aldri ratifisert FNs erklæring, og viser til den europeiske konvensjonen.

[2]  Merk at i antikkens Hellas var folket – «demos» – begrenset til menn i de høyere samfunnslag (ingen tjenere, ingen slaver, ingen kvinner) slik at de representerte en svært begrenset del av den samlete befolkningen. – i

[3] Det originale tyske «verantwortlichkeit» blir på norsk og dansk til «ansvarlighet». På engelsk oversettes det til både «responsibility» og « accountability», som det er en nyanseforskjell mellom. «Accountability» er mer spesifikt, i betydningen «trekkes til ansvar for», mens «responsibility» er mer generelt.

[4]  Kilde for Immanuel Kant:  “Kant and the barbarians”, Carlos Wiggen, 2012 – (ISBN: 1477666915).